City Winery er et bra konsept. Man bestiller billetter og bord online, og drar ned til soho f.eks. i 1800-tiden, og så bestiller man mat og vin, og sitter og hygger seg, og så en eller annen gang kommer musikken på. f.eks. i 20-tiden.
Stedet (www.citywinery.com) serverer gode viner i glass eller flasker og selv om menyen ikke er i gourmet-klassen, er maten god nok til å ikke ødelegge en fin musikalsk kveld. Adressen er 155 Varick Street, Soho.
Jeg registrerte at Marianne Faithful skal spille der like før jul, og at Richie Lee Jones nyss har spilt der, og at de i helgene kjører klezmer-brunch. Programmet er vel verdt å sjekke ut dersom man som turist har en hang for å oppleve konsert på denne måten (som jo er veldig behagelig). Vinen kommer til bordet, mens man sitter klistret til ørene og lytter til sangen og musikken, som i mitt tilfelle innebar et møte med musikk jeg ikke har hørt før. En fin opplevelse. (bl.a. en strålende tromme-duell mellom bandets trommis og en musiker som dukket opp fra publikum. alt bar preg av at også denne musikeren var profesjonell, og hva vet jeg, berømt).
Susana Roca ble i juni i år utnevnt til kulturminister i Peru. Født i 1944, og etablerte seg som sanger på slutten av 80-tallet. Første albumet kom i 1987 og bar tittelen "Poesia y Canto Negro" og markerte hennes musikalske og politiske program, nemlig å sette søkelyset på afro-peruvianernes kultur, særlig deres musikalske arv, som er preget av mer brasilianske og karibiske rytmer enn den musikken man i norge forbinder med peru (fløyter og små gitarer, fremført med ponchoer). Susana Rocas turnerer i år for å markedsføre sitt siste album, som heter "Afrodiaspora". Det betyr vel noe som som utestengingen fra sitt hjemland, (i afrika) og er et begrep som er historisk forankret til tiden da jødene ble drevet ut fra jerusalem og sendt til babylon. Boney M hadde faktisk en hit med dette temaet på 80-tallet ("By the rivers of babylon").
Det å møte en slik strålende artist med en så sjelfull og intens scenefremføring, fikk meg til å få interessante bilder på netthinnen. Hva galt har vi gjort i norge som har ført til at vi har en viss fru Huitfeldt til kulturminister? Hvorfor kan vi ikke holde oss med en fullblods kunstner som minister for kulturen? Jeg er helt sikker på at utstrålingen til fru huitfeldt holder til minister for barehagedekning og slikt som får barnemødrene til å flokke seg omkring denne fraksjonen i hennes parti. Jeg ser for meg et møte mellom baca og huitfeldt, der sistnevnte bramfritt synger en barnehagesang, mens susana baca synger sin sang, f.eks. på et valgkampmøte.
Og så slår det meg plutselig noe jeg har hørt folk som kommer fra sydligere land (inkludert sør-europa) sier om norge. Det er det litt sjokkerende møtet med forakten for kunstnere som er nedfelt i vår norske kultur. I norge dyrker vi ingeniørene og sosionomene i stedet for kulturen og da er det plutselig forståelig at vi har en kulturminister som er barnehagepedagog.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar