Av og til er det deilig å være turist og dumpe ned i baren på en restaurant, mens man venter på de andre som man skal spise sammen med, og man kan bestille drinker, og baren er åpen mot gaten, og det går masse folk forbi, og noen sitter ute og holder på med en drink, mens andre heller den ned, og fesjået inne og ute er i full gang. Den bleke damen med det ultrakorte skjørtet som serverer meg drinker, og som har en helt spesiell teknikk når hun bøyer seg ned foran meg, med ryggen til, for å rydde på det andre bordet, der det sitter noen smådamer og sipper bellini. Generelt har latinodamer minst klær på seg på manhattan, de viser stolt frem hva de har, og overlater lite til fantasien når det er lørdag og man skal spise og drikke og etterpå gå på salsaklubb.
Jeg er nede i west village, på sørvestsiden av manhattan, på sushisamba, og drikker pisco, som er god drikke, peruviansk brandy og lime og litt eggehvite og slikt, mens det spilles samba i bakgrunnen, og man ser at damene på nabobordet forsiktig begynner å bevege hoftene til musikken, og det kommer høye og mørke menn inn og setter seg i baren, og der sitter damene og småpikene med bar rygg, og selv om stedet har holdt stand i minst 12 år, er det er bra sted for byliv.
Jeg er på sushisamba og så kommer resten av gjengen og vi setter oss ned på bordet, som vi hadde bestilt, og som ble bekreftet pr. telefon for noen timer siden. Man bestiller bord i denne byen.
Menyen er japansk-brasiliansk-peruviansk, og vi bestiller en mix av sjevisje, som min bestemor ville ha kalt det, og slik peruviansk spise er meget smakfull og forfriskende, det er nesten like før jeg blir new yorker og har lyst til å drikke en mugge pisco til maten, men jeg bestiller japansk pils. Og får servert en brasiliansk fiskerett med fire typer fisk, som kelneren anbefalte. Noen spiste spicy red snapper, som også er en god fisk, og andre tok for seg av lobster rolls etc. Det er mye lange og store ruller med sushi her borte.
Etterpå gikk vi ut og en gate sørover, før vi tok til venstre, inn bleeker street, som er en slags turistgate som går raka vegen til soho. Vi gikk til blue note, siden vi ville sitte og drikke vin og høre på storbandjazz. Også der er det avgjørende at man reserverer bord på forhånd.
Tips for kvelden er å ha fleecejakke med seg i en veske. Fra mai til oktober skrur man kjølingen på innendørs, og man fryser dersom man sitter i tynn skjorte og sommerjakke.
SUSHISAMBA 7
87 seventh avenue south
new york, ny 10014
onsdag 23. mai 2012
onsdag 16. mai 2012
Mafios mat i bronx
Et besøk i new york botanical garden og god spise i nærheten, dvs. bronx, er en fin kombinasjon. Den botaniske haven er i topp verdensklasse, og på denne tiden av året, etter at magnoliasesongen er over, kan man beundre tulipantrærne i blomst. Og fjellhaven, hvor kaliforniavalmuen nå sto i fullt flor. Mens man i norge bruker denne som sommerblomst, sår man denne valmuen her borte om høsten, slik at den står klar til å blomstre i april og mai. The rock garden er nydelig, og innbyr til refleksjon og ettertanke, etter at man har tatt den obligatoriske runden med toget inni haven, for å se på alperosene i full flor. Besøkssenteret har en bokavdeling som er like bra som den i Kew Gardens i London, og det skjer aldri at jeg er her uten å ta med meg noen bøker. Denne gangen investerte jeg i to referanseverk om yucca og agave. Noen må ta ansvar for slikt også.
Man kan hoppe på toget på Grand Central eller 125 th oppe i Harlem og komme raskt dit, men siden disse togene går skjeldnere enn med en halvtimes mellomrom, kan man like godt hoppe på subwayen og ta den til bedford avenue og så ta buss M 26 til hagen. Tidsmessig er det like greit. Ta bane 4 på østsiden av manhattan opp.
Etterpå kan man rusle ned til cresent avenue og arthus avenue i bronx og spise autentisk og veldig god italiensk mat. Jeg spiste lunsj hos Robertos i cresent avenue og det er lenge siden jeg spiste så godt. Raffinert og rustikt kjøkken, og ved nabobordet satt en broder i bevegelsen og ble traktert, med stor respekt og en viss frykt. Det var tydelig at han var en lokal størrelse i den italienske bevegelsen for opera etc. Jeg kikket med en viss ærefrykt etter skytevåpen, men så ikke noe annet enn dårlige bordmanerer.
Her kan du finne Robertos, dvs. to steder. http://www.roberto089.com/
Det er en fordel å ha med seg en kartbok når man beveger seg ut i bronx, for det er lett å miste oversikten her ute, og de gule manhattantaxiene finner man ikke. Man må gå, eller lete etter de lokale, og lett lugubre drosjene.
I ettertid har jeg fått opplyst om at Robertos er en klassiker, og at man valfarter hit fra manhattan for å spise og drikke seg til knes i det italienske kjøkken.
Etterpå vandret oppover Arhurs avenue, som er et makeløst område a la lille italia. Massevis av lokale italienske spisesteder, og fiskebutikker og kjøttbutikker som bugner av pølser og sverdfisk og redd snapper og mortadella. På min hjemmesnekrede halibut index, dvs. at jeg tar utgangspunkt i hva kveite koster hos meg, hos min lokale kjøpmann, får jeg ut at prisnivået er nærmere halvparten av manhattan east og 1 ave. Eli Zabar på 3 og 80 ligger 30 prosent over yorkville, dvs. agathas og valentinas på 1 og 79, mens, skrekk og gru, Dean og Luca i Soho, og madison rundt 80, ligger 60 prosent over.
Få gjerne med deg den lokale mathallen på arthurs avenue, på høyre siden når du går oppover i retning det lokale universitetet, dvs. fordham university og dets klokketårn i romansk stil, som du kan bruke som retningsanviser når du på hjemturen skal finne frem til toget.
East Fordham heter gaten du skal ta til venstre på når du har gått sørfra og nordover, eller oppover arthurs avenue og glodd deg sulten på salami og parmaskinke. Når du går bortover denne gaten, hvor befolkningen plutselig skifter karakter fra å være italiensk til afro hispanic, ser du togstasjonen på høyre side av east forham, en murbygning, dvs. brick. Man kjøper helst billett på forhånd.
Derssom du skal bytte fra tog i Harlem og til bane, noe du gjør på 125 th, ligger banen, dvs. subway, som også heter trains på det lokale språket, til venstre, dvs. mot øst, når du kommer ut fra togstoppet, som her er lett oppe i luften. Bane 4, 5 og 6 går her nedover east river siden av manhattan, raka vegen til bleeker street og soho, om nødvendig.
Siden den botaniske haven er stor, og ikke lett å få oversikt over, samt at man må spasere ut sørporten og ned i en sving, til venstre, rundt universitetet, før man kommer seg nedover til cresent avenue og arthurs avenue, bør man ha et godt kart med seg, og gjerne noen vannflasker.
Det vrimler av studenter her, og strøket virker trygt på dagtid, men jeg ville ikke følt meg bekvem her, på stigende grapparus etter en tung middag hos robertos en sen kveldstime. Da er det likegreit å få spisestedet til å ordne drosje. jeg kan tenke meg at man kommer til manhattan for 25 dollar.
Siden dette er et arbeiderklasseområde, er prisnivået på alle de italienske delikatessene behagelig lavt i forhold til manhattan. Dersom man har planer om å ta med seg 10 kilo med parmaskinke og parmesan hjem, kan jo dette være en god sistedag i byen, dersom man tenker på norsk maner.
Man kan hoppe på toget på Grand Central eller 125 th oppe i Harlem og komme raskt dit, men siden disse togene går skjeldnere enn med en halvtimes mellomrom, kan man like godt hoppe på subwayen og ta den til bedford avenue og så ta buss M 26 til hagen. Tidsmessig er det like greit. Ta bane 4 på østsiden av manhattan opp.
Etterpå kan man rusle ned til cresent avenue og arthus avenue i bronx og spise autentisk og veldig god italiensk mat. Jeg spiste lunsj hos Robertos i cresent avenue og det er lenge siden jeg spiste så godt. Raffinert og rustikt kjøkken, og ved nabobordet satt en broder i bevegelsen og ble traktert, med stor respekt og en viss frykt. Det var tydelig at han var en lokal størrelse i den italienske bevegelsen for opera etc. Jeg kikket med en viss ærefrykt etter skytevåpen, men så ikke noe annet enn dårlige bordmanerer.
Her kan du finne Robertos, dvs. to steder. http://www.roberto089.com/
Det er en fordel å ha med seg en kartbok når man beveger seg ut i bronx, for det er lett å miste oversikten her ute, og de gule manhattantaxiene finner man ikke. Man må gå, eller lete etter de lokale, og lett lugubre drosjene.
I ettertid har jeg fått opplyst om at Robertos er en klassiker, og at man valfarter hit fra manhattan for å spise og drikke seg til knes i det italienske kjøkken.
Etterpå vandret oppover Arhurs avenue, som er et makeløst område a la lille italia. Massevis av lokale italienske spisesteder, og fiskebutikker og kjøttbutikker som bugner av pølser og sverdfisk og redd snapper og mortadella. På min hjemmesnekrede halibut index, dvs. at jeg tar utgangspunkt i hva kveite koster hos meg, hos min lokale kjøpmann, får jeg ut at prisnivået er nærmere halvparten av manhattan east og 1 ave. Eli Zabar på 3 og 80 ligger 30 prosent over yorkville, dvs. agathas og valentinas på 1 og 79, mens, skrekk og gru, Dean og Luca i Soho, og madison rundt 80, ligger 60 prosent over.
Få gjerne med deg den lokale mathallen på arthurs avenue, på høyre siden når du går oppover i retning det lokale universitetet, dvs. fordham university og dets klokketårn i romansk stil, som du kan bruke som retningsanviser når du på hjemturen skal finne frem til toget.
East Fordham heter gaten du skal ta til venstre på når du har gått sørfra og nordover, eller oppover arthurs avenue og glodd deg sulten på salami og parmaskinke. Når du går bortover denne gaten, hvor befolkningen plutselig skifter karakter fra å være italiensk til afro hispanic, ser du togstasjonen på høyre side av east forham, en murbygning, dvs. brick. Man kjøper helst billett på forhånd.
Derssom du skal bytte fra tog i Harlem og til bane, noe du gjør på 125 th, ligger banen, dvs. subway, som også heter trains på det lokale språket, til venstre, dvs. mot øst, når du kommer ut fra togstoppet, som her er lett oppe i luften. Bane 4, 5 og 6 går her nedover east river siden av manhattan, raka vegen til bleeker street og soho, om nødvendig.
Siden den botaniske haven er stor, og ikke lett å få oversikt over, samt at man må spasere ut sørporten og ned i en sving, til venstre, rundt universitetet, før man kommer seg nedover til cresent avenue og arthurs avenue, bør man ha et godt kart med seg, og gjerne noen vannflasker.
Det vrimler av studenter her, og strøket virker trygt på dagtid, men jeg ville ikke følt meg bekvem her, på stigende grapparus etter en tung middag hos robertos en sen kveldstime. Da er det likegreit å få spisestedet til å ordne drosje. jeg kan tenke meg at man kommer til manhattan for 25 dollar.
Siden dette er et arbeiderklasseområde, er prisnivået på alle de italienske delikatessene behagelig lavt i forhold til manhattan. Dersom man har planer om å ta med seg 10 kilo med parmaskinke og parmesan hjem, kan jo dette være en god sistedag i byen, dersom man tenker på norsk maner.
mandag 14. mai 2012
Lave skuldre i williamsburg
Manhattan er tempo, og tempi, og man vil alltid prøve å gå forbi personen foran. Bortsett fra turister, som man vil prøve å gå ned. For å unngå å bli et permanent monster hvor hverdagen er brolagt med veltede barnevogner og fortausskulderen er dekket med pensjonister med brukket lårhals etter frisk marsjering, kan det være lurt å komme seg ut til roligere omgivelser.
Ta turen ned til union square, og ta bane L til Bedford Avenue. Det er såvidt jeg husker det tredje stoppet østover, mot the rockaways, som er endestasjonet til toget, sammen med JFK flyplassen.
Når man kommer opp på gaten, er det litt som å komme hjem på ferie. Det selges iskrem og blomster og brukte bøker og vinyl og slikt, overalt, og de yngre damene har blottet navle, og mange menn har skjegg og de ser generelt litt uflidde ut. Vi snakker om yngre folk i kreative yrker, og kunstnere som har flyktet fra de høye boligprisene i east willage og lower east. Det er hipt, og det er sikkert fint for de som liker å hippe seg, og for oss andre er det avslappet, med coffeshops og restauranter overalt. noen av dem er særdeles populære, etter å ha fått positiv omtale i zagat guiden, men hva gjør vel det. man kan gå noen meter til og finne noe som sikkert er nesten like bra, eller man kan linje seg opp i kø, det er en nasjonalsport herborte.
Williamsburg ligner litt på løkka tidlig 90-tall, med noen turister som er lette å kjenne igjen på klærne, og en fin mangel på skrikende unger. Gentrifiseringen av området har ennå ikke nådd stadiet der sinte og sure småbarnforeldre sitter og skifter bleier på nabobordet på restauranten. Så det er nå eller aldri. Det tar sikkert ikke mange år før stedet er omskapt til barnehager og trillestier og lekeplasser hvor det er forbudt å sitte å drikke en pils.
Når man kommer opp fra jordens indre, på bedford ave og 7 th, er det bare å labbe bortover bedford ave og bort til grand street, og tilbake, og så ned 6 street til east river. Nede ved elven er det hver lørdag og søndag brooklyn fair, dvs. et gatemarked med loppiser og god mat og folkeliv. Man kan ta båten herfra til manhattan, eller eventuelt videre til bronx etc.
For mitt øye fortonte mange av klesbutikkene seg som lett vintage, brukt, og nytt, dvs. alltid med mange caps til salg, og jeans og topper, og sikkert det turister vil kjøpe, i den tro at det er slik de innfødte går kledt. Jeg regner med at siden de infødte er hippe, vil de neppe avsløre hvor de kjøper sine klær, for når gud og hvermanngår rundt i uniformen, som for menn inkluderer skjegg og esoteriske skjorter, er det slutt. Og man kan bare flytte videre innover til et annet sted, mens williamsburg blir en turistmagnet. Den første kjedebutikken hadde allerede dukket opp, av typen american apparel.
Området passer til left shopping, før man en lørdag eller søndag ettermiddag setter seg ned for å spise eggs , som man kan skylle ned med drinker. Her borte går det gjerne i søte drinker, og noen varianter av bloody mary. Bellini og maragita og daquiri etc. Men man får også single malt her. Eller en manhattan, som skal lages på old overholt rye whisky, med angostura. og alkoliserte røde kirsebær, som skal bidra til å søte opp spriten sammen med den ene teskjeen med rød og søt vermut.
Ta turen ned til union square, og ta bane L til Bedford Avenue. Det er såvidt jeg husker det tredje stoppet østover, mot the rockaways, som er endestasjonet til toget, sammen med JFK flyplassen.
Når man kommer opp på gaten, er det litt som å komme hjem på ferie. Det selges iskrem og blomster og brukte bøker og vinyl og slikt, overalt, og de yngre damene har blottet navle, og mange menn har skjegg og de ser generelt litt uflidde ut. Vi snakker om yngre folk i kreative yrker, og kunstnere som har flyktet fra de høye boligprisene i east willage og lower east. Det er hipt, og det er sikkert fint for de som liker å hippe seg, og for oss andre er det avslappet, med coffeshops og restauranter overalt. noen av dem er særdeles populære, etter å ha fått positiv omtale i zagat guiden, men hva gjør vel det. man kan gå noen meter til og finne noe som sikkert er nesten like bra, eller man kan linje seg opp i kø, det er en nasjonalsport herborte.
Williamsburg ligner litt på løkka tidlig 90-tall, med noen turister som er lette å kjenne igjen på klærne, og en fin mangel på skrikende unger. Gentrifiseringen av området har ennå ikke nådd stadiet der sinte og sure småbarnforeldre sitter og skifter bleier på nabobordet på restauranten. Så det er nå eller aldri. Det tar sikkert ikke mange år før stedet er omskapt til barnehager og trillestier og lekeplasser hvor det er forbudt å sitte å drikke en pils.
Når man kommer opp fra jordens indre, på bedford ave og 7 th, er det bare å labbe bortover bedford ave og bort til grand street, og tilbake, og så ned 6 street til east river. Nede ved elven er det hver lørdag og søndag brooklyn fair, dvs. et gatemarked med loppiser og god mat og folkeliv. Man kan ta båten herfra til manhattan, eller eventuelt videre til bronx etc.
For mitt øye fortonte mange av klesbutikkene seg som lett vintage, brukt, og nytt, dvs. alltid med mange caps til salg, og jeans og topper, og sikkert det turister vil kjøpe, i den tro at det er slik de innfødte går kledt. Jeg regner med at siden de infødte er hippe, vil de neppe avsløre hvor de kjøper sine klær, for når gud og hvermanngår rundt i uniformen, som for menn inkluderer skjegg og esoteriske skjorter, er det slutt. Og man kan bare flytte videre innover til et annet sted, mens williamsburg blir en turistmagnet. Den første kjedebutikken hadde allerede dukket opp, av typen american apparel.
Området passer til left shopping, før man en lørdag eller søndag ettermiddag setter seg ned for å spise eggs , som man kan skylle ned med drinker. Her borte går det gjerne i søte drinker, og noen varianter av bloody mary. Bellini og maragita og daquiri etc. Men man får også single malt her. Eller en manhattan, som skal lages på old overholt rye whisky, med angostura. og alkoliserte røde kirsebær, som skal bidra til å søte opp spriten sammen med den ene teskjeen med rød og søt vermut.
mandag 7. mai 2012
Konsentrert fyll i meatpacking
Manhattan er stort og det er lett å ødelegge god fyll med unødvendige transportetapper. Jeg har testet et lite triangel nede i meatpacking på 12 th west og 8 ave, og kan anbefale dette på det groveste. Strøket er litt dyrt, og trendy, men det bør ikke ødelegge gleden man kan ha ved å stå og helle i seg en Bitburger under the high line, eller sippe i seg noen drinker i baren på toppen av hotel standard.
Ruten er som følger. Man starter med å spise lunch på Spicemarket. Asian street fusion. Det er alltid lurt å bestille bord via open table systemet. Etter noen glass der, går man ut og rett vest, i retning standard hotell, ca 100 meter unna, rett inn en gul svingdør. På toppen er det en veldig fin bar, med strålende utsikt over området. Det er veldig greit å ha dressjakke og småpene bukser, men man slipper inn normalt i det meste, dersom man henger av seg ytterjakken og ellers gjør et godt inntrykk. Sort jakke, pene sko og bukser av noe annet enn dongrey, funker alltid.
På toppen av baren ser man hele meatpacking og chelsea og man kan sitter og holde oversikt over båttrafikken på hudson river, eller planlegge båtur fra området, med startsted fra pierene i chelsea. I baren er det lett å treffe de vakre og poshe folkene, som også er ute for noen drinker og avslappende utsikt.
Neste trinn er å drikke pils på biergarten, under the high line. Nydelig tusk bit burger pils, og et effektivt system for å kjøpe pils, i form av at man kjøper tickets for drikkevarer i en egen bu, ved siden av baren.
Så går turen til pastis, like ved, en nokså populær bistro med god mat. her kan man sitte inne eller ute og drikke og se på folk og fe. Etterpå kaster man seg inn i en taxi hjemover, glad og fornøyd over å slippe all gåingen som ellers preger livet på manhattan.
Ruten er som følger. Man starter med å spise lunch på Spicemarket. Asian street fusion. Det er alltid lurt å bestille bord via open table systemet. Etter noen glass der, går man ut og rett vest, i retning standard hotell, ca 100 meter unna, rett inn en gul svingdør. På toppen er det en veldig fin bar, med strålende utsikt over området. Det er veldig greit å ha dressjakke og småpene bukser, men man slipper inn normalt i det meste, dersom man henger av seg ytterjakken og ellers gjør et godt inntrykk. Sort jakke, pene sko og bukser av noe annet enn dongrey, funker alltid.
På toppen av baren ser man hele meatpacking og chelsea og man kan sitter og holde oversikt over båttrafikken på hudson river, eller planlegge båtur fra området, med startsted fra pierene i chelsea. I baren er det lett å treffe de vakre og poshe folkene, som også er ute for noen drinker og avslappende utsikt.
Neste trinn er å drikke pils på biergarten, under the high line. Nydelig tusk bit burger pils, og et effektivt system for å kjøpe pils, i form av at man kjøper tickets for drikkevarer i en egen bu, ved siden av baren.
Så går turen til pastis, like ved, en nokså populær bistro med god mat. her kan man sitte inne eller ute og drikke og se på folk og fe. Etterpå kaster man seg inn i en taxi hjemover, glad og fornøyd over å slippe all gåingen som ellers preger livet på manhattan.
tirsdag 1. mai 2012
Velvet slippers
Det begynte å komme syrlige kommentarer i den kulørte ukepressen her borte. Det har vært skrevet om det i helgebilaget til WSJ, og selv NYT har hatt noen notiser om saken. Ekspertene som har greie på det, er rasende, og synes det er noe galt med bermen, som ikke vil følge de rådene som ekspertene gir. Jeg skjønte at saken hadde tatt en alvorlig vending da jeg hadde bestemt meg for å følge bermen, og jeg tok veien til klippen i mitt liv på manhattan, nemlig hovedbutikken til Brooksbrothers på Madison og 44.
Jeg forserte de første hindringene, nemlig de høflige og lett brekende skjortepusherne som holder til ved inngangspartiet, i tilfelle noen ikke har fått med seg at Brooksbrotherssnippen er verdens mest elegante. Så går turen bort i det venstre hjørnet, etter at man har krysset feltet med slips i fæle farver. Av en eller annnen grunn har preppystilen er forkjærlighet for rosa og mintgrønne slips. Dem om det.
Så er man inne i den lille skobutikken, der de selger Alden cordovan shell wingtips og andre slike amerikanske klassikere. Jeg vil helt til døden skiller meg av med mine sko, alltid anbefale skotre fra denne butikken. I red western cedar og med messingknapp på toppen, slik at man kan bruke dem i ankelboots, eller chelseaboots. Man får dem her, til 38 dollar stykket. En røverkjøp.
Jeg får øyenkontakt med den italienske ekspeditøren, hun som alltid ser ned på skoene dine før hun tar kontakt med blikket. En flott kvinne, og det hender jeg rødmer når hun lar blikket falle nedover mitt legeme, der hun vanligvis lar sine øyne hvile på et par velpussede Trickers brogues. Jeg spør forsiktig, for å ikke ødelegge den gode stemningen og øyeblikket av gjensidig kontakt mellom oss to, det er bare oss to i denne butikken, og jeg har vel på en eller annen måte senset at jeg er i ferd med å begå skomessig incest. Jeg spør om hun har inne velvet slippers.
Hun får et plaget uttrykk i ansiktet og ser et lite øyeblikk bort på hyllen med burgunderrøde hestelærssko av typen pennyloafers, dvs. at man kan putte en mynt i en spalte i skinnet, over vristen. Jeg vet ikke hva hun tenker på, men jeg regner med at siden produsenten heter Alden, tenker hun på noe som er fra New England, upstate, grønne enger, hester på beite, det amerikanske flagget, seieren over sørstatene, slaget ved alamo, dvs. tapet ved alamo.
Hun sier hun skal sjekke om de har noen på lager, og det har de ikke og hun vet ikke når de får noen igjen, og jeg går ut av butikken som en del av bermen på manhattan.
For som alle vet, king albert slippers, og slike ting, de skal brukes til smoking og private selskaper, eller private middager på slottet, og de er strengt tatt mer korrekte enn lakksko til smoking, og det skal jeg skrive om en annen gang i min blogg om klassisk herremote. For saken er at folk som drikker mye cava, og som går på barer og har seilbåter og drar ut til the hamptons om sommeren, i fjor sommer begynte, helt forsiktig, å gå med velvet slippers, foret med silke, utendørs, uten sokker. På restaurant, på gaten.
Motepolitiet har vært ute og sagt klart fra at dette er stilbrudd som lukter svidd og sikkert også tåfis. Man skal bare ikke bruke slike festtøfler utendørs. Bermen, som jeg ofte tilhører, er uenig. Det er behagelig å gå i slike sko, og sålenge man selv synes de er elegante og behagelige, er føttene og det fordømte intellektet på linje. Man bruker dem sålenge det ikke er regn ute, og man må regne med at de ikke varer så lenge når man bruker slikt utendørs, på det grove og ru gatelegemet her borte på manhattan.
http://www.trickers.com/collections/mens/jermyn_street_shop_collection/jermyn_st_slipper/shop_slipper_collection.htm
Det var siste nytt fra motefronten her borte. Jeg sitter her oppå yorkville og lar mine føtter hvile i mine sorte velvet slippers, med rødt for. En dag det er fint vær, skal jeg dra ned til brooksbrothersbutikken iført disse skoene, som altså har en stigende utbredelse, men likevel veldig smal. Omtrent som lesten for slike sko.
Jeg forserte de første hindringene, nemlig de høflige og lett brekende skjortepusherne som holder til ved inngangspartiet, i tilfelle noen ikke har fått med seg at Brooksbrotherssnippen er verdens mest elegante. Så går turen bort i det venstre hjørnet, etter at man har krysset feltet med slips i fæle farver. Av en eller annnen grunn har preppystilen er forkjærlighet for rosa og mintgrønne slips. Dem om det.
Så er man inne i den lille skobutikken, der de selger Alden cordovan shell wingtips og andre slike amerikanske klassikere. Jeg vil helt til døden skiller meg av med mine sko, alltid anbefale skotre fra denne butikken. I red western cedar og med messingknapp på toppen, slik at man kan bruke dem i ankelboots, eller chelseaboots. Man får dem her, til 38 dollar stykket. En røverkjøp.
Jeg får øyenkontakt med den italienske ekspeditøren, hun som alltid ser ned på skoene dine før hun tar kontakt med blikket. En flott kvinne, og det hender jeg rødmer når hun lar blikket falle nedover mitt legeme, der hun vanligvis lar sine øyne hvile på et par velpussede Trickers brogues. Jeg spør forsiktig, for å ikke ødelegge den gode stemningen og øyeblikket av gjensidig kontakt mellom oss to, det er bare oss to i denne butikken, og jeg har vel på en eller annen måte senset at jeg er i ferd med å begå skomessig incest. Jeg spør om hun har inne velvet slippers.
Hun får et plaget uttrykk i ansiktet og ser et lite øyeblikk bort på hyllen med burgunderrøde hestelærssko av typen pennyloafers, dvs. at man kan putte en mynt i en spalte i skinnet, over vristen. Jeg vet ikke hva hun tenker på, men jeg regner med at siden produsenten heter Alden, tenker hun på noe som er fra New England, upstate, grønne enger, hester på beite, det amerikanske flagget, seieren over sørstatene, slaget ved alamo, dvs. tapet ved alamo.
Hun sier hun skal sjekke om de har noen på lager, og det har de ikke og hun vet ikke når de får noen igjen, og jeg går ut av butikken som en del av bermen på manhattan.
For som alle vet, king albert slippers, og slike ting, de skal brukes til smoking og private selskaper, eller private middager på slottet, og de er strengt tatt mer korrekte enn lakksko til smoking, og det skal jeg skrive om en annen gang i min blogg om klassisk herremote. For saken er at folk som drikker mye cava, og som går på barer og har seilbåter og drar ut til the hamptons om sommeren, i fjor sommer begynte, helt forsiktig, å gå med velvet slippers, foret med silke, utendørs, uten sokker. På restaurant, på gaten.
Motepolitiet har vært ute og sagt klart fra at dette er stilbrudd som lukter svidd og sikkert også tåfis. Man skal bare ikke bruke slike festtøfler utendørs. Bermen, som jeg ofte tilhører, er uenig. Det er behagelig å gå i slike sko, og sålenge man selv synes de er elegante og behagelige, er føttene og det fordømte intellektet på linje. Man bruker dem sålenge det ikke er regn ute, og man må regne med at de ikke varer så lenge når man bruker slikt utendørs, på det grove og ru gatelegemet her borte på manhattan.
http://www.trickers.com/collections/mens/jermyn_street_shop_collection/jermyn_st_slipper/shop_slipper_collection.htm
Det var siste nytt fra motefronten her borte. Jeg sitter her oppå yorkville og lar mine føtter hvile i mine sorte velvet slippers, med rødt for. En dag det er fint vær, skal jeg dra ned til brooksbrothersbutikken iført disse skoene, som altså har en stigende utbredelse, men likevel veldig smal. Omtrent som lesten for slike sko.
Abonner på:
Innlegg (Atom)