Fra 77 th east og crosstown Harlem til 191 th og ned vestsiden

Mens vestsiden av sykkelturen rundt manhattan er lett å forstå seg på, er østsiden over 80 th east og nordover og så vestover på 119 th og så norover til 191 th litt mer kronglete, før man igjen treffer den velskiltede vestsidenveien. Her er en kjapp billedreportasje

 omtrent 85 th, etter at man har syklet langs elven, dvs. east river, møter man en trapp, med montert rulleskinne for sykkel. så sykler man nordover, forbi den lokale carl schurz parken.

 RFK broen i bakgrunnen. Her sitter de lokale oppsittere, som ofte består av kranglete advokater, og soler seg. Jeg har vært på lokalpolitikkmøte her oppe, og den gjengen som bor her på upper east, er ikke enkle å bryne seg på. Fint har de fått det, med to egne luftegårder for små og for større hunder.

 Raka vegen nordover langs East river.

 Man skal ikke over denne broen.

 Derimot skal man over denne broen, som fører til vestsiden og east 120 th

 Randalls island i bakgrunnen til høyre

 Nå er vi over i east harlem, på 120 east, og sykler et kvartal bortover, før vi tar til venstre og finner 119 th, som går vestover, med eget sykkelfelt. På dagtid er det lite trafikk her.

 Go west young man

 Husene her oppe er vakre, og begynner å bli satt litt mer i stand igjen. gentrifiseringen av harlem skjer via at lett rike afroamerikanere, og forsåvidt latinos, flytter hjem til sitt gamle strøk, og pusser opp. men det er også mye elendighet her oppe.

 Brått slutter sykkelveien på 119 th, og vi tar en 45 graders sving nordover på gaten eller avenuen jeg ikke helt husker navnet på. man bare følger sykkelstien og vips er man på hovedgaten 125 th, som går fra øst til vest over hele harlem, dvs. crosstown.

 Her har jeg våget meg opp til 127 th w, og da er man på St. nicolas avenue, som man skal følge et godt stykke, på godt markert, men ikke alltid like respektert sykkelfelt. Heltrukken linje betyr at bilister ikke skal kjøre der,

 Stemningsbilde fra 148 west, like før man skal ta til høyre, og sikte mot greenwayen, som sykkelstien heter her oppe.

 Man velger altså høyre vei her, og like etter, kjører man rett frem, over et kryss med en nedkjøringsvei til ringveien, dvs. FDR driven, til høyre. Sykkelstien er her lett tilvokst, og lite markert. Men den begynner å helle nedover, mens man på begge sider kan observere flokker av de lokale helter som interessert studerer innholdet av hverandres bagasjerrom. Kan det være en form for barter handel som foregår her oppe mon tro?

 Et skummelt sted, siden du skal over her, til venstre, mens du skal krysse trafikken. Så kjører du lett oppover langs gangstien, midt i veien, og over diverse småmotorveier, og

 vips er du over i et nytt budsjettområde, med bedre politikere. Brede sykkelveier og du kan kose deg med utsikten nordover til harlem elven

 Her tror jeg at vi har støtt på en av påkjøringsrampene til george washintown broen. den fører vestover til new jersey

 Her oppe like oppsitterne bolster, og sommerstid sitter man og griller her, mens smektende lambada kommer fra de medbrakte PA anlegg. Lokalkoloritten heroppe er utpreget spanish harlem

 Litt kjekt for syklister, eget sykkellys når du skal krysse gaten og komme deg inn på dyckman street, lettt til høyre. Her har vi eget sykkelfelt, og denne gaten skal du følge til den slutter.

 I enden her slutten dyckman street, for å unngå å havne i hudson river. Ta av til venstre, i staff street, og så sykler man pent og rolig opp den lett bratte bakken, for så å ta først litt til høyre, men ikke så mye til høyre at man havner på motorveien.

 Staff skal være en velkjent familie i new York. Staff familiens sorte får har vissnok etablert seg i Norge.

 Den vaktsomme, og oppmerksomme leser, vil her se at man skal lett til venstre, under den mørke broen

 Biler passerer under den mørke broen, og akkurat der det blir lyst, tar du til høyre, opp en trapp, og så er du på sykkelstien sørover, som først går paralellt med motorveien, før den slynger seg i vakre buer ned mot hudson river.

 Dette bildet har sneket seg med, sikkert for å minne leseren på at nå er det på tide å drikke en liter vann.

 En Brooks lærsadel, modell B 73, produsert første gang i 1928, og tiltenkt syklister i afrika. veinettet på manhattan er ofte dårligere enn mange andre steder

 Geporge washington broen i bakgrunnen. I forgrunnen en Brompton 6 gears folding bike. Den lille sekken bak sadelen er til å dekke over den  sammenfoldede sykkelen, som da måler 60 x 60 x 30 cm. Da vil den fremtre som en bak på ca 11 kg, og dersom man er så heldig at man har fått bord på madison 11 eller babbo, kan man levere sykkelen i garderoben, sammen med sin sportsjakke, eller odd jacket som den også kalles her i nye landet.

 West Harlem piers park har fin ettermiddagssol, og skulpturer i rustfritt stål, inspirert av de mange påkjøringsramper som må til for å få veisystemet til å fungere her på manhattan.

 Piren har mange fine benker, og er godt egnet til både grill og soling og avslapning. Dersom den veltrente leser og syklist har kommet seg hit, er det på tide å ta en pust i bakken, som her er nokså flat og fin.

 På 125 th kan man stikke inn i harlem igjen, dersom trangen til billige drinker, eller et godt måltid på restauranten red rooster, dukker opp. Gospelfrokosten på red rooster, som starter kl. 1100, anbefales. Man får ikke kjøpt drinker før klokken 12, men det er lettest å få bord dersom man er der før 12.00. Dersom man har vært på fest kvelden før, passer maten fint. Brunchrettene omfatter også soul food, med bønner og flesk og chili og slikt som river i en sliten kropp, mens man skyller det hele ned med uptown bloody mary.

 Central Park, i dammen rett foran vokser det lotusliljer.

 Hundelufting lokalt i carl scurzpark. Større hunder opptrer oftest med større verdighet enn de små, sikkert fordi de mindre hundene oppfatter seg selv som en del av damen som bærer disse hundene rundt i en hånveske til kr. 10.000

Da er jeg hjemme, etter æ ha syklet ned til ca 100 west for å komme inn i parken, og så en runde sørover, før jeg krysser like ved the big lawn og sykler opp til 90 th east, og utgangen der. På 90 th east er det egen sykkelsti rett ned til east river, og tilogmed lett utforbakke. Turen tok ca 3 timer, uten større stopp enn det blenderinnstillingen på kameraet krevde av dødtid

Babbo i greenwich village

Det var en god venn om meg som visste om dette spisestedet, hvor presidenten liker å spise, et ujålete sted med vin og italiensk mat i sentrum. Han var på besøk og fortalte om at dette stedet stort sett var umuli gå få bordbestilling på, men at man alltid kan prøve. Normalt må man sitte i telefonen en halvtime eller to på slike steder, men guden for god mat og vin var på vår side, dvs. en avbestilling i siste liten, og vi fikk bord neste kveld.

Adressen er 110 waverly place, i nærheten av west 4 th street station, hvor man kan ta A,,C,E, B og F-toget til.

Når man kommer inn døren, som jeg gjorde, sukket jeg og skjønte at jeg var kommet til en av de stedene man gjerne vil tilbake til. Mange ganger. Mørkt treverk, bar, hvor man kan sitte og spise, på høye krakker, og småbord. Så rett frem, et stort bord med all vinen som er i omløp her nede akkurat for kvelden, og så en stor trapp opp til det aller helligste, andre etasje, som har større bord, og litt mindre støynivå.

Vinkartet og menyen ligger ute på nettet, og prisnivået er omtrent som på en middels dårlig restaurant i midtown. Manhattan er et sted hvor dårlig mat koster det samme som helt sublim mat, dersom man kommer seg bort fra business-stedene og turistfellene i midttown og soho.

Generelt kan man si at de beste spisestedene på manhatten ligger nedover fra 20 th west, i west village og deromkring, og i east village fra 10 th east og nedover.

Babbo har ikke små porsjoner, som forsåvidt noen av disse stedene kan ha. Derfor bør man tenke seg om, dersom man har lyst til å gå for både forrett, primo og secondo. Dersom man er to, bør man muligens dele en pasta, og ta hver sin hovedrett. Vi var tre, og to delte ribeye-steak, et stort kjøttstykke på nesten kiloen. Bedre kjøtt er det mange år siden jeg har spist. Linguinoen var fantastisk, og det var også vinen, grappaen, og et utvalg av sorbeter vi delte til slutt. Det kan være smart å dele dessert på slike steder. En halv kilo ostekake på toppen, kan jo være litt mye ost helt sånn på slutten av kvelden.

Min gode venn, som tidligere har bodd mange år på manhattan, og frekventerte dette steder så ofte han fikk bord, har følgene tips om bordbestilling. For det første. Har man fått bestilt, ringer restauranten opp den dagen man skal, og ber deg bekrefte at du kommer. Da gjelder det å ta telefonen kvikt, for ellers må du ringe tilbake, og vente en halvtime i en telefonsvarerkø.

For det andre. Det er lettest å få bord til en liten gruppe, dvs. to, tre eller fire. På dette stedet har de ikke så mange større bord, så dersom man er en større gruppe, kan man glemme babbo, eller dele seg opp.

For det tredje. Dersom man ringer samme dag, sånn i sekstiden, og spør om de har bord for to, ved siste bordsetning, f.eks. i 22.00 tiden og utover, kan det lettere ordne seg for å få plass til å sitte og spise i baren eller nede.

For det fjerde. Stedet er kjent for sitt gode vinkart, dvs. fantastiske italienske viner. Her får du alltid en god nebbiolo, og som en hovedregel har slike spisesteder ingen dårlig vin. Så husets vin, eller den billigste du finner på vinkartet, er altså dårlig. Den er vanligvis veldig god, men muligens ukjent.  Så derfor spør man vinkelneren om råd, velger område av italia og tilkjennegir sine preferanser. Noen kan ikke leve uten sin amarone til biffen, andre liker lettere viner.

For det femte. Dersom du klarer å få til å spise her, har ikke ditt besøk i byen vært forgjeves.

http://www.babbonyc.com/location.html

Sykkeltur rundt hele manhattan

Det blir stadig flere syklister på manhattan, og det popper opp steder som driver sykkelutleie til turister, ikke bare i central park, men også andre steder, f.eks. nede ved brooklyn bridge og battery park downtown eller ulike steder langs sykkel og joggestien som går ved elve- og sjøsiden til manhattan. Esplanaden som den heter her borte.

Sykkelkart over byen fås gratis på de fleste sykkelbutikken, og også via turistinfostasjoner.

Den beste sykkelturen langs eastriver- og hudson river sine bredder, er fra 35 th east, hvor veien, the esplanade, begynner, skiltet, og sørover, rundt battery park og så nordover, til omtrent the cloisters, og så kan man snu og sykle tilbake til der man leide sykkelen. En sånn tur frem og tilbake til f.eks. 35th east, tar ca 2-3 timer, litt avhengig av hvor mye turister det er som vrimler nede ved pier 11 og nedover mot battery park. Enkelte steder er sykkelstien her meget smal, slik at man må gå og leie sykkel. Her nede møter man også bølingen som skal ut på Ellis Island. Det kan derfor være smart å ta denne sykkelturen tidlig på dagen.

Når man kommer østfra, kan man når man møter battery park og den gamle kanonstillingen, sykle ytre led, dvs. stien langs elven som egentlig er forbeholdt fotgjengere. Omtrent 15 gater, før man svinger inn på den store firefelts sykkel og joggestien som går nordover. I new york er det forbudt å sykle på fortau og stier i parker, men man kan jo se an forholdene og sykle litt på gehør.

Nordover hudson river greenway er det raka vegen 12-14 km nordover, langs elven, og delvis langs parklignende områder, med et par spisesteder underveis. Det anbefales at man sørger for å ha med seg rikelig med vann, og gjerne litt småmat f.eks. på riverside på ca 100 th west.

Når man er over 110 th, dvs. nord for parken, kommer man inn i spanish harlem, og det betyr at beboerne har med seg griller og musikk nede ved elven, og folkelivet fortsetter helt opp til  the cloisters, der sykkelveien ender brått, og litt uskiltet. Her skal man holde til venstre, ned og under sykkelveien, og ta dyckman street lett østover. Her er det fortsatt skiltet, og ferden bærer gjennom nokså ryddige boligområder, også karibiskbebodde områder, nedover harlem river drive. Så slutter sykkelskiltingen brått, og man må ta sikte på å kom me seg litt vestover, på høyde med west 155, hvor man må treffe st. nicolas ave, og ta sørover på den, eller sikte østover, og ta frederick douglas ave sørover. Og det skal man gjøre til man treffer 120 west, som man skal ta østover. Denne gaten fører deg til sykkelstien østpå, på mine trakter, under the FDR drive, og helt ned til elven. Herfra kan man sykle helt ned til 57 th east, hvor man må komme seg opp på 2 ave for å komme seg ned til 35 east.

Min bopel er på 77th og york, ved hudson river, og da jeg hadde bodd der ca 2 mndr, kom det en dag en stor lekter med en stor kran, slepende på en stor stålkonstruksjon. Det ble kveld, og neste dag kunne jeg til min store fornøyelse se at fra mitt bygg, som består av park og 5 bygg, i et kvartal, går det nå en sykkel. og gangbro fra stien ved elven og over the FDR drive. Sånn blir man fornøyd.

Harlem regnes ikke lenger som farlig, slik som det var på 80-tallet. Men det er ennå ikke stedet der man ferdes nattestid alene uten å være lokalkjent.

Stille timer oppe på The Cloisters

Som etterhvert innbarket uppereast beboer, kan jeg bli trett og irritabel og sint desom jeg har et ærend nede i midtown eller de verste handlegater i soho. Besøk i turiststedene er noe man bare gjennomfører under tvang, eller sterkt press. Det er mange ting å irritere seg over dersom man forviller seg ned på 60th og fifth ave, der prada og chanelbutikkene selger vesker og sko til 10.000 kroner pr. stk. Der kan man treffe på flokker av kvinner og menn som går fem i bredden, og på den måten skaper overtrykk i gåsystemet på fortauet. Det ender stort sett med at man går gjennom denne kjeden, og får med seg flere som også har litt new york tempo i kroppen. Slik skapes det dynamikk, og i større doser liker jeg ikke dynamikken. Mas og tjas og kaos i krysset foran eplebutikken med glasshus over, og da er det på tide og komme seg hjemover til yorkville.

Eller dra opp til The Cloisters, særlig dersom sommerdagen innebærer 35 grader og stillestående luft og 100 % luftfuktighet, dvs. en typisk julidag på manhattan. Her oppe er man helt på nordtuppen av manhattan, og parken rundt dette museumet for kirkekunst fra middelalderen, fort tryon park, er også det høyeste punktet på manhattan. Her forsvarte man i sin tid manhattan mot angrep fra de onde engelskmenn.

Mot vest ser man the palisades, dvs. vestveggen av hudsons river, som i geologisk forstand er en forkastning som for rundt 400 millioner år siden kastet på seg, og selv om luften er stillestående og full av stank av hundepiss fra de millionene av småhunder som kvinnene på manhattan har i sine mellomstore hundevesker med diamanter, er luften her oppe lett og fin, oppå fjellet. Alltid en liten bevegelse, og man kan sitte på kafeen i skyggen, eller oppe i parken, under kronen av store trær, og se utover hudson river, og ta inn en stor og ettertenksom ro.

For dette er en ypperlig plass for picnic eller å lese aviser og hvile ørene og se litt på kirkekunsten en av rockefellerne ranet fra søreuropa like før han døde, ivrig opptatt av å skaffe seg et monument. For her har man bygget opp kirkerom, sten på sten, og hvelv på hvelv, med gravmonumneter og gobeliner, og altertavler og hyrdestaver og slikt, alt det som man i middelalderen brukte for å komme nærmere gud og frelsen, inkludert mye flott kunst.

Skal man opp hit, tar man A-banen opp til 190 th, så er det skiltet derfra, ca 10 minutter å gå, man tar til høyre når man går av banen og går gjennom en fint beplantet park før man passerer utsiktspunktet i fort tryonparken og går videre til klosteret. En passende runde, med innlagt kaffepause på kafeen der, tar noen timer.

Så kan man ta M4 bussen som stopper utenfor hovedinngangen. Den går raka vegen sørover, gjennom Washingston Hights og spanish harlem, avd. vest. på broadway. Det kan være en fin måte å få sett litt av hvordan man har det her oppe.

Så kan man kaste seg av bussen på 125 th og sette seg på en crosstown buss og komme seg østover, en del gater, bort til fifth ave, for der ligger den hippe og litt kjente restauranten The red rooster, hvor man får god spise. Lunchen er ferdig 1600, så det passer å komme før dersom man skal gå løs på den lokale føden her oppe, som er litt mer spicy og soulfoodaktig enn persillebladduskdamesomskalholde seg slankmaten midttown. Om søndagene er det legendarisk musikkbrunch fra 11 og utover, og da må man bestille bord på forhånd.

Bilder fra The Cloisters
her

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10151654976312080.459404.640297079&type=1&l=bf0a2f752d

sambasushi i west village

Av og til er det deilig å være turist og dumpe ned i baren på en restaurant, mens man venter på de andre som man skal spise sammen med, og man kan bestille drinker, og baren er åpen mot gaten, og det går masse folk forbi, og noen sitter ute og holder på med en drink, mens andre heller den ned, og fesjået inne og ute er i full gang. Den bleke damen med det ultrakorte skjørtet som serverer meg drinker, og som har en helt spesiell teknikk når hun bøyer seg ned foran meg, med ryggen til, for å rydde på det andre bordet, der det sitter noen smådamer og sipper bellini. Generelt har latinodamer minst klær på seg på manhattan, de viser stolt frem hva de har, og overlater lite til fantasien når det er lørdag og man skal spise og drikke og etterpå gå på salsaklubb.

Jeg er nede i west village, på sørvestsiden av manhattan, på sushisamba, og drikker pisco, som er god drikke, peruviansk brandy og lime og litt eggehvite og slikt, mens det spilles samba i bakgrunnen, og man ser at damene på nabobordet forsiktig begynner å bevege hoftene til musikken, og det kommer høye og mørke menn inn og setter seg i baren, og der sitter damene og småpikene med bar rygg, og selv om stedet har holdt stand i minst 12 år, er det er bra sted for byliv.

Jeg er på sushisamba og så kommer resten av gjengen og vi setter oss ned på bordet, som vi hadde bestilt, og som ble bekreftet pr. telefon for noen timer siden. Man bestiller bord i denne byen.

Menyen er japansk-brasiliansk-peruviansk, og vi bestiller en mix av sjevisje, som min bestemor ville ha kalt det, og slik peruviansk spise er meget smakfull og forfriskende, det er nesten like før jeg blir new yorker og har lyst til å drikke en mugge pisco til maten, men jeg bestiller japansk pils. Og får servert en brasiliansk fiskerett med fire typer fisk, som kelneren anbefalte. Noen spiste spicy red snapper, som også er en god fisk, og andre tok for seg av lobster rolls etc. Det er mye lange og store ruller med sushi her borte.

Etterpå gikk vi ut og en gate sørover, før vi tok til venstre, inn bleeker street, som er en slags turistgate som går raka vegen til soho. Vi gikk til blue note, siden vi ville sitte og drikke vin og høre på storbandjazz. Også der er det avgjørende at man reserverer bord på forhånd.

Tips for kvelden er å ha fleecejakke med seg i en veske. Fra mai til oktober skrur man kjølingen på innendørs, og man fryser dersom man sitter i tynn skjorte og sommerjakke.





SUSHISAMBA 7
87 seventh avenue south
new york, ny 10014

Mafios mat i bronx

Et besøk i new york botanical garden og god spise i nærheten, dvs. bronx, er en fin kombinasjon. Den botaniske haven er i topp verdensklasse, og på denne tiden av året, etter at magnoliasesongen er over, kan man beundre tulipantrærne i blomst. Og fjellhaven, hvor kaliforniavalmuen nå sto i fullt flor. Mens man i norge bruker denne som sommerblomst, sår man denne valmuen her borte om høsten, slik at den står klar til å blomstre i april og mai. The rock garden er nydelig, og innbyr til refleksjon og ettertanke, etter at man har tatt den obligatoriske runden med toget inni haven, for å se på alperosene i full flor. Besøkssenteret har en bokavdeling som er like bra som den i Kew Gardens i London, og det skjer aldri at jeg er her uten å ta med meg noen bøker. Denne gangen investerte jeg i to referanseverk om yucca og agave. Noen må ta ansvar for slikt også.

Man kan hoppe på toget på Grand Central eller 125 th oppe i Harlem og komme raskt dit, men siden disse togene går skjeldnere enn med en halvtimes mellomrom, kan man like godt hoppe på subwayen og ta den til bedford avenue og så ta buss M 26 til hagen. Tidsmessig er det like greit. Ta bane 4 på østsiden av manhattan opp.

Etterpå kan man rusle ned til cresent avenue og arthus avenue i bronx og spise autentisk og veldig god italiensk mat. Jeg spiste lunsj hos Robertos i cresent avenue og det er lenge siden jeg spiste så godt. Raffinert og rustikt kjøkken, og ved nabobordet satt en broder i bevegelsen og ble traktert, med stor respekt og en viss frykt. Det var tydelig at han var en lokal størrelse i den italienske bevegelsen for opera etc. Jeg kikket med en viss ærefrykt etter skytevåpen, men så ikke noe annet enn dårlige bordmanerer.

Her kan du finne Robertos, dvs. to steder. http://www.roberto089.com/

Det er en fordel å ha med seg en kartbok når man beveger seg ut i bronx, for det er lett å miste oversikten her ute, og de gule manhattantaxiene finner man ikke. Man må gå, eller lete etter de lokale, og lett lugubre drosjene.

I ettertid har jeg fått opplyst om at Robertos er en klassiker, og at man valfarter hit fra manhattan for å spise og drikke seg til knes i det italienske kjøkken.

Etterpå vandret oppover Arhurs avenue, som er et makeløst område a la lille italia. Massevis av lokale italienske spisesteder, og fiskebutikker og kjøttbutikker som bugner av pølser og sverdfisk og redd snapper og mortadella. På min hjemmesnekrede halibut index, dvs. at jeg tar utgangspunkt i hva kveite koster hos meg, hos min lokale kjøpmann, får jeg ut at prisnivået er nærmere halvparten av manhattan east og 1 ave. Eli Zabar på 3 og 80 ligger 30 prosent over yorkville, dvs. agathas og valentinas på 1 og 79, mens, skrekk og gru, Dean og Luca i Soho, og madison rundt 80, ligger 60 prosent over.

Få gjerne med deg den lokale mathallen på arthurs avenue, på høyre siden når du går oppover i retning det lokale universitetet, dvs. fordham university og dets klokketårn i romansk stil, som du kan bruke som retningsanviser når du på hjemturen skal finne frem til toget.

East Fordham heter gaten du skal ta til venstre på når du har gått sørfra og nordover, eller oppover arthurs avenue og glodd deg sulten på salami og parmaskinke. Når du går bortover denne gaten, hvor befolkningen plutselig skifter karakter fra å være italiensk til afro hispanic, ser du togstasjonen på høyre side av east forham, en murbygning, dvs. brick. Man kjøper helst billett på forhånd.

Derssom du skal bytte fra tog i Harlem og til bane, noe du gjør på 125 th, ligger banen, dvs. subway, som også heter trains på det lokale språket, til venstre, dvs. mot øst, når du kommer ut fra togstoppet, som her er lett oppe i luften. Bane 4, 5 og 6 går her nedover east river siden av manhattan, raka vegen til bleeker street og soho, om nødvendig.

Siden den botaniske haven er stor, og ikke lett å få oversikt over, samt at man må spasere ut sørporten og ned i en sving, til venstre, rundt universitetet, før man kommer seg nedover til cresent avenue og arthurs avenue, bør man ha et godt kart med seg, og gjerne noen vannflasker.

Det vrimler av studenter her, og strøket virker trygt på dagtid, men jeg ville ikke følt meg bekvem her, på stigende grapparus etter en tung middag hos robertos en sen kveldstime. Da er det likegreit å få spisestedet til å ordne drosje. jeg kan tenke meg at man kommer til manhattan for 25 dollar.

Siden dette er et arbeiderklasseområde, er prisnivået på alle de italienske delikatessene behagelig lavt i forhold til manhattan. Dersom man har planer om å ta med seg 10 kilo med parmaskinke og parmesan hjem, kan jo dette være en god sistedag i byen, dersom man tenker på norsk maner.

Lave skuldre i williamsburg

Manhattan er tempo, og tempi, og man vil alltid prøve å gå forbi personen foran. Bortsett fra turister, som man vil prøve å gå ned. For å unngå å bli et permanent monster hvor hverdagen er brolagt med veltede barnevogner og fortausskulderen er dekket med pensjonister med brukket lårhals etter frisk marsjering, kan det være lurt å komme seg ut til roligere omgivelser.

Ta turen ned til union square, og ta bane L til Bedford Avenue. Det er såvidt jeg husker det tredje stoppet østover, mot the rockaways, som er endestasjonet til toget, sammen med JFK flyplassen.

Når man kommer opp på gaten, er det litt som å komme hjem på ferie. Det selges iskrem og blomster og brukte bøker og vinyl og slikt, overalt, og de yngre damene har blottet navle, og mange menn har skjegg og de ser generelt litt uflidde ut. Vi snakker om yngre folk i kreative yrker, og kunstnere som har flyktet fra de høye boligprisene i east willage og lower east. Det er hipt, og det er sikkert fint for de som liker å hippe seg, og for oss andre er det avslappet, med coffeshops og restauranter overalt. noen av dem er særdeles populære, etter å ha fått positiv omtale i zagat guiden, men hva gjør vel det. man kan gå noen meter til og finne noe som sikkert er nesten like bra, eller man kan linje seg opp i kø, det er en nasjonalsport herborte.

Williamsburg ligner litt på løkka tidlig 90-tall, med noen turister som er lette å kjenne igjen på klærne, og en fin mangel på skrikende unger. Gentrifiseringen av området har ennå ikke nådd stadiet der sinte og sure småbarnforeldre sitter og skifter bleier på nabobordet på restauranten. Så det er nå eller aldri. Det tar sikkert ikke mange år før stedet er omskapt til barnehager og trillestier og lekeplasser hvor det er forbudt å sitte å drikke en pils.

Når man kommer opp fra jordens indre, på bedford ave og 7 th, er det bare å labbe bortover bedford ave og bort til grand street, og tilbake, og så ned 6 street til east river. Nede ved elven er det hver lørdag og søndag brooklyn fair, dvs. et gatemarked med loppiser og god mat og folkeliv. Man kan ta båten herfra til manhattan, eller eventuelt videre til bronx etc.

For mitt øye fortonte mange av klesbutikkene seg som lett vintage, brukt, og nytt, dvs. alltid med mange caps til salg, og jeans og topper, og sikkert det turister vil kjøpe, i den tro at det er slik de innfødte går kledt. Jeg regner med at siden de infødte er hippe, vil de neppe avsløre hvor de kjøper sine klær, for når gud og hvermanngår rundt i uniformen, som for menn inkluderer skjegg og esoteriske skjorter, er det slutt. Og man kan bare flytte videre innover til et annet sted, mens williamsburg blir en turistmagnet. Den første kjedebutikken hadde allerede dukket opp, av typen american apparel.

Området passer til left shopping, før man en lørdag eller søndag ettermiddag setter seg ned for å spise eggs , som man kan skylle ned med drinker. Her borte går det gjerne i søte drinker, og noen varianter av bloody mary. Bellini og maragita og daquiri etc. Men man får også single malt her. Eller en manhattan, som skal lages på old overholt rye whisky, med angostura. og alkoliserte røde kirsebær, som skal bidra til å søte opp spriten sammen med den ene teskjeen med rød og søt vermut.

Konsentrert fyll i meatpacking

Manhattan er stort og det er lett å ødelegge god fyll med unødvendige transportetapper. Jeg har testet et lite triangel nede i meatpacking på 12 th west og 8 ave, og kan anbefale dette på det groveste. Strøket er litt dyrt, og trendy, men det bør ikke ødelegge gleden man kan ha ved å stå og helle i seg en Bitburger under the high line, eller sippe i seg noen drinker i baren på toppen av hotel standard.

Ruten er som følger. Man starter med å spise lunch på Spicemarket. Asian street fusion. Det er alltid lurt å bestille bord via open table systemet. Etter noen glass der, går man ut og rett vest, i retning standard hotell, ca 100 meter unna, rett inn en gul svingdør. På toppen er det en veldig fin bar, med strålende utsikt over området. Det er veldig greit å ha dressjakke og småpene bukser, men man slipper inn normalt i det meste, dersom man henger av seg ytterjakken og ellers gjør et godt inntrykk. Sort jakke, pene sko og bukser av noe annet enn dongrey, funker alltid.

På toppen av baren ser man hele meatpacking og chelsea og man kan sitter og holde oversikt over båttrafikken på hudson river, eller planlegge båtur fra området, med startsted fra pierene i chelsea. I baren er det lett å treffe de vakre og poshe folkene, som også er ute for noen drinker og avslappende utsikt.

Neste trinn er å drikke pils på biergarten, under the high line. Nydelig tusk bit burger pils, og et effektivt system for å kjøpe pils, i form av at man kjøper tickets for drikkevarer i en egen bu, ved siden av baren.

Så går turen til pastis, like ved, en nokså populær bistro med god mat. her kan man sitte inne eller ute og drikke og se på folk og fe. Etterpå kaster man seg inn i en taxi hjemover, glad og fornøyd over å slippe all gåingen som ellers preger livet på manhattan.

Velvet slippers

Det begynte å komme syrlige kommentarer i den kulørte ukepressen her borte. Det har vært skrevet om det i helgebilaget til WSJ, og selv NYT har hatt noen notiser om saken. Ekspertene som har greie på det, er rasende, og synes det er noe galt med bermen, som ikke vil følge de rådene som ekspertene gir. Jeg skjønte at saken hadde tatt en alvorlig vending da jeg hadde bestemt meg for å følge bermen, og jeg tok veien til klippen i mitt liv på manhattan, nemlig hovedbutikken til Brooksbrothers på Madison og 44.

Jeg forserte de første hindringene, nemlig de høflige og lett brekende skjortepusherne som holder til ved inngangspartiet, i tilfelle noen ikke har fått med seg at Brooksbrotherssnippen er verdens mest elegante. Så går turen bort i det venstre hjørnet, etter at man har krysset feltet med slips i fæle farver. Av en eller annnen grunn har preppystilen er forkjærlighet for rosa og mintgrønne slips. Dem om det.

Så er man inne i den lille skobutikken, der de selger Alden cordovan shell wingtips og andre slike amerikanske klassikere. Jeg vil helt til døden skiller meg av med mine sko, alltid anbefale skotre fra denne butikken. I red western cedar og med messingknapp på toppen, slik at man kan bruke dem i ankelboots, eller chelseaboots. Man får dem her, til 38 dollar stykket. En røverkjøp.

Jeg får øyenkontakt med den italienske ekspeditøren, hun som alltid ser ned på skoene dine før hun tar kontakt med blikket. En flott kvinne, og det hender jeg rødmer når hun lar blikket falle nedover mitt legeme, der hun vanligvis lar sine øyne hvile på et par velpussede Trickers brogues. Jeg spør forsiktig, for å ikke ødelegge den gode stemningen og øyeblikket av gjensidig kontakt mellom oss to, det er bare oss to i denne butikken, og jeg har vel på en eller annen måte senset at jeg er i ferd med å begå skomessig incest. Jeg spør om hun har inne velvet slippers.

Hun får et plaget uttrykk i ansiktet og ser et lite øyeblikk bort på hyllen med burgunderrøde hestelærssko av typen pennyloafers, dvs. at man kan putte en mynt i en spalte i skinnet, over vristen. Jeg vet ikke hva hun tenker på, men jeg regner med at siden produsenten heter Alden, tenker hun på noe som er fra New England, upstate, grønne enger, hester på beite, det amerikanske flagget, seieren over sørstatene, slaget ved alamo, dvs. tapet ved alamo.

Hun sier hun skal sjekke om de har noen på lager, og det har de ikke og hun vet ikke når de får noen igjen, og jeg går ut av butikken som en del av bermen på manhattan.

For som alle vet, king albert slippers, og slike ting, de skal brukes til smoking og private selskaper, eller private middager på slottet, og de er strengt tatt mer korrekte enn lakksko til smoking, og det skal jeg skrive om en annen gang i min blogg om klassisk herremote. For saken er at folk som drikker mye cava, og som går på barer og har seilbåter og drar ut til the hamptons om sommeren, i fjor sommer begynte, helt forsiktig, å gå med velvet slippers, foret med silke, utendørs, uten sokker. På restaurant, på gaten.

Motepolitiet har vært ute og sagt klart fra at dette er stilbrudd som lukter svidd og sikkert også tåfis. Man skal bare ikke bruke slike festtøfler utendørs. Bermen, som jeg ofte tilhører, er uenig. Det er behagelig å gå i slike sko, og sålenge man selv synes de er elegante og behagelige, er føttene og det fordømte intellektet på linje. Man bruker dem sålenge det ikke er regn ute, og man må regne med at de ikke varer så lenge når man bruker slikt utendørs, på det grove og ru gatelegemet her borte på manhattan.

http://www.trickers.com/collections/mens/jermyn_street_shop_collection/jermyn_st_slipper/shop_slipper_collection.htm


Det var siste nytt fra motefronten her borte. Jeg sitter her oppå yorkville og lar mine føtter hvile i mine sorte velvet slippers, med rødt for. En dag det er fint vær, skal jeg dra ned til brooksbrothersbutikken iført disse skoene, som altså har en stigende utbredelse, men likevel veldig smal. Omtrent som lesten for slike sko.

James i Brooklyn

Noen ganger er det så enkelt at man kommer inn på en cafe eller restaurant og alt stemmer. Man er kommet hjem, eller til et sted hvor man slapper av, og hvor gjestene ligner på en selv, eller spisekartet kunne vært laget ut fra egne ønsker. James i Brooklyn er et slikt sted.

Etter å ha lest om stedet, og om trenden med nabolagsrestauranter med gourmetambisjoner og lave priser, dro vi ut dit en søndag, for å spise og drikke brunch, og etterpå gå en tur i prospect park og botanisk have. Solen skinte, og magnoliablomstringen var i gang, både for kobus og stellata hybridene, og også for yolanen som den heter på kinesisk, eller på god latin, mangnolia dentunata. pluss minus en bokstav.

Slike steder er stort sett alltid fulle, så man må regne med et kvarter i baren for en drink, og min bloody marie, med jalapenjoinfusert tequila, var særdeles riktig og god. Bellinien som min kone oftest foretrekker, smakte også godt. På lørdager og søndager er det brunch som gjelder i new york, og man sitter og spiser seg til knes i god mat, til god vin. Så går man hjem og ser litt på TV.

James ble etablert i 2008, da innehaverne, som selvsagt hadde bakgrunn fra fine spisesteder på manhattan, kastet seg uti det og fikk overtatt leiekontrakten etter en lokal pizzabule. I dag bor eierne i etasjen over, og det forteller vel det meste om opplegget, som er lokalbasert, folk, fe, grønnsaker, og nettopp derfor kommer også folk langveis fra, for å kunne spise godt og rimelig i omgivelser som ikke er pretensiøse. Dette er forsåvidt et sted for hipstere i den forstand at det virker som om de kreative yrker er godt representert hos gjestene, men uten Løkka-arroganse eller slik oppførsel som er knyttet til folk som synes det er stort eller nok å bo i markveien. Det finnes mange steder i new york som skal være hippe, og dette er ikke et slikt sted.

Her spiser man god mat, og drikker god vin by the glass, og går løs på dessertkartet etterpå. Vi var to og hadde hver vår type burger og to glass vin og kaffe og ostekake og to drinker, og regningen kom på 86 dollar. Det er sjokkerende billig for en lunch som i kvalitet overgikk det jeg til nå har opplevd på langt dyrere steder.

Dagens råd er ta ta turen ut dit når man er i byen. Er man fire stykker, er det heller ikke så dyrt å ta en taxi ut dit slik at man slipper å være redd for å tulle seg bort. Ca 20 dollar med bil fra midttown, sammenlignet med 2,25 pr. ride på subway.

Prospect Hights i Brooklyn må regnes som et klassisk middelklassestrøk, hvor det bor mange barnefamilier.

James 
605 Carlton Avenue
Corner of Carlton Avenue & St. Marks Avenue
Brooklyn, New York 11238
718.942.4255

Subway directions
B/Q to Seventh Avenue
Exit near Prospect Place and Carlton Avenue. Walk two blocks to the corner of Carlton Avenue and St. Marks Avenue.

2/3 to Bergen Street 
Exit near Bergen St and Flatbush Avenue. Walk South on Flatbush, turn left on St. Marks Avenue and right onto Carlton Avenue.

 Magnoliaen blomstrer fint nå i slutten av mars.

 Prospect Heights er preget av lavhusbebyggelse, dvs. det som heter brownstones, med trapper fra gaten, akkurat som du har sett på film,

 Er det bergensere som har vært ute og kalt opp stedet. Brooklyn er kjerneområdet for innvandringen til new york fra norge,

Her ligger James. Det er typisk for stedet at mange sykler til restauranten. Og ikke bare det. Syklene har sete og håndtak fra den engelske sadelprosusenten Brooks. En liten, men avgjørende markør for kulturell kapital, i likhet med brune country full brouges fra Trickers, og rugged flanellskjorter.

Union Square

Man tar bane nr. 4, 5 eller 6 ned til Union Square, og stiger opp på en stor byplass hvor rare turister fra hele verden, inkludert deg, sitter og glor på folk og fe, og her kan man kjøpe fiduskunst og her skates det, og hippe filmfolk fra filmskolen ved plassen står og intervjuer forbipasserende, og selve stasjonen under plassen er særdeles stor, med minst fire nedganger, og herfra går det baner i alle retninger. Man skal ha litt tålmodighet for å finne frem uptown og downtown og vest og øst, men tid skal man ha når mna er her nede.

Union Square er definitivt et av de mer sentrale stedene på manhattan som alle bør få med seg. Om lørdagene er det i sesongen farmers marked her, hvor bøndene selger hjemmelagede delikatesser og organisk dyrkede grønnsaker. God stemning og mye folk og røre, og sist jeg var der, var det julemarked der.

Man kan sette seg ned på en benk her, og se ekorn som konkurrerer med mus om maten, eller man kan se på de vakre magnoliatrærne som blomstrer her i mars og april. Først bør mna gå på den største bokhandelen i byen, Barnes og Nobles i fem etasjer, på nordsiden av plassen. Musikkavdelingen, dvs. CD og DVD, har en del godbiter å by på når det gjelder world music og musikk fra USA.

Dersom man har pådratt seg noen barn, finnes det en hel etasje med leker og barnebøker, dvs. bøker der Bambi ikke blir slaktet for å bli rådyrcarré, men heller bli helten som redder verden fra miljøgifter. Jeg har ikke peiling på barn, men det greieste er vel bare å slippe dem løs og si til dem at de får ta det de vil ha, innenfor en viss ramme. Dersom både den eldre og yngre generasjon har fått et anfall av lavt blodsukker, kan man ta rulletrappen opp til fjerde etasje og sette seg ned i cafeen og jafse i seg et par sjokoladekaker som man selvsagt skyller ned med frappe og brus og iste. Så kan man gå ned igjen og shoppe, og bokutvalget holder for de fleste. Man bør nok beregne to timer i denne butikken. I motsetning til min nær Barnes og Nobles oppe på 86, i to etasjer, også med cafe, hvor det finnes mange sitteplasser, må man her nede, mellom park ave og 5 ave, mellom east 14 til 17 street, stå men man leser i bøkene.

På vestsiden ligger Coffe Shop, en diner som har blitt voldsomt populær. Ikke på grunn av mat eller service, men på grunn av at en del popstjerner og filmstjerner liker å henge rundt der. Skal man spise lunch der, må man ikke regne med å få bord mot gaten og baren, men heller bak i lokalet. Tjenerne der, eller servitørene som noen også kaller dem, er her vakre og lettkledte damer fra Brasil, slik at det kan passe med å ta noen rombaserte drinker mens man venter på bord. Har man småbarn med seg i byen, kan det passe å helle ned en flaske vin til lunch, for etterpå går turen selvsagt bort til barneparkeringen, dvs. lekeplassen på Union Square. Den er inngjerdet og barnesikker og har alle mulige lekeapparater, og er svært populær blandt den yngste garde.

Før man går hjem til hotellet for å døse bort noen timer, for å forberede seg til en tung 7 retters middag, kan det være greit å stikke innom Paragon Sport, som også ligger her på plassen, bittelitt oppover brpadwau på vestsiden av plassen. Som kjent svinger Broadway langsomt mot øst, og oppfører seg litt uregelmessig, i forhold til rutenettet på manhattan, så jeg har gitt opp broadway, fordi den bare virker forvirrende, for den går jo nord-sør midt på, men helt sør blir den veldig rar og løper nærmest vest-øst. Meget forvirrende.

På Paragon finner man det meste av turutstyr. Her får man kjøpt de kjente merkene fra USA og Canada til nesten halv pris i forhold til Norge. Det kan være greit å plukke med seg en treningsjakke herfra, som et slags avlat for den fråtsingen manhattan byr på.

Flanering lokalt

Min lokale karl johansgate er 86 street, som nærmest må karaktieriseres som den logale high street for upper east folkene. Her oppe finner man fairways, en kjempestor dagligvarebutikk som de fleste handler på, både fordi den har stort utvalg av usprøytede grønnsaker og fordi man kan få kjøpt hormonfritt kjøtt. Folk her oppe liker ikke tanken på at gullungen, de regnes som verdens mest bortskjemte barn, noen med egen sjåfør, dvs. de noenganger helt uspiselige barna som selvsagt får alt det de peker på, skal få interessante utvekster eller bli dverger eller bli to meter i en alder av 7 år, slik som dosene av veksthormoner som bøndene har lov til å tilsette i foret, kan føre til.

Jeg handler litt mat der, fordi prisnivået er litt lavere enn konkurrenten agathas nede på første og 79. Til gjengjeld er red snapperen alltid best der. Fairways er gode på maine lobster, men dårlige på snappere.

Dette er jo et område i byen hvor det knapt finnes turister, men derimot mange høyhus og brownstones, dvs. små søte 4 etasjers bolighus av den typen som har egen trapp inn fra gaten. Man handler gjerne inn maten hver dag, siden folk i new york er grådige av natur og vil spise opp maten dersom man prøver å mellomlagre noe i kjøleskapet. Eller man mangler kjøkken, og er avhengig av å kjøpe ferdigmat hver dag. For en god del av folkene her oppe, er det også et mysterium hvordan man koker egg eller lager kaffe, så det er mange som i helgene spiser på de lokale diners. Personlig liker jeg ikke dinerene av den enkle grunn at maten der er dårligere enn den man får til samme prisen i ferdigmatdisken hos min lokale matpusher agathas. Men det kan være greit å ta med seg gjester på en slik plass, siden dette er veldig amerikansk.

Amerikansk hverdagsmat er basert på mye karbohydrater og fett, av den enkle grunn at mange sultet her på 30 tallet, og derfor skal man ha store porsjoner som er beregnet på at man sliter som kroppsarbeider hele dagen. Det er ikke alle som gjør det lenger, noe man lett kan skaffe seg empiri for.

I mitt lokalområde har jeg sikkert skaffet meg et rykte som gjerrig. Jeg tar jobben fra fattige harlemere og latinos som jobber som visergutter. Her oppe går man på butikken, betaler, og leverer posen fra seg. Den skal bringes. Stort sett gratis, men man må jo tipse visergutten. Det er ikke fint å bære egne bæreposer, og jeg biter i meg skammen og tenker at jeg trenger litt mosjon uansett.

Jeg gjør et unntak for vin. man får 20 prosent rabatt på en kasse og det er akkurat litt for mye å ta med seg under armen, eller ermene som min kone ville ha sagt.

Når vi får besøk, stusser jeg litt når de spør om det er noe å se her oppe. Her fins alt og ingenting og det er jo her livet leves. Shoppinghelvetet nede i soho og midtown er aktuelt dersom man skal ha en pradaveske eller en ny linjakke fra canali. Ellers har man ikke så mye der å gjøre. Det er i lokalområdet, dvs. blocken din, som det heter sosiologisk, at man vanker. Mitt område går nå fra east river fra 60 th og bort til 3 ave og så nord til 86 th og så lett skrånende mot 92 east og east river, hvor man faktisk finner et ekte turistmål, nenlig den 200 år gamle ordførerresidensen.

Jeg tror mitt forhold til lokalområdet er nokså likt andres her i byen. De jeg har snakket med om dette, sier at de finner sin vinhandel og sin hurtigdeli og sin kolonial, og sine nærkafeer hvor man liker maten, og så finner man sin bokhandel og sin sportsforretning og sin jernvare. En storby med 2 millioner fastboende og 2 millioner ekstra dagpendlere hver dag, blir for mye å forholde seg til, både til hverdag og fest.

I lokalområdet finnes det utallige vaskerier og skreddere og renserier og frisører og neglelakk-studios. Årsaken er vel at i et område som yorkville, er det et stort marked for skreddere. Man bor her noen måneder, og så må man sy ut alle buksene, før man tar seg sammen og begynner på slankekur, slik at man igjen må gå til skredderem. Eller skomakeren, som har gode tider i denne byen, for sørlig dameskohæler, som i snitt for tiden har et tverrsnitt på 16 kvadratmillmeter, trenges stadig reparasjoner. Enten er man lite forfengelig og velger joggesko, som er den billige og praktiske løsningen når man går sine daglige kilometre fra og til jobb eller bane.

Eller man velger å være glamorøs, noe som koster 20 dollar pr. skopar ca en gang i mndr. Jeg vet mye om dette, siden det er jeg som leverer inn de ødelagte skoene til min kone. Skomakeren smiler, og vet at her i byen er han litt konge, selv om han har mange konkurrenter også lokalt.

 Lavhusene har alltid de typiske branntrappene mot gaten. Som de med brownstones stort sett har mot bakgården.

 En jødisk barneskole i nabolaget. Privatsjåføren står og venter.

 På upper east bor de fleste i slike høyhus. slett ikke alle, men relativt mange bor med doorman, og parkering i kjeller og gjerne egen frisør i kjelleren.

Crosstownbuss er et viktig begrep. Denne går på 86 og kjører gjennom central park. Tar man denne slipper man å måtte dra ned til 59 th for ¨komme seg over på bane vestover.

Replikken

Dersom du ser ut som miss Piggy, må du regne med at du får høre det, mer eller mindre uten filter. Tonen i NewYork er kjapp og muntlig og brutal, og fornermelsene uttales mer direkte enn engelske perfiditeter man først skjønner når man har gått fra stedet. I USA kan man snakke om europisk humor, dvs. inkludert sarkasme og ironi, mens man bedriver en annen sport. Nemlig den inforståtte humor, den som krever at du skjønner språklige nyanser, eller den mer direkte og av og til slemme. Folk på manhattan sier fra i høye ordelag dersom du står i veien for dem, eller de vil si noe til deg.

Humor er relativt språkbetinget og dagens råd til turister fra norge er å la den kjappe replikken ligge, siden det er så lett å misforstå slang og slikt her i byen. Det er helt greit å oppføre seg som en bonde i byen, og det kan til og med være en smart strategi, særlig når man går på fortauet i rushtrafikken og man kan få uttelling i form at at drevne gategjengere fra manhattan viker unna deg, fordi det er så klart at du ikke kan gatekodene. Veldig ofte setter jeg opp mitt beste bondske oppsyn, og lunter avgårde som en elg fra østerdalen, slik at alle må skjønne at jeg er livsfarlig å kollidere med på fortauet. Jeg viker ikke for noen, fordi jeg ikke forstår hvilken retning det er forventet at jeg skal gå.

Jeg sitter og veter her oppe ved east river og nedre yorkville for å være klar for den stunden når jeg blir opplyst, og jeg forstår de små nyansene i replikken, og klarer å svare for meg, slik jeg er vant til fra gamlelandet.

og så skjedde det.

For i en by hvor man skal tipse gud og hvermann, må man jo hele tiden passe på at man har en rull endollarsedler i en lomme og noen fem og tidollarsedler i en annen lomme. Man skal ikke stå der som en turist og famle med lommeboken. Derfor gjelder det også få tak i småsedlene og helst komme der med 50 dollarseddelen og få igjen 41 dollar for et eller annet man betaler.

Det var på MOMA, et av verdens beste museer for moderne kunst, selvsagt et sted hvor de som arbeider i billettluken også har et snev av den selvhøytidligheten som preger de fleste som jobber med billedkunst i et eller annet format. Jeg betalte noen besøksbilletter, siden jeg har årskort og man da får billige billetter. Vedkommende besøker sto der klar med sin femdollarseddel, men jeg avfeide ham og var kjapp med å betale med min 50 dollar seddel. og så sier jeg, jeg er medlem i moma for å få tak i cash. hvorpå damen bak disken gir meg tilbake all cashen med alvorlig og stivt ansikt, mens sidebillettøren ler godt.

da skjønte jeg at jeg hadde vært så lenge på manhattan at jeg hadde knekt koden. den kjappe replikken der og da, avlevert på 0,2 sekunder. det man ikke kan tenke seg frem til, men som må komme ut der og da, omtrent som man snyter seg i nesen. for slik tror jeg new york humoren er, kjapp og litt nedlatende. og man skryter av sin egen fortrefflighet, det gjør man ikke ustraffet i gamlelandet.

 Mange av de besøkende på MOMA leter ivrig etter dette prosjektilet, men jeg har hørt at det har blitt fjernet av frykt for at noen skulle stjele kulen. merket sitter på høyre siden, litt opp.

 Dette er et sykkelhjul på gaffel og mange lurer på hvorfor det er plassert oppå krakken. Mange mener at hjulet kunne ha vært plassert andre steder, slik at man kunne sitte på krakken.

Pistasjepudding med rosiner og arak

De hadde inntil nylig en michelinstjerne og etter et besøk der, virker det som de har ambisjoner om å få den tilbake. Vi snakker om restauranten Shalezeh på upper east, mellom 80 og 81 på third avenue.

Eksotisk, veldig bra mat, billig, forekommende betjening. Vi hadde ingen forventninger, men hadde fått anbefalt stedet. Og det var med god grunn, for selv om ingen av oss hadde vært i kontakt med det persiske kjøkken, valgte vi å følge kelnerens råd, med assorterte forretter på persisk vis, og kjøtt i alle former, selvsagt med litt pistasjer og rosiner oppi. Jeg vil anta at siden persia, dvs. iran er et av hjemlandene til safrankrokusen , dvs. crokus sativus, var safran en del av krydringen på maten, som er relativ mild, men med en annen smakspalett enn det tyrkiske og libanesiske kjøkkenet, som vel en del kjenner til.

Dagens råd til norske turister er å spise på dette stedet. Og som alltid er det lurt å bestille bord på forhånd. www.shalezeh.com

 Dette er cornbread med karamellisert sukker på toppen, og typisk dixie-føde. Baklavaen hos Shalezeh smakte ypperlig, men jeg hadde ikke med meg kamera.

 I stedet for den vanlige gintonicen før maten, for å åpne opp ganen som det heter, valgte jeg denne gang en persisk kryddersnaps, som jeg fikk servert i en glassbolle som var frosset inn i en isblokk. Trykk på bildet en gang eller to dersom du skal se nærmere på frostrosene.

Dette er ikke en safrancrocus, men den ligner litt. Den avbildede sorten er en vanlig hagekultivar.

Monument valley

Monument valley er slående vakkert, uansett tid på året og et sted man bør unne seg å se av flere grunner. Den mest åpenbare er selvsagt at stedet er svært vakkert og har en natur som man knapt finner andre steder. Trykk på facebook-lenken for å få opp et album fra dalen, tatt i solnedgang i januar. Eller trykk en eller to ganger på de to bildene som ligger her, og få dem opp i støsrt mulig format. Bildet er forøvrig fra John Fords point. Stedet har nemlig noe storslått over seg, som egner seg for ettertanken eller muligens bare at man skal sette seg ned et sted, og bare se og ta inn over seg landskapet. Toppene, som har ulike mesa-navn, og mesa er jo spansk for bord, er svært ulike. De tre søstrene litt inne i dalen er nokså berømte.

Man kommer seg dit ved å kjøre til Kayenta, rundt 250 km nord for Flagstaff. Veiene er bra, og det er forsåvidt bare å gi på det man tør, dvs. noe over 75 miles pr. time. Jeg vil tippe at jeg lå på rundt 85-90 på de beste veiene, og da går det jo unna. Sommerstid bør man forrestten passe på å ha nok bensin på tanken, siden det går unna med bensinen når man ligger i denne farten. Og man vil jo ikke gå tom for bensin ute i ørkenen i 45 gtrader pluss, uten vann.

Det finnes tre hoteller der. Stedet man bør bo er the view hotel, hotellet hvor alle rommene har utsikt over dalen, dvs. dette

http://monumentvalleyview.com/

Vi bodde på Gouldings Lodge noen kilometer unna, nokså mye billigere og helt ok, fordi viewhotellet var fullbooket. Gouldings har også et lite museum, og er en gammel handelsstasjon for indianerne i området. Som overalt hvor man stanser på turiststeder i området, kan man få kjøpt en overflod av turkisstensmykker i sølv, og ulike typer tepper og keramikk. pawn-smykker er billigere, og kan være like fine. pawn er pantegods som ikke er løst inn, og den snille fortolkningen av dette er at indianerne i området, som er svært fattige, med ca 85 % arbeidsledighet, bruker smykker som bankbok.

Når man kommer inn i nasjonalparken, betaler man 10 dollar i avgift, og er rede for å kjøre en ca 27 miles lang rundtur i dalen, på en dårlig grusvei. Turen tar rundt halvannen time, og det anbefales at man gjør dette i forbindelse med solnedgang og soloppgang. Vi gjorde begge turene. Lyset er vakrest på denne tiden av døgnet. Midt på dagen bør man har et polarfilter til fotoapparatet for å unngå altfor flatt lys. Når man er så høyt oppe som her, på rundt 2300 meter på coloradoplatået, kan det også være relevant å ha med seg et blåfilter til kameraet dersom man er svært opptatt av korrekt farvegjengivelse. Jeg er ikke det.

Turen rundt i dalen er høydepunktet og man bør strengt tatt sette av en hel dag inne i dalen, med medbrakt mat og drikke, for å ta inn naturen. Det blir litt feil å dra så langt som hit uten å kunne synke ned i en eftertenksom tilstand i dialog med naturen og sine indre demoner eller engler eller hva man nå bærer med seg hit, f.eks. forestillinger om døden eller det ville vesten, for dette er jo landskapet til john ford, og det var her han spilte inn the searchers og stagecoach og det var her jon wayne red sammen med sine kumpaner, kringsatt av indianere klare til å slakte dem ned, og dette landskapet bærer helt klart med seg mytiske strukturer om død og fordervelse, dersom man kan sin filmhistorie. filmen Once upon a time in the west er også delvis skutt her.

Man skal heller ikke se bort fra at dette er et hellig sted for navajoindianerne, så særpreget som naturen er.

Rent praktisk bør man sørge for å leie en bil med litt mer en vanlig bakkeklaring dersom man har tenkt seg hit for å ta rundtturen. Det går helt greit med en vanlig bil, men da må man virkelig jobbe for¨unngå å subbe ned i stenene med understellet.

Da vi var det i begynnelsen av januar, var det relativt kaldt, rundt fem minus om natten, og opp i mot ti grader om dagen, i solen. Det er stort sett alltid sol i arizona, og om sommeren kan det være 45 grader, noe som ikke alle takler. Et godt tips om sommeren, er å spise salttabeletter. Går man tom for salt i kroppen, blir man slapp og etterhvert desorientert og ukonsentrert, og får man ikke i seg salt da, kan man dø.

Maten i området er sånn passelig. Man drar ikke hit for å spise god mat, men man får en biff og eggs til frokost, og tradisjonell apasjekost er jo fattigmannskost, dvs. noen store frityrstekte brødstykker, og pannekaker som ikke smaker noe som helst. Siden man spiser så mye i usa, er dette helt greit.


https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150509287897080.398680.640297079&type=1&l=bc550a7ba3

Grand Canyon

En uke i arizona, som forøvrig er ca 5 timer unna new york, og to timer i tidsforskjell, førte meg til grand canyon, en av verdens underverker og store turistattraksjoner. Vi har heldige med været, siden det ikke er en selvfølge at det er opp mot 20 grader om dagen og sol hele tiden tidlig i januar. Det er vel og merke kaldt om morgenen og om kvelden, når man skal opp og stå ved kanten og få med seg soloppgang og solnedgang og det merkelige lyset man får her. Om natten er det et par kuldegrader, noe som betyr ullgenser og ullstilongs når man skal nyte lyset i blåtimen.

Det kan være en fordel å dra til grand canyon utenfor sesongen både på grunn av varmen og for å unngå å gå i kø hele tiden. Det var en god følelse å bare treffe noen få mennesker når man var ute en tidlig morgenstund for å ta inn soloppgang og den mektige naturen. Bortsett fra å se på denne elvedalen, kan man spise godt her, dvs. få tak i bord på den berønte restauranten el tovar, bo på samme sted, dra på tur ned i dalen, noe som selv for de sprekeste betyr en dag ned og en dag opp, man kan besøke visitor senter, eller det geologiske senteret, og man kan ta gratis matebusser til forskjellige utsiktspunkter. Det finnes massevis av ulike typer overnattingsmuligheter her, fra billige hytter til luksus på el tovar, hvor vi holdt til en natt. Vi kom fra byen williams to og en halv times togtur sørfra, og dette kan anbefales, særlig i sesongen, dersom man vil unngå å kjøre i kø inn til kanten, dvs. south rim. Alt bookes gjennom xanterra selskapet, som drives alt som har med turisme å gjøre i dette området.

Dersom man først er her, er det et must å i god tid i forveien, eller samtidig som man booker overnatting, å booke lunch og middag og frokost på restauranten på el torvar. Den har nemlig et usedvanlig godt kjøkken, uten at man kan si at maten er spesielt dyr. Prisene her er vissnok statlig regulert, for å unngå at man flår turistene altfor mye.

For de eventyrlystne, de som kan tenke seg en muldyrkaravanetur ned i dalen og ned til coloradoelven, er det greit å vite at disse oftest må bookes et år på forhånd.

Bortsett fra naturen, er turistattraksjonene på south rim rundt el tovar det berømte hopi huset, hvor man selger smykker og keramikk og tepper produsert lokalt, dvs. av navajo- og hopi-indianere. Svært vakre ting, men ingenting man trenger. Kolb studio anbefales også, ca 200 meter å gå fra el tovar. Her er det en utstilling av de berømte kolbbrødrene, som tidlig på 1900-tallet laget film og tok bilder fra stedet og bidro til å sette grand canyon på turistkartet. Bright angel lodgde er også verdt et besøk, med et lite museum om bl.a. the harvey girls, og et større mattilbud, dvs. lettere å få et bord. Maten her er vesentlig dårligere enn på el tovar, men slett ikke dårlig.

Når man er oppe på coloradoplatået, er man på rundt 2200 meter, noe man må ta med i beregningen når man skal løpe eller gå opp og ned til bunnen. Luftfuktigheten er som i en ørken, dvs. minimal, noe som betyr at selv menn må smøre inn ansiktet med fuktighetskrem. På dagtid anbefales at man drikker tre-fire liter med vann, mens man på kveldstid selvsagt må ta for seg av vinen. Vinkartet på el tovar er bra, og selv husets chardonnay, hvor et stort glass kostet 5 dollar, var den beste jeg hadde smakt på svært lenge. I det store og hele kan man i usa stole på at husets vin ofte er svært bra, selv om prisen er moderat. Minuset er selvsagt at når man kjøper vin i en vinhandel, betyr ikke prisen at vinen er god.

Når man er så langt sør som i arizona, bør man gjøre som de lokale heltene og gå med hatt, for å beskytte seg mot solen. Det er forsåvidt ingen katastrofe å bli solbrent, men noen timer i solen kan også føre til lettere solstikk, særlig dersom en forvirrende vind bidrar til at man ikke kjenner oppvarmingen av topplokket så godt som man bør.

Vi dro fra new york, med continental fra newark klokka syv om morgenen, og var i phoenix klokka ti lokal tid. Fra byen er det minst 5 timers kjøretur rett opp til grand canyon, men det anbefales å ta en overnatting slik at man får med seg soloppgangen. Vi dro først til sedona og dagen etterpå til williams, som ligger i nærheten av flagstaff. Hensikten var selvsagt å få med seg en stykke av route 66.

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150509350047080.398696.640297079&type=1&l=73fbc5e5cf

trykker du her, dukker det opp et album med bilder fra grand canyon

Disse bildene er litt mer høyoppløste, og kan klikkes større. men det kan sikkert også bildene i albumet.

her er en artikkel fra new york times, med mer og bedre info

http://travel.nytimes.com/2009/05/31/travel/31hours.html