Flanering lokalt

Min lokale karl johansgate er 86 street, som nærmest må karaktieriseres som den logale high street for upper east folkene. Her oppe finner man fairways, en kjempestor dagligvarebutikk som de fleste handler på, både fordi den har stort utvalg av usprøytede grønnsaker og fordi man kan få kjøpt hormonfritt kjøtt. Folk her oppe liker ikke tanken på at gullungen, de regnes som verdens mest bortskjemte barn, noen med egen sjåfør, dvs. de noenganger helt uspiselige barna som selvsagt får alt det de peker på, skal få interessante utvekster eller bli dverger eller bli to meter i en alder av 7 år, slik som dosene av veksthormoner som bøndene har lov til å tilsette i foret, kan føre til.

Jeg handler litt mat der, fordi prisnivået er litt lavere enn konkurrenten agathas nede på første og 79. Til gjengjeld er red snapperen alltid best der. Fairways er gode på maine lobster, men dårlige på snappere.

Dette er jo et område i byen hvor det knapt finnes turister, men derimot mange høyhus og brownstones, dvs. små søte 4 etasjers bolighus av den typen som har egen trapp inn fra gaten. Man handler gjerne inn maten hver dag, siden folk i new york er grådige av natur og vil spise opp maten dersom man prøver å mellomlagre noe i kjøleskapet. Eller man mangler kjøkken, og er avhengig av å kjøpe ferdigmat hver dag. For en god del av folkene her oppe, er det også et mysterium hvordan man koker egg eller lager kaffe, så det er mange som i helgene spiser på de lokale diners. Personlig liker jeg ikke dinerene av den enkle grunn at maten der er dårligere enn den man får til samme prisen i ferdigmatdisken hos min lokale matpusher agathas. Men det kan være greit å ta med seg gjester på en slik plass, siden dette er veldig amerikansk.

Amerikansk hverdagsmat er basert på mye karbohydrater og fett, av den enkle grunn at mange sultet her på 30 tallet, og derfor skal man ha store porsjoner som er beregnet på at man sliter som kroppsarbeider hele dagen. Det er ikke alle som gjør det lenger, noe man lett kan skaffe seg empiri for.

I mitt lokalområde har jeg sikkert skaffet meg et rykte som gjerrig. Jeg tar jobben fra fattige harlemere og latinos som jobber som visergutter. Her oppe går man på butikken, betaler, og leverer posen fra seg. Den skal bringes. Stort sett gratis, men man må jo tipse visergutten. Det er ikke fint å bære egne bæreposer, og jeg biter i meg skammen og tenker at jeg trenger litt mosjon uansett.

Jeg gjør et unntak for vin. man får 20 prosent rabatt på en kasse og det er akkurat litt for mye å ta med seg under armen, eller ermene som min kone ville ha sagt.

Når vi får besøk, stusser jeg litt når de spør om det er noe å se her oppe. Her fins alt og ingenting og det er jo her livet leves. Shoppinghelvetet nede i soho og midtown er aktuelt dersom man skal ha en pradaveske eller en ny linjakke fra canali. Ellers har man ikke så mye der å gjøre. Det er i lokalområdet, dvs. blocken din, som det heter sosiologisk, at man vanker. Mitt område går nå fra east river fra 60 th og bort til 3 ave og så nord til 86 th og så lett skrånende mot 92 east og east river, hvor man faktisk finner et ekte turistmål, nenlig den 200 år gamle ordførerresidensen.

Jeg tror mitt forhold til lokalområdet er nokså likt andres her i byen. De jeg har snakket med om dette, sier at de finner sin vinhandel og sin hurtigdeli og sin kolonial, og sine nærkafeer hvor man liker maten, og så finner man sin bokhandel og sin sportsforretning og sin jernvare. En storby med 2 millioner fastboende og 2 millioner ekstra dagpendlere hver dag, blir for mye å forholde seg til, både til hverdag og fest.

I lokalområdet finnes det utallige vaskerier og skreddere og renserier og frisører og neglelakk-studios. Årsaken er vel at i et område som yorkville, er det et stort marked for skreddere. Man bor her noen måneder, og så må man sy ut alle buksene, før man tar seg sammen og begynner på slankekur, slik at man igjen må gå til skredderem. Eller skomakeren, som har gode tider i denne byen, for sørlig dameskohæler, som i snitt for tiden har et tverrsnitt på 16 kvadratmillmeter, trenges stadig reparasjoner. Enten er man lite forfengelig og velger joggesko, som er den billige og praktiske løsningen når man går sine daglige kilometre fra og til jobb eller bane.

Eller man velger å være glamorøs, noe som koster 20 dollar pr. skopar ca en gang i mndr. Jeg vet mye om dette, siden det er jeg som leverer inn de ødelagte skoene til min kone. Skomakeren smiler, og vet at her i byen er han litt konge, selv om han har mange konkurrenter også lokalt.

 Lavhusene har alltid de typiske branntrappene mot gaten. Som de med brownstones stort sett har mot bakgården.

 En jødisk barneskole i nabolaget. Privatsjåføren står og venter.

 På upper east bor de fleste i slike høyhus. slett ikke alle, men relativt mange bor med doorman, og parkering i kjeller og gjerne egen frisør i kjelleren.

Crosstownbuss er et viktig begrep. Denne går på 86 og kjører gjennom central park. Tar man denne slipper man å måtte dra ned til 59 th for ¨komme seg over på bane vestover.