torsdag 13. september 2012
Fra 77 th east og crosstown Harlem til 191 th og ned vestsiden
Mens vestsiden av sykkelturen rundt manhattan er lett å forstå seg på, er østsiden over 80 th east og nordover og så vestover på 119 th og så norover til 191 th litt mer kronglete, før man igjen treffer den velskiltede vestsidenveien. Her er en kjapp billedreportasje
omtrent 85 th, etter at man har syklet langs elven, dvs. east river, møter man en trapp, med montert rulleskinne for sykkel. så sykler man nordover, forbi den lokale carl schurz parken.
RFK broen i bakgrunnen. Her sitter de lokale oppsittere, som ofte består av kranglete advokater, og soler seg. Jeg har vært på lokalpolitikkmøte her oppe, og den gjengen som bor her på upper east, er ikke enkle å bryne seg på. Fint har de fått det, med to egne luftegårder for små og for større hunder.
Raka vegen nordover langs East river.
Man skal ikke over denne broen.
Derimot skal man over denne broen, som fører til vestsiden og east 120 th
Randalls island i bakgrunnen til høyre
Nå er vi over i east harlem, på 120 east, og sykler et kvartal bortover, før vi tar til venstre og finner 119 th, som går vestover, med eget sykkelfelt. På dagtid er det lite trafikk her.
Go west young man
Husene her oppe er vakre, og begynner å bli satt litt mer i stand igjen. gentrifiseringen av harlem skjer via at lett rike afroamerikanere, og forsåvidt latinos, flytter hjem til sitt gamle strøk, og pusser opp. men det er også mye elendighet her oppe.
Brått slutter sykkelveien på 119 th, og vi tar en 45 graders sving nordover på gaten eller avenuen jeg ikke helt husker navnet på. man bare følger sykkelstien og vips er man på hovedgaten 125 th, som går fra øst til vest over hele harlem, dvs. crosstown.
Her har jeg våget meg opp til 127 th w, og da er man på St. nicolas avenue, som man skal følge et godt stykke, på godt markert, men ikke alltid like respektert sykkelfelt. Heltrukken linje betyr at bilister ikke skal kjøre der,
Stemningsbilde fra 148 west, like før man skal ta til høyre, og sikte mot greenwayen, som sykkelstien heter her oppe.
Man velger altså høyre vei her, og like etter, kjører man rett frem, over et kryss med en nedkjøringsvei til ringveien, dvs. FDR driven, til høyre. Sykkelstien er her lett tilvokst, og lite markert. Men den begynner å helle nedover, mens man på begge sider kan observere flokker av de lokale helter som interessert studerer innholdet av hverandres bagasjerrom. Kan det være en form for barter handel som foregår her oppe mon tro?
Et skummelt sted, siden du skal over her, til venstre, mens du skal krysse trafikken. Så kjører du lett oppover langs gangstien, midt i veien, og over diverse småmotorveier, og
vips er du over i et nytt budsjettområde, med bedre politikere. Brede sykkelveier og du kan kose deg med utsikten nordover til harlem elven
Her tror jeg at vi har støtt på en av påkjøringsrampene til george washintown broen. den fører vestover til new jersey
Her oppe like oppsitterne bolster, og sommerstid sitter man og griller her, mens smektende lambada kommer fra de medbrakte PA anlegg. Lokalkoloritten heroppe er utpreget spanish harlem
Litt kjekt for syklister, eget sykkellys når du skal krysse gaten og komme deg inn på dyckman street, lettt til høyre. Her har vi eget sykkelfelt, og denne gaten skal du følge til den slutter.
I enden her slutten dyckman street, for å unngå å havne i hudson river. Ta av til venstre, i staff street, og så sykler man pent og rolig opp den lett bratte bakken, for så å ta først litt til høyre, men ikke så mye til høyre at man havner på motorveien.
Staff skal være en velkjent familie i new York. Staff familiens sorte får har vissnok etablert seg i Norge.
Den vaktsomme, og oppmerksomme leser, vil her se at man skal lett til venstre, under den mørke broen
Biler passerer under den mørke broen, og akkurat der det blir lyst, tar du til høyre, opp en trapp, og så er du på sykkelstien sørover, som først går paralellt med motorveien, før den slynger seg i vakre buer ned mot hudson river.
Dette bildet har sneket seg med, sikkert for å minne leseren på at nå er det på tide å drikke en liter vann.
En Brooks lærsadel, modell B 73, produsert første gang i 1928, og tiltenkt syklister i afrika. veinettet på manhattan er ofte dårligere enn mange andre steder
Geporge washington broen i bakgrunnen. I forgrunnen en Brompton 6 gears folding bike. Den lille sekken bak sadelen er til å dekke over den sammenfoldede sykkelen, som da måler 60 x 60 x 30 cm. Da vil den fremtre som en bak på ca 11 kg, og dersom man er så heldig at man har fått bord på madison 11 eller babbo, kan man levere sykkelen i garderoben, sammen med sin sportsjakke, eller odd jacket som den også kalles her i nye landet.
West Harlem piers park har fin ettermiddagssol, og skulpturer i rustfritt stål, inspirert av de mange påkjøringsramper som må til for å få veisystemet til å fungere her på manhattan.
Piren har mange fine benker, og er godt egnet til både grill og soling og avslapning. Dersom den veltrente leser og syklist har kommet seg hit, er det på tide å ta en pust i bakken, som her er nokså flat og fin.
På 125 th kan man stikke inn i harlem igjen, dersom trangen til billige drinker, eller et godt måltid på restauranten red rooster, dukker opp. Gospelfrokosten på red rooster, som starter kl. 1100, anbefales. Man får ikke kjøpt drinker før klokken 12, men det er lettest å få bord dersom man er der før 12.00. Dersom man har vært på fest kvelden før, passer maten fint. Brunchrettene omfatter også soul food, med bønner og flesk og chili og slikt som river i en sliten kropp, mens man skyller det hele ned med uptown bloody mary.
Central Park, i dammen rett foran vokser det lotusliljer.
Hundelufting lokalt i carl scurzpark. Større hunder opptrer oftest med større verdighet enn de små, sikkert fordi de mindre hundene oppfatter seg selv som en del av damen som bærer disse hundene rundt i en hånveske til kr. 10.000
Da er jeg hjemme, etter æ ha syklet ned til ca 100 west for å komme inn i parken, og så en runde sørover, før jeg krysser like ved the big lawn og sykler opp til 90 th east, og utgangen der. På 90 th east er det egen sykkelsti rett ned til east river, og tilogmed lett utforbakke. Turen tok ca 3 timer, uten større stopp enn det blenderinnstillingen på kameraet krevde av dødtid
tirsdag 11. september 2012
Babbo i greenwich village
Det var en god venn om meg som visste om dette spisestedet, hvor presidenten liker å spise, et ujålete sted med vin og italiensk mat i sentrum. Han var på besøk og fortalte om at dette stedet stort sett var umuli gå få bordbestilling på, men at man alltid kan prøve. Normalt må man sitte i telefonen en halvtime eller to på slike steder, men guden for god mat og vin var på vår side, dvs. en avbestilling i siste liten, og vi fikk bord neste kveld.
Adressen er 110 waverly place, i nærheten av west 4 th street station, hvor man kan ta A,,C,E, B og F-toget til.
Når man kommer inn døren, som jeg gjorde, sukket jeg og skjønte at jeg var kommet til en av de stedene man gjerne vil tilbake til. Mange ganger. Mørkt treverk, bar, hvor man kan sitte og spise, på høye krakker, og småbord. Så rett frem, et stort bord med all vinen som er i omløp her nede akkurat for kvelden, og så en stor trapp opp til det aller helligste, andre etasje, som har større bord, og litt mindre støynivå.
Vinkartet og menyen ligger ute på nettet, og prisnivået er omtrent som på en middels dårlig restaurant i midtown. Manhattan er et sted hvor dårlig mat koster det samme som helt sublim mat, dersom man kommer seg bort fra business-stedene og turistfellene i midttown og soho.
Generelt kan man si at de beste spisestedene på manhatten ligger nedover fra 20 th west, i west village og deromkring, og i east village fra 10 th east og nedover.
Babbo har ikke små porsjoner, som forsåvidt noen av disse stedene kan ha. Derfor bør man tenke seg om, dersom man har lyst til å gå for både forrett, primo og secondo. Dersom man er to, bør man muligens dele en pasta, og ta hver sin hovedrett. Vi var tre, og to delte ribeye-steak, et stort kjøttstykke på nesten kiloen. Bedre kjøtt er det mange år siden jeg har spist. Linguinoen var fantastisk, og det var også vinen, grappaen, og et utvalg av sorbeter vi delte til slutt. Det kan være smart å dele dessert på slike steder. En halv kilo ostekake på toppen, kan jo være litt mye ost helt sånn på slutten av kvelden.
Min gode venn, som tidligere har bodd mange år på manhattan, og frekventerte dette steder så ofte han fikk bord, har følgene tips om bordbestilling. For det første. Har man fått bestilt, ringer restauranten opp den dagen man skal, og ber deg bekrefte at du kommer. Da gjelder det å ta telefonen kvikt, for ellers må du ringe tilbake, og vente en halvtime i en telefonsvarerkø.
For det andre. Det er lettest å få bord til en liten gruppe, dvs. to, tre eller fire. På dette stedet har de ikke så mange større bord, så dersom man er en større gruppe, kan man glemme babbo, eller dele seg opp.
For det tredje. Dersom man ringer samme dag, sånn i sekstiden, og spør om de har bord for to, ved siste bordsetning, f.eks. i 22.00 tiden og utover, kan det lettere ordne seg for å få plass til å sitte og spise i baren eller nede.
For det fjerde. Stedet er kjent for sitt gode vinkart, dvs. fantastiske italienske viner. Her får du alltid en god nebbiolo, og som en hovedregel har slike spisesteder ingen dårlig vin. Så husets vin, eller den billigste du finner på vinkartet, er altså dårlig. Den er vanligvis veldig god, men muligens ukjent. Så derfor spør man vinkelneren om råd, velger område av italia og tilkjennegir sine preferanser. Noen kan ikke leve uten sin amarone til biffen, andre liker lettere viner.
For det femte. Dersom du klarer å få til å spise her, har ikke ditt besøk i byen vært forgjeves.
http://www.babbonyc.com/location.html
Adressen er 110 waverly place, i nærheten av west 4 th street station, hvor man kan ta A,,C,E, B og F-toget til.
Når man kommer inn døren, som jeg gjorde, sukket jeg og skjønte at jeg var kommet til en av de stedene man gjerne vil tilbake til. Mange ganger. Mørkt treverk, bar, hvor man kan sitte og spise, på høye krakker, og småbord. Så rett frem, et stort bord med all vinen som er i omløp her nede akkurat for kvelden, og så en stor trapp opp til det aller helligste, andre etasje, som har større bord, og litt mindre støynivå.
Vinkartet og menyen ligger ute på nettet, og prisnivået er omtrent som på en middels dårlig restaurant i midtown. Manhattan er et sted hvor dårlig mat koster det samme som helt sublim mat, dersom man kommer seg bort fra business-stedene og turistfellene i midttown og soho.
Generelt kan man si at de beste spisestedene på manhatten ligger nedover fra 20 th west, i west village og deromkring, og i east village fra 10 th east og nedover.
Babbo har ikke små porsjoner, som forsåvidt noen av disse stedene kan ha. Derfor bør man tenke seg om, dersom man har lyst til å gå for både forrett, primo og secondo. Dersom man er to, bør man muligens dele en pasta, og ta hver sin hovedrett. Vi var tre, og to delte ribeye-steak, et stort kjøttstykke på nesten kiloen. Bedre kjøtt er det mange år siden jeg har spist. Linguinoen var fantastisk, og det var også vinen, grappaen, og et utvalg av sorbeter vi delte til slutt. Det kan være smart å dele dessert på slike steder. En halv kilo ostekake på toppen, kan jo være litt mye ost helt sånn på slutten av kvelden.
Min gode venn, som tidligere har bodd mange år på manhattan, og frekventerte dette steder så ofte han fikk bord, har følgene tips om bordbestilling. For det første. Har man fått bestilt, ringer restauranten opp den dagen man skal, og ber deg bekrefte at du kommer. Da gjelder det å ta telefonen kvikt, for ellers må du ringe tilbake, og vente en halvtime i en telefonsvarerkø.
For det andre. Det er lettest å få bord til en liten gruppe, dvs. to, tre eller fire. På dette stedet har de ikke så mange større bord, så dersom man er en større gruppe, kan man glemme babbo, eller dele seg opp.
For det tredje. Dersom man ringer samme dag, sånn i sekstiden, og spør om de har bord for to, ved siste bordsetning, f.eks. i 22.00 tiden og utover, kan det lettere ordne seg for å få plass til å sitte og spise i baren eller nede.
For det fjerde. Stedet er kjent for sitt gode vinkart, dvs. fantastiske italienske viner. Her får du alltid en god nebbiolo, og som en hovedregel har slike spisesteder ingen dårlig vin. Så husets vin, eller den billigste du finner på vinkartet, er altså dårlig. Den er vanligvis veldig god, men muligens ukjent. Så derfor spør man vinkelneren om råd, velger område av italia og tilkjennegir sine preferanser. Noen kan ikke leve uten sin amarone til biffen, andre liker lettere viner.
For det femte. Dersom du klarer å få til å spise her, har ikke ditt besøk i byen vært forgjeves.
http://www.babbonyc.com/location.html
onsdag 5. september 2012
Sykkeltur rundt hele manhattan
Det blir stadig flere syklister på manhattan, og det popper opp steder som driver sykkelutleie til turister, ikke bare i central park, men også andre steder, f.eks. nede ved brooklyn bridge og battery park downtown eller ulike steder langs sykkel og joggestien som går ved elve- og sjøsiden til manhattan. Esplanaden som den heter her borte.
Sykkelkart over byen fås gratis på de fleste sykkelbutikken, og også via turistinfostasjoner.
Den beste sykkelturen langs eastriver- og hudson river sine bredder, er fra 35 th east, hvor veien, the esplanade, begynner, skiltet, og sørover, rundt battery park og så nordover, til omtrent the cloisters, og så kan man snu og sykle tilbake til der man leide sykkelen. En sånn tur frem og tilbake til f.eks. 35th east, tar ca 2-3 timer, litt avhengig av hvor mye turister det er som vrimler nede ved pier 11 og nedover mot battery park. Enkelte steder er sykkelstien her meget smal, slik at man må gå og leie sykkel. Her nede møter man også bølingen som skal ut på Ellis Island. Det kan derfor være smart å ta denne sykkelturen tidlig på dagen.
Når man kommer østfra, kan man når man møter battery park og den gamle kanonstillingen, sykle ytre led, dvs. stien langs elven som egentlig er forbeholdt fotgjengere. Omtrent 15 gater, før man svinger inn på den store firefelts sykkel og joggestien som går nordover. I new york er det forbudt å sykle på fortau og stier i parker, men man kan jo se an forholdene og sykle litt på gehør.
Nordover hudson river greenway er det raka vegen 12-14 km nordover, langs elven, og delvis langs parklignende områder, med et par spisesteder underveis. Det anbefales at man sørger for å ha med seg rikelig med vann, og gjerne litt småmat f.eks. på riverside på ca 100 th west.
Når man er over 110 th, dvs. nord for parken, kommer man inn i spanish harlem, og det betyr at beboerne har med seg griller og musikk nede ved elven, og folkelivet fortsetter helt opp til the cloisters, der sykkelveien ender brått, og litt uskiltet. Her skal man holde til venstre, ned og under sykkelveien, og ta dyckman street lett østover. Her er det fortsatt skiltet, og ferden bærer gjennom nokså ryddige boligområder, også karibiskbebodde områder, nedover harlem river drive. Så slutter sykkelskiltingen brått, og man må ta sikte på å kom me seg litt vestover, på høyde med west 155, hvor man må treffe st. nicolas ave, og ta sørover på den, eller sikte østover, og ta frederick douglas ave sørover. Og det skal man gjøre til man treffer 120 west, som man skal ta østover. Denne gaten fører deg til sykkelstien østpå, på mine trakter, under the FDR drive, og helt ned til elven. Herfra kan man sykle helt ned til 57 th east, hvor man må komme seg opp på 2 ave for å komme seg ned til 35 east.
Min bopel er på 77th og york, ved hudson river, og da jeg hadde bodd der ca 2 mndr, kom det en dag en stor lekter med en stor kran, slepende på en stor stålkonstruksjon. Det ble kveld, og neste dag kunne jeg til min store fornøyelse se at fra mitt bygg, som består av park og 5 bygg, i et kvartal, går det nå en sykkel. og gangbro fra stien ved elven og over the FDR drive. Sånn blir man fornøyd.
Harlem regnes ikke lenger som farlig, slik som det var på 80-tallet. Men det er ennå ikke stedet der man ferdes nattestid alene uten å være lokalkjent.
Sykkelkart over byen fås gratis på de fleste sykkelbutikken, og også via turistinfostasjoner.
Den beste sykkelturen langs eastriver- og hudson river sine bredder, er fra 35 th east, hvor veien, the esplanade, begynner, skiltet, og sørover, rundt battery park og så nordover, til omtrent the cloisters, og så kan man snu og sykle tilbake til der man leide sykkelen. En sånn tur frem og tilbake til f.eks. 35th east, tar ca 2-3 timer, litt avhengig av hvor mye turister det er som vrimler nede ved pier 11 og nedover mot battery park. Enkelte steder er sykkelstien her meget smal, slik at man må gå og leie sykkel. Her nede møter man også bølingen som skal ut på Ellis Island. Det kan derfor være smart å ta denne sykkelturen tidlig på dagen.
Når man kommer østfra, kan man når man møter battery park og den gamle kanonstillingen, sykle ytre led, dvs. stien langs elven som egentlig er forbeholdt fotgjengere. Omtrent 15 gater, før man svinger inn på den store firefelts sykkel og joggestien som går nordover. I new york er det forbudt å sykle på fortau og stier i parker, men man kan jo se an forholdene og sykle litt på gehør.
Nordover hudson river greenway er det raka vegen 12-14 km nordover, langs elven, og delvis langs parklignende områder, med et par spisesteder underveis. Det anbefales at man sørger for å ha med seg rikelig med vann, og gjerne litt småmat f.eks. på riverside på ca 100 th west.
Når man er over 110 th, dvs. nord for parken, kommer man inn i spanish harlem, og det betyr at beboerne har med seg griller og musikk nede ved elven, og folkelivet fortsetter helt opp til the cloisters, der sykkelveien ender brått, og litt uskiltet. Her skal man holde til venstre, ned og under sykkelveien, og ta dyckman street lett østover. Her er det fortsatt skiltet, og ferden bærer gjennom nokså ryddige boligområder, også karibiskbebodde områder, nedover harlem river drive. Så slutter sykkelskiltingen brått, og man må ta sikte på å kom me seg litt vestover, på høyde med west 155, hvor man må treffe st. nicolas ave, og ta sørover på den, eller sikte østover, og ta frederick douglas ave sørover. Og det skal man gjøre til man treffer 120 west, som man skal ta østover. Denne gaten fører deg til sykkelstien østpå, på mine trakter, under the FDR drive, og helt ned til elven. Herfra kan man sykle helt ned til 57 th east, hvor man må komme seg opp på 2 ave for å komme seg ned til 35 east.
Min bopel er på 77th og york, ved hudson river, og da jeg hadde bodd der ca 2 mndr, kom det en dag en stor lekter med en stor kran, slepende på en stor stålkonstruksjon. Det ble kveld, og neste dag kunne jeg til min store fornøyelse se at fra mitt bygg, som består av park og 5 bygg, i et kvartal, går det nå en sykkel. og gangbro fra stien ved elven og over the FDR drive. Sånn blir man fornøyd.
Harlem regnes ikke lenger som farlig, slik som det var på 80-tallet. Men det er ennå ikke stedet der man ferdes nattestid alene uten å være lokalkjent.
mandag 30. juli 2012
Stille timer oppe på The Cloisters
Som etterhvert innbarket uppereast beboer, kan jeg bli trett og irritabel og sint desom jeg har et ærend nede i midtown eller de verste handlegater i soho. Besøk i turiststedene er noe man bare gjennomfører under tvang, eller sterkt press. Det er mange ting å irritere seg over dersom man forviller seg ned på 60th og fifth ave, der prada og chanelbutikkene selger vesker og sko til 10.000 kroner pr. stk. Der kan man treffe på flokker av kvinner og menn som går fem i bredden, og på den måten skaper overtrykk i gåsystemet på fortauet. Det ender stort sett med at man går gjennom denne kjeden, og får med seg flere som også har litt new york tempo i kroppen. Slik skapes det dynamikk, og i større doser liker jeg ikke dynamikken. Mas og tjas og kaos i krysset foran eplebutikken med glasshus over, og da er det på tide og komme seg hjemover til yorkville.
Eller dra opp til The Cloisters, særlig dersom sommerdagen innebærer 35 grader og stillestående luft og 100 % luftfuktighet, dvs. en typisk julidag på manhattan. Her oppe er man helt på nordtuppen av manhattan, og parken rundt dette museumet for kirkekunst fra middelalderen, fort tryon park, er også det høyeste punktet på manhattan. Her forsvarte man i sin tid manhattan mot angrep fra de onde engelskmenn.
Mot vest ser man the palisades, dvs. vestveggen av hudsons river, som i geologisk forstand er en forkastning som for rundt 400 millioner år siden kastet på seg, og selv om luften er stillestående og full av stank av hundepiss fra de millionene av småhunder som kvinnene på manhattan har i sine mellomstore hundevesker med diamanter, er luften her oppe lett og fin, oppå fjellet. Alltid en liten bevegelse, og man kan sitte på kafeen i skyggen, eller oppe i parken, under kronen av store trær, og se utover hudson river, og ta inn en stor og ettertenksom ro.
For dette er en ypperlig plass for picnic eller å lese aviser og hvile ørene og se litt på kirkekunsten en av rockefellerne ranet fra søreuropa like før han døde, ivrig opptatt av å skaffe seg et monument. For her har man bygget opp kirkerom, sten på sten, og hvelv på hvelv, med gravmonumneter og gobeliner, og altertavler og hyrdestaver og slikt, alt det som man i middelalderen brukte for å komme nærmere gud og frelsen, inkludert mye flott kunst.
Skal man opp hit, tar man A-banen opp til 190 th, så er det skiltet derfra, ca 10 minutter å gå, man tar til høyre når man går av banen og går gjennom en fint beplantet park før man passerer utsiktspunktet i fort tryonparken og går videre til klosteret. En passende runde, med innlagt kaffepause på kafeen der, tar noen timer.
Så kan man ta M4 bussen som stopper utenfor hovedinngangen. Den går raka vegen sørover, gjennom Washingston Hights og spanish harlem, avd. vest. på broadway. Det kan være en fin måte å få sett litt av hvordan man har det her oppe.
Så kan man kaste seg av bussen på 125 th og sette seg på en crosstown buss og komme seg østover, en del gater, bort til fifth ave, for der ligger den hippe og litt kjente restauranten The red rooster, hvor man får god spise. Lunchen er ferdig 1600, så det passer å komme før dersom man skal gå løs på den lokale føden her oppe, som er litt mer spicy og soulfoodaktig enn persillebladduskdamesomskalholde seg slankmaten midttown. Om søndagene er det legendarisk musikkbrunch fra 11 og utover, og da må man bestille bord på forhånd.
Bilder fra The Cloisters
her
Eller dra opp til The Cloisters, særlig dersom sommerdagen innebærer 35 grader og stillestående luft og 100 % luftfuktighet, dvs. en typisk julidag på manhattan. Her oppe er man helt på nordtuppen av manhattan, og parken rundt dette museumet for kirkekunst fra middelalderen, fort tryon park, er også det høyeste punktet på manhattan. Her forsvarte man i sin tid manhattan mot angrep fra de onde engelskmenn.
Mot vest ser man the palisades, dvs. vestveggen av hudsons river, som i geologisk forstand er en forkastning som for rundt 400 millioner år siden kastet på seg, og selv om luften er stillestående og full av stank av hundepiss fra de millionene av småhunder som kvinnene på manhattan har i sine mellomstore hundevesker med diamanter, er luften her oppe lett og fin, oppå fjellet. Alltid en liten bevegelse, og man kan sitte på kafeen i skyggen, eller oppe i parken, under kronen av store trær, og se utover hudson river, og ta inn en stor og ettertenksom ro.
For dette er en ypperlig plass for picnic eller å lese aviser og hvile ørene og se litt på kirkekunsten en av rockefellerne ranet fra søreuropa like før han døde, ivrig opptatt av å skaffe seg et monument. For her har man bygget opp kirkerom, sten på sten, og hvelv på hvelv, med gravmonumneter og gobeliner, og altertavler og hyrdestaver og slikt, alt det som man i middelalderen brukte for å komme nærmere gud og frelsen, inkludert mye flott kunst.
Skal man opp hit, tar man A-banen opp til 190 th, så er det skiltet derfra, ca 10 minutter å gå, man tar til høyre når man går av banen og går gjennom en fint beplantet park før man passerer utsiktspunktet i fort tryonparken og går videre til klosteret. En passende runde, med innlagt kaffepause på kafeen der, tar noen timer.
Så kan man ta M4 bussen som stopper utenfor hovedinngangen. Den går raka vegen sørover, gjennom Washingston Hights og spanish harlem, avd. vest. på broadway. Det kan være en fin måte å få sett litt av hvordan man har det her oppe.
Så kan man kaste seg av bussen på 125 th og sette seg på en crosstown buss og komme seg østover, en del gater, bort til fifth ave, for der ligger den hippe og litt kjente restauranten The red rooster, hvor man får god spise. Lunchen er ferdig 1600, så det passer å komme før dersom man skal gå løs på den lokale føden her oppe, som er litt mer spicy og soulfoodaktig enn persillebladduskdamesomskalholde seg slankmaten midttown. Om søndagene er det legendarisk musikkbrunch fra 11 og utover, og da må man bestille bord på forhånd.
Bilder fra The Cloisters
her
onsdag 23. mai 2012
sambasushi i west village
Av og til er det deilig å være turist og dumpe ned i baren på en restaurant, mens man venter på de andre som man skal spise sammen med, og man kan bestille drinker, og baren er åpen mot gaten, og det går masse folk forbi, og noen sitter ute og holder på med en drink, mens andre heller den ned, og fesjået inne og ute er i full gang. Den bleke damen med det ultrakorte skjørtet som serverer meg drinker, og som har en helt spesiell teknikk når hun bøyer seg ned foran meg, med ryggen til, for å rydde på det andre bordet, der det sitter noen smådamer og sipper bellini. Generelt har latinodamer minst klær på seg på manhattan, de viser stolt frem hva de har, og overlater lite til fantasien når det er lørdag og man skal spise og drikke og etterpå gå på salsaklubb.
Jeg er nede i west village, på sørvestsiden av manhattan, på sushisamba, og drikker pisco, som er god drikke, peruviansk brandy og lime og litt eggehvite og slikt, mens det spilles samba i bakgrunnen, og man ser at damene på nabobordet forsiktig begynner å bevege hoftene til musikken, og det kommer høye og mørke menn inn og setter seg i baren, og der sitter damene og småpikene med bar rygg, og selv om stedet har holdt stand i minst 12 år, er det er bra sted for byliv.
Jeg er på sushisamba og så kommer resten av gjengen og vi setter oss ned på bordet, som vi hadde bestilt, og som ble bekreftet pr. telefon for noen timer siden. Man bestiller bord i denne byen.
Menyen er japansk-brasiliansk-peruviansk, og vi bestiller en mix av sjevisje, som min bestemor ville ha kalt det, og slik peruviansk spise er meget smakfull og forfriskende, det er nesten like før jeg blir new yorker og har lyst til å drikke en mugge pisco til maten, men jeg bestiller japansk pils. Og får servert en brasiliansk fiskerett med fire typer fisk, som kelneren anbefalte. Noen spiste spicy red snapper, som også er en god fisk, og andre tok for seg av lobster rolls etc. Det er mye lange og store ruller med sushi her borte.
Etterpå gikk vi ut og en gate sørover, før vi tok til venstre, inn bleeker street, som er en slags turistgate som går raka vegen til soho. Vi gikk til blue note, siden vi ville sitte og drikke vin og høre på storbandjazz. Også der er det avgjørende at man reserverer bord på forhånd.
Tips for kvelden er å ha fleecejakke med seg i en veske. Fra mai til oktober skrur man kjølingen på innendørs, og man fryser dersom man sitter i tynn skjorte og sommerjakke.
SUSHISAMBA 7
87 seventh avenue south
new york, ny 10014
Jeg er nede i west village, på sørvestsiden av manhattan, på sushisamba, og drikker pisco, som er god drikke, peruviansk brandy og lime og litt eggehvite og slikt, mens det spilles samba i bakgrunnen, og man ser at damene på nabobordet forsiktig begynner å bevege hoftene til musikken, og det kommer høye og mørke menn inn og setter seg i baren, og der sitter damene og småpikene med bar rygg, og selv om stedet har holdt stand i minst 12 år, er det er bra sted for byliv.
Jeg er på sushisamba og så kommer resten av gjengen og vi setter oss ned på bordet, som vi hadde bestilt, og som ble bekreftet pr. telefon for noen timer siden. Man bestiller bord i denne byen.
Menyen er japansk-brasiliansk-peruviansk, og vi bestiller en mix av sjevisje, som min bestemor ville ha kalt det, og slik peruviansk spise er meget smakfull og forfriskende, det er nesten like før jeg blir new yorker og har lyst til å drikke en mugge pisco til maten, men jeg bestiller japansk pils. Og får servert en brasiliansk fiskerett med fire typer fisk, som kelneren anbefalte. Noen spiste spicy red snapper, som også er en god fisk, og andre tok for seg av lobster rolls etc. Det er mye lange og store ruller med sushi her borte.
Etterpå gikk vi ut og en gate sørover, før vi tok til venstre, inn bleeker street, som er en slags turistgate som går raka vegen til soho. Vi gikk til blue note, siden vi ville sitte og drikke vin og høre på storbandjazz. Også der er det avgjørende at man reserverer bord på forhånd.
Tips for kvelden er å ha fleecejakke med seg i en veske. Fra mai til oktober skrur man kjølingen på innendørs, og man fryser dersom man sitter i tynn skjorte og sommerjakke.
SUSHISAMBA 7
87 seventh avenue south
new york, ny 10014
onsdag 16. mai 2012
Mafios mat i bronx
Et besøk i new york botanical garden og god spise i nærheten, dvs. bronx, er en fin kombinasjon. Den botaniske haven er i topp verdensklasse, og på denne tiden av året, etter at magnoliasesongen er over, kan man beundre tulipantrærne i blomst. Og fjellhaven, hvor kaliforniavalmuen nå sto i fullt flor. Mens man i norge bruker denne som sommerblomst, sår man denne valmuen her borte om høsten, slik at den står klar til å blomstre i april og mai. The rock garden er nydelig, og innbyr til refleksjon og ettertanke, etter at man har tatt den obligatoriske runden med toget inni haven, for å se på alperosene i full flor. Besøkssenteret har en bokavdeling som er like bra som den i Kew Gardens i London, og det skjer aldri at jeg er her uten å ta med meg noen bøker. Denne gangen investerte jeg i to referanseverk om yucca og agave. Noen må ta ansvar for slikt også.
Man kan hoppe på toget på Grand Central eller 125 th oppe i Harlem og komme raskt dit, men siden disse togene går skjeldnere enn med en halvtimes mellomrom, kan man like godt hoppe på subwayen og ta den til bedford avenue og så ta buss M 26 til hagen. Tidsmessig er det like greit. Ta bane 4 på østsiden av manhattan opp.
Etterpå kan man rusle ned til cresent avenue og arthus avenue i bronx og spise autentisk og veldig god italiensk mat. Jeg spiste lunsj hos Robertos i cresent avenue og det er lenge siden jeg spiste så godt. Raffinert og rustikt kjøkken, og ved nabobordet satt en broder i bevegelsen og ble traktert, med stor respekt og en viss frykt. Det var tydelig at han var en lokal størrelse i den italienske bevegelsen for opera etc. Jeg kikket med en viss ærefrykt etter skytevåpen, men så ikke noe annet enn dårlige bordmanerer.
Her kan du finne Robertos, dvs. to steder. http://www.roberto089.com/
Det er en fordel å ha med seg en kartbok når man beveger seg ut i bronx, for det er lett å miste oversikten her ute, og de gule manhattantaxiene finner man ikke. Man må gå, eller lete etter de lokale, og lett lugubre drosjene.
I ettertid har jeg fått opplyst om at Robertos er en klassiker, og at man valfarter hit fra manhattan for å spise og drikke seg til knes i det italienske kjøkken.
Etterpå vandret oppover Arhurs avenue, som er et makeløst område a la lille italia. Massevis av lokale italienske spisesteder, og fiskebutikker og kjøttbutikker som bugner av pølser og sverdfisk og redd snapper og mortadella. På min hjemmesnekrede halibut index, dvs. at jeg tar utgangspunkt i hva kveite koster hos meg, hos min lokale kjøpmann, får jeg ut at prisnivået er nærmere halvparten av manhattan east og 1 ave. Eli Zabar på 3 og 80 ligger 30 prosent over yorkville, dvs. agathas og valentinas på 1 og 79, mens, skrekk og gru, Dean og Luca i Soho, og madison rundt 80, ligger 60 prosent over.
Få gjerne med deg den lokale mathallen på arthurs avenue, på høyre siden når du går oppover i retning det lokale universitetet, dvs. fordham university og dets klokketårn i romansk stil, som du kan bruke som retningsanviser når du på hjemturen skal finne frem til toget.
East Fordham heter gaten du skal ta til venstre på når du har gått sørfra og nordover, eller oppover arthurs avenue og glodd deg sulten på salami og parmaskinke. Når du går bortover denne gaten, hvor befolkningen plutselig skifter karakter fra å være italiensk til afro hispanic, ser du togstasjonen på høyre side av east forham, en murbygning, dvs. brick. Man kjøper helst billett på forhånd.
Derssom du skal bytte fra tog i Harlem og til bane, noe du gjør på 125 th, ligger banen, dvs. subway, som også heter trains på det lokale språket, til venstre, dvs. mot øst, når du kommer ut fra togstoppet, som her er lett oppe i luften. Bane 4, 5 og 6 går her nedover east river siden av manhattan, raka vegen til bleeker street og soho, om nødvendig.
Siden den botaniske haven er stor, og ikke lett å få oversikt over, samt at man må spasere ut sørporten og ned i en sving, til venstre, rundt universitetet, før man kommer seg nedover til cresent avenue og arthurs avenue, bør man ha et godt kart med seg, og gjerne noen vannflasker.
Det vrimler av studenter her, og strøket virker trygt på dagtid, men jeg ville ikke følt meg bekvem her, på stigende grapparus etter en tung middag hos robertos en sen kveldstime. Da er det likegreit å få spisestedet til å ordne drosje. jeg kan tenke meg at man kommer til manhattan for 25 dollar.
Siden dette er et arbeiderklasseområde, er prisnivået på alle de italienske delikatessene behagelig lavt i forhold til manhattan. Dersom man har planer om å ta med seg 10 kilo med parmaskinke og parmesan hjem, kan jo dette være en god sistedag i byen, dersom man tenker på norsk maner.
Man kan hoppe på toget på Grand Central eller 125 th oppe i Harlem og komme raskt dit, men siden disse togene går skjeldnere enn med en halvtimes mellomrom, kan man like godt hoppe på subwayen og ta den til bedford avenue og så ta buss M 26 til hagen. Tidsmessig er det like greit. Ta bane 4 på østsiden av manhattan opp.
Etterpå kan man rusle ned til cresent avenue og arthus avenue i bronx og spise autentisk og veldig god italiensk mat. Jeg spiste lunsj hos Robertos i cresent avenue og det er lenge siden jeg spiste så godt. Raffinert og rustikt kjøkken, og ved nabobordet satt en broder i bevegelsen og ble traktert, med stor respekt og en viss frykt. Det var tydelig at han var en lokal størrelse i den italienske bevegelsen for opera etc. Jeg kikket med en viss ærefrykt etter skytevåpen, men så ikke noe annet enn dårlige bordmanerer.
Her kan du finne Robertos, dvs. to steder. http://www.roberto089.com/
Det er en fordel å ha med seg en kartbok når man beveger seg ut i bronx, for det er lett å miste oversikten her ute, og de gule manhattantaxiene finner man ikke. Man må gå, eller lete etter de lokale, og lett lugubre drosjene.
I ettertid har jeg fått opplyst om at Robertos er en klassiker, og at man valfarter hit fra manhattan for å spise og drikke seg til knes i det italienske kjøkken.
Etterpå vandret oppover Arhurs avenue, som er et makeløst område a la lille italia. Massevis av lokale italienske spisesteder, og fiskebutikker og kjøttbutikker som bugner av pølser og sverdfisk og redd snapper og mortadella. På min hjemmesnekrede halibut index, dvs. at jeg tar utgangspunkt i hva kveite koster hos meg, hos min lokale kjøpmann, får jeg ut at prisnivået er nærmere halvparten av manhattan east og 1 ave. Eli Zabar på 3 og 80 ligger 30 prosent over yorkville, dvs. agathas og valentinas på 1 og 79, mens, skrekk og gru, Dean og Luca i Soho, og madison rundt 80, ligger 60 prosent over.
Få gjerne med deg den lokale mathallen på arthurs avenue, på høyre siden når du går oppover i retning det lokale universitetet, dvs. fordham university og dets klokketårn i romansk stil, som du kan bruke som retningsanviser når du på hjemturen skal finne frem til toget.
East Fordham heter gaten du skal ta til venstre på når du har gått sørfra og nordover, eller oppover arthurs avenue og glodd deg sulten på salami og parmaskinke. Når du går bortover denne gaten, hvor befolkningen plutselig skifter karakter fra å være italiensk til afro hispanic, ser du togstasjonen på høyre side av east forham, en murbygning, dvs. brick. Man kjøper helst billett på forhånd.
Derssom du skal bytte fra tog i Harlem og til bane, noe du gjør på 125 th, ligger banen, dvs. subway, som også heter trains på det lokale språket, til venstre, dvs. mot øst, når du kommer ut fra togstoppet, som her er lett oppe i luften. Bane 4, 5 og 6 går her nedover east river siden av manhattan, raka vegen til bleeker street og soho, om nødvendig.
Siden den botaniske haven er stor, og ikke lett å få oversikt over, samt at man må spasere ut sørporten og ned i en sving, til venstre, rundt universitetet, før man kommer seg nedover til cresent avenue og arthurs avenue, bør man ha et godt kart med seg, og gjerne noen vannflasker.
Det vrimler av studenter her, og strøket virker trygt på dagtid, men jeg ville ikke følt meg bekvem her, på stigende grapparus etter en tung middag hos robertos en sen kveldstime. Da er det likegreit å få spisestedet til å ordne drosje. jeg kan tenke meg at man kommer til manhattan for 25 dollar.
Siden dette er et arbeiderklasseområde, er prisnivået på alle de italienske delikatessene behagelig lavt i forhold til manhattan. Dersom man har planer om å ta med seg 10 kilo med parmaskinke og parmesan hjem, kan jo dette være en god sistedag i byen, dersom man tenker på norsk maner.
mandag 14. mai 2012
Lave skuldre i williamsburg
Manhattan er tempo, og tempi, og man vil alltid prøve å gå forbi personen foran. Bortsett fra turister, som man vil prøve å gå ned. For å unngå å bli et permanent monster hvor hverdagen er brolagt med veltede barnevogner og fortausskulderen er dekket med pensjonister med brukket lårhals etter frisk marsjering, kan det være lurt å komme seg ut til roligere omgivelser.
Ta turen ned til union square, og ta bane L til Bedford Avenue. Det er såvidt jeg husker det tredje stoppet østover, mot the rockaways, som er endestasjonet til toget, sammen med JFK flyplassen.
Når man kommer opp på gaten, er det litt som å komme hjem på ferie. Det selges iskrem og blomster og brukte bøker og vinyl og slikt, overalt, og de yngre damene har blottet navle, og mange menn har skjegg og de ser generelt litt uflidde ut. Vi snakker om yngre folk i kreative yrker, og kunstnere som har flyktet fra de høye boligprisene i east willage og lower east. Det er hipt, og det er sikkert fint for de som liker å hippe seg, og for oss andre er det avslappet, med coffeshops og restauranter overalt. noen av dem er særdeles populære, etter å ha fått positiv omtale i zagat guiden, men hva gjør vel det. man kan gå noen meter til og finne noe som sikkert er nesten like bra, eller man kan linje seg opp i kø, det er en nasjonalsport herborte.
Williamsburg ligner litt på løkka tidlig 90-tall, med noen turister som er lette å kjenne igjen på klærne, og en fin mangel på skrikende unger. Gentrifiseringen av området har ennå ikke nådd stadiet der sinte og sure småbarnforeldre sitter og skifter bleier på nabobordet på restauranten. Så det er nå eller aldri. Det tar sikkert ikke mange år før stedet er omskapt til barnehager og trillestier og lekeplasser hvor det er forbudt å sitte å drikke en pils.
Når man kommer opp fra jordens indre, på bedford ave og 7 th, er det bare å labbe bortover bedford ave og bort til grand street, og tilbake, og så ned 6 street til east river. Nede ved elven er det hver lørdag og søndag brooklyn fair, dvs. et gatemarked med loppiser og god mat og folkeliv. Man kan ta båten herfra til manhattan, eller eventuelt videre til bronx etc.
For mitt øye fortonte mange av klesbutikkene seg som lett vintage, brukt, og nytt, dvs. alltid med mange caps til salg, og jeans og topper, og sikkert det turister vil kjøpe, i den tro at det er slik de innfødte går kledt. Jeg regner med at siden de infødte er hippe, vil de neppe avsløre hvor de kjøper sine klær, for når gud og hvermanngår rundt i uniformen, som for menn inkluderer skjegg og esoteriske skjorter, er det slutt. Og man kan bare flytte videre innover til et annet sted, mens williamsburg blir en turistmagnet. Den første kjedebutikken hadde allerede dukket opp, av typen american apparel.
Området passer til left shopping, før man en lørdag eller søndag ettermiddag setter seg ned for å spise eggs , som man kan skylle ned med drinker. Her borte går det gjerne i søte drinker, og noen varianter av bloody mary. Bellini og maragita og daquiri etc. Men man får også single malt her. Eller en manhattan, som skal lages på old overholt rye whisky, med angostura. og alkoliserte røde kirsebær, som skal bidra til å søte opp spriten sammen med den ene teskjeen med rød og søt vermut.
Ta turen ned til union square, og ta bane L til Bedford Avenue. Det er såvidt jeg husker det tredje stoppet østover, mot the rockaways, som er endestasjonet til toget, sammen med JFK flyplassen.
Når man kommer opp på gaten, er det litt som å komme hjem på ferie. Det selges iskrem og blomster og brukte bøker og vinyl og slikt, overalt, og de yngre damene har blottet navle, og mange menn har skjegg og de ser generelt litt uflidde ut. Vi snakker om yngre folk i kreative yrker, og kunstnere som har flyktet fra de høye boligprisene i east willage og lower east. Det er hipt, og det er sikkert fint for de som liker å hippe seg, og for oss andre er det avslappet, med coffeshops og restauranter overalt. noen av dem er særdeles populære, etter å ha fått positiv omtale i zagat guiden, men hva gjør vel det. man kan gå noen meter til og finne noe som sikkert er nesten like bra, eller man kan linje seg opp i kø, det er en nasjonalsport herborte.
Williamsburg ligner litt på løkka tidlig 90-tall, med noen turister som er lette å kjenne igjen på klærne, og en fin mangel på skrikende unger. Gentrifiseringen av området har ennå ikke nådd stadiet der sinte og sure småbarnforeldre sitter og skifter bleier på nabobordet på restauranten. Så det er nå eller aldri. Det tar sikkert ikke mange år før stedet er omskapt til barnehager og trillestier og lekeplasser hvor det er forbudt å sitte å drikke en pils.
Når man kommer opp fra jordens indre, på bedford ave og 7 th, er det bare å labbe bortover bedford ave og bort til grand street, og tilbake, og så ned 6 street til east river. Nede ved elven er det hver lørdag og søndag brooklyn fair, dvs. et gatemarked med loppiser og god mat og folkeliv. Man kan ta båten herfra til manhattan, eller eventuelt videre til bronx etc.
For mitt øye fortonte mange av klesbutikkene seg som lett vintage, brukt, og nytt, dvs. alltid med mange caps til salg, og jeans og topper, og sikkert det turister vil kjøpe, i den tro at det er slik de innfødte går kledt. Jeg regner med at siden de infødte er hippe, vil de neppe avsløre hvor de kjøper sine klær, for når gud og hvermanngår rundt i uniformen, som for menn inkluderer skjegg og esoteriske skjorter, er det slutt. Og man kan bare flytte videre innover til et annet sted, mens williamsburg blir en turistmagnet. Den første kjedebutikken hadde allerede dukket opp, av typen american apparel.
Området passer til left shopping, før man en lørdag eller søndag ettermiddag setter seg ned for å spise eggs , som man kan skylle ned med drinker. Her borte går det gjerne i søte drinker, og noen varianter av bloody mary. Bellini og maragita og daquiri etc. Men man får også single malt her. Eller en manhattan, som skal lages på old overholt rye whisky, med angostura. og alkoliserte røde kirsebær, som skal bidra til å søte opp spriten sammen med den ene teskjeen med rød og søt vermut.
Abonner på:
Innlegg (Atom)