Råd kun for de som er opptatt av Trickers. Må ikke leses av andre

Manhattan er langt fra Northampton i England, byen som er den siste bastion for produksjon av tradisjonelle engelske randsydde og goodyearweltede sko, av typen trickers og crocket and jones m.fl. For oss innvidde finnes det ingen andre sko, men vi aksepterer at det finnes folk som kjøper franske og italienske pensko, selv om de knapt vil overleve en eneste liten regnskur. Det er det som er så fint med engelske sko, nemlig at de er konstruert for hard bruk. New York og manhattan er en skosliterby. Det finnes skoflikkershops overalt her, sammen med cleaners. I alle strøk av byen hvor folk ferdes og bor. I en radius av 200 meter fra min bopel oppe på nedre yorkville, ved østriveren, vil jeg tippe at det finnes minst 15 skoflikkere. De kan også klippe deg, og sy i en knapp, eller legge inn en kile på hver side av bukselinningen, dersom du har levd på en diett av smultringer et par uker.

Dette var en digresjon. Poenget er at manhattan spiser sko, på grunn av gatelegemets beskaffenhet og uregelmessighet. Da er det godt å gå i solide engelske sko.

Normalt må man dra til London for å få tak i Trickers, til vestenden av Jermyn Street, til den lille butikken som sikkert har vært slik i minst 100 år. Derfor var det morsomt å finne en liten engelsk butikk nede i West Village, med et stort utvalg av Trickers, både sko, og boots.

Dagens første råd til norske turister er derfor å komme seg ned dit, dersom far selv skal ha sko, og kjøpe et par trickers. Strøket er lett turistinfisert, og har derfor mange søte og små butikker hvor det selges dyre vesker og sko til kvinner. Bor man uptown east, passer det bra å bane nr 6 ned til bleeker street og så labbe vestover. Stedet jeg anbefaler, ligger mellom 6 ave og ave america.



heter butikker, som altså ligger i 138 west 10 th street.

Som konsument er jeg utpreget konservativ, i den forstand at jeg liker å kjøpe ting som kan vare i minst ti år. Jeg er altså ikke moteorientert, som folk i usa er i utpreget grad. Når folk her borte snakker om å gå ut å shoppe, er det fordi de mener at de må ha full ny garderobe, siden fjorårets mote bare er for fattige og for tapere. Av den samme grunnen er det viktig for vellykkede amerikanere å kjøpe ny bil hvert år, selv om den gamle var god nok.

Da jeg var innom butikken i går kveld, på vei til kveldens burlesque show like borte i gaten, ca 158 bleecker street, var det som å komme inn i et butikk som jeg hadde innredet selv. Det var faktisk meget merkelig at profilen til denne butikken passet akkurat til meg som sko og kleskonsument. For her hang det covert coats med fløyelskrave og tre sømmer ytterst på hver arm. Her hang det dressjakker i moleskin, som altså er et tykt bomullstoff som man kan omtale som fløyel for fløyelen har vært gjennom flæyelsesmaskinen, dvs. har blitt børstet opp og av. På spørsmålet mitt om de hadde noen passende tweedbesatte sykkelhjelmer til min brompton, trakk innehaveren bort et forheng,og viste meg sin brompton, som altså ikke er en sykkel, men et system for personlig transport. utvalget av caps og braces var også akkurat slik jeg ville ha foretrukket det, og selv om jeg var litt skuffet over at de ikke hadde fått på plass kolleksjonen av sommertrickers, dvs. litt tynnere såler, var det en god følelse å se over hyllene med trickers, både monkeyboots og brogueboots, med alle de tre såletypene, samt vanlige country brogues.

Som jeg har skrevet om tidligere, i min klesblogg om klassiskherrremote, er lest 4444, som de fleste countrybrogues fra trickers er laget på, er ekstra bred og romselig lest, med plass til tykke sokker, slik at man er klar for å gå en tur på landet, eller i parken, eller i skogen, iført sine trickers, med den tilhørende uniformen av tweedjakke eller en tweedfrakk med raglanermer.

Dette var dagens råd om rugged gear. Dersom man er på jakt etter chrocket and jones sko, som jo er utpreget smale og mer elegante i lestene, og som derfor passer bra dersom man ofte frekventerer coctailbarer og slikt, bør man gå på stormagasinet Barneys på ca 60 th og madison. Der har de massevis av versace og armani og stella mc etc til fruen i huset, og så kan husbonden gå i skobutikkene der. Crocket og jones har også en egen butikk på vestsiden, men der har jeg ennu ikke vært. Jeg synes det er litt skummelt dersom jeg allerede nå, etter bare fem måneder på manhattan, skulle begynne å svikte min bydel, som er upper east, og først og fremst nedre yorkville.

I forbifarten er det også verdt å nevne at man kan få en fin afternoon tea på toppen av bergorf goodman på 59 th og 5 ave for 35 dollar, og dette er jo først og fremst et råd for de anglofilt orienterte, de som bærer sin tweed og trilby med den største selvfølge, og som stadig nages av tvil knyttet til sloganet brown out of town etc. dvs. den utdaterte diskusjonen om man i det hele tatt kan ha brune sko i en by. Det er en komplisert diskusjon som jeg må ta opp i stor bredde på min blogg om klassisk herremote.

Et par klassiske trickers country brogues boots. modellen heter malton og finnes både med grov såle og med lærsåle. Da jeg var innom butikken nede i west willage i går, hadde de inne modellen med både commando såle, som altså er den grove, og med lærsåle. Dette er et bilde jeg tok av støvlene da de var nye, men i utgangspunktet anbefaler jeg at man kun bruker en god voks til læret. Jeg synes det er bra at tidens tann skal gi farven litt patina. Dette er jo selvsagt en stor diskusjon. Mange vil vel hevde at skopussing uten pigmenter er et hån mot det beste innenfor skopusser laugets stolte og mange hundre år gamle tradisjoner. De om det.

Julegratialer til alle

I usa tipser man overalt, og en av skikkene man bør praktisere, dersom man ønsker å bli behandlet med en viss respekt, er at man gir julegaver til de ansatte i bygget. I mitt tilfelle skal 28 personer ha julekort, med et pasende antall dollar lagt inn i konvolutten. Den siste personen, som nok har en lavere sosial status enn de fast ansatte, er avisbudet. I vårt bygg fikk vi allerede tidlig i november julehilsen med navn på de ulike yrkesgrupper som er hos oss, i dette bygget ved east river. her bor det nok 2-3000 personer, og da er det 7 stykker som passer på sikkereheten. De fikk 20 dollar hver, siden jeg aldri har sett noe av dem. Men jeg er redd for å legge meg ut med dem også, så på sett og vis er vi jo alle gisler i vår verden av forestillinger.

Postfolkene skal man ikke kimse av, de har døgnvakt, slik at når man har bestilt en pakke med ilbud, kan den arrivere om natten, dersom det er slik man lever, fra pakke til pakke for å få justert den jevne flyten av endrofiner som er knyttet til shopping.

De viktigste folkene er uansett de 11 doormennene. De kan behandle deg som luft, og se en annen vei der du kommer vasende ut av drosjen en sen aften, eller de kan komme løpende ut på sidewayen for å støtte deg inn i heisen, eller iallefall antyde retningen (jeg på i østvingen). Jeg hadde egentlig lyst til å tipse disse folkene mer, men det ble 30 dollar. tilsammen ca 4000 kr totalt.

Et beløp man ikke slipper unna, dersom man skal kunne gå ut hver dag uten at skamrødmen tar deg, der du kommer snikende som en gjerrig nordmann. Vi har tipset etter normtall som vi har fått fra innsidere. Men dersom alle tipser slik som oss, blir det nok julegaver til alle barna til de ansatte.

For oppi det hele, så handler dette om at de ansatte i et slikt stort bygg på upper east, nok ikke har så bra lønn. Det er overraskende mange i byen her som arbeider på minimum wage på rundt 7, 50 dollar pr. time. Og da betyr det faktisk noe at man får en bonus fra beboerne hver jul.

Dagens råd til norske turister er som alltid at man som rik nordmann bør tipse med hjertet, og ikke forstanden. Som turist ser man kanskje aldri igjen den kelneren man ikke tipset godt nok, men det er kanskje verre at dette gjør noe med ens eget hjerte og moral. Den kyniske vet prisen på alt, men ikke verdien av noe, som det heter.

Min intellektuelle nådetid

Dette er trekanten som viste seg for meg på east river i dag morges. Den peker rett mot madison avenue, o g jeg regner med at det er forsynet som på denne måten vil indikere at det er noe alvorlig galt med verdensøkonomien. Det er slett ikke vanlig at man ser slike store trekanter på east river, ikke minst fordi de da ville vært til stor sjenanse for den store lektertrafikken her borte. 

Dette er vårt juletre, som er en hommage til  de dårlige tidene på madison ave. Lite og nett, men likevel dekket av julestjerner fra jensens smie i danmark. Innkjøpene av swarowski stjerner må vente til romjulssalget.



Min nådetid.
Den var kort og varte fra rundt 60 th og opp til 76 th, idet vi tok en gate lenger ned enn den vanlige 77 th. Vi gikk madison, fordi min kone ville se litt i butikkvinduene i denne klassiske kles- og juvel-gaten på upper east. Jeg gikk med, fordi jeg var stinn av en god middag, og inspirert til gangelag av danseforestillingen vi hadde sett denne lørdagen. Jeg hadde gode sko, og var derfor godt skodd til å møte tidens tann oppover madison ave. hver gang min kone så en butikk med kjoler eller smykker, stanset vi, og hver gang vi så en butikk med donegal tweed eller engelske randsydde countrybrogues, stanset vi.

Sterkt sjokkert. Vi var så sjokkert at vi burde blitt oppbragt av politiet, slik vi akket oss. Å huff, hvordan skal dette gå, sa vi til hverandre. Fordi. Stort sett alle butikkene hadde 40 til 60 prosent førjulssalg. Dette er slett ikke normalt for dyre designerbutikker på en av verdens mest fasonable handleavenuer. Det som gjør det enda verre, er at det jo er de rike som bor her som handler mest oppover her. Turistene lar seg lure av godteriene nede i soho eller på femte rundt 60 th. De traver ikke oppover madison, slik vi gjorde.

Når rike folk som ofte har tjent sine penger på å lure andre, dvs. at de er lure, ikke tør kjøpe dyre klær og smykker, da er det ille, det sier min økonomiske analyse. En ting er at det er farlig når drosjesjåfører begynner å spekulere i aksjer, men her borte er jo det så mange drosjer at hvis de hadde begynt med aksjer, ville de alle blitt rike, bare på grunn av meglerprovisjonen, som jo nå for tiden vanligvis tilfaller kunden. Derfor utroper jeg dagens funn, som jeg har slått inn med åpne dører, som en skarp og bitende presis økonomisk analyse, som tar hensyn til både pengemengden og hva slags type eurokriser man har nå for tiden.




I dag er det mandag, og jeg har tenkt på dette hele tiden. Noen må dra fra norge og bort til øvre madison og hjelpe alle luksusbutikkene, slik at de slipper å ha salg. For hvis de fortsetter med å ha salg, er dette det sikreste tegnet på at en ny økonomisk krise er på vei, og den kan true min nærbutikk for mat, og den jeg jeg veldig glad i, både maten og harlemsøstrene ved kassen, fordi de ler av meg hele tiden, siden jeg sier rare ting til dem, og bærer maten hjem selv. Det er dette som er treningen min, sier jeg til dem, mens jeg bærer maten i store nett.

Selvreguleringen

Det hender at det er tilstrekkelig å åpne munnen og snakke og regulere selvfølelsen gjennom å høre på den beroligende lyden av sin egen stemme. Men ofte er ikke dette nok. Man er litt småsur og irritert og plutselig er ikke bokhandelen man er på vei mot noe bra, og man vil noe annet, og plutselig innser man at det er fakorer utenfor som leker med deg.

Akkurat som i går. Jeg hadde kledt meg ut for en litt kald ekspedisjon sørover. downtown. nolita. Og litt irritert kjente jeg at det var en smule for varmt på bane nr. 6, som er min, fra lex 77 th og ned til bleeker street. Opp på houston og lafayette street åpnet jeg min ulljakke, og da var alt så fint og varmt, og noen av damene gikk i korte skjørt og var barmfagre på den sommerlige måten, og jeg tenkte først at dette var fordi det er litt mer cool følelse her nede, mer svart skinn og nagler og billedkunstnere. Svaret var at det plutselig, fra en kald pluss to grader, med sur vind, var blitt varm og linn blæst fra sydost, og 12- 14 grader, og det er som en god vestlandssommer, og da må man kaste jakken, for det er blitt vår, og alle pikene går og kaster blikk på herrene, mens de fomler med jakkekravens avslutning mot kjolelivet, og tenker på dager som dette.

Dagens første råd til norske turister er at man hver eneste morgen skjekker på yr hva slags temperatur man vil få. Det kan få fatale utslag dersom man  blir gående og fryse, og tar igjen på kona, eller barna, eller at man blir gående som en dampende og prustende nordmann fra nordpolen, med reinsdyrshorn i pannen.

Derfor må man alltid følge skiforeningens råd om å kle seg med mange lag slik at man kan ta av seg eller på seg alt ettersom. Om sommeren får jo dette absurde utslag andre veien, ettersom det kan være 38 pluss ute, og 14 pluss inne på restauranter og butikker. Det er noe ved det amerikanske folkeferd som gjør at de alltid tar den helt ut. Det finnes ofte ingen mellomting mellom å fryse inne og svette ute.

Den modne og verdensvante leser vil sikkert innvende at alle voksne mennesker klarer å kle seg etter forholdene. Jeg vet at jeg ikke er helt moden, og det tar jeg som regel som et kompliment, og omtaler meg som en late bloomer, men siden jeg kom bort hit til byen i begynnelsen av august, har jeg gjort alle de tabber som er mulige når det gjelder bekledning. Jeg har vestlandet i mitt hjerte, med kulingen fra sørvest, som fører med seg regn, og jeg vet at vinden etterpå går mot nord, og da blir det bygevær og kaldere. Eller min sørøstlige sommervind fra de russiske steppene, som bringer med seg stabilt varmt vært ute ved kysten der jeg kommer fra, mens de små og hvite husene slipper å klamre seg til de gressbevokste holmene og skjærene, til lyden av hettemåke og makrellterner som prøver å vokte på sitt revir.

Jeg regner med at det tar et år før man har fått automatikken når det gjelder bekledning til å fungere. Derfor dagens andre råd, nemlig at man bør ta med seg en liten veske til å bære en overflødig genser, eller mellomlagre en generasjon av varme skjerf.

Det bringer temaet markør for det skinasjonale, dvs. det norske, på banen, og det betyr ryggsekk. Kan være helt greit, men newyorkere sverger til vesker. Damene har sitt eget lille private helvete av et hovedfag i veskeshopping, og bruker gjerne halvparten av sin disponible inntekt til vesker og clutcher og toter. Det er en greie her borte. Herrene nøyer seg med en messenger-veske, men også den kan overraskende mange ganger ha et lite diskre pradamerke på seg. Vesker er her borte en statusmarkør som diskret skal fortelle andre at du har lest siste nummer av Vogue eller Monocle. Resten av din kledebon kan se ut som herfra til helvete. Bortsett fra skoene. Kvinnene går nesten alltid idyre og flotte, og nokså høyhelte sko, og enkelte herrer går gjerne i cordovan shell fra alden, for å vise at man kjenner til akkurat den koden.

Dagens tredje råd til norske turister, for vinteren, er at man kan kombinere selvreguleringen, dette gjelder herrer hovedsaklig, ved å minimere varmetapet gjennom å ha på seg lue. Ca 70 % av varmetapet til kroppen skjer via hodet, og i disse dager går gjerne herrene i tweed caps eller lignende, og overraskende mange mannlige newyorkere går gjerne med hatt og frakk. En vanlig brun eller sort Trilbyhatt holder, men for de mere verdensvante kan sikkert en Fedora duge. Jeg går gjerne i en sort porkpie hatt, som jo gjerne omtales som blueshatten, dvs. mange musikere liker akkurat denne hattetypen.

Hatt betyr ikke hat man hilser med hatten, for newyorkere er stort sett uhøflige på en sjarmerende måte, unntatt når de skal oppnå noe knyttet til penger, for da er de veldig sjarmerende på en høflig måte.

En munch på MOMA. trykk på bildet en eller flere ganger for å få bildet større. I turistsesongen anbefales det at man kjøper billetter på nett på forhånd for å slippe å stå en time i kø. i det hele tatt lønner det seg å dra på MOMA så fort det åpner, for etterhvert kommer det svermer av turister dit. Amerikanerne har ingen sperrer for å la folk stå i kø i mange timer. Så lenge folk blir stående, er det ikke nødvendig å investere i bedre billetsystemer. man må hudkr på at det var på Harvard at økonomene fant ut av prinsippet med marginalprising og den marginale investeringsrate.

Mcnally jackson på 52 Prince Street

Ikke et galt ord om Nobles go Barnes på 86th og 3 ave, der jeg ofte sitter og leser bøker og tidsskrifter, helt gratis, i timesvis, mens jeg kjøper en dobbel espresso, doppio eller hva man nå kaller det, og her nede i kjelleren har man det godt, sammen med uteliggere, studenter, harlemsøstre som er på jobb med naboens skrikerunge, pensjonister og noen få ekte kunder, samt et lite og håpløst utvalg av turister. Det er ikke mange som klarer å virre seg opp her.

Men dagens første råd, før jeg begynner å prise denne hyggelige bokhandelen nede i nolita eller soho eller  lower east, lettest tilgjengelig via banestoppen på Bleeker Street, er at turister fra norge bør komme seg ned hit en gang, en rolig ettermiddag, for dette er en uavhengig bokhandel med folk som både leser og liker bøker bak disken. De er verneverdige her borte, i likhet med i Norge, og de har som oftest et litt mer avansert utvalg litteratur og litt mindre av de store sjokkselgerne.

Jeg måtte bare få en dose med Laurence Sterne, og kjøpte 1. en sentimental reise, og 2. livet og meningene til trisham shandy, en gentleman. Og ekspeditøren i kassen var ikke snau, men mente at dette også var hans favorittbøker. Så vi var begge enige om at dette var verdenslitteratur som burde leses oftere. Da blir man i godt humør, for det skal så lite til for at jeg blir smigret. Jeg, den mannen som går på uavhengige bokhandlere downtown, og bidrar til å redde fagbokhandlerne, gikk straks bort til den lille cafeen i hjørnet og kjøpte meg litt å bite i, mens man ser beundrende på arktrykkmaskinen som står mellom kassen og cafeen.

For dette er et sted for de som liker tekst og bøker og papir og trykk, og her kan man få trykket sin egen bok, mens man sitter og ser på. For noe sånn som 99 dollar pluss trykksverte og papir. Levert som trykkbar pdf-fil på en minnepinne.

I kjelleren er det godt å sitte i gode stoler og lese i timesvis, noe jeg gjorde. Dagens andre råd til turister er å bli der lenge. Norske turister har godt av å komme ut av denne bokhandelen med masse bøker.

Visuelle lesefrukter fra et besøk på MOMA med kamera. Cezannes epler øverst, og marilyn i silketrykk nederst. Jeg vet at maleren nederst skrev at i fremtiden ville alle være berømte i femten sekunder, men det står stille hva mannen het. han spilte med lou reed og john cale og hadde the factory

Himmelsk sushi som ikke er sushi som er sushi

Jeg har gått forbi denne sushibaren mange ganger de siste to månedene, siden den ligger på min vante rute hjemmefra på nedre yorkville til nærbutikken agatha og valentina på første og 79.Og alltid tenkt at dette er et helt vanlig lett slitent sushisted, av den typen man finner overalt.

Så viser det seg at dette er en av de beste sushibarene i byen, innefor sin egen smale nisje. Noe som fører til at jeg må gi dagens første råd, og det er at mange av de beste spisestedene i byen kan ligge litt for seg selv, og de trenger ikke ha noe prangende inngangsparti. Fordi de baserer seg på at folk snakker om dem, og kommer dit de er, slik som sushi of gari, som altså ligger på 402 east 78 th mellom første og york ave, ca 150 meter fra min gatedør ved østriveren.

Dagens andre råd er å bestille bord, siden dette stedet stort sett alltid er fullt. I det store og hele lønner det seg allitd å bestille bord på populære steder, hvis man da ikke vil vente på nærmeste bar, i håp om at de ringer deg opp dersom det blir et ledig sete.

Jeg er en spiser, og ingen matskribent, og derfor vil jeg bare helt bestemt si at dersom du kan avse noen timer til god og dyr sushi, er dette definitivt stedet. I oslomålestokk ligger prisnivået rundt alex sushi, noe som betyr at stedet i lokal mynt må regnes som dyrt. Men det er absolutt verdt pengene.

Man kan lese om gari på deres hjemmeside. Opplegget er som følger, nemlig at man lage sashimi og sushi som er smakssatt med lett hemmelige sauser. Marinering og slikt. Vi vil ikke vite hva gari har gjort med fisken, men jeg har aldri spist så god sashimi og sushi som her. Et godt råd kan jo være å stille edru, litt tidlig på kvelden, og sitte i tosomheten og kjenne smaken på hvert stykke, fordi alt smaker så annerledes og bedre enn man trodde, og derfor trenger man litt ettertenksomhet som tilbehør til maten på dette stedet, sammen med kirinpils eller grønn te eller sake. Dersom man ber om soyasaus eller wasabi her, kommer kokken løpende og skjærer over strupen din.

På et slik sted bør man vel gå rett på fiskstykkene, og hoppe over vomfyllet som jo risen i denne sammenhengen utgjør.

I helgene er det oftest stappfullt på barene borte på 1 og 2 ave dersom man skal vente på bord. Dagens tredje råd er å heller gå 50 meter lenger øst, mot york ave. På hjørnet av 78 og york ligger dresners restaurant, på 1479 york ave. Dette er min lokalkafe når jeg får lyst på å spise en schnitzel eller fire, og skylle det ned med tysk lager.  Her har de en hyggelig bar, hvor man kan vente av bordet på gari med et glass eller to.

York ave er en rolig avenue med trafikk i begge retninger, akkurat som på park ave, bortsett fra trafikkmengden, som jo er mye verre der borte. Det er ofte lettere å få tak i drosje, eller bil, som jeg sier, på york enn på første.

Sjangerblanding er farlig

Jeg skrev meg til New York og Manhattan. I fjor høst begynte jeg å blogge om klassisk herremote, i håp om at dette kunne smitte over til meg, slik at jeg ble en fjong og velkledt herremann i steden for den slubberten jeg stort sett er. Min strategi var vellykket. Verden kom til meg, og jeg kunne pakke min snippeske og dra til manhattan, for å bosette meg i en by hvor Brooks Brothers på 42 th og madison kan skilte med rundt 15 ulike snipper til skjortene. Hadde jeg hatt stort hode og veldig lang hals, kunne jeg gjort som Tom Wolfe og mundert meg med veldig store snipper, for å utføre visuell geriljakrigføring mot kroppens elendighet.

Til gjengjeld har jeg ikke lenger så stor interesse for å sette meg inn i klassisk herremote lenger. Det er minst to måneder siden sist jeg blogget om klær, og det betyr at forfallet har innfunnet seg. Jeg er blitt besmittet av byens ånd, som består av å gå rundt på gatene og gnafse i seg et eller annet, f.eks. smultringer, mens man gestikulerer og snakker i telefonen, mens man samtidig slurper i seg et stort beger kaffe eller latte, som her borte er en blanding av transfett, produsert industrielt på rester etter selvdøde griser, og litt kaffeavkok, syntetisk fremstilt av bark fra pinus ponderosa, som vokser godt i sørstatene, ikke minst fordi den inneholder harpikser som er så giftige at insekter som prøver å spise barnålene, vil dø.

Byens ånd har berørt meg, og jeg går lange turer, opp og ned avenuene, iført joggesko, og jeans, og lerretsjakker i bomull. Store og skrukkete, med plass til vannflasker og bøker.

Det er ille, siden jeg selvsagt har med meg et lager av tweedjakker med klassisk engelsk snitt, dvs. en splitt bak, og noen med mer kontinentalt snitt, med to splitter. Hver morgen velter jeg meg ut av sengen, klar til å bestille frokostpizzaen og kaffen fra nærmeste catering. På en god dag tar jeg på meg en morgenkåpe, og så sitter jeg der og ser på Tv, før hungeren igjen fører meg ut på gatene, på jakt etter å tilfredsstille ganen.

Det gikk opp for meg nå, plutselig, at denne byen fører til at man kler seg behagelig, og baggy. Damene kler seg pent her borte, det skal de ha, men til gjengjeld holder de liv i en av de største næringsveiene her borte på yorkville, nemlig å gipse forstuede og brukne ankler.. Å gå rundt på svært høyhelte sko, er en vitenskap det tar mange år mestre og ofte så lang tid at formålet med å gå på slike sko ikke lenger er til stede.

Derfor må jeg igjen begynne å kle meg pent hver dag, iføre meg en frakk, og leke litt med rollen som gubbete, gammel gubbe i frakk, middelaldrende herre i for trang olajakke, rett før han kjøper seg motorsykkel, spasere rundt i klassisk engelsk jaktantrekk, dvs. tweednikkers og brogue-boots fra Trickers, og tattersallskjorter og rødt slips i ull. Og alt det andre som jeg har redegjort for i min klesblogg.

Eller muligens ta den helt ut, og gå til innkjøp av sort kappe med minkbesetning, og frekventere utelukkende premier og veledighetsgallaer. En av naboene her oppe på yorkville har en slik kappe, og mannen er meget gammel, og loslitt, men bærer med stolthet sin enda mer loslitte sorte kappe kantet med mink, på vei til den lokale deli for å kjøpe gin og tonic. Her oppe på yorkville bor det fine folk med litt gamle penger, som holder akkurat til gin og tonic, og noen sedativer fra apoteket.

Jeg merker allerede nå, på tross av den utflytende stilen min penn har i dag, at nå er tiden kommet for å skifte klesstil. Nå er det ikke lenger manhattan, takk for at jeg er her. Nei, nå skal den onde og dominerende siden av mitt kledebonselv komme frem. Jeg skal prøve å gå så elegant kledt at folk legger merke til meg. Her borte er det vanskelig. Svært vanskelig. Man kan gå rundt kledt ikledt en sammenrullet støvsugerslange uten at noen hever et nappet øyenbryn. I en slik by som dette må man ha liberale synspunkter både på skikk og bruk og tenke at ja, ja, det er vel slik de går kledt der den personen kommer fra. I denne byen er alle hudnyanser og filer og yrker og bekledningstyper representert, og den eneste måten å forholde seg til slike ting, er jo å ta det hele med den største selvfølge.

Derfor kan jeg leve ut min onde side som tweedsjarlatan her borte uten at noen reagerer. I Norge ville jeg ha blitt buret inne dersom jeg viste meg i tweedress med vest og nikkers, med tilhørende lange ullstrømper og strømpebånd. Her borte ville jeg muligens ha fått komplimenter.

Klimaet spiller selvsagt også en rolle i disse tweedfaglige vurderinger jeg her uttrykker, dog uten å ha konferert med the harris tweed commission. Den ene dagen er det regn, og da må man gå i en lang barbour, og jeg er innehaver av den lengste modellen, The Border, som på en god dag er en frakk, og som på en dårlig dag er en lang jakke. Neste dag, slik som i dag, kan være svikefull som en vakker kvinne, med sol og linn blest som ikke er linn, men kald, fra østriveren, dvs. east river her oppe, på nedre yorkville. Da er det bare tweed som duger, for å fange opp de brutale nyansene i værskiftene, fra york ave, som er kald siden den får sitt vindtilfang fra de åpne farvann oppe i luften over east river, mens første eller andre avenue, dvs. man sier jo bare første og andre, og at man mener avenuene er implisitt. fortsettelse følger, kan være mildere, fordi tilførselen av varm damp fra byens underjordiske nett av damp er større her, særlig fordi det er ufattelige mengder av renserier mellom førte og andre, og de bruker som kjent mye damp. Jeg kjenner ikke så godt til andre byer, men en storby har alltid mye damp til overs, slik at den kan komme opp og bli med på alle gatebildene, slik at man senere kan avgjøre vindretningen. her oppe på nedre yorkville har vi forøvrig begge kjøreretninger, mens første og tredje går opp, og andre og lex går ned.

Vel, tilbake til velkledtheten. Tweeden. Weltschoen konstruksjon. Vyiella. Daks. Bladen canvas construction. Shell cordovan. High shine. Pull on boots. Trickers og Crochet og Jones. Diskusjoner om hvor langt til venste og høyre man bør bære sine bukse-seler. Her er jeg, fra nå av alltid veldtkledt.

Det blir faktisk for dumt å redegjøre nøyaktig for veldten, eller weltscoen konstruksjon. Det er ikke mulig å få tak i slike sko i norge, og denne bloggen er jo beregnet for nordmenn på tur. Det er heller ikke mulig å få tak i slike sko i USA. Svaret er Northampton. England. En liten rest av skotilhengere holder liv i denne urgamle skokonstruksjonen, som altså er bedre enn vanlig randsydde sko, og ligner litt på det vi i norge kaller beksømsko, men som ute i den store verden heter norwegian-style. Av helt merkelige årsaker er det i dag stort sett bare enkelte franske og italienske skoprodusenter som bruker denne konstruksjonen, mens engelskmenna sverger til weltscoen. Noen veldig få. Chrocket og Jones har to modeller, og under tvil kan man si at noen av bootsene til Trickers, f.eks. malton og henry, ligner litt. Her er jeg ute på svært faglig og farlig gyngende grunn, og det er ikke uten grunn, for hele poenget med slik sko er at man kan plumpe ut i dem uten å bli våt på bena, og det var grunnen til at jeg lett ertende nevnte dette med skokonstruksjoner. Å skrive er som å sko seg, eller å trakke på noe, og jeg mener helt bestemt at jeg nå har satt tonen for resten av høstens og vinterens lett onde betraktninger om manhattan og tweed og sko, i en by hvor man ikke legger merke til om man tråkker på noen, fordi det alltid er en doorman der, klar til å åpne en dør for deg. Det må være dagens andre råd, at jeg skal åpne opp dører for deg som du ikke visste var der, og jeg skal om nødvendig sparke inn åpne dører slik at den norske turist kommer velkledt til manhattan om vinteren.

Bildet viser mitt siste innkjøp på skofronten, et kupp, halv pris en dag hos mine venner hos brooksbrother. Cordovan shell. Peale collection. Laget av C og Jones. Tannet på eikebark.

Det var meningen å spise mye pastrami

Vi skulle bare ta en hyggelig lørdagsettermiddagtur, dvs. i stedet for å spise egg benedict og skylle denne formen for mat ned med coctails og slikt, ville vi gjøre noe verdig. Så vi bestemte oss for å dra ned til galleri no nede på lower east deromkring, sånn ca 240 east houston street. Fra oss på 77 th betyr det raka vegen på bane 6 fra lex ave og ned til bleeker street. Det er stedet og stoppen hvor nummeradressene er forsvunnet inn i en annnen dimensjon og man igjen bruker bokstaver.

Forsynet var med meg denne lørdagen, for da jeg slo opp påkartet, for å finne ut hvor galleriet med utstilling med norske new yorkbaserte kunstnere lå, viste det seg at katz deli lå like i nærheten. dvs. på 205 east houston street. Dette tok jeg som et tegn fra guden for pastrami at jeg skulle spise 800 gram av verdens beste pastrami, on rye bread, med sure og jødiske agurker og sennep, og dette er jo et så berømt sted at det stort sett alltid er kø der, og det var det også denne gangen, men hva gjør man ikke for å spise god pastrami. Stedet er forresten berømt fra filmen when harry meets sally, og orgasme-faking-diskusjon, og akkurat plassen meg ryan satt på, der hun faket, er avmerket med skilt. det satt et eldre par på akkurat dette bordet da vi var der, og de var ikke alene om å ha en pondus som tyder på at de har spist mye pastrami.

Det var dagens første råd til norske turister. dra gjerne ned til katz deli litt tidlig på dagen, f.eks. til frokost, dersom man ønsker å slippe køer. stedet er kåret til beste diner i new york i 2005 og er zagat-berømt og alle turister skal dit. men stedet er et besøk verdt. paris er en messe verdt. og opplegget med bestilling og betaling er litt annerledes enn på andre steder, selv om mange dinere har tilsvarende opplegg med bonger, og streker og kruseduller. Til venstre er vanlige bord med kelnere, og til høyre står man i kø og henter vann i dispensere. Det siste er vel oftest det eneste valget man har.

Jeg fikk meg forresten en REI-opplevelse da jeg ankom gatenivå fra banen. For til min store glede hadde det dukket opp en stor sportsbutikk på rundt 303 Lafayette street , lett sørpå noen få meter  east housten street. Sjappa har tre etasjer, og har større utvalg enn f.eks. Paragon Sports på union street. Utvalget er stort og man får alle de kjente amerikanske merkene som ofte er mindre enn halv pris her enn i norge, f.eks. patagonia eller north face.

Dagens andre gode råd er å stikke innom her på turen fra katz deli. På vei hjem til hotellet med down jackets.

Tverrgatene sørover fra East Houston er i dette strøket fylt opp av små og fine uavhengige klesbutikker og cafeer, litt sånn som man kan anta Soho var før turistdjevelen bet seg fast i gatelegemene der. Vi er jo uansett ikke langt unna Soho. Dette strøket er utpreget kvinnevennlig, med butikker for kunstglass, designervesker, kjoler og annet av søm m.v. Det byr seg også muligheter for å kjøpe smykker her.

Etter et raid i disse gatene, hvor min kone ble meget begeistret for strøkets egenart og lett turistbeskjedne pondus, gikk turen til spring street og banen hjem, med et lite besøk på en uavhengig bokhandel med cafe.  navnet har jeg glemt, men den skal jeg rapportere om en annen gang, for den bør man absolutt besøke. Jeg kjøpte en bok om new yorks historie, på tolv hundre sider, og i skrivende stund er jeg kommet til 1720-tallet. Gotham har en lang historie, preget av syfilis, utartende calvinisme og engelsk trangsyn på det beste.

En tur på loews og cabaret

Dagens første råd til turister fra norge, er å lære seg forskjellen mellom musicals, ofte rundt times square, som altså er musikalske produksjoner med sang og dans, hvor hensikten er å imponere tilreisende fra resten av verden, mens de betaler 200 dollar pr. billett. Og cabaret, som ofte er nesten like dyr. Forskjellen er at det er musikaler som er for turister, mens cabareter er for de på upper east og upper west. Cabareter ligner litt på det som jeg er vokst opp med, nemlig cabaret med reker og grønnsaker. Det handler også om mat til sangen, slik at man kan sitte og gafle i seg biff og skylle den ned med store glass med rødvin fra Sonora, mens splitten i kjolen til damen som synger, går opp, og hver gang hun lar sin cabaret-vibrato runge, slik som cabaretdamer skal gjøre i tradisjonen etter sara leander og edith piaf, tar jeg tak i stolen, for å sitte rett, og så ser jeg bort på naboene, og de sitter også lett forskremt og gafler i seg, oppi denne blandingen av biff og lange blottede lår, med en dame som synger med store lepper og varm vibrato og som kan skremme andre enn bare de som er vokst opp på bedehuset på vestlandet.

Det var dagens andre råd, inspirert av en fin kveld med venner på loews hotel på 51park avenue. Det er viktig å holde seg fast i stolen dersom de kunstneriske inntrykkene blir for sterke og varme. Men hun sang også Tom Waits-låter, og det holder for meg.

En slik helaften kan være en dyr affære. Den er strengt tatt beregnet på de rike på upper east, og på lørdagene tar man med kona, mens man tidigere i uken har sosialt samkvem med kvinner som representerer andre verdier. En billett koster fort 150 dollar, og når man kommer til det bestilte bordet, er det bare å skaffe seg drinker. Drinke-kartet skal studeres, og så tar man en eller to drinker, før man går løs på middag, med eller uten forrett, prismessig sånn rundt 20- 40 dollar for for- og hovedrett. På denne typen restauranter er det ikke så stor forskjell i prisnivået, sjappa henter vel mesteparten av pengene inn på folk som bestiller dyre viner eller champagne. Husets vin, dvs. den billigste rødvinen i en kategori, er ofte et godt kjøp. Her borte er ofte europeiske viner overpriset, og da er det ofte et godt kjøp å gå for argentinsk fra mendoza.

så sitter jeg her, og er litt overrumplet over stemmeføringen til cabaret-sangerinnen, som jeg i forfjamselsen ikke fikk med meg, dvs. hennes navn, og man sitter der og spiser og drikker og ser på parene rundt, og ett av fellestrekkene er at damene har valgt korte smykker, slik at de ikke ødelegger tennene dersom de får juvelene i suppa. Det er et helt forståelig valg, der de sitter og blomstrer med rouge på begge kinnene, mens mannen sitter og blomstrer og er nede i andre flaska med vin, og jeg kjenner meg igjen, og kjenner på at dette også er en del av manhattan, og det må være dagens tredje råd. nemlig å ta seg en tur på slike steder, og jeg sitter der og funderer på hva som er galt med amerikansk politikk og GOP og jeg ser menn med store eller oppblåste ansikter sitter der, og damene har så mye smak at de har latt tiaraene være hjemme, men de har til gjengjeld alle som en noen veldig store skuldre, og det er fordi de spiser mat som er tilsatt veksthormoner, og det er noe som en europeer aldri klarer å venne seg til, nemlig at proposjonene her borte er annerledes, så det er ikke rart man hiver innpå et par glass ekstra, og akkurat her, på park avenue, bor jo fiffen på manhattan, og jeg skjønner forsåvidt ikke hvorfor, ettersom gaten er stinn av biler, 6 eller 8 i begge retninger, og det er ingen butikker her, og da skjønner jeg at jeg er europeer, en som liker å spasere et stykke, iført en kappe, før man setter seg ned for å spise. På dette stedet må man ankomme i bil.

Det må være grunn godt nok for å prøve en kveld her for en norsk turist, og så kommer jeg på hvorfor jeg hadde så vanskelig for å konsentrere meg der inne på cabareten. Som jeg påpekte, synes jeg at menn på dette stedet så ut som konsernsjefer for bruktbilselgere, dvs, de innga ikke tillitt, men de kunne oppføre seg. Mannen ved mitt nabobord så ut som en slik en, med oppsvulmet ansikt, og noen øyne som ikke passet til det vennlige uttrykket, og heldigvis er jeg ute før jeg skjønner at jeg har sittet ved siden av newt gingrich, eller en av hans innleide look-alike-skuespillere, siden han ventelig blir president her om et års tid.