Sjangerblanding er farlig

Jeg skrev meg til New York og Manhattan. I fjor høst begynte jeg å blogge om klassisk herremote, i håp om at dette kunne smitte over til meg, slik at jeg ble en fjong og velkledt herremann i steden for den slubberten jeg stort sett er. Min strategi var vellykket. Verden kom til meg, og jeg kunne pakke min snippeske og dra til manhattan, for å bosette meg i en by hvor Brooks Brothers på 42 th og madison kan skilte med rundt 15 ulike snipper til skjortene. Hadde jeg hatt stort hode og veldig lang hals, kunne jeg gjort som Tom Wolfe og mundert meg med veldig store snipper, for å utføre visuell geriljakrigføring mot kroppens elendighet.

Til gjengjeld har jeg ikke lenger så stor interesse for å sette meg inn i klassisk herremote lenger. Det er minst to måneder siden sist jeg blogget om klær, og det betyr at forfallet har innfunnet seg. Jeg er blitt besmittet av byens ånd, som består av å gå rundt på gatene og gnafse i seg et eller annet, f.eks. smultringer, mens man gestikulerer og snakker i telefonen, mens man samtidig slurper i seg et stort beger kaffe eller latte, som her borte er en blanding av transfett, produsert industrielt på rester etter selvdøde griser, og litt kaffeavkok, syntetisk fremstilt av bark fra pinus ponderosa, som vokser godt i sørstatene, ikke minst fordi den inneholder harpikser som er så giftige at insekter som prøver å spise barnålene, vil dø.

Byens ånd har berørt meg, og jeg går lange turer, opp og ned avenuene, iført joggesko, og jeans, og lerretsjakker i bomull. Store og skrukkete, med plass til vannflasker og bøker.

Det er ille, siden jeg selvsagt har med meg et lager av tweedjakker med klassisk engelsk snitt, dvs. en splitt bak, og noen med mer kontinentalt snitt, med to splitter. Hver morgen velter jeg meg ut av sengen, klar til å bestille frokostpizzaen og kaffen fra nærmeste catering. På en god dag tar jeg på meg en morgenkåpe, og så sitter jeg der og ser på Tv, før hungeren igjen fører meg ut på gatene, på jakt etter å tilfredsstille ganen.

Det gikk opp for meg nå, plutselig, at denne byen fører til at man kler seg behagelig, og baggy. Damene kler seg pent her borte, det skal de ha, men til gjengjeld holder de liv i en av de største næringsveiene her borte på yorkville, nemlig å gipse forstuede og brukne ankler.. Å gå rundt på svært høyhelte sko, er en vitenskap det tar mange år mestre og ofte så lang tid at formålet med å gå på slike sko ikke lenger er til stede.

Derfor må jeg igjen begynne å kle meg pent hver dag, iføre meg en frakk, og leke litt med rollen som gubbete, gammel gubbe i frakk, middelaldrende herre i for trang olajakke, rett før han kjøper seg motorsykkel, spasere rundt i klassisk engelsk jaktantrekk, dvs. tweednikkers og brogue-boots fra Trickers, og tattersallskjorter og rødt slips i ull. Og alt det andre som jeg har redegjort for i min klesblogg.

Eller muligens ta den helt ut, og gå til innkjøp av sort kappe med minkbesetning, og frekventere utelukkende premier og veledighetsgallaer. En av naboene her oppe på yorkville har en slik kappe, og mannen er meget gammel, og loslitt, men bærer med stolthet sin enda mer loslitte sorte kappe kantet med mink, på vei til den lokale deli for å kjøpe gin og tonic. Her oppe på yorkville bor det fine folk med litt gamle penger, som holder akkurat til gin og tonic, og noen sedativer fra apoteket.

Jeg merker allerede nå, på tross av den utflytende stilen min penn har i dag, at nå er tiden kommet for å skifte klesstil. Nå er det ikke lenger manhattan, takk for at jeg er her. Nei, nå skal den onde og dominerende siden av mitt kledebonselv komme frem. Jeg skal prøve å gå så elegant kledt at folk legger merke til meg. Her borte er det vanskelig. Svært vanskelig. Man kan gå rundt kledt ikledt en sammenrullet støvsugerslange uten at noen hever et nappet øyenbryn. I en slik by som dette må man ha liberale synspunkter både på skikk og bruk og tenke at ja, ja, det er vel slik de går kledt der den personen kommer fra. I denne byen er alle hudnyanser og filer og yrker og bekledningstyper representert, og den eneste måten å forholde seg til slike ting, er jo å ta det hele med den største selvfølge.

Derfor kan jeg leve ut min onde side som tweedsjarlatan her borte uten at noen reagerer. I Norge ville jeg ha blitt buret inne dersom jeg viste meg i tweedress med vest og nikkers, med tilhørende lange ullstrømper og strømpebånd. Her borte ville jeg muligens ha fått komplimenter.

Klimaet spiller selvsagt også en rolle i disse tweedfaglige vurderinger jeg her uttrykker, dog uten å ha konferert med the harris tweed commission. Den ene dagen er det regn, og da må man gå i en lang barbour, og jeg er innehaver av den lengste modellen, The Border, som på en god dag er en frakk, og som på en dårlig dag er en lang jakke. Neste dag, slik som i dag, kan være svikefull som en vakker kvinne, med sol og linn blest som ikke er linn, men kald, fra østriveren, dvs. east river her oppe, på nedre yorkville. Da er det bare tweed som duger, for å fange opp de brutale nyansene i værskiftene, fra york ave, som er kald siden den får sitt vindtilfang fra de åpne farvann oppe i luften over east river, mens første eller andre avenue, dvs. man sier jo bare første og andre, og at man mener avenuene er implisitt. fortsettelse følger, kan være mildere, fordi tilførselen av varm damp fra byens underjordiske nett av damp er større her, særlig fordi det er ufattelige mengder av renserier mellom førte og andre, og de bruker som kjent mye damp. Jeg kjenner ikke så godt til andre byer, men en storby har alltid mye damp til overs, slik at den kan komme opp og bli med på alle gatebildene, slik at man senere kan avgjøre vindretningen. her oppe på nedre yorkville har vi forøvrig begge kjøreretninger, mens første og tredje går opp, og andre og lex går ned.

Vel, tilbake til velkledtheten. Tweeden. Weltschoen konstruksjon. Vyiella. Daks. Bladen canvas construction. Shell cordovan. High shine. Pull on boots. Trickers og Crochet og Jones. Diskusjoner om hvor langt til venste og høyre man bør bære sine bukse-seler. Her er jeg, fra nå av alltid veldtkledt.

Det blir faktisk for dumt å redegjøre nøyaktig for veldten, eller weltscoen konstruksjon. Det er ikke mulig å få tak i slike sko i norge, og denne bloggen er jo beregnet for nordmenn på tur. Det er heller ikke mulig å få tak i slike sko i USA. Svaret er Northampton. England. En liten rest av skotilhengere holder liv i denne urgamle skokonstruksjonen, som altså er bedre enn vanlig randsydde sko, og ligner litt på det vi i norge kaller beksømsko, men som ute i den store verden heter norwegian-style. Av helt merkelige årsaker er det i dag stort sett bare enkelte franske og italienske skoprodusenter som bruker denne konstruksjonen, mens engelskmenna sverger til weltscoen. Noen veldig få. Chrocket og Jones har to modeller, og under tvil kan man si at noen av bootsene til Trickers, f.eks. malton og henry, ligner litt. Her er jeg ute på svært faglig og farlig gyngende grunn, og det er ikke uten grunn, for hele poenget med slik sko er at man kan plumpe ut i dem uten å bli våt på bena, og det var grunnen til at jeg lett ertende nevnte dette med skokonstruksjoner. Å skrive er som å sko seg, eller å trakke på noe, og jeg mener helt bestemt at jeg nå har satt tonen for resten av høstens og vinterens lett onde betraktninger om manhattan og tweed og sko, i en by hvor man ikke legger merke til om man tråkker på noen, fordi det alltid er en doorman der, klar til å åpne en dør for deg. Det må være dagens andre råd, at jeg skal åpne opp dører for deg som du ikke visste var der, og jeg skal om nødvendig sparke inn åpne dører slik at den norske turist kommer velkledt til manhattan om vinteren.

Bildet viser mitt siste innkjøp på skofronten, et kupp, halv pris en dag hos mine venner hos brooksbrother. Cordovan shell. Peale collection. Laget av C og Jones. Tannet på eikebark.