Dagens første råd til turister fra norge, er å lære seg forskjellen mellom musicals, ofte rundt times square, som altså er musikalske produksjoner med sang og dans, hvor hensikten er å imponere tilreisende fra resten av verden, mens de betaler 200 dollar pr. billett. Og cabaret, som ofte er nesten like dyr. Forskjellen er at det er musikaler som er for turister, mens cabareter er for de på upper east og upper west. Cabareter ligner litt på det som jeg er vokst opp med, nemlig cabaret med reker og grønnsaker. Det handler også om mat til sangen, slik at man kan sitte og gafle i seg biff og skylle den ned med store glass med rødvin fra Sonora, mens splitten i kjolen til damen som synger, går opp, og hver gang hun lar sin cabaret-vibrato runge, slik som cabaretdamer skal gjøre i tradisjonen etter sara leander og edith piaf, tar jeg tak i stolen, for å sitte rett, og så ser jeg bort på naboene, og de sitter også lett forskremt og gafler i seg, oppi denne blandingen av biff og lange blottede lår, med en dame som synger med store lepper og varm vibrato og som kan skremme andre enn bare de som er vokst opp på bedehuset på vestlandet.
Det var dagens andre råd, inspirert av en fin kveld med venner på loews hotel på 51park avenue. Det er viktig å holde seg fast i stolen dersom de kunstneriske inntrykkene blir for sterke og varme. Men hun sang også Tom Waits-låter, og det holder for meg.
En slik helaften kan være en dyr affære. Den er strengt tatt beregnet på de rike på upper east, og på lørdagene tar man med kona, mens man tidigere i uken har sosialt samkvem med kvinner som representerer andre verdier. En billett koster fort 150 dollar, og når man kommer til det bestilte bordet, er det bare å skaffe seg drinker. Drinke-kartet skal studeres, og så tar man en eller to drinker, før man går løs på middag, med eller uten forrett, prismessig sånn rundt 20- 40 dollar for for- og hovedrett. På denne typen restauranter er det ikke så stor forskjell i prisnivået, sjappa henter vel mesteparten av pengene inn på folk som bestiller dyre viner eller champagne. Husets vin, dvs. den billigste rødvinen i en kategori, er ofte et godt kjøp. Her borte er ofte europeiske viner overpriset, og da er det ofte et godt kjøp å gå for argentinsk fra mendoza.
så sitter jeg her, og er litt overrumplet over stemmeføringen til cabaret-sangerinnen, som jeg i forfjamselsen ikke fikk med meg, dvs. hennes navn, og man sitter der og spiser og drikker og ser på parene rundt, og ett av fellestrekkene er at damene har valgt korte smykker, slik at de ikke ødelegger tennene dersom de får juvelene i suppa. Det er et helt forståelig valg, der de sitter og blomstrer med rouge på begge kinnene, mens mannen sitter og blomstrer og er nede i andre flaska med vin, og jeg kjenner meg igjen, og kjenner på at dette også er en del av manhattan, og det må være dagens tredje råd. nemlig å ta seg en tur på slike steder, og jeg sitter der og funderer på hva som er galt med amerikansk politikk og GOP og jeg ser menn med store eller oppblåste ansikter sitter der, og damene har så mye smak at de har latt tiaraene være hjemme, men de har til gjengjeld alle som en noen veldig store skuldre, og det er fordi de spiser mat som er tilsatt veksthormoner, og det er noe som en europeer aldri klarer å venne seg til, nemlig at proposjonene her borte er annerledes, så det er ikke rart man hiver innpå et par glass ekstra, og akkurat her, på park avenue, bor jo fiffen på manhattan, og jeg skjønner forsåvidt ikke hvorfor, ettersom gaten er stinn av biler, 6 eller 8 i begge retninger, og det er ingen butikker her, og da skjønner jeg at jeg er europeer, en som liker å spasere et stykke, iført en kappe, før man setter seg ned for å spise. På dette stedet må man ankomme i bil.
Det må være grunn godt nok for å prøve en kveld her for en norsk turist, og så kommer jeg på hvorfor jeg hadde så vanskelig for å konsentrere meg der inne på cabareten. Som jeg påpekte, synes jeg at menn på dette stedet så ut som konsernsjefer for bruktbilselgere, dvs, de innga ikke tillitt, men de kunne oppføre seg. Mannen ved mitt nabobord så ut som en slik en, med oppsvulmet ansikt, og noen øyne som ikke passet til det vennlige uttrykket, og heldigvis er jeg ute før jeg skjønner at jeg har sittet ved siden av newt gingrich, eller en av hans innleide look-alike-skuespillere, siden han ventelig blir president her om et års tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar