Husjakten

Det er svært lenge siden jeg løp rundt på visninger for å leie noe, nærmere 25 år siden. Så det meste er nytt, så for å styrke meg mentalt før dagens visninger, leste jeg meg opp i New York Times på temaet. Ikke overraskende er konklusjonen der at alt er priset inn i leien. Utleiemarkedet på manhattan er noe i nærheten av et perfekt marked vissnok. Kjekt for dem som liker slikt, og vanskelig for oss andre. For vil du ha veranda, koster det 1000 dollar ekstra pr. mndr, og tilsvarende for utsikt. Den gjeveste utsikten er mot Central Park, og selvsagt er Park Avenue dyrest.

Men det er også godt å vite at man ikke trenger løpe rundt som en tulling fordi man tror at det finnes en godbit gjemt unna derute et sted. De finnes ikke og så får man betale for det man vil ha, og sette seg på budsjettbeskrankningen og kose seg med det man klarer å få tak i. For oss er det ca 90 - 110 kvm, på upper east, og det får vi tak siden slike leiligheter er hyllevarer. Problemet er selvsagt tradeoffen mellom utskt, plass, uteplass, og gjerne treningsstudio og svømmebasseng i kjelleren eller på taket. Man får ikke tak i alt dette med vårt budsjett, og så er jo selvsagt problemet å velge.

Jeg kommer nå akkurat fra en visning helt ute ved East River, i et forholdsvis nytt bygg på sikkert 70 etasjer. Leiligheten var fin den, sånn i 16 etasje, med fin utsikt vestover, og endatil et glimt av rennende vann østover, trimklubb og strålende utsikt mot parken og skylinen vestover. Problemet er plassen, særlig siden soverommene her er dimensjonert for king size-beds. I stedet for 15 kvadrat, kunne gjesterommet (som vi gjerne vil ha for å kunne tilby oversjøiske venner overnatting), gjerne vært 6 kvadrat for min del, og master bedroom kunne sikkert vært på 12 i stedet for 25 kvm. Så kunne gjerne stuen vært større. Det er litt uvant at kjøkkenkroken i byen gjerne er på 4 kvadrat, men det er helt greit og noe man venner seg til. Denne leiligheten er sålangt er bra førstevalg, men krever at vi må gå noen litt ydmykende runder med oss selv for å downsize (dåvnsaisa som de sier på Lista) møbler. Så i kveld skal jeg sjekke hvordan det er å leie møbellager her i byen. Containeren med møbler er på vei, og det er jo en stor skam vi ikke vil ha på oss at vi bor overmøblert.

Så har vi det andre ytterpunktet. En town-house-leilighet med egen have, godt plass, rundt 150 kvm. Den vil jeg gjerne ha, men har ennå ikke bestemt meg for om jeg kan leve uten noe som helst utsikt. Tilgjengjeld har denne leiligheten en fin plassering med kort vei til subway og parken. Min kone, som jobber nede på 50 east og 3th, kan gå rett på Lex-subwayen og komme seg kjapt ned. Cross-town er noe dritt, sier hun, og det har hun sikkert rett i, siden hun har bodd i byen tidligere.

Dagens råd har jeg fått fra vår utvalgte megler (som skal ha 12% av første års leie som honorar). Det er at man bør ha utsikt, for det kan man ikke gjøre noe med, men man kan alltids ommøblere og gjøre det penere eller mer romslig på det gitte arealet ved å være brutal med overmøbleringsjævelen inni seg.

Dagens andre råd er å se nøye rundt seg når man står på bussholdeplassen. (bussene som går opp og ned avenyene er et greit alternativ når man har litt tid og utenom rushtiden). For mens de fleste bussene har metro-card-avleser hos sjåføren, er den noen busser som ikke har det. Avleseren står på holdeplassen, og slik gikk det til at jeg mistet deler av min verdighet som turist (det går vel fort et halvt år før jeg kan stryke den tittelen). Fordi jeg mistet bussen når jeg gikk ut for å stemple, dvs. validere kortet.

T