Slekta, det heter ikke slekten på min dialekt, ringer bekymret. - Ete dokke på kafe kvar dag, må dokke passa dokke for å bli så feite som de amerikanerane som kjeme kvar sommar, sier min mor bekymret på rikstelefonen.
De der hjemme er med rette bekymret, der de sitter i den lille bygden jeg kommer fra, med sin matpakke, og sine fosser og grønne marker, og lokalavisen, og selv om man på bygdene i dag mesker seg med blandingsprodukter såsom taco og grandiosa og pølser med kjøttsmak, har man ikke nådd så langt at bygdefedmen har tatt dem. De jobber og sliter, og står tidlig opp, og man spiser den maten man får servert, og den er ikke alltid så god, og da spiser man ikke så mye heller, og man går tur, og gamlemor på 85 klatrer opp i plommetrærne og sørger for å slå plenen, og male østveggen, og da forsvinner kaloriene, både for gamle og yngre, slik den norske levemåten er.
For de kommer i store svermer hver sommer, amerikanerene i slekten vår. De kommer til grenda og slår seg på magen og er så entusiastiske og så vakkert som det er her og så spiser de. De kommer fra minnesota og midtvesten og er vant til staut bondekost, og de er vant til store porsjoner, og mat som er tiltenkt bønder, som starter med å stie kyrne etter melkingen, og hvor man arbeider hardt hele dagen til man plutselig faller i søvn, i høystålet, bortsett fra hver søndag, hvor man ikke arbeider, men frykter gud og går til kirke, og etterpå sitter man på den overbygde terrassen foran det hvite huset og rugger i gyngestolen, slik har det vel vært.
Det er ikke slik nå lenger, amerikanerne/slekta som kommer til min barndoms egner, er feite, og bærer preg av å kjøre bil i stedet for å gå, og de spiser så mye at de stakkars gamle tantene i slekten knapt er ferdige med å bære inn et fat med hardinglefse før det er tomt, og man må ty til bløtkaketrikset og store ringer av marengs fylt med pisket fløte og ripsbær og jordbær og amerikanerne spiser og spiser, og tantene blir bleke om nebbet, for det er en skam å ikke kunne mette gjestene, så kriselageret av krumkaker kommer frem, og verdens beste (kaken), dvs. kvæfjordkaken, må også på bordet. Slik går dagene der hjemme hver sommer. Mens man ser i gamle albumer og snakker om de 6 brødrene hjemmefra som dro til amerika på 1890-tallet. Den eldste kom tilbake for å overta det lille småbruket, han ga fra seg sine 2000 dekar i Wisconsin for å overta 30 dekar der hjemme. Bruket måtte ikke gå ut av slekta. Det er noe alle vet som er født på bygda.
Ut fra bildene å dømme, var alle veldig tynne på den tiden. Det var vel den tidens moteideal.
Så jeg våkner hver morgen og tenker på mine slektninger fra minnesota og fargo, og deres korpus, og tenker, nei i dag blir det å lage mat hjemme. Ikke noe kafemat som gjør meg feit. I stedet har jeg i dag kjøpt sykkelturbøker for New England og Jersey og Long Island. Slaget mot fedmen skal ikke bare kjempes med persilleblader med korianderstuing (slik de fine fruene på upper east gjør det), men også med fine sykkelturer på landet, med min brompton, mens jeg ser bladene blir høstgule, akkurat som maple leaf-indeksen i new york times fortalte om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar