Det hadde seg slik at jeg nylig giftet meg, og så viste det seg at min kone straks fikk en fin jobb på kontor på manhattan og siden jeg da innså at jeg hadde levd et kjedelig liv i oslo, var jeg klar for noe nytt og så sitter jeg på flyet og drikker en veldig god portvin til osten, og så bestemmer jeg for å lage daglige rapporter fra mine inntrykk av byen, med smått og stort og da er vi i gang.
Jeg har vært tre ganger i byen tidligere, og min skrekk for det uhøflige personalet i immigration sitter dypt. For å unngå altfor vanskelige spørsmål om hva jeg skulle gjøre i USA (svaret er å være husholder for min kone, samt spise og drikke meg gjennom byen), hadde jeg tatt på min beste linjakke, og fått sjefspurseren på flyet til å henge jakken pent opp, slik at jeg ville møte opp ved skranken i en uklanderlig tilstand. Som den spradebassen jeg er, hører det alltid med et silketørkle i brystlommen til en slik jakke, sommerlig og lett, men skrekken førte selvsagt til at jeg stakk tørklet helt ned i lommen. Dette må være mitt første råd om byen. Vær forsiktig i immigrasjonen, og spis gjerne en pastill eller to dersom du har kikket dypt i glasset på de 7 time og 53 minuttene er slik tur tar over dammen.
Turen gjennom immigrasjonens skranker gikk imidlertid strålende. Jeg tar poenget først, før jeg glemmer det. Som om ikke dette var nok, var det slett ingen kø heller. Vi reiste på en lørdag og som de veltrente midelaldrende mennesker vi er, klarte vi å kjempe oss ut av flyet som en av de første og ile de ca 300 meter det tar ut til immigrasjonens skraker. Så var det heller ikke andre fly som dukket opp på denne tiden, dvs. sånn i ett-tiden lokal tid. Det er mitt råd nummer to. Ikke tro at du er så heldig når du flyr til new york. Det kan fort bli en time i kø.
Jeg er ingen verdensmann, men jeg har respekt for de som arbeider med jordens salt, eller nærmere bestemt, de som bærer inn bagasjen på hoteller i USA, skal ha tips. Som vanlig hadde konvolutten med en og femdollar-sedler forstukket seg i en av koffertenes gjemmer, og hva gjør man da? I tillegg må man anslå hvor mye man skal tipse pr. kuffert. Vi hadde tilsammen 6 innsjekkede kufferter, pluss svintung håndbagasje (Continental aksepterer 19 kg i kabinen, samt at den hyggelige kvinnen i innsjekkingen ga blaffen i å ta betaling for de en eller to koffertene vi hadde i overtall). Det ble 25 dollar i tips, etter at vi hadde bedt pent om å få veksle en 50-dollar seddel i hotell-resepsjonen.
Dette må være mitt tredje tips(!). Tipsing av folk utenom de som skal ha sine 15% som servitører(som er minstekravet i nyc) er alltid vanskelig. Det er flaut å tipse for mye, men siden vi skal bo på hotellet i minst fire uker, er det helt greit å kunne se koffert-mannen i øynene med en viss verdighet hver gang man går gjennom lobbyen, lastet med chardonnay og aviser. USA er et nokså annerledes samfunn enn lille oslo når det gjelder tipsing, og jeg skal love å komme tilbake til saken når jeg vet hvor mye man skal tipse de ulike portåpnerne man møter på veien til bordet eller rommene eller alt det andre.
Når man kommer bort til nyc, er det greit å holde seg våken til iallefall 21-tiden, før man går til sengs i en uklar tilstand av jetlag og hvitvin og sirener og margaritas, for det sikreste av alt er at man våkner opp tidlig om morgenen, sånn i fem-seks-tiden. Det gjorde jeg, men da er vi over på dag to, som jeg som kronikør skal beskrive nøye i neste rapport.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar