- skal vi sette i gang prosessen (are you going for it?)? sier meglerdamen, og senker stemmen, og vi går inn på operasjonsrommet. krigsrommet. nå skal vi i ilden. det er nå det gjelder, og det viktigste er selvsagt å velge rett strategi. nå er det alvor, og vi er i gang med den lange og omfattende prosessen for å kvalifisere oss som verdige kandidater til den øvre-middelklasse-blokka vi ønsker oss inn i.
for det er akkurat nå vi trenger en megler som kjenner reglene, og alle de uskrevne reglene, og lovene, og forskriftene og ikke minst, kjenner noen som kjenner folk i styret, og hvordan man skal smigre slike folk, som gjerne tar sin oppgave med å bedømme leieboere svært alvorlig.
det er forsåvidt like vanskelig å få lov til å kjøpe en borettslagsleilighet som det er å få lov til å leie en, og man kan jo godt skjønne at man har lyst til å luke ut gærningene, og de som spiser småbarn til frokost og de som har bråkete fester hele natten. og det er jo også lett å forstå at man ønsker å bo sammen med likesinnede. en av oss. noen som oss. oss mot dem der ute, som ikke er verdige til å bo her.
før vi kommer til intevjuet med styret, skal vår betalingsevne og økonomi endevendes av profesjonelle, og i vårt tilfelle også den norske stat, siden det er den som betaler vår husleie. det skal stilles garantier, og man skal personlig stille med sidesikkerhet, og min avdøde bestemors økonomi skal endevendes, og min personlige formue, såvel som gjeldsforhold, og andre forhold, skal gjennomgås. Alt for å være sikker på at husleien kommer på utleiers konto. såvidt jeg forstått, har amerikanske husholdninger lett for å leve på høy fot, med det ene kredittkortet etter det andre som brukes til å betale et annet lån osv. familier flytter ofte og folk på manhattan er ikke som trauste nordmenn som sparer i hus og på bok, og det skal vi vel være glade for.
derfor er jeg glad for at meglerdamen virker både kvikk og opplagt og kalr for å ta et tak med de 100 sidene med kontrakter som skal gjøres klar for papir-fasen og kredittvurderingen. alle i usa vet jo at europeiske land ikke kan styre sin økonomi og lever over evne, så det skal jo bli spennende om man aksepterer en økonomisk garanti fra den norske stat. amerikanere regner vel fortsatt nordmenn som kommunister, siden folk får plass på sykehus uten å betale selv, og da spørs det jo om en garanti fra Chase Manhattan Bank er noe av verdi. Det er dette det handler om, å ha en megler som er i stand til å overbevise borettslaget, og eieren, og utleiemegleren, at den norske stat slett ikke er bankerott, og slett ikke utelukkende består av kjeltringer som driver med korrupsjon og gir penger til kommunistlandene i afrika og sør-amerika.
min personlige favoritt når det gjelder betalingsmidler er selvsagt gull, men siden den norske stat har solgt sitt gull (de skulle krigsveteranene som reddet det norske gullet i 1940 ha visst om), mener jeg at det nest beste må være at den norske statsminister skriver ut en veksel, (selvsagt med sidesikkerhet til finansministeren personlig). Så kan vi transportere denne vekselen til utleier, via påtegning og det som verre er, slik man også gjør med tratter og remburser.
jeg innser at en slik veksel slett ikke er noen god sikkerhet (i tilfelle statsministeren egentlig er en kommunist, eller en liberaler). derfor har jeg tenkt å ta en telefon til direktøren for oljefondet. han kan godt hjelpe til å skrive under, siden han faktisk fant sin nåværende kone på en fest hos meg.
så får jeg ta den lange runden med å forklare at oljefondet faktisk har litt penger på bok, og at dersom de norske statsfinansene begynner å lide på grunn av budsjettsvikt, kan man ta en telefon til oljefondet og få påfyll av penger, akkurat som en bil trenger olje og bensin av og til. det er jo derfor det heter oljefondet.
Neste skritt er, dersom vi klarer å overbevise utleier om at den norske stat er søkegod, å forberede seg til det avgjørende intervjuet med styret i borettslaget, og gjøre seg så lekker som man overhode kan. Dette med hodet har jeg tenkt litt på, og vurderer å få laget en hentesveis a la Donald Trump, siden jo han er stor i eiendom, og kanskje teller dette litt.
Amerikanere er jo veldig konservative i klesveien i business, og da er det vel bare å dra rett opp på Madison 44 th east og til Brooks Brothers, et nasjonalt ikon når det gjelder å kle opp menn. Der tar jeg heisen opp til 5 etasje (4 -etasje er fylt med sport-coats, dvs. jakker, men det holder jo ikke), og ber om en sack-suit. Det var faktisk Brooks Brothers som oppfant den amerikanske dressen, og da er det en selvfølge å vise styret i borettslaget den respekt å gå kledt i en slik dress. Selvsagt mørk blå, for man kødder ikke med amerikanere når det gjelder business og klær. I første etasje, til venstre når man kommer inn hoveddøren fra 44 east, selger de blåstripete skjorter med den berømte Brooks-Brothers-snippen. Kopiert av mange, men ingen klarer å lage slike skjorter som Brooks-Brothers klarer det.
Til en slik skjorte passer stengt tatt bare et cashmere-slips fra Milano, i en grålig tone som kan understreke det alvoret som jeg synes både mitt gråstengte hår, og anledningen, krever.
For å ikke gå i den fellen å ha på billige og tarvelige sko når man møtet selveste styret, kan jeg heldigvis gå lett og ubesværet inn i min garderobe, og plukke frem mine helt nye britiske sko, randsydde i fabrikkene i Northamton, og laget av det berømte skofirmaet Chrocket & Jones. Fremdeles familieeid, og man legger ennå all yrkesære i å lage verdens beste sko. Som butikksjefen i deres utsalg i Jermyn Street betrodde meg da jeg var innom for å handle sko der i slutten av mai. - Jeg vil ikke si at Church lager dårlige sko, men siden de ble oppkjøpt av Lous-Vutton-konseret, stoler jeg ikke på kvaliteten. Det var rene ord for pengene, og jeg kan faktisk si meg enig, for de eldste Church-skoene mine holder ennå stand (kjøpt før den famøse handelen), mens mine yngre Church-sko, som jeg har kjøpt inn i anfall av lettsindighet, har lett for å synke litt sammen der bindsålen møter laget av kork og harpiks(akkurat der gelenk-stålet er). Jeg får vel ta et oppgjør med dette i min klesblogg (http://klassiskherremote.blogspot.com/).
Jeg spurte megleren om det var noe spesielt jeg skulle gjøre for å få styret i borettslaget til å akseptere meg. Svaret var greit. Hold kjeft og svar kort og konkret på det du blir spurt om.
Det er akkurat dette jeg har store problemer med. Det hjelper ikke hvor mange rotary og frimurer-merker jeg henger på brystkassen. Jeg har lett for å smile og le, og jeg vet at dette kan oppfattes som lettsindighet, som kan støte både sarte og alvorlige styremedlemmer. Jeg har tenkt å ha med meg en utskrift av min bankkonto, hvor det fremgår hva slags lettsindigheter jeg har tillatt meg når det gjelder tull og tøys og sko og slips og portvin. Kanskje det hjelper til å få dette gravalvoret som jeg har sett mange i politikken og business har. Kanskje jeg skal spise veldig mye biff, og ingen grønnsaker, slik at jeg får forstoppelse. Det pleier vel å føre til surhet og gravalvor, akkurat det jeg trenger i denne situasjonen.
Jeg vil komme tilbake til vår fremstilling og forestilling av det vellykkede og dannede lett middelaldrende paret (min kone er ennå ung og sjarmerende, mens jeg har de tynne og grå vikers sjarm) når datoen nærmer seg. Men det er ingen tvil om at vi må komme oss på MET og MOMA og opera og dans og lunche på Waldorf Astoria og gjøre alle de tingene som vi regner med øvre middelklasse på upper east gjør.
I mellomtiden skal jeg øve meg på å holde mitt ansikts hudfolder urørlige, og konsentrere meg om å se på fox -tv hver kveld, og jeg har allerede gått over til økologisk bacon til frokost. Jeg har en liste over de av vennene mine som har en tendens til å kidnappe barn og selge dem til andre land, samt en liste over de av vennene mine som har en tendens til å gjøre sitt fornødne i heisen. Sorry venner, nå ligger dere dårlig an.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar