Så jeg dro til manhattan for å gå lange turer hver dag i stedet, og siden avstandene her er så lange, vil en tur fra vårt potensielle bosted et eller annet sted upper east til MOMA kanskje ta en time å gå hver vei, og så er det jo alle utstillingene, man går etasje etter etasje, og vips, så renner kiloene av, og kroppen fryder seg og utvikler gange-muskulatur, og støttemuskler rundt anklene (på grunn av de høye fortauene).
Jeg tenker at det er synd på alle de som sliter på helsestudio hver dag, mens jeg bare kan gå og gå, og fryde meg over hver block som forandrer seg etterhvert som jeg går østover eller nordover eller vestover. Jeg har ikke hatt joggesko på 20 år, men nå fryder jeg meg over å labbe rundt i mine nike lunaglider 3. Så er det tregheten min. Jeg er jo opprinnelig bonde, og de lunter jo rundt med hendene bak ryggen, og har vel ikke noe særlig tempo i kroppen. Men jeg merker det allerede, denne helt spesielle energien man får når man er i denne byen. Jeg går fortere og skrittene mine er lengre, og taktskiftet kommer innenfra, og jeg blir mer utålmodig, og jeg sier hei til alle door-mennene, og rasker med meg kolonialvarer fra den lokale dellien i full fart og når jeg er oppe i 16 etasje på hotellet og har døren til terrassen åpen, hører jeg summingen av trafikken, akkurat som en bisverm, og den blir bare avbrutt av rautingen fra brannbilene og en og annen sirene fra nypd og jeg tenker at det er denne lyden som er soundtracket og som får folk i byen til å løpe fortere og skynde seg fremover og si excuse me på så mange brutale måter, for å få plass til å komme seg videre frem, og forbi bøndene fra europa som ser ut som slike også, og de går sent, og jeg tenker at jeg vil bli som newyorkere iallefall når det gjelder gåingen, for jeg skal jo erstatte den iherdige protestantiske calvinistiske treningen på helsestudio med gåingen, og jeg er jo treg, og jeg begynner å tenke fortere og skrive fortere og jeg skyller ned en dobbel espresso når jeg raser innom starbucks.
Det var dagens første gode råd. Når man er i nyc, må man geare opp og gå fort, og spise fort, og få med seg så mye som mulig, og man må se etter best value meny når man spiser og jeg gleder meg allerede til ukens første ikke new york -new york -greie. Nemlig en konsert på søndag, etter et konsept hvor eieren (som er veldig glad i vin fra piedemonte) serverer mat som passer vinen, og hvor han presenterer jazzvokalister som passer maten og vinen, og det skal bli fint. Det må være dagens andre råd. Man må aldri slutte å drikke italiensk vin. Kjære nebbiolo-druen. Jeg skal aldri forlate deg til fordel for overeikede chardonnayer fra Sonora.
Så har jeg en greie når det gjelder te. I USA selger man krus overalt, og sekundet etter at man har satt seg ned på dineren, kommer det vann og kaffe på bordet. kaffen er ikke særlig god, så jeg sitter ofte på hotellet og brygger min egen italian roast coffee på en bodum-reise-presskanne. Allerede etter tre dager fikk jeg abstinens og måtte ha te fra tekopper, dvs. i min verden, store og vide tekopper, gjerne pene å se til. Så jeg hastet ut av hotellet i går, mellom visningene, og gikk fra butikk til butikk, men det eneste de kunne by på, var store krus, tilpasset kaffe. (ingen små og nette mokkakopper nei).
Heldigvis har min kone bodd på manhattan før (hun er lommekjent etter å ha slitt sitt amex gullkort her i 3 år), og hun ledet meg etterhvert til Bloomingdale, et stort magasin på 59th og 3 avenue, noe a la Steen og Strøm, i oslo, men selvsagt bedre, i og med at det har bortimot en hel etasje med Armani-gevanter for kvinner (vi brukte en halvtime på å slå oss gjennom den etasjen). Før vi kom oss til 5 etasje, hvor man faktisk selger europeisk porselen. Av den typen jeg er vant til, litt tynnene enn stengodset i de toliters kaffekrusene amerikanerne bruker. Valget ble en fin tekopp fra Villeroy og Bosch. Så nå sitter jeg her på morrakvisten, klokken er ni, og jeg lar meg innhylle i lyden fra trafikken og porselenets nennsomme krumning rundt tekoppens sirkel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar