Alene, mot resten av massene

Av og til kjennes det godt å være en del av de utvalgte, de som har rett, og de som aldri tar feil. Det er fint å vite at de beslutninger man har tatt, medfører at man blir ekskludert av de store grupper, og at man i stedet trer inn i et presteskap som dyrker det individuelle.

Jeg har vært på butikken og kjøpt manhattan-sykkel.

Joda, det sykles i gatene, og selv om bilene kommer fort, er det faktisk en viss respekt å spore for trafikkregler. Byen har også laget sykkelkart, med trasene for hvor man kan syklene i egne sykkelfelt, og i det store og hele er manhattan bedre tilrettelagt for sykling enn oslo. Så får vi se hvor lenge jeg overlever, men jeg har også kjøpt hjelm, og siden en god rus forlenger livet, passer det vel bra å ruse seg på adrenalin der man suser avgårde på avenuene og gatene.

Jeg har forresten ikke kjøpt en sykkel, men en Brompton. Det er en vesentlig forskjell mellom en sykkel, som er et produkt for massene, og som er konstruert for å kjøre i opplagte spor med en viss fart, og en brompton. En brompton er et state-of-the-art-produkt og må regnes som sykkelverdens svar på en Jaguar av E-typen. Vi snakker om ti og en halv kilo veldesignet stål, som kan klappes sammen til en pakke på 585 x 565 x 270 mm. Nesten i lomma når du er ute og reiser, og i nyc går disse gratis på alle transportmidler.

Jeg var oppe hos NYCeWheels på 1603 York Avenue i går kveld (de stenger 19 og har ikke åpnet om søndagene) og kjøpte sykkel. Den med 6-gear og bagasjebrett. Strengt tatt holder det med 3 gear her i byen, men meningen er at jeg skal kaste meg på toget med sykkelen i hånden, og la meg føre opp til fjellene, der jeg skal nyte høstfargene i vermont, mens jeg skyller ned inntrykket med en god bourbon fra Tennessee.

Om noen timer ringer de fra butikken, og sier at sykkelen er tuned up , og da løper jeg glad og fornøyd ned på hjørnet av 3th og 50th og tar 101-bussen opp til 85 th east.

Poenget med denne sykkelen er selvsagt at det ikke finnes sykkelparkeringer i nyc. Men det finnes sykkeltyver, og størrelsen på de sykkellåsene som selges, må regnes 10-kilovis. Det betyr at man aldri går fra en slik sykkel. Man folder den i stedet sammen, og med det lille hendige trekket som sitter under setet (kjøpes separat), kan man ta den som en veske eller pakke inn i en hvilken som helst butikk eller kirke, på linje med de store håndveskene som damene her i byen drar rundt på. (jeg undres på hva de har oppi disse store bagene, av natur er jeg heller gramjeger når det gjelder sykler eller bager, men det kan jo være at disse store veskene er dyre statussymboler og er laget så store slik at andre damer kan se logoen).

Jeg regner med problemer i ekteskapet de nærmeste dagene, ettersom jeg sikker vil ha med meg min brompton i sengen de første dagene, hvor tilknytningen og tilknytningsfasen mellom sykkel og eier er mest sårbar, men også mest intens. Men kankje min kone synes det er helt greit, for de amerikanske sengene er veldig store. Hun har forøvrig gitt uttrykk for at det er veldig fint at jeg begynner å trimme igjen. Meningen er at jeg skal kunne ta meg en tur rundt hele manhattan, sikkert rundt 40 km, på den fine sykkelveien som er anlagt ved stranden/elven rundt hele manhattan, minus noen kilometer mot East River nokså langt oppe.

Som stolt og staut medlem av syklistenes landsforbund (www.syklistene.no) er det en selvfølge at jeg sykler rundt med hjelm. Folk i usa er glade i å uttrykke sin individualitet ved å kjøre med våpen i store bensinslukende pickuper, eller bestille kaffe på de mest intrikate måter. De er ikke så glade i sykkelhjelm. Det er jeg. Jeg er ikke så veldig sterk, så jeg må basere min fremtid på det jeg har inni hodet, og da ønsker jeg å passe litt påe små og lett svinnende grå.

(I norge selges brompton kun gjennom www.syklistene.no)

Så var de dagens råd, siden jo dette er en blogg som skal gi råd om livet (på manhattan). Det er:
Få på deg skoene og kom deg opp til brompton-butikken på york avenue!. eller hvis du er i norge. stikk innom nettsiden til syklistene og bestill deg en brompton. Jeg merker jeg får en slags mørk autoritet i min skrift akkurat nå dette temaet kommer på banen, og det er helt riktig. Det meste i livet er ikke så viktig. og det meste er forgjengelig. Men det gjelder ikke en brompton. Den skal du ha med deg resten av livet, og den skal stå pent sammenfoldet i stuen når den ikke er i bruk, som en kontekstbasert skulptur som forteller andre historien om ditt liv, når du er fraværende (og kanskje innom sykkelbutikken for å kjøpe et Brooks-sykkelsete i brunt lær).

Det fortelles mange historier om lykkelige brompton-eiere som tar med seg sin kjære sykkel på ferie i syden og som opplever helt andre ting enn de som ligger og sover ut rødvinsrusen på stranden. Min favoritt er imidlertid denne: Det var eng gang en mann som var plaget av tunge tanker, særlig om natten. han sov dårlig, og kastet seg gjerne gjennom luften, fra side til side, mens de onde drømmene matret hans sinn. Selv Glenn Goulds innspilling av Goldbergvariasjonene kunne ikke lindre hans smerte (Kjetil Haugsand har forøvrig laget en veldig fin versjon på cembalo). Så var det en dag at han fikk en innskytelse, hva om jeg kjøpte en sykkel for å farte rundt ute i det grønne? Veien var ikke lang til sykkelbutikken, og glad som han var (av sin mestring), lot han seg overtale til å kjøpe en sammenleggbar sykkel. Han satte den ved siden av sengen, egentlig helt tilfeldig, og la seg til å sove, selvsagt plaget av onde drømmer og angst som gjorde at han våknet av sine egne skrik. Helt tilfeldig begynte han å folde ut sykkelen, og folde den sammen igjen. Så sovnet han. Neste dag skjønte han at han var kurert for sine søvnvansker. Det å folde sammen en sykkel er tilstrekkelig til å jage bort onde tanker. Hver dag syklet han glad og fonøyd en lang tur, med mye frisk luft i lungene, og hver kveld sovnet han som et barn, etter å ha foldet seg sammen i sengen, akkurat som han hadde foldet sammen sin brompton.

I morgen skal jeg anmelde hver eneste skrue i sykkelen, med bilder. Det hele skal selvsagt foregå i tommer. Nei det skal jeg ikke, for da vil jo folk tro at jeg har en skrue løs.