I går ble jeg intervjuet på NRK radio om den kommende orkanen, og jeg uttalte meg bramfritt om at jeg virkelig gledet meg, og min kone viftet med hånden og ristet på på hodet og etterpå forklarte hun meg at man ikke skal si sånt, når folk mister sine hjem eller liv. Det er lett for henne å si, som faktisk har spesialutdannelse når det det gjelder katastrofehåndtering (kanskje det derfor hun giftet seg med meg?). Jeg aner ikke om akkurat den replikken ble klippet bort.
Så skjedde det ikke noe på lørdag kveld. Orkanen hadde god tid, og jeg satte klokken på 0800 neste morgen, for å få meg de varslede herjingene.
To sekunder etter at jeg hadde stått opp, ringer radiodamen fra norge og intervjuer meg. er jeg redd? hva skal jeg gjøre? har vi strøm? har vi vann? og jeg uttaler meg klart og tydelig (dette var før jeg hadde fått i meg kaffen) om at vi er rede til det meste. Så skrur jeg på TV og får med meg at stormen allerede har forlatt NYC og er på vei upstate. Jeg har ganske enkelt ikke fått med meg at det har stormet en smule, i løpet av natten, sikkert på grunn av at jeg er vestlending som aldri reagerer før glassrutene beveger seg frem og tilbake noen centimeter.
Jeg har altså stått frem som en idiot igjen (det har nok skjedd før også), og det står klart for meg at det er helt nødvendig å forlenge denne ferien på manhattan noen år til, slik at jeg kan slippe skamrødmen når jeg kommer tilbake til oslo.
Dagens første råd er knyttet til newyorkernes velkjente utolmodighet. Alt skal skje med en gang, og etter den famøse telefonen med nyhetsdamen, så jeg ut av vinduet, ned på 3 th avenue, og den var helt bilfri, mens jeg slurpet i meg morgenkaffen og koste meg litt meg weather channel (hvorfor har vi ikke en sånn i norge?), et nytt blikk ut vinduet og der var noen biler allerede i gang på 3 th, og da slo det meg at nå var det bare å komme seg ut på bromptonen og få meg seg den historiske timen når gatene er omtrent bilfrie. Det skjer bare en gang hvert århundre i denne byen og nå hadde dette øyeblikket kommet til meg, og jeg måtte gripe det, omtent som man griper dagen dersom man har fanget en karpe, og jeg karpet diemet, og kom meg ned på gaten.
Så grønne har ikke gatene på manhattan vært på lenge. Ginko biloba- bladene lå høstlig strødd over gatelegemet (jeg vet ikke hvor dette legemet egentlig er, men her har gatene mange arr, og innfelte stålplater, og dumper, og bumper, og hull, og forteller om at gatene her borte er i krigen hver dag, året rundt). Litt stormbrekkasje her og der, (noe som i forstlig forstand kalles bult), og på min ferd bortover 50 th og nedover 2 th av, myldret door-mennene frem med sine koster, for å feie for sin egen dør, og min brompton bar meg på sine vinger av kvalitetsstål ned til 34 th east, for å sjekke om vannstanden hadde gått fra konseptene, og det hadde den nesten ( noen få centimeter unna vannfronten).
Det heter ikke vannfronten på norsk, jeg vet det, men muligens bryggekanten.
Det betyr at mitt område, mitt lille foreløpige territorium, som jeg patruljerer daglig, og gjør meg kjent med, fra 34 th east bort til madison og opp til 60 th og bort til east river, var relativt uskadet, hvis vi ser bort fra en del brukne grener.
Så ser man på tv at nederste del av manhattan - battery park etc, er oversvømt av stormfloen, sammen med andre lavliggende områder rundt byen (queens, coney island etc) og at man må regne med strømutkoblinger utover dagen enkelte steder på manhattan. men ellers har Irene vært grei med det store eplet.
Det er et helt annet spørsmål hva som vil skje når man i løpet av kvelden setter i gang subway-systemet og alle bussene. det tok 8 timer å ta transportsystemet ned, og det vil sikkert ta mange dager før alt er på stell på dette området, sies det.
Nå er klokken 1245 og det er på tide å gå ut og kjøpe søndagsutgaven av new york times, 5 kilo med masse godt lesestoff. Så skal vestlendingen i meg meske seg med værstoff på tv resten av dagen, mens new yorkeren i meg vil at jeg skal ut og kjøpe en kopp kaffe. to go.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar