Så ser vi på leiligheten, og den er fin og passende og ok, og jeg småprater med viseren, dvs. boligligselskapets mann og megler, og prøver å si slike ting som får han til å føle seg vel, for denne leiligheten vil jeg gjerne ha, dvs. søke på. Jeg skryter over nabolaget, og sykkelstien som går oppover 1 th avenue og nedover 2 th avenue (omtrent de eneste på hele manhattan), og så ser jeg at det rykker litt i ansiktet hans, og jeg forstår at også denne mannen kjører bil, og hans korpus forteller vel egentlig også den samme historien. Denne mannen er ingen sykler, og har sikkert en eller annen gang opplevd nederlaget med at en syklist kommer opp på siden av bilen, mens han venter på rødt, og så plasserer syklisten seg foran bilen, mens han venter på rødt, slik at bilisten blir forhindret i å øke farten maksimalt ut av krysset. Jeg skjønner det har skjedd noe med mannen, og skifter straks samtaleemne og skryter over de fine kontaktene på veggen og den fine marmoren på badet (de har en eller annen greie her borte med marmor, det er tydeligvis like populært som en mormor).
Vi går ned på utleiers kontor, og setter i gang med å fylle ut søknadspapirene. Tallet er 34, og det betyr at kravet for å få lov til å leie er at årsinntekten må være minst 34 ganger leiebeløpet, som forsåvidt er betydelig, målt med norske øyne. Jeg har forholdt meg til slike tall før (3,14, 16.46.7, 2 før liakleiv osv.), og har har også fått forespeilet 40-gangeren og 50 gangeren, så jeg er klar. Til å forklare at det er min kones arbeidsgiver som skal betale husleien, og det er feil, for man søker også personlig, og må stille som solidarisk ansvarlig, sammen med resten av slekten i norge, for man følger rutinene i dette selskapet, og jeg har fått opplyst at amerikanere er svært byråkratiske, og at den stakkars mannen i linjen ikke har noen fullmakter til å improvisere (og være fleksible overfor nordmenn som er ute for å forklare usa hvordan de skal bedrive sin utenrikspolitikk, og innenrikspolitikk, inkludert kriminalpolitikken og sosialpolitikken).
(bare vent til jeg får forklart folk på manhattan at de burde leve som nordmenn, da blir alt meget bedre)
Så jeg blir bedt om å skrive ut to sjekker, en på 200 dollar, og en på 1500 dollar, i søknadsgebyr. De tar ikke kredittkort og heller ikke cash. Jeg vurderer et øyeblikk å prøve å forklare at det er umulig å skaffe seg en amerikansk bankkonto uten fast adresse, og sjekker (det vi i norge sluttet med på begynnelsen av 90-tallet), men gir opp, og tenker at man alltids har noen venner som kan skrive ut sjekkene. Vi avtaler et nytt møte neste dag, der jeg og min kone, og sjefen for kontoret min kone arbeider for, skal møte opp, for å levere pass, og søknad, og sjekker. (og attester for at vi ikke har rabies).
Nå er det bare en liten time før jeg kaster meg inn i en drosje nedover til 34 th east, for å fullføre søknads-seansen. Jeg vil ikke komme for sent, og jeg skal ha på meg dressjakke og slacks (som det heter på ullern), for jeg skjønner at det er viktig å ikke avsløre at jeg er en ivrig sykler, eller syklist som noen også sier. Jeg har som de fleste vet, ualminnelig veltrente lår, etter alle disse årene (legg merke til at dersom man henger på bokstaven l foran årene, forteller dette alt om hva sykling handler om, nemlig utholdenhet og fasthet og viljestyrke og disiplin, som jo har ført meg til manhattan).
Jeg skjønner at jeg ikke må bli avslørt som sykler i den følsomme situasjonen jeg snart vil være i, der jeg står med pennesplitten klar til å undertegne på erklæringen om boligsøknad og at jeg ikke har som intensjon, eller er i ferd med å planlegge, antiamerikansk adferd. Hvis utleiemannen ser mine lår, er jeg ille ute, tenker jeg, selv om jeg har slacks på, for jeg var jo veldig klar på at jeg var glad for sykkelstien like utenfor.
Jeg hadde tenkt å dusje (det er veldig fin amerikank adferd). jeg hadde tenkt å barbere leggene (det er veldig patriotisk), men siden jeg har lange bukser, er vel ikke dette nødvendig. For den planen jeg nå er i ferd med å skrive ned, og trolig, i ren desperasjon gjennomføre, er selvsagt at jeg ikke dusjer (for det kan jo tyde på at jeg har syklet en fin og lang tur på morgenkvisten). Så kjøper jeg stor pose smultringer, som jeg gnir utover foret på jakken min (akk og ve, min flotte Jegerleiner-jakke med engletårer på slagene, og kalvelærsbeslag på ermene, og under kraven, i tilfelle regn, se ellers min blogg om klassisk herremote).
Planen er at det skal lukte smult av meg, og at jeg kommer jafsende inn på utleiers kontor, akkurat ferdig med dagens første pose med smultringer. Da tenker jeg nok at faren for å bli forvekslet med en syklist straks blir nokså liten, og jeg må selvsagt også vurdere hvordan jeg kan maksimalisere min fremtoning når det gjelder bukfettet. Jeg må tilstå at jeg lider under vellevned, og derfor at jeg en smule bukfett som trenger seg ut gjennom laget av sterke magemuskler. Så jeg kan ikke ha skjorte under jakken. Valget er innlysende, jeg må gå i klesskapet til min kone og finne en veldig liten t-skjorte, som klart og tydelig viser at jeg har stor mave, slik at jeg blir som andre, og ikke tror at jeg er noe, fordi jeg liker å sykle (og har et inderlig ønske om å ha et sted å bo).
Det var dagens råd, nemlig at man aldri skal undervurdere (eller var det omvendt?) motpartens ønske om at alle bør være som dem. man må ta skikken der man er, det er mitt motto her i morgentimene, mens jeg febrilsk leter etter blekkhuset og trekkpapiret til pennen.
Vedlagte bilde er av min Brompton i sammenfoldet tilstand (30 x 60 x 60 cm). Den lille pakken som er festet bak på setet, er et trekk til sykkelen. i bruk vil den da fortone seg som en hvilken som helst pakke, f.eks. en bildel, og vil straks gli lett inn i det amerikanske gatebildet når jeg stanser for å nyte min kaffe, som man kan få med en halv liter med lønnesirup oppi. (med karamellsmak)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar