På søndag var vi i Lincoln-senteret på konsert. I Tully-salen, som bare er litt større enn operaen i oslo, men som her er en sidescene. Vi hørte på Griegs amoll-konsert, og begravelsesmarsj for Rikard Nordaak, samt hans ungdomssynd symfoni i c-moll. Samt arne nordheims tenebrae for cello og orkester.
Musikken var fin, og det var en stor opplevelse for meg å sitte i beste orkester og høre denne vakre musikken i en sal med god akustikk.
Ved siden av oss satt et par ekte newyorkere, med caps og genser og joggesko,vi hadde faktisk på oss pen jakke og skikkelige sko, etc, slik vi føler vi må opptre som folk med en viss dannelse. I dette ligger både at man kan sin Glenn Gould og at man kan utlede sirkelens tredeling basert på kjeglesnitt, over en tynn pjolter.
Paret var udannet, og satt og nynnet, og diskuterte, og gnafset kjeks så crackersbitene fløy veggimellom. sikkert til stor irritasjon for de andre også, og til stor irritasjon for meg, som ved denne anledning hadde lyst til å tilsnakke dette paret på det groveste. Noe holdt meg tilbake, og det var muligheten for å havne i en hissig diskusjon mens de sarte tonene fra grieg trillet over kammertone-boksen like ved.
Jeg hadde noen dager tidligere, mens jeg kjempet meg gjennom NYT, lest om noen som hadde begynt å knuffe, dvs. lett slåssing, på operaen på grunn av det samme fenomen. De fleste følger den internasjonale kodeksen om å være stille, slik at også andre kan få utbytte av musikken. Men i denne byen bor det mange ubehøvlede folk som ifølge bøkene kan opptre både arrogant og egoistisk i de fleste sammenhenger. I denne byen er alt lov hvis man har penger, og man løper gjerne gamle damer ned med et eller annet tonefall mens man brøler ut excuse me. Det betyr at man står i veien for noen, som har mye penger, og at man derfor har å komme seg unna.
Dagens råd til turister er altså å være forberedt på slike folk. Man må gjerne ta igjen, men i mange sammenhenger kan det være like klokt å holde kjeft og flytte på seg, hvis man da ikke har tenkt å delta i en forsinket Seinfeldt-episode, som jo tar noe av denne brautende og kranglende kulturen på kornet.
Det hører med til at på veien til lincoln-senteret, hvor vi byttet fra crosstown-bussen på 79 th til taxi, holdt på å tuppe ned en middelaldrende, og lett desperat dame. Hun prøvde å trenge seg inn i min taxi, og hadde det ikke vært for min godt oppdratte kone, som lot henne få være med )hun var så desperat at hun tilbød seg å betale hele regningen, hadde jeg sikkert smelt døren rett i hennes tynne legger, slik benene blir når man tar bil i stedet for å spasere.
Dagens andre råd må være at man alltid må sette av tre kvarter for å bevege seg crosstown og litt opp eller ned. noen ganger er det helt umulig å få tak i en drosje, og på veien tilbake skulle vi være smarte og linjet oss opp på bussstoppen på 65 th, som også er en crosstown. Der sto vi i 30 minutter før vi ga opp, sammen med 60 andre lett desperate folk. Ingen ledige drosjer, og sammenbrudd på denne bussruten.
Vi kom oss hjem på en time, via subway og buss, og på hjemveien trøstet vi oss med utagerende kakeinnkjøp på vår lokale landhandel, som har en kakedisk som er til å legge på seg av, med nybakte kaker og andre delikatesser. Siden det var blitt så kjølig, ble det en pinot noir fra oregon til middagen, og den var så god at jeg dagen etterpå fikk bestilt to kasser, ferdig levert på døren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar