Råd kun for de som er opptatt av Trickers. Må ikke leses av andre

Manhattan er langt fra Northampton i England, byen som er den siste bastion for produksjon av tradisjonelle engelske randsydde og goodyearweltede sko, av typen trickers og crocket and jones m.fl. For oss innvidde finnes det ingen andre sko, men vi aksepterer at det finnes folk som kjøper franske og italienske pensko, selv om de knapt vil overleve en eneste liten regnskur. Det er det som er så fint med engelske sko, nemlig at de er konstruert for hard bruk. New York og manhattan er en skosliterby. Det finnes skoflikkershops overalt her, sammen med cleaners. I alle strøk av byen hvor folk ferdes og bor. I en radius av 200 meter fra min bopel oppe på nedre yorkville, ved østriveren, vil jeg tippe at det finnes minst 15 skoflikkere. De kan også klippe deg, og sy i en knapp, eller legge inn en kile på hver side av bukselinningen, dersom du har levd på en diett av smultringer et par uker.

Dette var en digresjon. Poenget er at manhattan spiser sko, på grunn av gatelegemets beskaffenhet og uregelmessighet. Da er det godt å gå i solide engelske sko.

Normalt må man dra til London for å få tak i Trickers, til vestenden av Jermyn Street, til den lille butikken som sikkert har vært slik i minst 100 år. Derfor var det morsomt å finne en liten engelsk butikk nede i West Village, med et stort utvalg av Trickers, både sko, og boots.

Dagens første råd til norske turister er derfor å komme seg ned dit, dersom far selv skal ha sko, og kjøpe et par trickers. Strøket er lett turistinfisert, og har derfor mange søte og små butikker hvor det selges dyre vesker og sko til kvinner. Bor man uptown east, passer det bra å bane nr 6 ned til bleeker street og så labbe vestover. Stedet jeg anbefaler, ligger mellom 6 ave og ave america.



heter butikker, som altså ligger i 138 west 10 th street.

Som konsument er jeg utpreget konservativ, i den forstand at jeg liker å kjøpe ting som kan vare i minst ti år. Jeg er altså ikke moteorientert, som folk i usa er i utpreget grad. Når folk her borte snakker om å gå ut å shoppe, er det fordi de mener at de må ha full ny garderobe, siden fjorårets mote bare er for fattige og for tapere. Av den samme grunnen er det viktig for vellykkede amerikanere å kjøpe ny bil hvert år, selv om den gamle var god nok.

Da jeg var innom butikken i går kveld, på vei til kveldens burlesque show like borte i gaten, ca 158 bleecker street, var det som å komme inn i et butikk som jeg hadde innredet selv. Det var faktisk meget merkelig at profilen til denne butikken passet akkurat til meg som sko og kleskonsument. For her hang det covert coats med fløyelskrave og tre sømmer ytterst på hver arm. Her hang det dressjakker i moleskin, som altså er et tykt bomullstoff som man kan omtale som fløyel for fløyelen har vært gjennom flæyelsesmaskinen, dvs. har blitt børstet opp og av. På spørsmålet mitt om de hadde noen passende tweedbesatte sykkelhjelmer til min brompton, trakk innehaveren bort et forheng,og viste meg sin brompton, som altså ikke er en sykkel, men et system for personlig transport. utvalget av caps og braces var også akkurat slik jeg ville ha foretrukket det, og selv om jeg var litt skuffet over at de ikke hadde fått på plass kolleksjonen av sommertrickers, dvs. litt tynnere såler, var det en god følelse å se over hyllene med trickers, både monkeyboots og brogueboots, med alle de tre såletypene, samt vanlige country brogues.

Som jeg har skrevet om tidligere, i min klesblogg om klassiskherrremote, er lest 4444, som de fleste countrybrogues fra trickers er laget på, er ekstra bred og romselig lest, med plass til tykke sokker, slik at man er klar for å gå en tur på landet, eller i parken, eller i skogen, iført sine trickers, med den tilhørende uniformen av tweedjakke eller en tweedfrakk med raglanermer.

Dette var dagens råd om rugged gear. Dersom man er på jakt etter chrocket and jones sko, som jo er utpreget smale og mer elegante i lestene, og som derfor passer bra dersom man ofte frekventerer coctailbarer og slikt, bør man gå på stormagasinet Barneys på ca 60 th og madison. Der har de massevis av versace og armani og stella mc etc til fruen i huset, og så kan husbonden gå i skobutikkene der. Crocket og jones har også en egen butikk på vestsiden, men der har jeg ennu ikke vært. Jeg synes det er litt skummelt dersom jeg allerede nå, etter bare fem måneder på manhattan, skulle begynne å svikte min bydel, som er upper east, og først og fremst nedre yorkville.

I forbifarten er det også verdt å nevne at man kan få en fin afternoon tea på toppen av bergorf goodman på 59 th og 5 ave for 35 dollar, og dette er jo først og fremst et råd for de anglofilt orienterte, de som bærer sin tweed og trilby med den største selvfølge, og som stadig nages av tvil knyttet til sloganet brown out of town etc. dvs. den utdaterte diskusjonen om man i det hele tatt kan ha brune sko i en by. Det er en komplisert diskusjon som jeg må ta opp i stor bredde på min blogg om klassisk herremote.

Et par klassiske trickers country brogues boots. modellen heter malton og finnes både med grov såle og med lærsåle. Da jeg var innom butikken nede i west willage i går, hadde de inne modellen med både commando såle, som altså er den grove, og med lærsåle. Dette er et bilde jeg tok av støvlene da de var nye, men i utgangspunktet anbefaler jeg at man kun bruker en god voks til læret. Jeg synes det er bra at tidens tann skal gi farven litt patina. Dette er jo selvsagt en stor diskusjon. Mange vil vel hevde at skopussing uten pigmenter er et hån mot det beste innenfor skopusser laugets stolte og mange hundre år gamle tradisjoner. De om det.

Julegratialer til alle

I usa tipser man overalt, og en av skikkene man bør praktisere, dersom man ønsker å bli behandlet med en viss respekt, er at man gir julegaver til de ansatte i bygget. I mitt tilfelle skal 28 personer ha julekort, med et pasende antall dollar lagt inn i konvolutten. Den siste personen, som nok har en lavere sosial status enn de fast ansatte, er avisbudet. I vårt bygg fikk vi allerede tidlig i november julehilsen med navn på de ulike yrkesgrupper som er hos oss, i dette bygget ved east river. her bor det nok 2-3000 personer, og da er det 7 stykker som passer på sikkereheten. De fikk 20 dollar hver, siden jeg aldri har sett noe av dem. Men jeg er redd for å legge meg ut med dem også, så på sett og vis er vi jo alle gisler i vår verden av forestillinger.

Postfolkene skal man ikke kimse av, de har døgnvakt, slik at når man har bestilt en pakke med ilbud, kan den arrivere om natten, dersom det er slik man lever, fra pakke til pakke for å få justert den jevne flyten av endrofiner som er knyttet til shopping.

De viktigste folkene er uansett de 11 doormennene. De kan behandle deg som luft, og se en annen vei der du kommer vasende ut av drosjen en sen aften, eller de kan komme løpende ut på sidewayen for å støtte deg inn i heisen, eller iallefall antyde retningen (jeg på i østvingen). Jeg hadde egentlig lyst til å tipse disse folkene mer, men det ble 30 dollar. tilsammen ca 4000 kr totalt.

Et beløp man ikke slipper unna, dersom man skal kunne gå ut hver dag uten at skamrødmen tar deg, der du kommer snikende som en gjerrig nordmann. Vi har tipset etter normtall som vi har fått fra innsidere. Men dersom alle tipser slik som oss, blir det nok julegaver til alle barna til de ansatte.

For oppi det hele, så handler dette om at de ansatte i et slikt stort bygg på upper east, nok ikke har så bra lønn. Det er overraskende mange i byen her som arbeider på minimum wage på rundt 7, 50 dollar pr. time. Og da betyr det faktisk noe at man får en bonus fra beboerne hver jul.

Dagens råd til norske turister er som alltid at man som rik nordmann bør tipse med hjertet, og ikke forstanden. Som turist ser man kanskje aldri igjen den kelneren man ikke tipset godt nok, men det er kanskje verre at dette gjør noe med ens eget hjerte og moral. Den kyniske vet prisen på alt, men ikke verdien av noe, som det heter.

Min intellektuelle nådetid

Dette er trekanten som viste seg for meg på east river i dag morges. Den peker rett mot madison avenue, o g jeg regner med at det er forsynet som på denne måten vil indikere at det er noe alvorlig galt med verdensøkonomien. Det er slett ikke vanlig at man ser slike store trekanter på east river, ikke minst fordi de da ville vært til stor sjenanse for den store lektertrafikken her borte. 

Dette er vårt juletre, som er en hommage til  de dårlige tidene på madison ave. Lite og nett, men likevel dekket av julestjerner fra jensens smie i danmark. Innkjøpene av swarowski stjerner må vente til romjulssalget.



Min nådetid.
Den var kort og varte fra rundt 60 th og opp til 76 th, idet vi tok en gate lenger ned enn den vanlige 77 th. Vi gikk madison, fordi min kone ville se litt i butikkvinduene i denne klassiske kles- og juvel-gaten på upper east. Jeg gikk med, fordi jeg var stinn av en god middag, og inspirert til gangelag av danseforestillingen vi hadde sett denne lørdagen. Jeg hadde gode sko, og var derfor godt skodd til å møte tidens tann oppover madison ave. hver gang min kone så en butikk med kjoler eller smykker, stanset vi, og hver gang vi så en butikk med donegal tweed eller engelske randsydde countrybrogues, stanset vi.

Sterkt sjokkert. Vi var så sjokkert at vi burde blitt oppbragt av politiet, slik vi akket oss. Å huff, hvordan skal dette gå, sa vi til hverandre. Fordi. Stort sett alle butikkene hadde 40 til 60 prosent førjulssalg. Dette er slett ikke normalt for dyre designerbutikker på en av verdens mest fasonable handleavenuer. Det som gjør det enda verre, er at det jo er de rike som bor her som handler mest oppover her. Turistene lar seg lure av godteriene nede i soho eller på femte rundt 60 th. De traver ikke oppover madison, slik vi gjorde.

Når rike folk som ofte har tjent sine penger på å lure andre, dvs. at de er lure, ikke tør kjøpe dyre klær og smykker, da er det ille, det sier min økonomiske analyse. En ting er at det er farlig når drosjesjåfører begynner å spekulere i aksjer, men her borte er jo det så mange drosjer at hvis de hadde begynt med aksjer, ville de alle blitt rike, bare på grunn av meglerprovisjonen, som jo nå for tiden vanligvis tilfaller kunden. Derfor utroper jeg dagens funn, som jeg har slått inn med åpne dører, som en skarp og bitende presis økonomisk analyse, som tar hensyn til både pengemengden og hva slags type eurokriser man har nå for tiden.




I dag er det mandag, og jeg har tenkt på dette hele tiden. Noen må dra fra norge og bort til øvre madison og hjelpe alle luksusbutikkene, slik at de slipper å ha salg. For hvis de fortsetter med å ha salg, er dette det sikreste tegnet på at en ny økonomisk krise er på vei, og den kan true min nærbutikk for mat, og den jeg jeg veldig glad i, både maten og harlemsøstrene ved kassen, fordi de ler av meg hele tiden, siden jeg sier rare ting til dem, og bærer maten hjem selv. Det er dette som er treningen min, sier jeg til dem, mens jeg bærer maten i store nett.

Selvreguleringen

Det hender at det er tilstrekkelig å åpne munnen og snakke og regulere selvfølelsen gjennom å høre på den beroligende lyden av sin egen stemme. Men ofte er ikke dette nok. Man er litt småsur og irritert og plutselig er ikke bokhandelen man er på vei mot noe bra, og man vil noe annet, og plutselig innser man at det er fakorer utenfor som leker med deg.

Akkurat som i går. Jeg hadde kledt meg ut for en litt kald ekspedisjon sørover. downtown. nolita. Og litt irritert kjente jeg at det var en smule for varmt på bane nr. 6, som er min, fra lex 77 th og ned til bleeker street. Opp på houston og lafayette street åpnet jeg min ulljakke, og da var alt så fint og varmt, og noen av damene gikk i korte skjørt og var barmfagre på den sommerlige måten, og jeg tenkte først at dette var fordi det er litt mer cool følelse her nede, mer svart skinn og nagler og billedkunstnere. Svaret var at det plutselig, fra en kald pluss to grader, med sur vind, var blitt varm og linn blæst fra sydost, og 12- 14 grader, og det er som en god vestlandssommer, og da må man kaste jakken, for det er blitt vår, og alle pikene går og kaster blikk på herrene, mens de fomler med jakkekravens avslutning mot kjolelivet, og tenker på dager som dette.

Dagens første råd til norske turister er at man hver eneste morgen skjekker på yr hva slags temperatur man vil få. Det kan få fatale utslag dersom man  blir gående og fryse, og tar igjen på kona, eller barna, eller at man blir gående som en dampende og prustende nordmann fra nordpolen, med reinsdyrshorn i pannen.

Derfor må man alltid følge skiforeningens råd om å kle seg med mange lag slik at man kan ta av seg eller på seg alt ettersom. Om sommeren får jo dette absurde utslag andre veien, ettersom det kan være 38 pluss ute, og 14 pluss inne på restauranter og butikker. Det er noe ved det amerikanske folkeferd som gjør at de alltid tar den helt ut. Det finnes ofte ingen mellomting mellom å fryse inne og svette ute.

Den modne og verdensvante leser vil sikkert innvende at alle voksne mennesker klarer å kle seg etter forholdene. Jeg vet at jeg ikke er helt moden, og det tar jeg som regel som et kompliment, og omtaler meg som en late bloomer, men siden jeg kom bort hit til byen i begynnelsen av august, har jeg gjort alle de tabber som er mulige når det gjelder bekledning. Jeg har vestlandet i mitt hjerte, med kulingen fra sørvest, som fører med seg regn, og jeg vet at vinden etterpå går mot nord, og da blir det bygevær og kaldere. Eller min sørøstlige sommervind fra de russiske steppene, som bringer med seg stabilt varmt vært ute ved kysten der jeg kommer fra, mens de små og hvite husene slipper å klamre seg til de gressbevokste holmene og skjærene, til lyden av hettemåke og makrellterner som prøver å vokte på sitt revir.

Jeg regner med at det tar et år før man har fått automatikken når det gjelder bekledning til å fungere. Derfor dagens andre råd, nemlig at man bør ta med seg en liten veske til å bære en overflødig genser, eller mellomlagre en generasjon av varme skjerf.

Det bringer temaet markør for det skinasjonale, dvs. det norske, på banen, og det betyr ryggsekk. Kan være helt greit, men newyorkere sverger til vesker. Damene har sitt eget lille private helvete av et hovedfag i veskeshopping, og bruker gjerne halvparten av sin disponible inntekt til vesker og clutcher og toter. Det er en greie her borte. Herrene nøyer seg med en messenger-veske, men også den kan overraskende mange ganger ha et lite diskre pradamerke på seg. Vesker er her borte en statusmarkør som diskret skal fortelle andre at du har lest siste nummer av Vogue eller Monocle. Resten av din kledebon kan se ut som herfra til helvete. Bortsett fra skoene. Kvinnene går nesten alltid idyre og flotte, og nokså høyhelte sko, og enkelte herrer går gjerne i cordovan shell fra alden, for å vise at man kjenner til akkurat den koden.

Dagens tredje råd til norske turister, for vinteren, er at man kan kombinere selvreguleringen, dette gjelder herrer hovedsaklig, ved å minimere varmetapet gjennom å ha på seg lue. Ca 70 % av varmetapet til kroppen skjer via hodet, og i disse dager går gjerne herrene i tweed caps eller lignende, og overraskende mange mannlige newyorkere går gjerne med hatt og frakk. En vanlig brun eller sort Trilbyhatt holder, men for de mere verdensvante kan sikkert en Fedora duge. Jeg går gjerne i en sort porkpie hatt, som jo gjerne omtales som blueshatten, dvs. mange musikere liker akkurat denne hattetypen.

Hatt betyr ikke hat man hilser med hatten, for newyorkere er stort sett uhøflige på en sjarmerende måte, unntatt når de skal oppnå noe knyttet til penger, for da er de veldig sjarmerende på en høflig måte.

En munch på MOMA. trykk på bildet en eller flere ganger for å få bildet større. I turistsesongen anbefales det at man kjøper billetter på nett på forhånd for å slippe å stå en time i kø. i det hele tatt lønner det seg å dra på MOMA så fort det åpner, for etterhvert kommer det svermer av turister dit. Amerikanerne har ingen sperrer for å la folk stå i kø i mange timer. Så lenge folk blir stående, er det ikke nødvendig å investere i bedre billetsystemer. man må hudkr på at det var på Harvard at økonomene fant ut av prinsippet med marginalprising og den marginale investeringsrate.

Mcnally jackson på 52 Prince Street

Ikke et galt ord om Nobles go Barnes på 86th og 3 ave, der jeg ofte sitter og leser bøker og tidsskrifter, helt gratis, i timesvis, mens jeg kjøper en dobbel espresso, doppio eller hva man nå kaller det, og her nede i kjelleren har man det godt, sammen med uteliggere, studenter, harlemsøstre som er på jobb med naboens skrikerunge, pensjonister og noen få ekte kunder, samt et lite og håpløst utvalg av turister. Det er ikke mange som klarer å virre seg opp her.

Men dagens første råd, før jeg begynner å prise denne hyggelige bokhandelen nede i nolita eller soho eller  lower east, lettest tilgjengelig via banestoppen på Bleeker Street, er at turister fra norge bør komme seg ned hit en gang, en rolig ettermiddag, for dette er en uavhengig bokhandel med folk som både leser og liker bøker bak disken. De er verneverdige her borte, i likhet med i Norge, og de har som oftest et litt mer avansert utvalg litteratur og litt mindre av de store sjokkselgerne.

Jeg måtte bare få en dose med Laurence Sterne, og kjøpte 1. en sentimental reise, og 2. livet og meningene til trisham shandy, en gentleman. Og ekspeditøren i kassen var ikke snau, men mente at dette også var hans favorittbøker. Så vi var begge enige om at dette var verdenslitteratur som burde leses oftere. Da blir man i godt humør, for det skal så lite til for at jeg blir smigret. Jeg, den mannen som går på uavhengige bokhandlere downtown, og bidrar til å redde fagbokhandlerne, gikk straks bort til den lille cafeen i hjørnet og kjøpte meg litt å bite i, mens man ser beundrende på arktrykkmaskinen som står mellom kassen og cafeen.

For dette er et sted for de som liker tekst og bøker og papir og trykk, og her kan man få trykket sin egen bok, mens man sitter og ser på. For noe sånn som 99 dollar pluss trykksverte og papir. Levert som trykkbar pdf-fil på en minnepinne.

I kjelleren er det godt å sitte i gode stoler og lese i timesvis, noe jeg gjorde. Dagens andre råd til turister er å bli der lenge. Norske turister har godt av å komme ut av denne bokhandelen med masse bøker.

Visuelle lesefrukter fra et besøk på MOMA med kamera. Cezannes epler øverst, og marilyn i silketrykk nederst. Jeg vet at maleren nederst skrev at i fremtiden ville alle være berømte i femten sekunder, men det står stille hva mannen het. han spilte med lou reed og john cale og hadde the factory

Himmelsk sushi som ikke er sushi som er sushi

Jeg har gått forbi denne sushibaren mange ganger de siste to månedene, siden den ligger på min vante rute hjemmefra på nedre yorkville til nærbutikken agatha og valentina på første og 79.Og alltid tenkt at dette er et helt vanlig lett slitent sushisted, av den typen man finner overalt.

Så viser det seg at dette er en av de beste sushibarene i byen, innefor sin egen smale nisje. Noe som fører til at jeg må gi dagens første råd, og det er at mange av de beste spisestedene i byen kan ligge litt for seg selv, og de trenger ikke ha noe prangende inngangsparti. Fordi de baserer seg på at folk snakker om dem, og kommer dit de er, slik som sushi of gari, som altså ligger på 402 east 78 th mellom første og york ave, ca 150 meter fra min gatedør ved østriveren.

Dagens andre råd er å bestille bord, siden dette stedet stort sett alltid er fullt. I det store og hele lønner det seg allitd å bestille bord på populære steder, hvis man da ikke vil vente på nærmeste bar, i håp om at de ringer deg opp dersom det blir et ledig sete.

Jeg er en spiser, og ingen matskribent, og derfor vil jeg bare helt bestemt si at dersom du kan avse noen timer til god og dyr sushi, er dette definitivt stedet. I oslomålestokk ligger prisnivået rundt alex sushi, noe som betyr at stedet i lokal mynt må regnes som dyrt. Men det er absolutt verdt pengene.

Man kan lese om gari på deres hjemmeside. Opplegget er som følger, nemlig at man lage sashimi og sushi som er smakssatt med lett hemmelige sauser. Marinering og slikt. Vi vil ikke vite hva gari har gjort med fisken, men jeg har aldri spist så god sashimi og sushi som her. Et godt råd kan jo være å stille edru, litt tidlig på kvelden, og sitte i tosomheten og kjenne smaken på hvert stykke, fordi alt smaker så annerledes og bedre enn man trodde, og derfor trenger man litt ettertenksomhet som tilbehør til maten på dette stedet, sammen med kirinpils eller grønn te eller sake. Dersom man ber om soyasaus eller wasabi her, kommer kokken løpende og skjærer over strupen din.

På et slik sted bør man vel gå rett på fiskstykkene, og hoppe over vomfyllet som jo risen i denne sammenhengen utgjør.

I helgene er det oftest stappfullt på barene borte på 1 og 2 ave dersom man skal vente på bord. Dagens tredje råd er å heller gå 50 meter lenger øst, mot york ave. På hjørnet av 78 og york ligger dresners restaurant, på 1479 york ave. Dette er min lokalkafe når jeg får lyst på å spise en schnitzel eller fire, og skylle det ned med tysk lager.  Her har de en hyggelig bar, hvor man kan vente av bordet på gari med et glass eller to.

York ave er en rolig avenue med trafikk i begge retninger, akkurat som på park ave, bortsett fra trafikkmengden, som jo er mye verre der borte. Det er ofte lettere å få tak i drosje, eller bil, som jeg sier, på york enn på første.

Sjangerblanding er farlig

Jeg skrev meg til New York og Manhattan. I fjor høst begynte jeg å blogge om klassisk herremote, i håp om at dette kunne smitte over til meg, slik at jeg ble en fjong og velkledt herremann i steden for den slubberten jeg stort sett er. Min strategi var vellykket. Verden kom til meg, og jeg kunne pakke min snippeske og dra til manhattan, for å bosette meg i en by hvor Brooks Brothers på 42 th og madison kan skilte med rundt 15 ulike snipper til skjortene. Hadde jeg hatt stort hode og veldig lang hals, kunne jeg gjort som Tom Wolfe og mundert meg med veldig store snipper, for å utføre visuell geriljakrigføring mot kroppens elendighet.

Til gjengjeld har jeg ikke lenger så stor interesse for å sette meg inn i klassisk herremote lenger. Det er minst to måneder siden sist jeg blogget om klær, og det betyr at forfallet har innfunnet seg. Jeg er blitt besmittet av byens ånd, som består av å gå rundt på gatene og gnafse i seg et eller annet, f.eks. smultringer, mens man gestikulerer og snakker i telefonen, mens man samtidig slurper i seg et stort beger kaffe eller latte, som her borte er en blanding av transfett, produsert industrielt på rester etter selvdøde griser, og litt kaffeavkok, syntetisk fremstilt av bark fra pinus ponderosa, som vokser godt i sørstatene, ikke minst fordi den inneholder harpikser som er så giftige at insekter som prøver å spise barnålene, vil dø.

Byens ånd har berørt meg, og jeg går lange turer, opp og ned avenuene, iført joggesko, og jeans, og lerretsjakker i bomull. Store og skrukkete, med plass til vannflasker og bøker.

Det er ille, siden jeg selvsagt har med meg et lager av tweedjakker med klassisk engelsk snitt, dvs. en splitt bak, og noen med mer kontinentalt snitt, med to splitter. Hver morgen velter jeg meg ut av sengen, klar til å bestille frokostpizzaen og kaffen fra nærmeste catering. På en god dag tar jeg på meg en morgenkåpe, og så sitter jeg der og ser på Tv, før hungeren igjen fører meg ut på gatene, på jakt etter å tilfredsstille ganen.

Det gikk opp for meg nå, plutselig, at denne byen fører til at man kler seg behagelig, og baggy. Damene kler seg pent her borte, det skal de ha, men til gjengjeld holder de liv i en av de største næringsveiene her borte på yorkville, nemlig å gipse forstuede og brukne ankler.. Å gå rundt på svært høyhelte sko, er en vitenskap det tar mange år mestre og ofte så lang tid at formålet med å gå på slike sko ikke lenger er til stede.

Derfor må jeg igjen begynne å kle meg pent hver dag, iføre meg en frakk, og leke litt med rollen som gubbete, gammel gubbe i frakk, middelaldrende herre i for trang olajakke, rett før han kjøper seg motorsykkel, spasere rundt i klassisk engelsk jaktantrekk, dvs. tweednikkers og brogue-boots fra Trickers, og tattersallskjorter og rødt slips i ull. Og alt det andre som jeg har redegjort for i min klesblogg.

Eller muligens ta den helt ut, og gå til innkjøp av sort kappe med minkbesetning, og frekventere utelukkende premier og veledighetsgallaer. En av naboene her oppe på yorkville har en slik kappe, og mannen er meget gammel, og loslitt, men bærer med stolthet sin enda mer loslitte sorte kappe kantet med mink, på vei til den lokale deli for å kjøpe gin og tonic. Her oppe på yorkville bor det fine folk med litt gamle penger, som holder akkurat til gin og tonic, og noen sedativer fra apoteket.

Jeg merker allerede nå, på tross av den utflytende stilen min penn har i dag, at nå er tiden kommet for å skifte klesstil. Nå er det ikke lenger manhattan, takk for at jeg er her. Nei, nå skal den onde og dominerende siden av mitt kledebonselv komme frem. Jeg skal prøve å gå så elegant kledt at folk legger merke til meg. Her borte er det vanskelig. Svært vanskelig. Man kan gå rundt kledt ikledt en sammenrullet støvsugerslange uten at noen hever et nappet øyenbryn. I en slik by som dette må man ha liberale synspunkter både på skikk og bruk og tenke at ja, ja, det er vel slik de går kledt der den personen kommer fra. I denne byen er alle hudnyanser og filer og yrker og bekledningstyper representert, og den eneste måten å forholde seg til slike ting, er jo å ta det hele med den største selvfølge.

Derfor kan jeg leve ut min onde side som tweedsjarlatan her borte uten at noen reagerer. I Norge ville jeg ha blitt buret inne dersom jeg viste meg i tweedress med vest og nikkers, med tilhørende lange ullstrømper og strømpebånd. Her borte ville jeg muligens ha fått komplimenter.

Klimaet spiller selvsagt også en rolle i disse tweedfaglige vurderinger jeg her uttrykker, dog uten å ha konferert med the harris tweed commission. Den ene dagen er det regn, og da må man gå i en lang barbour, og jeg er innehaver av den lengste modellen, The Border, som på en god dag er en frakk, og som på en dårlig dag er en lang jakke. Neste dag, slik som i dag, kan være svikefull som en vakker kvinne, med sol og linn blest som ikke er linn, men kald, fra østriveren, dvs. east river her oppe, på nedre yorkville. Da er det bare tweed som duger, for å fange opp de brutale nyansene i værskiftene, fra york ave, som er kald siden den får sitt vindtilfang fra de åpne farvann oppe i luften over east river, mens første eller andre avenue, dvs. man sier jo bare første og andre, og at man mener avenuene er implisitt. fortsettelse følger, kan være mildere, fordi tilførselen av varm damp fra byens underjordiske nett av damp er større her, særlig fordi det er ufattelige mengder av renserier mellom førte og andre, og de bruker som kjent mye damp. Jeg kjenner ikke så godt til andre byer, men en storby har alltid mye damp til overs, slik at den kan komme opp og bli med på alle gatebildene, slik at man senere kan avgjøre vindretningen. her oppe på nedre yorkville har vi forøvrig begge kjøreretninger, mens første og tredje går opp, og andre og lex går ned.

Vel, tilbake til velkledtheten. Tweeden. Weltschoen konstruksjon. Vyiella. Daks. Bladen canvas construction. Shell cordovan. High shine. Pull on boots. Trickers og Crochet og Jones. Diskusjoner om hvor langt til venste og høyre man bør bære sine bukse-seler. Her er jeg, fra nå av alltid veldtkledt.

Det blir faktisk for dumt å redegjøre nøyaktig for veldten, eller weltscoen konstruksjon. Det er ikke mulig å få tak i slike sko i norge, og denne bloggen er jo beregnet for nordmenn på tur. Det er heller ikke mulig å få tak i slike sko i USA. Svaret er Northampton. England. En liten rest av skotilhengere holder liv i denne urgamle skokonstruksjonen, som altså er bedre enn vanlig randsydde sko, og ligner litt på det vi i norge kaller beksømsko, men som ute i den store verden heter norwegian-style. Av helt merkelige årsaker er det i dag stort sett bare enkelte franske og italienske skoprodusenter som bruker denne konstruksjonen, mens engelskmenna sverger til weltscoen. Noen veldig få. Chrocket og Jones har to modeller, og under tvil kan man si at noen av bootsene til Trickers, f.eks. malton og henry, ligner litt. Her er jeg ute på svært faglig og farlig gyngende grunn, og det er ikke uten grunn, for hele poenget med slik sko er at man kan plumpe ut i dem uten å bli våt på bena, og det var grunnen til at jeg lett ertende nevnte dette med skokonstruksjoner. Å skrive er som å sko seg, eller å trakke på noe, og jeg mener helt bestemt at jeg nå har satt tonen for resten av høstens og vinterens lett onde betraktninger om manhattan og tweed og sko, i en by hvor man ikke legger merke til om man tråkker på noen, fordi det alltid er en doorman der, klar til å åpne en dør for deg. Det må være dagens andre råd, at jeg skal åpne opp dører for deg som du ikke visste var der, og jeg skal om nødvendig sparke inn åpne dører slik at den norske turist kommer velkledt til manhattan om vinteren.

Bildet viser mitt siste innkjøp på skofronten, et kupp, halv pris en dag hos mine venner hos brooksbrother. Cordovan shell. Peale collection. Laget av C og Jones. Tannet på eikebark.

Det var meningen å spise mye pastrami

Vi skulle bare ta en hyggelig lørdagsettermiddagtur, dvs. i stedet for å spise egg benedict og skylle denne formen for mat ned med coctails og slikt, ville vi gjøre noe verdig. Så vi bestemte oss for å dra ned til galleri no nede på lower east deromkring, sånn ca 240 east houston street. Fra oss på 77 th betyr det raka vegen på bane 6 fra lex ave og ned til bleeker street. Det er stedet og stoppen hvor nummeradressene er forsvunnet inn i en annnen dimensjon og man igjen bruker bokstaver.

Forsynet var med meg denne lørdagen, for da jeg slo opp påkartet, for å finne ut hvor galleriet med utstilling med norske new yorkbaserte kunstnere lå, viste det seg at katz deli lå like i nærheten. dvs. på 205 east houston street. Dette tok jeg som et tegn fra guden for pastrami at jeg skulle spise 800 gram av verdens beste pastrami, on rye bread, med sure og jødiske agurker og sennep, og dette er jo et så berømt sted at det stort sett alltid er kø der, og det var det også denne gangen, men hva gjør man ikke for å spise god pastrami. Stedet er forresten berømt fra filmen when harry meets sally, og orgasme-faking-diskusjon, og akkurat plassen meg ryan satt på, der hun faket, er avmerket med skilt. det satt et eldre par på akkurat dette bordet da vi var der, og de var ikke alene om å ha en pondus som tyder på at de har spist mye pastrami.

Det var dagens første råd til norske turister. dra gjerne ned til katz deli litt tidlig på dagen, f.eks. til frokost, dersom man ønsker å slippe køer. stedet er kåret til beste diner i new york i 2005 og er zagat-berømt og alle turister skal dit. men stedet er et besøk verdt. paris er en messe verdt. og opplegget med bestilling og betaling er litt annerledes enn på andre steder, selv om mange dinere har tilsvarende opplegg med bonger, og streker og kruseduller. Til venstre er vanlige bord med kelnere, og til høyre står man i kø og henter vann i dispensere. Det siste er vel oftest det eneste valget man har.

Jeg fikk meg forresten en REI-opplevelse da jeg ankom gatenivå fra banen. For til min store glede hadde det dukket opp en stor sportsbutikk på rundt 303 Lafayette street , lett sørpå noen få meter  east housten street. Sjappa har tre etasjer, og har større utvalg enn f.eks. Paragon Sports på union street. Utvalget er stort og man får alle de kjente amerikanske merkene som ofte er mindre enn halv pris her enn i norge, f.eks. patagonia eller north face.

Dagens andre gode råd er å stikke innom her på turen fra katz deli. På vei hjem til hotellet med down jackets.

Tverrgatene sørover fra East Houston er i dette strøket fylt opp av små og fine uavhengige klesbutikker og cafeer, litt sånn som man kan anta Soho var før turistdjevelen bet seg fast i gatelegemene der. Vi er jo uansett ikke langt unna Soho. Dette strøket er utpreget kvinnevennlig, med butikker for kunstglass, designervesker, kjoler og annet av søm m.v. Det byr seg også muligheter for å kjøpe smykker her.

Etter et raid i disse gatene, hvor min kone ble meget begeistret for strøkets egenart og lett turistbeskjedne pondus, gikk turen til spring street og banen hjem, med et lite besøk på en uavhengig bokhandel med cafe.  navnet har jeg glemt, men den skal jeg rapportere om en annen gang, for den bør man absolutt besøke. Jeg kjøpte en bok om new yorks historie, på tolv hundre sider, og i skrivende stund er jeg kommet til 1720-tallet. Gotham har en lang historie, preget av syfilis, utartende calvinisme og engelsk trangsyn på det beste.

En tur på loews og cabaret

Dagens første råd til turister fra norge, er å lære seg forskjellen mellom musicals, ofte rundt times square, som altså er musikalske produksjoner med sang og dans, hvor hensikten er å imponere tilreisende fra resten av verden, mens de betaler 200 dollar pr. billett. Og cabaret, som ofte er nesten like dyr. Forskjellen er at det er musikaler som er for turister, mens cabareter er for de på upper east og upper west. Cabareter ligner litt på det som jeg er vokst opp med, nemlig cabaret med reker og grønnsaker. Det handler også om mat til sangen, slik at man kan sitte og gafle i seg biff og skylle den ned med store glass med rødvin fra Sonora, mens splitten i kjolen til damen som synger, går opp, og hver gang hun lar sin cabaret-vibrato runge, slik som cabaretdamer skal gjøre i tradisjonen etter sara leander og edith piaf, tar jeg tak i stolen, for å sitte rett, og så ser jeg bort på naboene, og de sitter også lett forskremt og gafler i seg, oppi denne blandingen av biff og lange blottede lår, med en dame som synger med store lepper og varm vibrato og som kan skremme andre enn bare de som er vokst opp på bedehuset på vestlandet.

Det var dagens andre råd, inspirert av en fin kveld med venner på loews hotel på 51park avenue. Det er viktig å holde seg fast i stolen dersom de kunstneriske inntrykkene blir for sterke og varme. Men hun sang også Tom Waits-låter, og det holder for meg.

En slik helaften kan være en dyr affære. Den er strengt tatt beregnet på de rike på upper east, og på lørdagene tar man med kona, mens man tidigere i uken har sosialt samkvem med kvinner som representerer andre verdier. En billett koster fort 150 dollar, og når man kommer til det bestilte bordet, er det bare å skaffe seg drinker. Drinke-kartet skal studeres, og så tar man en eller to drinker, før man går løs på middag, med eller uten forrett, prismessig sånn rundt 20- 40 dollar for for- og hovedrett. På denne typen restauranter er det ikke så stor forskjell i prisnivået, sjappa henter vel mesteparten av pengene inn på folk som bestiller dyre viner eller champagne. Husets vin, dvs. den billigste rødvinen i en kategori, er ofte et godt kjøp. Her borte er ofte europeiske viner overpriset, og da er det ofte et godt kjøp å gå for argentinsk fra mendoza.

så sitter jeg her, og er litt overrumplet over stemmeføringen til cabaret-sangerinnen, som jeg i forfjamselsen ikke fikk med meg, dvs. hennes navn, og man sitter der og spiser og drikker og ser på parene rundt, og ett av fellestrekkene er at damene har valgt korte smykker, slik at de ikke ødelegger tennene dersom de får juvelene i suppa. Det er et helt forståelig valg, der de sitter og blomstrer med rouge på begge kinnene, mens mannen sitter og blomstrer og er nede i andre flaska med vin, og jeg kjenner meg igjen, og kjenner på at dette også er en del av manhattan, og det må være dagens tredje råd. nemlig å ta seg en tur på slike steder, og jeg sitter der og funderer på hva som er galt med amerikansk politikk og GOP og jeg ser menn med store eller oppblåste ansikter sitter der, og damene har så mye smak at de har latt tiaraene være hjemme, men de har til gjengjeld alle som en noen veldig store skuldre, og det er fordi de spiser mat som er tilsatt veksthormoner, og det er noe som en europeer aldri klarer å venne seg til, nemlig at proposjonene her borte er annerledes, så det er ikke rart man hiver innpå et par glass ekstra, og akkurat her, på park avenue, bor jo fiffen på manhattan, og jeg skjønner forsåvidt ikke hvorfor, ettersom gaten er stinn av biler, 6 eller 8 i begge retninger, og det er ingen butikker her, og da skjønner jeg at jeg er europeer, en som liker å spasere et stykke, iført en kappe, før man setter seg ned for å spise. På dette stedet må man ankomme i bil.

Det må være grunn godt nok for å prøve en kveld her for en norsk turist, og så kommer jeg på hvorfor jeg hadde så vanskelig for å konsentrere meg der inne på cabareten. Som jeg påpekte, synes jeg at menn på dette stedet så ut som konsernsjefer for bruktbilselgere, dvs, de innga ikke tillitt, men de kunne oppføre seg. Mannen ved mitt nabobord så ut som en slik en, med oppsvulmet ansikt, og noen øyne som ikke passet til det vennlige uttrykket, og heldigvis er jeg ute før jeg skjønner at jeg har sittet ved siden av newt gingrich, eller en av hans innleide look-alike-skuespillere, siden han ventelig blir president her om et års tid.

Tett trafikk

Det hender jeg ruster meg ut til en sykkeltur i parken. Det er særlig på de litt mer grå dagene, når vinden rusker i høstløvet, og bringer inn frisk havluft over manhattan, at jeg triver tak i min brompton, som altså ikke er en sykkel, men et personlig transportsystem, og kjører ut på 77 th og york av. vestover. over 1 og 2 og 3 og så blir man lett stående. Noe jeg synes er helt greit, men som bilister flest ikke synes er greit. litt amper stemning, som skyldes at kulturen her borte, og forsåvidt den eneste muligheten for å lesse av noe, er å stoppe. midt i gaten, og så får alle andre vente, iallefall dersom det er tale om lastebiler.

Her borte, vestover, mot parken, bor de rike, og de har ofte bil som henter seg, og noen har privatsjåfører, eller hushjelp fra puertorico som også kjører bil. Har man penger, vil folk vente på deg, muligens i håp om å få seg en skilling eller tips som det heter her, og dette har også forplantet seg til trafikken. De rike lar gjerne bilen stå og vente, mens man legger på den siste pedikyren, eller hva man nå kliner på leppene eller vippene her oppe på botox hills, og således skapes det køer, og egne økosystemer for biler, som står og tuter lett, selv om det er forbudt, fordi de har råd til å betale boten. Jeg tror ikke dette er noe typisk for manhattan. Folk med mye penger oppfører seg stort sett likt over alt i verden, og disse fruene, på vei ut i bilen til lunch med venninner, etter at de har brukt noen timer til å kle seg opp, og la seg bli sminket, er vel ikke verre enn andre fruer som har samme livsstil i andre byer. De sier exuzzze mi og prøver å dupere deg og patronalisere deg så godt de kan når du står i veien for dem, eller holder på å sykle dem ned, som jeg ofte har lyst til her borte, ved park avenune.

Mitt råd til norske turister er å gå dem ned. Ikke hør på hva de sier, de vil bare at du skal flytte deg slik at de kan gå videre. Det er lov å være norsk og ha ryggsekk på, og snu deg fort, slik at de får ryggsekken rett i trynet. Det er i det hele tatt mye morro man kan ha med ryggseklk på, og fine fruer som mener du står i veien har ikke nødvendigvis noen begreper om de store norske ryggsekker med store og tunge pakker inni.

Jeg kiler meg inn mellom bilrekken som står der og venter på fruen som skal til lunch, og kjører videre vestover, og til parken, der innkjøringen på 79 theast  ikke er beregnet på syklister. Dette er min tid som forbryter. Her står det skilt overalt om at det er forbudt å kjøre sykkel på veiene og stiene inn mot den store sykkelveien som går rundt parken. Jeg sykler videre, og passer på å vingle så mye at jeg virker som en forvirret turist fra norge eller noe sånt, som ikke kan forventes å kunne lese engelsk. Det er ikke så mye politi her, selv om parken faktisk har sin  egen politistyrke, hvorav noen kjører rundt i sånne små piaggo-mopeder med tre hjul. De ligger sikkert på lur bak trestammene, for å ta syklister for uvettig kjøring. Dette er mitt andre råd til norske turister som leier sykkel i parken. Sørg for å velge en så inkonsistent sykkelstil at selv uppereast fruene som er ute med hunden sin, ikke tør brøle til deg at du ikke skal sykle på spaserstiene. Du bør spre frykt rundt deg, og sørge for at folk tror at du nesten har mistet kontrollen over alle pedalene, og girene, og bremsene, og vannflasker som kommer farende ut av lommen din som et prosjektil, klar til å klaske til de stramme og oppløftede kinnene til disse damene, som egentlig  har godt å å føle redsel og spenning. Det kan være den eneste følelsen de har den dagen.

god spise på mark hotel på 77 th madison

Madison avenue er fra 40 og oppover stappfull av klesbutikker. De blir finere og dyrere jo lenger du drar oppover og på 77 th, er man  i armani-og vera wang prisleie. Madison anbefales for kvinner som har gullkort og som bare skal handle noen konsentrerte timer, mens mannen sitter og drikker pils på en bar midtown og ser på fotball. Så kan man etterpå spise på mark hotel. noe jeg har gjort og her følger min beretning.

Dagens første råd er å bestille bord på forhånd. slike steder som dette, er oftest fullbooket når det lir mot helg eller forsåvidt også en vanlig torsdag, som var dagen jeg og vi, dvs. min kone og jeg, spiste der.

Når man kommer inn, etter å ha passert skopusserbua til jon lobb tilhøyre ved inngangen, går man bestemt inn i baren til venstre, som er inngangen til restauranten. Dette er absolutt et sted å sitte og bli sett, mens man heller ned coctails. Antrekket på dette stedet er typisk pent og dyrt, dvs. mørke dresser uten slips for herrer, og den lille sorte til damene. Av rundt 30 damer som satt der og vurderte din lommebok når man kom inn, var det bare en som hadde noe lyst på seg. ellers glimtet det i edle metaller og diamanter. dette er jo forsåvidt en lokal lekestue og møteplass for dem som bor i området, og her koster jo en 200 kvadrats leilighet med utsikt mot parken fort 30- 50 millioner kr. Så man har jo råd til å spise her, for det virket som om damene, sånn 35 og oppover, hadde brukt mer penger på sitt ansikt, både under kniven, og for anledningen, enn hva en god nebbiolo koster.

En drink eller to før maten, mens man bestiller vann, som jo ofte kan være nesten like dyrt som en drink. Maten er slett ikke dyr her, forretter fra 15 dollar og hovedretter 30 -40 dollar. En drink koster gjerne 12 dollar, og vi tok en flaske billig nebbiolo eller barbera til 68 dollar. Den var til gjengjeld veldig bra, og det forteller vel litt om stedets karakter, nemlig at maten var helt fantastisk. Georges Vongerichten, som eier stedet, og som har så vanskelig navn at jeg ikke husker stavemåten i farten, driver også Spicemarked nede i chelsea. Det stedet er mer asian fusion, mens dette stedet er mer europeisk orientert, bortsett fra at de tunge smørsausene er erstattet med florlette salatblad tilpasset de sultende og armanioppdressede kvinnene her oppe på upper east. Jeg har lest i den lokale avisen at noe av stedets suksess skyldes at det går an å spise godt her uten at man må sulte seg resten av uken. Stort sett skal folk her borte ha store porsjoner og mye usunne sauser, men kvinnene med diamanter i håret, og botox i leppene skal jo ha en annen type diett som er tilpasset de smale midjer som er målet for suksess i disse kretser.

Min kone spiste biff og jeg spiste italian veal, begge hadde akkurat det lille som gjør stedet til noe mer enn et vanlig spisested. crabcaken jeg hadde til forrett smakte krabbe og suppen som min frue hadde bestilt, noe sånn pumpkinaktig, smakte himmelsk, og var garantert tilsatt en skvett fløte eller to. Ettpå mesket vi oss med grand mariner-suffle med sorbeter etc.

350 dollar for to må i norsk målestokk regnes som rimelig, men igjen er det slik at man på manhattan alltid får litt mer igjen for pengene straks man drar utenfor de mest klassiske turiststedene.

Så noen betraktninger som er rettet mot ettertanken, og en liten notisbok man alltid bør ha for hånden her borte. For i usa er det ikke noe vinmonopol man kan sjekke mot for å finne igjen en god vin man hadde på bordet. Jeg har nå vært her i 4 måneder, og har kun truffet på en vin som jeg kjente igjen fra norge, nemlig den berømte italienske rødvinen med vinkvist på flasken. Man må famle seg frem, eller drikke seg gjennom mye dårlig vin før man finner ut av dette. Dagens tredje råd er derfor at man tar notater om vinen, dersom den falt i smak, slik at man kan prøve å få tak i den på en lokal vinhandel. Vintrene her borte skal være hustrige og kalde og de lumske fallvindene vil alltid prøve å vippe hatten din av, og derfor må man straks man er kommet i hus, spise en god minestronesuppe, som man selvsagt må skylle ned med en god barbera eller nebbiolo. Det er derfor det er så viktig å ha en slik notisbok for hånden.

Dette er et amatørfotobilde av den lille notisboken jeg akkurat kjøpte. Den passer godt i lommeboken, eller i en ledig bilettlomme, som jo de fleste herrejakker har flust av, selv om man som oftest nå for tiden reiser billetløst. Målestokken er en 2 cl flaske med Underberger. Den er omtrent like stor som en haglpatron. Når vi først er inne på Underberger, er dette et tysk urtebrennevin av typen digestive. en tysk variant av fernet branca. Det er slett ikke alle som er klar over at dersom man samler 300 grønne underbergerkorker, sender man disse inn til underbergerkontoret i tyskland, og da får man tilsendt en fin grønn underbergerbil i metall. godt å vite i disse tider hvor det meste er laget i plast.

www.themarkhotel.com/


Dagens andre råd til turister fra norge er å komme seg på dette spisestedet. 
www.themarkhotel.com/

Et bramfritt folkeferd

På søndag var vi i Lincoln-senteret på konsert. I Tully-salen, som bare er litt større enn operaen i oslo, men som her er en sidescene. Vi hørte på Griegs amoll-konsert, og begravelsesmarsj for Rikard Nordaak, samt hans ungdomssynd symfoni i c-moll. Samt arne nordheims tenebrae for cello og orkester.

Musikken var fin, og det var en stor opplevelse for meg å sitte i beste orkester og høre denne vakre musikken i en sal med god akustikk.

Ved siden av oss satt et par ekte newyorkere, med caps og genser og joggesko,vi hadde faktisk på oss pen jakke og skikkelige sko, etc, slik vi føler vi må opptre som folk med en viss dannelse. I dette ligger både at man kan sin Glenn Gould og at man kan utlede sirkelens tredeling basert på kjeglesnitt, over en tynn pjolter.

Paret var udannet, og satt og nynnet, og diskuterte, og gnafset kjeks så crackersbitene fløy veggimellom. sikkert til stor irritasjon for de andre også, og til stor irritasjon for meg, som ved denne anledning hadde lyst til å tilsnakke dette paret på det groveste. Noe holdt meg tilbake, og det var muligheten for å havne i en hissig diskusjon mens de sarte tonene fra grieg trillet over kammertone-boksen like ved.

Jeg hadde noen dager tidligere, mens jeg kjempet meg gjennom NYT, lest om noen som hadde begynt å knuffe, dvs. lett slåssing, på operaen på grunn av det samme fenomen. De fleste følger den internasjonale kodeksen om å være stille, slik at også andre kan få utbytte av musikken. Men i denne byen bor det mange ubehøvlede folk som ifølge bøkene kan opptre både arrogant og egoistisk i de fleste sammenhenger. I denne byen er alt lov hvis man har penger, og man løper gjerne gamle damer ned med et eller annet tonefall mens man brøler ut excuse me. Det betyr at man står i veien for noen, som har mye penger, og at man derfor har å komme seg unna.

Dagens råd til turister er altså å være forberedt på slike folk. Man må gjerne ta igjen, men i mange sammenhenger kan det være like klokt å holde kjeft og flytte på seg, hvis man da ikke har tenkt å delta i en forsinket Seinfeldt-episode, som jo tar noe av denne brautende og kranglende kulturen på kornet.

Det hører med til at på veien til lincoln-senteret, hvor vi byttet fra crosstown-bussen på 79 th til taxi, holdt på å tuppe ned en middelaldrende, og lett desperat dame. Hun prøvde å trenge seg inn i min taxi, og hadde det ikke vært for min godt oppdratte kone, som lot henne få være med )hun var så desperat at hun tilbød seg å betale hele regningen, hadde jeg sikkert smelt døren rett i hennes tynne legger, slik benene blir når man tar bil i stedet for å spasere.

Dagens andre råd må være at man alltid må sette av tre kvarter for å bevege seg crosstown og litt opp eller ned. noen ganger er det helt umulig å få tak i en drosje, og på veien tilbake skulle vi være smarte og linjet oss opp på bussstoppen på 65 th, som også er en crosstown. Der sto vi i 30 minutter før vi ga opp, sammen med 60 andre lett desperate folk. Ingen ledige drosjer, og sammenbrudd på denne bussruten.

Vi kom oss hjem på en time, via subway og buss, og på hjemveien trøstet vi oss med utagerende kakeinnkjøp på vår lokale landhandel, som har en kakedisk som er til å legge på seg av, med nybakte kaker og andre delikatesser. Siden det var blitt så kjølig, ble det en pinot noir fra oregon til middagen, og den var så god at jeg dagen etterpå fikk bestilt to kasser, ferdig levert på døren.

Tipsingen

Som vestlending er jeg i utgangspunktet totalt skamløs og samtidig full av skyld. Dette skyldes annerledesheten, og i likhet med jerry lee lewis og andre amerikanske sangere, er jeg oppvokst på bedehus, med nynorsk, og de fulle folka på galleriet, når det var basar. Og kvinnnene styrte bruket, der hjemme, og fedrene var på vintersildfiske (da dukket predikantene opp og laget vekkelse), eller til sjøss, og dukket opp en gang i året. Derfor føler jeg meg litt som en hillibilly fra Tennesse eller en okie fra muskogee her på manhattan, eller som en fortapt pastorsønn fra louisina, oppvokst i myrene like innenfor Galveston eller noe slikt.

Så man er litt innflytter, og det mest skamfulle som står skrevet på panna er selvsagt at man ikke kjenner til tipse-kodeksen. Hvem skal tipses (i utgangspunktet alle, minus bankfunksjonærer (de har rentemarginer og gebyrer) og politi)?

Omtrent alle vissnok. Som kjent drives amerika av fattige latinos (catering) og kinesere (vask). De har sikkert ikke mer en minimumslønn på rundt 8 dollar i timen, og muligens mye under, og da skal man tipse 15%. Gjerne mer, men da avslører man at man er innflytter og bløt. På restauranter skal man gi minimum 15 %, men det skal man også gi til frisøren, og damen som vasker håret ditt før det skal klippes og fønes. Av en eller annen mystisk grunn er føning veldig viktig her, og jeg lar det skje, mens flassen står som en støvsky fra et middels vulkanutbrudd bakover hodet, og legger seg som et snølag over stolene hos frisøren.

Drosjene skal ha tips, på 15%, og det skal også budene som levere mat, og ting man har kjøpt i en butikk. Som kjent bærer man ikke selv her på manhattan (det er det hushjelpene fra latin-amerika som gjør). Om en times tid dukker min skrivepult opp i leiligheten (fra Crates & Barrel ). Da skal budet som har strevd seg opp service-heisen (heisen for bud) ha 20 dollar i  hånden, selv om vi har betalt for transport. Det å få 100 kg på trallen og inn i heisen kvalifiserer faktisk for litt betaling.

Min mistanke om at folk flest tipser mindre, vil jeg ikke snakke om eller drøfte. I løpet av noen måneder vil jeg sikkert bli mindre bløthjertet og tipse mindre, eller akkurat så mye at alle blir sure, men ikke løper rasende etter deg.

Jeg skulle gjerne ha sett en tabell, eller et oppsett over hvor mye man tipser i de ulike situasjoner (man tipser når man går til fysikalsk behandling). Foreløpig har jeg brakt i erfaring at man ikke er forpliktet til å tipse, men at man blir relativt uglesett dersom man ikke gjør det. Med tanke på den usle lønnen de som skal tipses får (ofte ingen fastlønn, kun tipsbasert), kan det være en god regel å være en god tipser når man kommer fra det rike Norge, og gi litt blaffen i å prøve å ikke bryte tariffen. Som turist står denne statusen skrevet i ansiktet på deg uansett, der du står på park avenue og virrer med bikket, og har ansiktet rettet på skrå oppover, for å beskue alle høyhusene. new-yorkere driter i de husene, de er på radaren, men man trenger ikke se på dem før man utdanner seg til arkitekt. det finnes viktigere ting her borte enn hus, såsom hvor man får gode pølser eller pizza, eller baseball, eller annen sport. Eller hvor man gjør en god handel.

Vi bor i en door-man-bygning, med 40 ansatte. De lukker opp døren for deg og tar imot pakker for deg, og driver dette svære bygget, som vissnok huser 2000 leiligheter, og opptar et helt kvartal. De hilser på deg, og hjelper deg ut av baksetet på drosjen når du har problemer med å komme deg opp fra de svært lave og nedslitte setene, enten du er indisponert eller har fått problemer med ryggen. Så man skal holde seg inne med disse gutta, og hilse tilbake.

Men man skal ikke tipse dem. Det ville vært en skandale. Men til jul kommer brevet, med en tom konvolutt, med hilsen fra alle de ansatte, med navn, og jobb. Da er det skikk og bruk å gi hver ansatt 50 dollar hver i julegratiale, og det er ikke sikkert de er så velvillige dersom du glemmer dette. Tror faktisk man ikke blir tilgitt i det hele tatt dersom man ikke tipser gutta i døren og gutta med skiftenøkkel (som kommer og fikser oppvaskmaskinen din dersom noe er galt).

Buss eller taxi eller subway

Manhattan er langstrakt, ca 8 km lang og 2-3 km bred. Man skal downtown og uptown og crosstown og byen er stor, selv om man som oftest har lite å gjøre oppe i harlem på 110 th street. Vi har nå vært her i over tre mndr., og er ennå ikke helt husvarme med trafikkbildet. Derfor er dagens første råd til turister å legge inn gode marginer når man skal rekke en musical på broadway eller skal treffe noen på MOMA eller oppe på 77 th east og york ave. Kortversjonen er at alt tar tid, dvs. skal man et stykke unna, tar det fort tre kvarter med bane eller drosje. (skal man reise med fly, tar transporten enda mere tid, siden flytog til newark her borte blir betraktet som kommunisme.)

Som turist, eller fastboende, bør og må man kjøpe et metroard med ubegrenset reise, enten pr. uke eller pr. mndr. Sistnevnte koster 104 dollar. En enkeltreise koster 2.25 dollar. Kortene kjøpes i luken på en stasjon, eller fra en automat.

Så reiser man i øst og vest og oppdager at noen subway-stasjoner er tidkrevende, akkurat som i london, mens andre er enkle å forstå. i rushtiden går det flere baner enn ellers, men da er jo til gjengjeld togene stappfulle. (på mange, men ikke alle stasjoner må man velge uptown eller downtown inngang, østre side av gaten uptown osv.)

Det betyr ikke at det er et bra alternativ å ta en drosje (som er billig her). man kan ta drosje, som man praier på gaten, på vanlig dagtid eller kveldstid eller natt, men ikke i rush-tiden. Da blir man lett stående og stange, i gåfart. I rushtiden er det oftest kjappest å sykle, iallefall i mitt nærområde, som er east 50 th til madison, og opp til 90 th east og østover til york ave, hvor vi bor.

Buss er en fin måte å oppleve byen på, men dersom man skal ha litt tempo, må man velge ekspressbusser (blå lys). Min kone jobber nede på 50 th east og 3 ave, og fra oss her oppe på yorkvilles rolige avenuer, er ruten til jobb en lokal matebuss bort til lex ave på 77 th, og bane ned. Samme rute hjem. Men av og til, dersom hun er tidlig på kontoret, kan det være kjappere med lokalbussen (som går nedover york avenue og crosstown 57 th). Så vi kan sitte her oppe og se utove elven, og nippe til et glass vin, og drøfte inngående hva som er kjappest transportvei hit og dit. Sånn går dagene, mens man vurderer å skaffe seg en stoppeklokke og bok til å føre transporttiden inn i.

Det er en liten trainspotter som holder på å våkne inni meg, og vil absolutt vite hva som er de korteste måter å komme seg frem på, til de ulike tider på døgnet.  F.eks. så er det nå byggearbeider på 2 av og 60 (ny subway) og derfor står trafikken veldig ofte stille akkurat her. Det er et argument for å ta bane, som jeg liker å kalle den.

Hovedregelen er at det går kjapt å komme seg sør-nord på tog/bane og at crosstown er noe dritt, dvs. tar uforholdsmessig tid. Som turist bør man derfor ta for seg av byen i sør-nord -slices heller enn øst-vest, hvis man da ikke skal bruke halve dagen på transport.

Manhattan er skapt for de lange gåturer først og fremst fordi det å gå mellom a og b veldig ofte er det kjappeste alternativ, noe som gjør at behagelige sko bør være med i reisekofferten. Så tar man på seg penskoene når man kommer til operaen.

Dersom man kommer fra bygdene i norge, og til manhattan, får man seg et gåsjokk. som kjent kjører man bil over 100 meter avstand  på slike steder. på manhattan langer man avgårde (vi har ti minutter til subway). Sånn er det i byer av en viss størrelse. man bør se på kartet og se hvor mange kilometer man skal forflytte seg.

Clotted cream

Jeg regner med at noe av det første venner som kommer på besøk fra norge vil spørre om, er hvor man kan få tak i clotted cream her borte. Som alle vet er scones og syltetøy og clotted cream og te en passende blanding, enten man gjør det alene på café eller man går på high tea på Fortum & Mason i London (i paralellgaten til skjorte- og skogaten Jermyn Street), eller at man sørger for å bunkre opp hjemme, slik at man på lørdagsmorgenen kan sitte å nyde New York Times på britisk vis. Det er så viselig laget at abonnementer får halvparten av den kilostunge søndagsutgaven levert på lørdagen, slik at man kan fordele  belesningen av denne klassikeren.

Derfor skred vi i går til verket og flanerte lunt (det var litt kjølig så jeg kunne lune meg i en lett tweed-jakke, slik man går kledd her på upper east, som en woody allen) bort til madison avenue, siden jeg likevel skulle ha meg noen barbour-tattersalls-skjorter i deres butikk her borte (den andre ligger i soho). Vinteren er i anmarsj og da gjelder det å være ekvipert med flanell eller twill i egyptisk bomull, med de små rutene man er vant til. Vinteren blir ikke den samme med ensfarvede skjorter, ei heller senhøsten, eller den tidlige høsten vi er inne i nå. med sol hver dag og 15-18 grader, men kjøligere om kveldene, der jeg sitter på terrassen og skuer utover east river, iført en tweedjakke og tattersalls.

Borte på madison ligger det en liten filial av dean & luca, såvidt jeg husker på 82 east og der får man clotted cream og Sarabeths syltetøy og english mummins og english scones. Og de beste baguettene.

Syltetøyet til sarabeths er legendarisk, og akkurat så godt at man får lyst til å jafse i seg et helt glass. Det kan ofte være kø i butikkens hennes litt lenger oppe i gaten.

Så gikk vi hjem og spiste opp alt sammen, mens jeg lett bitter leste om Tweed Run (sesongens), som ble arrangert forrige helg. Jeg hadde oversett sykkelløpet, som jeg hadde tenkt å delta i på min sorte Brompton og iført en hacking jacket fra Cordings, og med slips, og tattersallsruter.

Tweed Run arrangeres også i London, og for de som er glade i 40-talls-antrekk, er dette et must. Det ideelle sykkelantrekk er selvsagt tweeddress five-piece, dvs. uten jakken, den lar man ligge hjemme, mens man har på vesten, luen, og nikkersene (four-plus eller two plus passer best til sykling). Tweed Run gjennomføres på idealtid, med noen innlagte pauser hvor man kan drikke te eller ta seg en lager eller en drink. Dette handler om å kose seg og ta tilbake sykkelsporten der den hører hjemme, nemlig som et transportmiddel mellom barer og puber.

Det var dagens andre råd (det første var å passe på å ha forsyninger av clotted cream), å kombinere edel og nobel sporting på sykkel med propre antrekk i tweed, og samtidig bidra til at alkoholkonsumet blir utjevnet utover dagen. Jeg synes at trafikken i new york ikke er så skremmende etter noen drinker, og min forakt for trikot-syklister blir litt mindre.

Signalet fra kunden

Det hadde seg slik at min kone nærmest tvang meg til å klippe håret. Jeg legger normalt ikke merke til hvordan håret mitt står ut til alle kanter, så jeg sjekket, og det viste seg å stemme. Derfor stakk jeg innom en frisør i strøket jeg bor, og fikk en avtale neste dag klokken 11.

Glad og fornøyd møtte jeg opp hos frisøren, fordi jeg forsto det slik at jeg faktisk skulle klippes kl.11.sharp. Det er godt mulig at dette innenfor den lokale frisørkontekst betyr 11-ish, eller at man minst må regne med en halv  times venting. Det vet jeg ikke noe om, og som den firkantede person jeg er, mener jeg at det da burde stått et oppslag på veggen om dette, noe slikt som at ventetid må påregnes.

Da en annen kunde, som sikkert var en av de lokale og faste, og som kom senere enn jeg, fikk slippe til, steg det et stort sinne frem i meg, og tok bolig i beslutningsevnen, og jeg reiste meg og sa at 25 minutter å vente var for mye, og så vandret jeg ut i gaten, og innså at det hadde skjedd noe med meg, det underfulle, det som er noe av hensikten med å bo på manhattan, nemlig hva byen gjør med deg, og ikke hva du kan gjøre for byen, som kennedy sikkert ville ha påpekt (det var vel egentlig en viss herr schlesinger som skrev talene hans).

Jeg har nå samlet meg, etter en rask tur rundt kvartalet, og jeg gikk på rødt, og jeg gikk fort og bestemt, slik at skolebarn og eldre skvatt redde til hver side. Det var new-yorkeren som tok bolig i meg, og det føltes godt, for som nordmann er jeg vant til å føye meg, og stå i kø, og vente tålmodig, for man skal jo ikke være til bry i norge, og man skal jo ikke gjøre noe vesen av seg heller (det må regnes som et uvesen).

Min kone, som har bodd noen år i denne byen, har enkelte ganger bare gått fra bordet mens vi har sittet og ventet på en kelner på en restaurant, og jeg har fulgt henne, i den tro at hun hadde hatt en dårlig dag på kontoret. Nå vet jeg bedre. Kunden bestemmer her borte, og derfor kommer kelneren med vann på bordet i løpet av ca 45 sekunder, ellers blir det ikke noe tips (15%). Kelnerne i denne byen blir sikkert sørgelig utnyttet og jobber ofte kun for tipsen, men til gjengjeld er de lærenemme.

Når jeg tenker meg om, har jeg hørt venner som har bodd i denne byen, bli sinte og opprørte i stemmen når de forteller om det slette service-nivået på restauranter i oslo. Det er for en kunde her borte, lett å venne seg til at man blir behandlet med respekt, fordi mannen bak disken gjerne vil ha pengene dine. Det er ikke sikkert de liker deg, eller respekterer deg som medmenneske, men det er et helt annet spørsmål.

Dagens råd til turister fra norge er å ta et oppgjør med seg selv før man ankommer manhattan, og bestemme seg for om man skal like god service, og kreve det som en selvfølge, og så videreføre dette der hjemme i tigerstaden etterpå. F.eks. ved å ikke gi tips i det hele tatt dersom servicen har vær dårlig.

Så får man ta igjen dersom det blir diskusjoner, og stå på sitt. Det heter seg at new-yorkere er uhøflige og sarkastiske, men til gjengjeld blir man iallefall ferdig med en situasjon, og det er jo en viss logikk i at livet er for kort tl å gå rundt og gnure og sutre over noe.

Dagens andre råd til turister er at dersom man havner i et munnhuggeri her i byen, trenger man ikke ta det personlig.  Det er bare det at folk flest her er ikke som nordmenn.

Beroligende utsikt mot elven

Det er nå nesten to uker siden jeg flyttet inn i mitt nye husvære ved elven her borte, dvs. upper east, manhattan, yorkville. Dagene har blitt kortere enn før, og jeg registerer at nedover east river flyr det gjess i plogform på vei sørover mot krokodillene og bleiepasientene i florida, fordi det har blitt høst oppe på labrador, der gjess trives godt i de sommerstille innlandsvann på denne siden av det kanadiske skjold (som faktisk la fra seg en del av sin steinmasse like ved mitt sommersted på bømlo på vestlandet. kollisjonen skjedde for rundt 400 millioner år siden, så akkurat dette har ikke stått i avisene. Den lokale grønnsteinen på bømlo stammer altså fra havbunnen utenfor labrador, og det skal den ha. Den gir en fantastisk god jord, rik på næring og lett kalkrik, og med god drenering).

Mine dager går ennå i ett, i en kontinuerlig bevegelse mellom butikken som selger plastbokser til oppbevaring av unødvendige gjenstander som har havnet på flyttelasset (men som man ikke vil kaste) og vår lokale landhandel, hvor vi kjøper fersk fisk og kjøtt som har sluppet unna injeksjonene av hormonene som bøndene her borte har lov til å bruke for å få kuene til å vokse fortere. Jeg har faktisk funnet belegg i litteraturen for at dette har ført til at amerikanske menn utvikler kvinnelige former, slik at fettet ikke bare legger seg rundt magen, men også rundt hoftene og rumpa. Det stemmer godt med mine observasjoner fra yorkville, hvor det er vanskelig å se forskjell mellom menn og kvinner bakfra. Ser man kvinner eller menn som vandrer grasiøst avgårde, dvs. beveger seg på en naturlig måte, er dette stort sett latinos eller andre grupper som ennå ikke er besudlet av den amerikanske hormoncoktailen.

Jeg går og handler hos kolonialen (agatas og valentina) nesten hver dag, og studerer nøye bevegelsene i ostedisken. kan man ane en liten diskriminering av franske oster til fordel for italienske? svaret er jo ja, for dette er en italiensk sjappe. Hver fredag og lørdag blir det kakespising. I uken lever jeg sunt, men i helgene går jeg løs på kakene til agata. De er helt fantastiske og smaker som de skal gjøre. En sitronmuffins smaker sitron, og den smaker som kaker gjorde da jeg var liten. Siden det er så mange typer italienske kaker, har jeg beregnet at jeg bare får gjennomspist kakedisken i løpet av ett år. En grusom skjebne, men det finnes mange som har det verre her borte, selv om selv uteliggerne er skjeldne å se, siden de muligens ikke har råd til de to dollarene og 25 centene man må hoste opp for å komme seg ned på subwayen. I det store og hele er det ekstremt lite tigging å se her borte, og rusbrukere har sikkert trukket ut til forstedene for å være i fred. Såvidt jeg har skjønt, fører politiet en hard linje mot de som er på gata, noe som har ført til at omtrent hele manhattan sør for harlem må regnes som mye tryggere enn oslo.

Dagens tema er taubåter. Hver dag når jeg står opp om morgenen, dvs. i morgengnyet, ser jeg morgenrøden farve himmelen i øst. Siden vi er på høyde med spania, går det fort for seg og det går neppe mer enn et kvarter fra den første blekrøde morgenrøden til solen stiger opp over horisonten, slik at den kan skinne over østsiden av øvre manhattan, og spesielt over yorkville, og vårt husvære ved elven ved 77 th og york aveneue, ved parken som ligger ned mot east river. Hvor det altså går båter hele tiden, og hvor tidevannet fosser inn med 6-8 knops (hudson elven har tidevann helt opp til albany, som forøvrig er delstatshovedstat).

En vanlig taubåt er ingen racerbåt, og den er vel heller bygget for kraft enn fart, og nettopp derfor klarer jeg ikke å la være å stå og glo på taubåter med eller uten slepetauet i en lekter, komme pilende med tidevannet i 20 knops fart. Det går ikke fort når det er flo eller fjære, men akkurat når det flør eller fjærer, er det veldig fart i båtene, og siden jeg er oppvokst ved fjorden, sittende på trammen med kikkerten, ivrig speidende etter båter, føler jeg meg hjemme her. Det stadig skiftende vannspeilet på east river gir meg ro i hjernen og det heter seg vissnok at når mennesker kan velge bosted fritt (sånn fra steinalderen av), velger man seg en hule med en gressbakke som skrår nedover mot vannet, slik at man kan se om det kommer fiender, eventuelt store flokker med sel eller grindhval. Det er en god følelse å sitte på verandaen og glo på east river.

Når jeg ikke ser på taubåter, eller turistbåter som har sine daglgie runder rundt manhattan (har ikke prøvd dette, men de som har gjort det, mener det er en fin måte å få et overblikk over byen, så hvis jeg ikke kommer på et godt råd i dag, må dette være rådet til tilreisende), er det utpakking og rydding som driver timene fremover, og gjør døgnet til en serie av kalkulasjoner over hvor mange plastkasser som får plass i skap eller på hylle. Jeg har nå blitt nokså god på å få tak i plastkasser til å oppbevare ting. Sorte kasser til rot, og gjennomsiktige til gjenstander man kan få bruk for, og derfor trenger å identifisere med et raskt blikk.

Så annenhver dag er jeg innom Container-Store på Lex og 58 th east, for å finne passende esker, eller hyllesystemer, eller dressposer i canvas, eller opphengssystemer. Nå har vi faktisk fått stuet ned eller fått hengt opp det meste i husværet vårt, bortsett fra på gjesterommet, som foreløpig har status som nasjonalt kriseområde. Målet er at også dette rommet skal være ordnet i løpet av neste uke.

Det er 25 år siden jeg flyttet sist, og det eneste jeg husker fra den prosessen, var at jeg lot ting stå i esker noen år. Denne gangen gjør jeg ting litt annerledes.

I løpet av dagen blir det også innkjøp av vin og mat til gjester. Vi skal ha våre første gjester på besøk, og de skal trakteres standsmessig, slik at praten går løst og ledig, og slik at promillenivået er tilpasset kveldens uformelle ramme, hvor det skal sludres om løst og fast fra gamlelandet, siden en av gjestene er på besøk derfra.

Dagens andre råd når man kommer til manhattan, er å finne seg en husvin eller to, slik at man slipper pinlige situasjoner ved å servere gjester overeiket hvitvin fra Sonora. Dette var faktisk en av de første oppgavene jeg gikk løs på da jeg kom bort hit i begynnelsen av august, og etter litt famling har jeg landet på tre viner som dekker bra behovet, og det er selvsagt en budsjettvennlig nebbiolo fra piedemonte, en cotes de rhone, og en god hvit cabernet, de to sistnevnte fra Frankrike.

Om vi bestiller noe mat eller kjøper inn selv, har jeg ikke helt funnet ut av. I det store og hele kommer dette prismessig ut på det samme, noe som selvsagt har blitt manifestert i størrelsen på et vanlig kjøkken her borte. De er på 3 kvm. max.

Gentrifiseringen

De er de andre, og oss. Vi innforståtte, vi som drar verden rundt for å oppleve det virkelige og autentiske liv, og hvor man ender som en hopi-antropolog vits av typen- hva er en typisk hopi-indianer familie, jo pappa, mamma, søster og bror og en antropolog som skal studere familien. I dag er denne personen gjerne erstattet av et vestlig middelklassepar som skal oppleve de som de som drar på charterferie ikke kan nå. Såvidt jeg kan forstå av travel-avdelingen til new york times, er det sibir, og peru som er de store og mest trendy reisemålene nå, gjerne med innlagt spa-opphold med tarmskylling og store mengder grønn te.

De andre her i byen, dvs. masseturistene, holder seg fra 60 th og downtown soho på jakt etter billige merkevaredameveskekopier eller the rea thing øverst på 5 th avenue hvor prada og prada-ish butikkene ligger.

Det ble tydelig for meg i går, på en søndag, at også jeg er i ferd med å bli gentrifisert på min måte. Her oppe på 77th east og york avenue lever jeg et intenst liv med å pakke opp esker med bøker og ting og faller i staver over hva man har tatt med seg, alt mens man går og shopper ost og rødvin og organiske egg på agathes borti gata, min favorittbutikk for øyeblikket, særlig fordi den har både fiskedisk og ostedisk. Den lokale vinhandleren er jeg ikke så imponert over, siden utvalget av vin basert på nebbiolo-druen er magert. Men jeg regner med at dette løser seg, hvis jeg tar den lange turen bort til Eilys (?) borte på 83 th og 3 th (tidligere min favoritt butikk foran dean & luca). Men jeg har blitt troløs, akkurat som folk her borte. haster av gårde for å oppleve nye ting, og har allerede glemt hva jeg gjorde i går, og derfor skriver jeg om det nå, den følelsen av å dra til et helt annet sted, da jeg tok subwayen fra 77 th og ned til 59 th og skulle treffe min kone på en interiørbutikk på madison avenue.

Det var som å dra på grisefest i althea eller rhodos. Det sto skrevet turister i pannen på de fleste jeg studerte, mens jeg satt i "plasser-mannen -din-her-i-denne- sofaen- mens-du shopper-avdelingen" hos en kjent møbelkjede, navnet glapp, noe med crayton &.

Jeg var slapp og følte meg uvel da vi dro oppover igjen til lex 77th og de hjemlige trakter, og jeg skjønte at jeg var blitt gentrifisert og så ned på turistene downtown, mens ting var på stell her oppe, på upper east, hvor vi handlet søndagsmiddag, og hvor folk går rart kledt, og noen har en liten kalott på toppen, og andre menn har langt skjegg med sort dress, og i dag er det vissnok yom kippur og columbus day på en gang, og det var et opptog på lex av i går, og sånn går dagene her oppe, mens jeg pakker opp bøker, og begynner å lese i dem før jeg vet ordet av det, og det er jo like greit, for det er jo ord som står ramset opp i bøkene, og så rydder jeg noen flere bøker frem, og tilbake, og kaster 50 kilo med emballasjepapir ned søppelsjakten, og føler meg hjemme, og er glad for at jeg er i hus, og at verdens beste og største bokhandel ligger noen blokker unna (på 86 th east).

Dagens råd til turister fra norge er følgende: Hold dere i soho og slike steder og unngå tilknytning til steder på manhattan hvor folk faktisk bor. Det blir ikke det samme når man har opplevd den andre siden.

Det tyske kvarter

Livets luner har gjort at jeg har giftet meg med en vakker kvinne som har foreldre fra Tyskland. Når vi skal hygge oss, spretter vi selvsagt en flaske tysk sekt, og har pølsefest med surkål til. Og så får min kone innejobb på manhattan, og vi finner oss endelig en bolig. I det tyske kvarter på manhattan. Yorkville.

Det var dagens oddsbombe, eller eventuelt det naturlige valg for en mann som har brukt sin innflytelse på å finne en bolig i et rolig område unna de verste turiststiene. Det har vi klart, her jeg sitter og venter på transport, med fem kofferter klar, og så kan jeg flytte inn i "the pavillion" på 77 th og york avenue.

I går måtte min kone gå på en av de mottagelsene hun stadig svipper innom for å ha en grunn til å kjøpe aftenkjoler, og da så jeg et snitt til å ha en egen privat pølsefest, for å markere mitt inntog i restene av den tyske verden på manhattan. Det sies at de fleste tyske butikkene forsvant på 80-tallet i dette strøket, men ennå fins alle pølsetyskeres bastion på manhattan, " Schaller & Weber" på 2 nd ave og 86 th east. der har de pølser som er like gode som de jeg kjøper i Dusseldorf eller Dortmund. og jeg kjøpte et pent utvalg og satte meg ned for å filosofere over livet. Konklusjon nr. 1 er at det skal bli fint å bo i et strøk som har en slik fantastisk kjøtthandel og slakter og at pølsene smakte særdeles bra.

Agathes like utenfor døra er en strålende matbutikk med en utsøkt fiskedisk og en like fin ostedisk og jeg klarte såvidt å snike meg forbi den like utsøkte kakedisken og pastadisken, enda pastadamen prøvde å bestikke meg med pasta fylt med gorgenzola. Det ble to oster, helt ukjente for meg, for planen for denne butikken (som jeg har et særlig ansvar for siden den er min lokalbutikk), er å spise seg gjennom ostedisk-utvalget, og skinkeutvalget (jeg registrerte at de var gode på serrano og patanegra-skinke). For sunnhetens skyld skal jeg også spise meg gjennom fiskedisken, for å lære meg alle navnene på fiskene som svømmer rundt her borte. Jeg ser for meg at jeg ennå er en liten fisk som svømmer rundt i en stor bolle som heter manhattan, og at jeg kommer til å vokse meg større hvis jeg spiser fisk som er mindre enn meg. Jeg tror det er sånn det foregår her borte.

De to ostene var italienske moliterno og incanestrato og jeg hadde heldigvis vett til å begynne å småspise av dem med en gang jeg kom hjem til hotellet. Det er en stygg sak at folk har lett for å sette ost i kjøleskapet. Ost som har ligget i ostedisken og så kommer hjem, er akkurat passe temperert og da er det en forbrytelse mot guden for oster å ikke begynne å spise med en gang. For meg var denne kvelden en vekselvirkning mellom ostene og pølsene, og jeg fant også ut at vinen jeg fant i kjøleskapet, en fransk hvitvin basert på sauvingon blanc , passet ypperlig til ostene og pølsene. Faktisk var kombinasjonen såpass bra at jeg googlet det hele og fikk bekreftet fra beste kokkehold at slike friske og syresterke viner passer godt til oster med personlighet og sjarme (oster som dufter sterkt).

Dagens råd må være at på manhattan kan man kjøpe seg en flaske vin og noen oster og litt brød og sette seg i parken og kose seg, særlig hvis man er en turist, som denne bloggen er beregnet på.

Det som ellers ligger meg særlig på hjertet akkurat nu, er at det er veldig stor forskjell mellom york avenue og 1 nd av, og da tenker jeg på selve følelsen. Mitt perspektiv er strengt lokalt, og handler om de få blokkene oppover mot hovedgaten der oppe (86 th east, den skal jeg flanere og skrive meg gjennom senere). York er søt, og så rolig at man ikke tror man er på manhattan. Det er akkurat passelig med trafikk heroppe, og for å få de små hjernecellene til å vibrere litt, har man gjort det slik at trafikken går begge veier på york aveneue (i likhet med 86 th). Noe som selvsagt setter store krav til logisk sans når man krysser gaten utenfor lys og tur (må man se seg om til begge sider?).

Dagens siste råd, som er at man aldri må slutte å lese eller skrive, er at det aldri kan gå riktig galt med usa sålenge barnes & nobles har en så fin bokhandel her(manhattans største og fineste, men så er det jo her oppe på upper east at de folkene som leser poesi,bor).

De siste setningene her, før min kone kommer brasende inn av døren for å sjekke om jeg har pakket koffertene, har jeg tenkt å bruke til å kommentere uvesentlige ting som f.eks. at jeg ikke passer inn i skjortesnittet til Banana Republic. Jeg var og prøvde i går, siden jeg hadde svettet meg over atlanterhavet dagen før. Jeg hadde hatt det for godt, for jeg var for feit over magen for å passe den skjorta. Nå vet jeg det, og jeg har fra nå av bare tenkt å snakke nedsettende om dette merket (som forøvrig har sin egen Madmen-kolleksjon i høst). I løpet av høsten skal jeg ta et skikkelig oppgjør med en del av skjorteprodusentene, det kan jeg her og nå love, på stående fot, i min klesblogg. Jeg regner med at det kun er Turnbull & Asser som finner nåde for mitt blikk, men det får være til en annen gang.

Nå hører jeg folk skriker og viker til bake ute på gangen, og jeg hører bestemte skritt, og da er det nok min kone som gjør sin entre på hotellet, denne gangen uten aftenskjole, siden klokken nu er 10.49. Da er det på tide og avslutte dagens blogging, og begynne å planlegge neste dags gnavsing av ost. Rapport følger.

The High-Line

Kom deg ned til Spicemarked-området, dvs. der et av de første spisestedene som er omtalt i denne bloggen ligger, nærmere bestemt Meatpacking-district. Dette ligger på vestsiden, nokså langt nede, mellom Gansevoort Street og Washingthon Street. Her begynner The High Line, en ypperlig søndagsutflukt med opplevelser knyttet til mondent byliv, og moderne byplanlegging, basert på økologiske tankegang.

Dette er den gamle jernbanelinjen for 100 år siden sørget for at søre-manhattan fikk kjøtt og flesk og mat og drikke til de tusen hjem og butikker og kneiper. Banen ble lagt oppe i lufta, sånn 15 meter oppe, og togene kjørte rett inn på slakteriene og varehusene. Derfor heter de meat-packing-district her nede. Så ble det stille på denne jernbanelinjen på 70- og 80-tallet, i takt med at trailere overtok all varelevering. Helt til noen entusiaster kalrte å overbevise byrådet om at dette ville bli en strålende spaserings-løype for byens flanører. Anlegget sto ferdig i 2009, og går til ca 30 th west. En fin tur på en times tid.

Dagens råd er å undersøke litt i strøket du gjerne starter turen, og spise lunch der. Bortsett fra Spicemarked, finnes det mange relativt mange gode steder å spise der. Gårsdagens runde viste at folks satt og drakk hvitvin og spiste Cobb-salater, og drakk champagne, drinker, sånn på en søndags ettermiddag. Det er greit å ha med seg litt ekstra penger her, for strøket, som nokså straks går over i Chelsea, hvsi du snur på skuldrene, vrimler av designer-butikker hvor damene kan kjøpe kjoler og sko med prislapper de stakkars ektemenn knapt har fantasi til å forestille seg. Vi snakker om Moscino og Furstenberg og alle de merkene som bemidlede kvinner i 40-årene gjerne rasker med seg, i full fart, mens de parkerer ektemann og barn på nærmeste hamburgerbar.

Etterpå går man opp på www.thehighline.org  og trasker avgårde. Man får et annerledes perspektiv på chelsea når man herfra ser ned på gatene, og cafene, og man kan sitte på benker og glo på hudson river, eller floraen (last gjerne ned planteliste fra nettstedet). Det rørende med valget av planter langs denne toglinjen (se gjerne på www.sivertshageblogg@blogspot.com for å se hva slags tanker jeg gjør meg om planter), er at beplantningen er basert på planter som vokste der før stedet ble kultivert, samt planter som tåler full sol, tørke, god drenering, eksponering. Det betyr et farvel til de linjerette rosebed og et jatakk til noe som kan forveksles med grass-lands med tørkesterke prærie-stauder, noen som vi er vante med å se i norske hager, og noen som vi ikke pleier å se (f.eks. Tricyrtis).

Lengst oppe har man også begynt å plante på sidene, og jeg la merke til at det var gode valg som var gjort, dvs. mangolia. Det kan aldri gå helt galt dersom man planter magnolia i et land hvor sørstatenes nasjonaltre er bull-bay, dvs. en eviggrønn magnolia med store, sterkt duftende hvite blomster.

Mens magnolia i norge er lett marginal og strir med frostskader, tåler magnolia de samme kalde vintrene her bor mye bedre, fordi grener og knopper er mye bedre innvintret, dvs. at varmesummen er mye større (lengre og varmere vekstsesong).

Dersom man har en viss interesse av hagebruk, er det greit å vite at den løsningen man har valgt på The-High-Line, også har funnet seg et nedslagsfelt på The Chelsea Flower Show, verdens største og mest innflytelsesrike hageutstilling. Jeg har vært på Chelsea de siste 3 årene, og mener helt bestemt at hagetrenden nå er å ha fokus på lettstelte løsninger som ligner mer hvordan planter vokser i naturen enn hvordan de har det i et bed, hvor man har beplantning i rekker, mens man luker hver uke, med vinkeljern og ugressmiddel.

Det er blikket, og forsåvidt konteksten, som definerer om mose og prærie-roser er vakkert, eller bare ugress.

Det var dagens råd, og man må gjerne etterpå gå på amazon og kjøpe seg noen skikkelige klassiske engelske hagebøker av f.eks. Graham Thomas (boken: plants for ground cover) eller Christopher Lloyd (boken: the well-tempered garden). Da vil man se at disse to grand old men i engelsk hagelitteratur på mange måter foregrep de løsninger som man har valgt på The -High-Line.

Nå blir det tre ukers opphold på denne bloggen, for nå må jeg reise litt rundt og samle inn strøtanker og frø, og delta i sauesankingen der hjemme, uten bredbånd.

Et godt sted for etterhandel-brunch

Man drar til soho for å handle sko og klær, og derfor hører en tur ned hit med når man har noen dager på manhattan. Det er verdt å nevne at Patagonia har sin flagship-store her nede også, og for turentusiaster kan man her få god tur-kvalitet til halv pris av det man betaler i gamlelandet.

Dagens råd er å spise lunch, dvs. brunch på cafe aurora i 510 Broom Street. Det gjorde jeg på lørdag, etter å ha streifet rundt i soho på jakt etter en regnbukse, som forøvrig viste seg å være utsolgt i min størrelse. Det har vært mye regn i nyc de siste ukene. Min kone var imidlertid fornøyd etter å ha kommet over et par  tretorn regnstøvler på salg.

Dette feiret vi med brunch, sånn i 15-tiden, og da var vi klare for det som newyorkere gjerne gjør på cafe i helgene, dvs. noen drinker og f.eks. eggs benedict (stedet tilbyr denne retten tilberedt på tre ulike måter). Stedet hadde som seg hør og bør drinkemeny til 10 dollar drinken og det ble bellinies.

Sett med norske øyne er vel en større eller mindre lunch på ettermiddagen skummelt kontinentalt, og det er det sikkert, og så leser man aviser, og drikker sin kaffe (som var veldig god på dette stedet, som vel var italienskinspirert), og skyller ned noen drinker, og så blir folkehavet der ute litt lunere når man går videre, og man tar det mer som livets gang når man støter på folkemengder som kommer fra UK og går litt annerledes-venstrevis, eller turister som stopper opp på fortauet, og således lager lokale trafikk-korker. Det går ofte bra, men går man sakte her i byen, risikerer man å bli gått ned. Tempoet er relativt stort når man haster avgårde. Det er noe denne byer gjør med deg. Du begynner å gå fortere, og du lurer alltid på hva som er rundt neste hjørne.

Under er en, av mange, oppskrifter på eggs benedict. Her i byen går det gjerne på engelske muffins som har fått seg en runde i toast-jernet, og god skinke. Spinat er for de som vil bli sterke.

Posjerte egg: 
4 egg
3-4 ss eddik
1 ts salt
ca. 1 l vann

100 g spinat
litt smør
1 båt hvitløk
salt
pepper
4 skiver brød
4 skiver røkt kalkunpålegg

Hollandaisesaus: 
2 eggeplommer
75 g smeltet smør
1 ss sitronsaft
salt
pepper

• Kok opp vann og tilsett eddik og salt. Knekk eggene i en kopp. Rør om i vannet med tresleiv til det dannes en «syklon» i midten. Ha i eggene og ta kjelen av platen. La eggene ligge i vannet i 3-4 minutter. Ta opp eggene med en hullsleiv og legg dem på et kjøkkenpapir.

Smelt smøret til sausen. Ha eggeplommene i en stålbolle. Tilsett sitronsaft og litt salt. Visp eggeplommene over en kjele med varmt vann og spe forsiktig med det smeltede smøret. Smak til med salt og pepper. 

Skyll spinaten godt. Surr den raskt i ei stekepanne i litt smør. Vend rundt spinaten med en hvitløkbåt på en gaffel. Smak til med salt, pepper.

Ha kalkunpålegg på brødskivene. Fordel spinaten over og legg på de posjerte eggene. Hell over sausen.