Signalet fra kunden

Det hadde seg slik at min kone nærmest tvang meg til å klippe håret. Jeg legger normalt ikke merke til hvordan håret mitt står ut til alle kanter, så jeg sjekket, og det viste seg å stemme. Derfor stakk jeg innom en frisør i strøket jeg bor, og fikk en avtale neste dag klokken 11.

Glad og fornøyd møtte jeg opp hos frisøren, fordi jeg forsto det slik at jeg faktisk skulle klippes kl.11.sharp. Det er godt mulig at dette innenfor den lokale frisørkontekst betyr 11-ish, eller at man minst må regne med en halv  times venting. Det vet jeg ikke noe om, og som den firkantede person jeg er, mener jeg at det da burde stått et oppslag på veggen om dette, noe slikt som at ventetid må påregnes.

Da en annen kunde, som sikkert var en av de lokale og faste, og som kom senere enn jeg, fikk slippe til, steg det et stort sinne frem i meg, og tok bolig i beslutningsevnen, og jeg reiste meg og sa at 25 minutter å vente var for mye, og så vandret jeg ut i gaten, og innså at det hadde skjedd noe med meg, det underfulle, det som er noe av hensikten med å bo på manhattan, nemlig hva byen gjør med deg, og ikke hva du kan gjøre for byen, som kennedy sikkert ville ha påpekt (det var vel egentlig en viss herr schlesinger som skrev talene hans).

Jeg har nå samlet meg, etter en rask tur rundt kvartalet, og jeg gikk på rødt, og jeg gikk fort og bestemt, slik at skolebarn og eldre skvatt redde til hver side. Det var new-yorkeren som tok bolig i meg, og det føltes godt, for som nordmann er jeg vant til å føye meg, og stå i kø, og vente tålmodig, for man skal jo ikke være til bry i norge, og man skal jo ikke gjøre noe vesen av seg heller (det må regnes som et uvesen).

Min kone, som har bodd noen år i denne byen, har enkelte ganger bare gått fra bordet mens vi har sittet og ventet på en kelner på en restaurant, og jeg har fulgt henne, i den tro at hun hadde hatt en dårlig dag på kontoret. Nå vet jeg bedre. Kunden bestemmer her borte, og derfor kommer kelneren med vann på bordet i løpet av ca 45 sekunder, ellers blir det ikke noe tips (15%). Kelnerne i denne byen blir sikkert sørgelig utnyttet og jobber ofte kun for tipsen, men til gjengjeld er de lærenemme.

Når jeg tenker meg om, har jeg hørt venner som har bodd i denne byen, bli sinte og opprørte i stemmen når de forteller om det slette service-nivået på restauranter i oslo. Det er for en kunde her borte, lett å venne seg til at man blir behandlet med respekt, fordi mannen bak disken gjerne vil ha pengene dine. Det er ikke sikkert de liker deg, eller respekterer deg som medmenneske, men det er et helt annet spørsmål.

Dagens råd til turister fra norge er å ta et oppgjør med seg selv før man ankommer manhattan, og bestemme seg for om man skal like god service, og kreve det som en selvfølge, og så videreføre dette der hjemme i tigerstaden etterpå. F.eks. ved å ikke gi tips i det hele tatt dersom servicen har vær dårlig.

Så får man ta igjen dersom det blir diskusjoner, og stå på sitt. Det heter seg at new-yorkere er uhøflige og sarkastiske, men til gjengjeld blir man iallefall ferdig med en situasjon, og det er jo en viss logikk i at livet er for kort tl å gå rundt og gnure og sutre over noe.

Dagens andre råd til turister er at dersom man havner i et munnhuggeri her i byen, trenger man ikke ta det personlig.  Det er bare det at folk flest her er ikke som nordmenn.