Det er nå nesten to uker siden jeg flyttet inn i mitt nye husvære ved elven her borte, dvs. upper east, manhattan, yorkville. Dagene har blitt kortere enn før, og jeg registerer at nedover east river flyr det gjess i plogform på vei sørover mot krokodillene og bleiepasientene i florida, fordi det har blitt høst oppe på labrador, der gjess trives godt i de sommerstille innlandsvann på denne siden av det kanadiske skjold (som faktisk la fra seg en del av sin steinmasse like ved mitt sommersted på bømlo på vestlandet. kollisjonen skjedde for rundt 400 millioner år siden, så akkurat dette har ikke stått i avisene. Den lokale grønnsteinen på bømlo stammer altså fra havbunnen utenfor labrador, og det skal den ha. Den gir en fantastisk god jord, rik på næring og lett kalkrik, og med god drenering).
Mine dager går ennå i ett, i en kontinuerlig bevegelse mellom butikken som selger plastbokser til oppbevaring av unødvendige gjenstander som har havnet på flyttelasset (men som man ikke vil kaste) og vår lokale landhandel, hvor vi kjøper fersk fisk og kjøtt som har sluppet unna injeksjonene av hormonene som bøndene her borte har lov til å bruke for å få kuene til å vokse fortere. Jeg har faktisk funnet belegg i litteraturen for at dette har ført til at amerikanske menn utvikler kvinnelige former, slik at fettet ikke bare legger seg rundt magen, men også rundt hoftene og rumpa. Det stemmer godt med mine observasjoner fra yorkville, hvor det er vanskelig å se forskjell mellom menn og kvinner bakfra. Ser man kvinner eller menn som vandrer grasiøst avgårde, dvs. beveger seg på en naturlig måte, er dette stort sett latinos eller andre grupper som ennå ikke er besudlet av den amerikanske hormoncoktailen.
Jeg går og handler hos kolonialen (agatas og valentina) nesten hver dag, og studerer nøye bevegelsene i ostedisken. kan man ane en liten diskriminering av franske oster til fordel for italienske? svaret er jo ja, for dette er en italiensk sjappe. Hver fredag og lørdag blir det kakespising. I uken lever jeg sunt, men i helgene går jeg løs på kakene til agata. De er helt fantastiske og smaker som de skal gjøre. En sitronmuffins smaker sitron, og den smaker som kaker gjorde da jeg var liten. Siden det er så mange typer italienske kaker, har jeg beregnet at jeg bare får gjennomspist kakedisken i løpet av ett år. En grusom skjebne, men det finnes mange som har det verre her borte, selv om selv uteliggerne er skjeldne å se, siden de muligens ikke har råd til de to dollarene og 25 centene man må hoste opp for å komme seg ned på subwayen. I det store og hele er det ekstremt lite tigging å se her borte, og rusbrukere har sikkert trukket ut til forstedene for å være i fred. Såvidt jeg har skjønt, fører politiet en hard linje mot de som er på gata, noe som har ført til at omtrent hele manhattan sør for harlem må regnes som mye tryggere enn oslo.
Dagens tema er taubåter. Hver dag når jeg står opp om morgenen, dvs. i morgengnyet, ser jeg morgenrøden farve himmelen i øst. Siden vi er på høyde med spania, går det fort for seg og det går neppe mer enn et kvarter fra den første blekrøde morgenrøden til solen stiger opp over horisonten, slik at den kan skinne over østsiden av øvre manhattan, og spesielt over yorkville, og vårt husvære ved elven ved 77 th og york aveneue, ved parken som ligger ned mot east river. Hvor det altså går båter hele tiden, og hvor tidevannet fosser inn med 6-8 knops (hudson elven har tidevann helt opp til albany, som forøvrig er delstatshovedstat).
En vanlig taubåt er ingen racerbåt, og den er vel heller bygget for kraft enn fart, og nettopp derfor klarer jeg ikke å la være å stå og glo på taubåter med eller uten slepetauet i en lekter, komme pilende med tidevannet i 20 knops fart. Det går ikke fort når det er flo eller fjære, men akkurat når det flør eller fjærer, er det veldig fart i båtene, og siden jeg er oppvokst ved fjorden, sittende på trammen med kikkerten, ivrig speidende etter båter, føler jeg meg hjemme her. Det stadig skiftende vannspeilet på east river gir meg ro i hjernen og det heter seg vissnok at når mennesker kan velge bosted fritt (sånn fra steinalderen av), velger man seg en hule med en gressbakke som skrår nedover mot vannet, slik at man kan se om det kommer fiender, eventuelt store flokker med sel eller grindhval. Det er en god følelse å sitte på verandaen og glo på east river.
Når jeg ikke ser på taubåter, eller turistbåter som har sine daglgie runder rundt manhattan (har ikke prøvd dette, men de som har gjort det, mener det er en fin måte å få et overblikk over byen, så hvis jeg ikke kommer på et godt råd i dag, må dette være rådet til tilreisende), er det utpakking og rydding som driver timene fremover, og gjør døgnet til en serie av kalkulasjoner over hvor mange plastkasser som får plass i skap eller på hylle. Jeg har nå blitt nokså god på å få tak i plastkasser til å oppbevare ting. Sorte kasser til rot, og gjennomsiktige til gjenstander man kan få bruk for, og derfor trenger å identifisere med et raskt blikk.
Så annenhver dag er jeg innom Container-Store på Lex og 58 th east, for å finne passende esker, eller hyllesystemer, eller dressposer i canvas, eller opphengssystemer. Nå har vi faktisk fått stuet ned eller fått hengt opp det meste i husværet vårt, bortsett fra på gjesterommet, som foreløpig har status som nasjonalt kriseområde. Målet er at også dette rommet skal være ordnet i løpet av neste uke.
Det er 25 år siden jeg flyttet sist, og det eneste jeg husker fra den prosessen, var at jeg lot ting stå i esker noen år. Denne gangen gjør jeg ting litt annerledes.
I løpet av dagen blir det også innkjøp av vin og mat til gjester. Vi skal ha våre første gjester på besøk, og de skal trakteres standsmessig, slik at praten går løst og ledig, og slik at promillenivået er tilpasset kveldens uformelle ramme, hvor det skal sludres om løst og fast fra gamlelandet, siden en av gjestene er på besøk derfra.
Dagens andre råd når man kommer til manhattan, er å finne seg en husvin eller to, slik at man slipper pinlige situasjoner ved å servere gjester overeiket hvitvin fra Sonora. Dette var faktisk en av de første oppgavene jeg gikk løs på da jeg kom bort hit i begynnelsen av august, og etter litt famling har jeg landet på tre viner som dekker bra behovet, og det er selvsagt en budsjettvennlig nebbiolo fra piedemonte, en cotes de rhone, og en god hvit cabernet, de to sistnevnte fra Frankrike.
Om vi bestiller noe mat eller kjøper inn selv, har jeg ikke helt funnet ut av. I det store og hele kommer dette prismessig ut på det samme, noe som selvsagt har blitt manifestert i størrelsen på et vanlig kjøkken her borte. De er på 3 kvm. max.
Herlig lektyre - men utgjort at i dette mylderet av fugler, mat, båter, tiggere etc så er det som brant seg inn i pannebrasken min det mentale bildet av kakedisken. akk, kaker!!
SvarSlett