Tett trafikk

Det hender jeg ruster meg ut til en sykkeltur i parken. Det er særlig på de litt mer grå dagene, når vinden rusker i høstløvet, og bringer inn frisk havluft over manhattan, at jeg triver tak i min brompton, som altså ikke er en sykkel, men et personlig transportsystem, og kjører ut på 77 th og york av. vestover. over 1 og 2 og 3 og så blir man lett stående. Noe jeg synes er helt greit, men som bilister flest ikke synes er greit. litt amper stemning, som skyldes at kulturen her borte, og forsåvidt den eneste muligheten for å lesse av noe, er å stoppe. midt i gaten, og så får alle andre vente, iallefall dersom det er tale om lastebiler.

Her borte, vestover, mot parken, bor de rike, og de har ofte bil som henter seg, og noen har privatsjåfører, eller hushjelp fra puertorico som også kjører bil. Har man penger, vil folk vente på deg, muligens i håp om å få seg en skilling eller tips som det heter her, og dette har også forplantet seg til trafikken. De rike lar gjerne bilen stå og vente, mens man legger på den siste pedikyren, eller hva man nå kliner på leppene eller vippene her oppe på botox hills, og således skapes det køer, og egne økosystemer for biler, som står og tuter lett, selv om det er forbudt, fordi de har råd til å betale boten. Jeg tror ikke dette er noe typisk for manhattan. Folk med mye penger oppfører seg stort sett likt over alt i verden, og disse fruene, på vei ut i bilen til lunch med venninner, etter at de har brukt noen timer til å kle seg opp, og la seg bli sminket, er vel ikke verre enn andre fruer som har samme livsstil i andre byer. De sier exuzzze mi og prøver å dupere deg og patronalisere deg så godt de kan når du står i veien for dem, eller holder på å sykle dem ned, som jeg ofte har lyst til her borte, ved park avenune.

Mitt råd til norske turister er å gå dem ned. Ikke hør på hva de sier, de vil bare at du skal flytte deg slik at de kan gå videre. Det er lov å være norsk og ha ryggsekk på, og snu deg fort, slik at de får ryggsekken rett i trynet. Det er i det hele tatt mye morro man kan ha med ryggseklk på, og fine fruer som mener du står i veien har ikke nødvendigvis noen begreper om de store norske ryggsekker med store og tunge pakker inni.

Jeg kiler meg inn mellom bilrekken som står der og venter på fruen som skal til lunch, og kjører videre vestover, og til parken, der innkjøringen på 79 theast  ikke er beregnet på syklister. Dette er min tid som forbryter. Her står det skilt overalt om at det er forbudt å kjøre sykkel på veiene og stiene inn mot den store sykkelveien som går rundt parken. Jeg sykler videre, og passer på å vingle så mye at jeg virker som en forvirret turist fra norge eller noe sånt, som ikke kan forventes å kunne lese engelsk. Det er ikke så mye politi her, selv om parken faktisk har sin  egen politistyrke, hvorav noen kjører rundt i sånne små piaggo-mopeder med tre hjul. De ligger sikkert på lur bak trestammene, for å ta syklister for uvettig kjøring. Dette er mitt andre råd til norske turister som leier sykkel i parken. Sørg for å velge en så inkonsistent sykkelstil at selv uppereast fruene som er ute med hunden sin, ikke tør brøle til deg at du ikke skal sykle på spaserstiene. Du bør spre frykt rundt deg, og sørge for at folk tror at du nesten har mistet kontrollen over alle pedalene, og girene, og bremsene, og vannflasker som kommer farende ut av lommen din som et prosjektil, klar til å klaske til de stramme og oppløftede kinnene til disse damene, som egentlig  har godt å å føle redsel og spenning. Det kan være den eneste følelsen de har den dagen.