Dette er den gamle jernbanelinjen for 100 år siden sørget for at søre-manhattan fikk kjøtt og flesk og mat og drikke til de tusen hjem og butikker og kneiper. Banen ble lagt oppe i lufta, sånn 15 meter oppe, og togene kjørte rett inn på slakteriene og varehusene. Derfor heter de meat-packing-district her nede. Så ble det stille på denne jernbanelinjen på 70- og 80-tallet, i takt med at trailere overtok all varelevering. Helt til noen entusiaster kalrte å overbevise byrådet om at dette ville bli en strålende spaserings-løype for byens flanører. Anlegget sto ferdig i 2009, og går til ca 30 th west. En fin tur på en times tid.
Dagens råd er å undersøke litt i strøket du gjerne starter turen, og spise lunch der. Bortsett fra Spicemarked, finnes det mange relativt mange gode steder å spise der. Gårsdagens runde viste at folks satt og drakk hvitvin og spiste Cobb-salater, og drakk champagne, drinker, sånn på en søndags ettermiddag. Det er greit å ha med seg litt ekstra penger her, for strøket, som nokså straks går over i Chelsea, hvsi du snur på skuldrene, vrimler av designer-butikker hvor damene kan kjøpe kjoler og sko med prislapper de stakkars ektemenn knapt har fantasi til å forestille seg. Vi snakker om Moscino og Furstenberg og alle de merkene som bemidlede kvinner i 40-årene gjerne rasker med seg, i full fart, mens de parkerer ektemann og barn på nærmeste hamburgerbar.
Etterpå går man opp på www.thehighline.org og trasker avgårde. Man får et annerledes perspektiv på chelsea når man herfra ser ned på gatene, og cafene, og man kan sitte på benker og glo på hudson river, eller floraen (last gjerne ned planteliste fra nettstedet). Det rørende med valget av planter langs denne toglinjen (se gjerne på www.sivertshageblogg@blogspot.com for å se hva slags tanker jeg gjør meg om planter), er at beplantningen er basert på planter som vokste der før stedet ble kultivert, samt planter som tåler full sol, tørke, god drenering, eksponering. Det betyr et farvel til de linjerette rosebed og et jatakk til noe som kan forveksles med grass-lands med tørkesterke prærie-stauder, noen som vi er vante med å se i norske hager, og noen som vi ikke pleier å se (f.eks. Tricyrtis).
Lengst oppe har man også begynt å plante på sidene, og jeg la merke til at det var gode valg som var gjort, dvs. mangolia. Det kan aldri gå helt galt dersom man planter magnolia i et land hvor sørstatenes nasjonaltre er bull-bay, dvs. en eviggrønn magnolia med store, sterkt duftende hvite blomster.
Mens magnolia i norge er lett marginal og strir med frostskader, tåler magnolia de samme kalde vintrene her bor mye bedre, fordi grener og knopper er mye bedre innvintret, dvs. at varmesummen er mye større (lengre og varmere vekstsesong).
Dersom man har en viss interesse av hagebruk, er det greit å vite at den løsningen man har valgt på The-High-Line, også har funnet seg et nedslagsfelt på The Chelsea Flower Show, verdens største og mest innflytelsesrike hageutstilling. Jeg har vært på Chelsea de siste 3 årene, og mener helt bestemt at hagetrenden nå er å ha fokus på lettstelte løsninger som ligner mer hvordan planter vokser i naturen enn hvordan de har det i et bed, hvor man har beplantning i rekker, mens man luker hver uke, med vinkeljern og ugressmiddel.
Det er blikket, og forsåvidt konteksten, som definerer om mose og prærie-roser er vakkert, eller bare ugress.
Det var dagens råd, og man må gjerne etterpå gå på amazon og kjøpe seg noen skikkelige klassiske engelske hagebøker av f.eks. Graham Thomas (boken: plants for ground cover) eller Christopher Lloyd (boken: the well-tempered garden). Da vil man se at disse to grand old men i engelsk hagelitteratur på mange måter foregrep de løsninger som man har valgt på The -High-Line.
Nå blir det tre ukers opphold på denne bloggen, for nå må jeg reise litt rundt og samle inn strøtanker og frø, og delta i sauesankingen der hjemme, uten bredbånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar