Boligen er i boks

De siste dagene har det ikke vært mulig å blogge. Fordi man f.eks. plutselig fikk beskjed om å skaffe 360.000 us dollar i garanti. Men ikke som bankgaranti. Nei, en privatperson måtte innestå for beløpet, us-credit. I dag føler jeg på meg at jeg kommer til å gi mange råd, og de fleste er rettet til folk som skal leie bolig på manhattan. Et av rådene er at de ulike boligselskapene har forskjellige rutiner og krav, og at de stakkars saksbehandlerne man møter på rent office, til punkt og prikke må følge reglementet. Hvis ikke får man sparken. Amerikansk arbeidsliv er nådeløst, og effekten er at folk er livredde for å gjøre en feil, og da følger man boken slavisk. Sånn er det, og da hjelper det ikke å si at man kan skaffe bankgaranti, dersom det i boken til utleier står "US-credit".

Boligselskapet vi til slutt endte hos, Glenwood, krevde heldigvis bare tre måneders husleie i forskudd/garanti. Men pengene kunne ikke komme fra den som skal betale husleien, nemlig min kones arbeidsgiver (hun har fast arbeid og innejobb, dvs. kontor med fin utsikt). Pengene måtte komme fra oss, dvs. en privatperson. Derfor måtte vi i en bank, og forhandle om å få lov til å åpne en konto (som krever fast adresse, som vi bestemt påpekte vi nå hadde (nesten), og så, mens vi satt og svettet av redsel på at utleier ville la leiligheten gå til noen andre, siden vi hadde problemer med å skrive ut sjekken, satt vi og ventet på at pengene til vår nye konto skulle trenge seg gjennom finanskanalen (via hurtigoverføring). Jeg fikk et visst inntrykk av at å foreta en slik manøver ville innebære audiens hos banksjefen.

Vi trodde at pengene ville komme straks, men det tok faktisk 7 timer. Som vår adviser i banken påpekte (han er nå vår personlige investeringsrådgiver, siden vi måtte gi inntrykk av at vi hadde veldig mange penger, for å få litt fart på sakene). Han kunne se på skjermen at pengene var på vei, men de var ikke helt inne på vår konto. Fenomenet heter vel på norsk rentenapping og er med dagens børsfall og uro, sikkert den sikreste måten en bank kan gjøre risikofri fortjeneste på.

Helt på slutten av dagen lykkes det endelig for våre penger å trenge seg inn på vår us-konto, sikkert etter at de har blitt inspisert av amerikanske etater hvor det jobber folk som går med solbriller innendørs. Så var det en ny time i kø, for å få utstedt certified sjekker, som er mye finere enn vanlige sjekker, som ikke var gode nok for boligselskapet. Deretter var det å halse opp til yorkville, hvor vi skal bo, og håpe på at ingen andre hadde snappet opp vår bopel rett foran nesen på oss.

Mitt råd i denne sammenheng er altså å alliere seg med en amerikansk privatperson, og føre over penger  til vedkommende, slik at man unngår å miste tid når man jobber med å overføre penger ( som man i norge hadde gjort der og da, med amex eller visa).

Nordmenn som leietakere, selv med garanti fra arbeidsgiver, blir klassifisert som europeiske, dvs. på lag med greske statlige selskaper, som man har fått med seg ikke er kredittverdige. Vi hadde ikke noe inntrykk av at utleierne vi møtte, betraktet nordmenn som solide og gode leietakere. På manhattan blir man i stedet betraktet som mulig kjeltring, siden man bl.a. ikke har en US-credit-history.

Mitt neste råd (har allerede mistet oversikten over antallet) er at boligjakten bør skje i uken, og ikke i helgene. Grunnen til dette er at man mange steder må betale inn penger, f.eks. som søknadsgebyr, mens  man blir vurdert som uverdig eller verdig leietaker, eller, dersom man av uklare grunner blir funnet verdig der og da (som kan skje, siden man jo vanligvis fyller kravene til inntekt og plettfri credit-history), må man betale inn penger for å holde av boligen inntil man betaler inn fulle garantier og skriver kontrakt.

I løpet av helgen har vi også forbrutt oss grovt mot meglerskikk og avtalejussen i usa. vissnok. No more nice guy. Vi startet med en inkompetent, men hyggelig megler, før vi skjønte at vi måtte gå bak ryggen til meglerne og ha mange gående (vi brukte 4). Meglerne får 12 % av første års husleie dersom de finner bolig til oss, men ingenting dersom de ikke finner noe. Den grove forbrytelsen var vel at vi skrev kontrakt med to selskaper, som viste seg å være ett, for å holde to leiligheter unna markedet over langhelgen(laborday på mandagen). De ble sinte, og vi ble kjeften huden full av det ene selvskapet, men vi gamblet på at grådigheten hos utleier var vår venn, noe som viste seg å stemme. Cash is the king på manhattan.

Min kone er allerede i gang med å møblere leiligheten virtuelt(vi får ikke møblene våre før om en måned minst). Jeg nøyer meg med å opptre som en vanlig forbruker, og det er å hente inn informasjon som bekrefter at vårt valg var godt. (sjekk yorkville på wiki)

 Strøket, for innvidde Yorkville (77 th east og York av), passer et middelaldrende ektepar(jeg er middelaldrende, men ung til sinns, min kone er yngre). Jeg ser for meg en dag i november, mens solen ligger lavt over byen, og bilene sklir på løvet i gatene, som har blandet seg med hundeskitt og rester av pizza. Det har kommet et høstlig drag over luften, noe som for meg er et kraftig signal om at det nå er på tide å ta frem samlingen av tweed og robuste full brogue Trickers. Fra min bolig kan jeg da ettertenksomt flanere bort til parken på 10 minutter, der jeg selvsagt setter meg på en benk for å skule mistenksomt mot folk som jogger. Strøket er tilpasset et rolig liv for menn som leser vinanmeldelser, mens man mumser ost fra den lokale langeren på 80 th east og 3 av. Strøket kan sammenlignes med Frogner, sånn i Oslo-målestokk. Jeg regner med at jeg i løpet av de neste årene kommer til å bli dypt konservativ og begynne å nilese Ayn Rand (alle jeg kjenner som har blitt rike, snakker hele tiden om den forfatteren, så det er vel på tide å begynne å slite seg gjennom den ubehjelplige og pompøse  prosaen som hun er kjent for), men sålenge jeg får bo her i byen, er det helt greit.

Farvel til Soho, og alle de fine bulene i East Village. I stedet får jeg utsikt over east river, et stille sted, og en fransk cafe rett over gaten. Det er heller ikke til å stikke under en stol at valget mellom mindre plass, ingen balkong og mulige kakelakker i Chelsea eller East Village og en nyopppusset stor leilighet med balkong og utsikt her oppe på upper east var enkelt. For min egen del er det helt greit å dra ned til Soho og Meatpacker District og Village etc når man vil. Man trenger ikke bo midt oppi alle turistene.

Det er vissnok slik at man får mest plass for pengene her oppe på upper east, mens de hotte stedene å bo er downtown. Hvis man er singel og skal bruke tiden til å plukke opp damer på trendy cafér, må man sikkert downtown. Jeg trodde det var i vaskekjelleren eller på muséer man plukket opp damer jeg, men mye kan ha forandret seg siden jeg var på det markedet.

Fra denne enklaven her oppe i det stillere øst, har man rike muligheter til å gå rett bort til  Metropolitan Museum (ved parken og 90 th east). Jeg har allerede bestilt meg årskort. Såvidt jeg husker holder også Whitney til her oppe, slik at jeg kan holde meg orientert om moderne kunst. (jeg har allerede innledet forhandlinger med min kone om at bøkene skal sorteres etter farve, slik at jeg kan ha konseptuell kunst på veggen).

Den siste uken har vært opprivende, med husvære som vi trodde vi hadde, som vi ikke fikk lov til å leie, og en prosess der vi stadig har nedjustert våre krav til bolig, i takt med det vi har fått servert.  Nå kan vi puste ut og senke skuldrene, mens vi sier til hverandre at vi ikke skal kjøpe noen nye møbler, for ingenting er så flaut som en overmøblert leilighet. Jeg må nok snakke med min lokale innredningsekspert Cecilie for å få tips om hvordan man holder romfølelsen i sjakk.