The High-Line

Kom deg ned til Spicemarked-området, dvs. der et av de første spisestedene som er omtalt i denne bloggen ligger, nærmere bestemt Meatpacking-district. Dette ligger på vestsiden, nokså langt nede, mellom Gansevoort Street og Washingthon Street. Her begynner The High Line, en ypperlig søndagsutflukt med opplevelser knyttet til mondent byliv, og moderne byplanlegging, basert på økologiske tankegang.

Dette er den gamle jernbanelinjen for 100 år siden sørget for at søre-manhattan fikk kjøtt og flesk og mat og drikke til de tusen hjem og butikker og kneiper. Banen ble lagt oppe i lufta, sånn 15 meter oppe, og togene kjørte rett inn på slakteriene og varehusene. Derfor heter de meat-packing-district her nede. Så ble det stille på denne jernbanelinjen på 70- og 80-tallet, i takt med at trailere overtok all varelevering. Helt til noen entusiaster kalrte å overbevise byrådet om at dette ville bli en strålende spaserings-løype for byens flanører. Anlegget sto ferdig i 2009, og går til ca 30 th west. En fin tur på en times tid.

Dagens råd er å undersøke litt i strøket du gjerne starter turen, og spise lunch der. Bortsett fra Spicemarked, finnes det mange relativt mange gode steder å spise der. Gårsdagens runde viste at folks satt og drakk hvitvin og spiste Cobb-salater, og drakk champagne, drinker, sånn på en søndags ettermiddag. Det er greit å ha med seg litt ekstra penger her, for strøket, som nokså straks går over i Chelsea, hvsi du snur på skuldrene, vrimler av designer-butikker hvor damene kan kjøpe kjoler og sko med prislapper de stakkars ektemenn knapt har fantasi til å forestille seg. Vi snakker om Moscino og Furstenberg og alle de merkene som bemidlede kvinner i 40-årene gjerne rasker med seg, i full fart, mens de parkerer ektemann og barn på nærmeste hamburgerbar.

Etterpå går man opp på www.thehighline.org  og trasker avgårde. Man får et annerledes perspektiv på chelsea når man herfra ser ned på gatene, og cafene, og man kan sitte på benker og glo på hudson river, eller floraen (last gjerne ned planteliste fra nettstedet). Det rørende med valget av planter langs denne toglinjen (se gjerne på www.sivertshageblogg@blogspot.com for å se hva slags tanker jeg gjør meg om planter), er at beplantningen er basert på planter som vokste der før stedet ble kultivert, samt planter som tåler full sol, tørke, god drenering, eksponering. Det betyr et farvel til de linjerette rosebed og et jatakk til noe som kan forveksles med grass-lands med tørkesterke prærie-stauder, noen som vi er vante med å se i norske hager, og noen som vi ikke pleier å se (f.eks. Tricyrtis).

Lengst oppe har man også begynt å plante på sidene, og jeg la merke til at det var gode valg som var gjort, dvs. mangolia. Det kan aldri gå helt galt dersom man planter magnolia i et land hvor sørstatenes nasjonaltre er bull-bay, dvs. en eviggrønn magnolia med store, sterkt duftende hvite blomster.

Mens magnolia i norge er lett marginal og strir med frostskader, tåler magnolia de samme kalde vintrene her bor mye bedre, fordi grener og knopper er mye bedre innvintret, dvs. at varmesummen er mye større (lengre og varmere vekstsesong).

Dersom man har en viss interesse av hagebruk, er det greit å vite at den løsningen man har valgt på The-High-Line, også har funnet seg et nedslagsfelt på The Chelsea Flower Show, verdens største og mest innflytelsesrike hageutstilling. Jeg har vært på Chelsea de siste 3 årene, og mener helt bestemt at hagetrenden nå er å ha fokus på lettstelte løsninger som ligner mer hvordan planter vokser i naturen enn hvordan de har det i et bed, hvor man har beplantning i rekker, mens man luker hver uke, med vinkeljern og ugressmiddel.

Det er blikket, og forsåvidt konteksten, som definerer om mose og prærie-roser er vakkert, eller bare ugress.

Det var dagens råd, og man må gjerne etterpå gå på amazon og kjøpe seg noen skikkelige klassiske engelske hagebøker av f.eks. Graham Thomas (boken: plants for ground cover) eller Christopher Lloyd (boken: the well-tempered garden). Da vil man se at disse to grand old men i engelsk hagelitteratur på mange måter foregrep de løsninger som man har valgt på The -High-Line.

Nå blir det tre ukers opphold på denne bloggen, for nå må jeg reise litt rundt og samle inn strøtanker og frø, og delta i sauesankingen der hjemme, uten bredbånd.

Et godt sted for etterhandel-brunch

Man drar til soho for å handle sko og klær, og derfor hører en tur ned hit med når man har noen dager på manhattan. Det er verdt å nevne at Patagonia har sin flagship-store her nede også, og for turentusiaster kan man her få god tur-kvalitet til halv pris av det man betaler i gamlelandet.

Dagens råd er å spise lunch, dvs. brunch på cafe aurora i 510 Broom Street. Det gjorde jeg på lørdag, etter å ha streifet rundt i soho på jakt etter en regnbukse, som forøvrig viste seg å være utsolgt i min størrelse. Det har vært mye regn i nyc de siste ukene. Min kone var imidlertid fornøyd etter å ha kommet over et par  tretorn regnstøvler på salg.

Dette feiret vi med brunch, sånn i 15-tiden, og da var vi klare for det som newyorkere gjerne gjør på cafe i helgene, dvs. noen drinker og f.eks. eggs benedict (stedet tilbyr denne retten tilberedt på tre ulike måter). Stedet hadde som seg hør og bør drinkemeny til 10 dollar drinken og det ble bellinies.

Sett med norske øyne er vel en større eller mindre lunch på ettermiddagen skummelt kontinentalt, og det er det sikkert, og så leser man aviser, og drikker sin kaffe (som var veldig god på dette stedet, som vel var italienskinspirert), og skyller ned noen drinker, og så blir folkehavet der ute litt lunere når man går videre, og man tar det mer som livets gang når man støter på folkemengder som kommer fra UK og går litt annerledes-venstrevis, eller turister som stopper opp på fortauet, og således lager lokale trafikk-korker. Det går ofte bra, men går man sakte her i byen, risikerer man å bli gått ned. Tempoet er relativt stort når man haster avgårde. Det er noe denne byer gjør med deg. Du begynner å gå fortere, og du lurer alltid på hva som er rundt neste hjørne.

Under er en, av mange, oppskrifter på eggs benedict. Her i byen går det gjerne på engelske muffins som har fått seg en runde i toast-jernet, og god skinke. Spinat er for de som vil bli sterke.

Posjerte egg: 
4 egg
3-4 ss eddik
1 ts salt
ca. 1 l vann

100 g spinat
litt smør
1 båt hvitløk
salt
pepper
4 skiver brød
4 skiver røkt kalkunpålegg

Hollandaisesaus: 
2 eggeplommer
75 g smeltet smør
1 ss sitronsaft
salt
pepper

• Kok opp vann og tilsett eddik og salt. Knekk eggene i en kopp. Rør om i vannet med tresleiv til det dannes en «syklon» i midten. Ha i eggene og ta kjelen av platen. La eggene ligge i vannet i 3-4 minutter. Ta opp eggene med en hullsleiv og legg dem på et kjøkkenpapir.

Smelt smøret til sausen. Ha eggeplommene i en stålbolle. Tilsett sitronsaft og litt salt. Visp eggeplommene over en kjele med varmt vann og spe forsiktig med det smeltede smøret. Smak til med salt og pepper. 

Skyll spinaten godt. Surr den raskt i ei stekepanne i litt smør. Vend rundt spinaten med en hvitløkbåt på en gaffel. Smak til med salt, pepper.

Ha kalkunpålegg på brødskivene. Fordel spinaten over og legg på de posjerte eggene. Hell over sausen.

 

Lokalpolitikkens luner

På austmanhattan, mellom nordre og søre enden(der eg snart skal bu), ligg dei Foreinte Nasjonane sitt bygg(FN). Eit gildt bygg med store glasruter som nordmannen Trygve Lie bygde med eigne hender, med litt hjelp frå svenskane  hausten 1948. Det er for lite og trongt no, for det har gått møll i veggane og ein må nå reparere bygget. Difor har FN to store kontorblokker i gildaste gata på Manhattan, og dei har tilogmed klart å få seg kontrakt med låg husleige.

Syklistane, og dei som går tur om kveldane (dvs. dei som les New York Times), arbeider samstundes for å byggje ein veg langs austre river (east elva). Eit par senatorar og kongressmenn, saman med bystyret på Manhattan (dei skal skifte navn til byråd neste år, dei tek etter oslo), ser med dette eit høve til å koke i hop noko (på bakrommet) som gjev pengar til å bygge denne vegen (ca 7 milliardar kr). ( sjå www.eastrivergreenwayNYC.org)

Det gjer ein ved å la FN få lov til å byggje eit nytt stort hus i den einaste parken der aust, slik at dei kan flytte ut av dei subsidierte blokkene og kommunen kan selja desse for svære summar. Svære summar. Så kan ein bruke desse pengane til sykkelsti. Alle er nøgde, med unnatak av oppsitjarane rundt parken. Dei er svært sure.

Dette er storpolitikk på høgt plan. Dersom dette ikkje går, kan FN slutte å fungere. Det viser at fivreld-effekten også gjeld for syklistar. Ein syklist her, og ein syklist der, og til slutt vert det storpolitikk ut av det dersom mange av oss masar om eigne vegar for syklistar.

Eg kjem nyss frå stormøte, /høyring/ på austsida, der fjonge fruer og finansfolk med sleik i håret og kalott på toppen har sagt sitt. (i synagogen på 51 th east mellom 2 av og 3 av). Dei vil ha sykkelsti, men dei vil ikkje gje frå seg parken sin, heller ikkje ein del av den (Robert Moses Park) . NIMBY. Det er kjekt med ein turveg langs elva, slik dei har fått det på vestsida, og det er kjekt at prisane på eigedomar har gått monaleg opp etter at hudson greenway kom på plass. NIMBY. Det er særleg fruene som har mykje kjeftament i denne saka. Dei kjem i lange rekker opp til talarstolen, og fortel om kor glade dei er i parken sin, og det forstår alle vel, for det er ikkje så mykje park på denne sida av Midt-byen. Eg veit ikkje kor mykje husvære her kostar, men eg ser på alle gullsmykka og perlene som damene ber på seg, at ein må vere rik for å bu her. Upper east frå 60 th east ned til 34 th east. Eg vert og skræmd av kor høgt dei snakkar og kor store dei er i kjeften. Dei seier stygge ting til senatorane og kongress-representantane, og det hadde aldri gått i Norge. Dei burde spurt oss når målestokken for ordskiftet skulle leggast opp, tenkjer eg.

Eg hadde tenkt å kaste meg inn i debatten, og lovprisa, på vegne av alle norske turistar og syklistar, ein ny veg av denne typen. Det slapp eg, for senatorane snakka ein heil time om dei tekniske detaljane kring prosjektet. Ikkje for å gjere folk trøytte eller dorske, nei eg trur det var fordi dei snakkar slik dei plar. Det er mykje trøyst i å høyre lyden av si eiga stemme, og eg trur at politikarane snakkar mykje fordi dei då slepp å kjeie seg i slike møte der velgarane i store flokkar kjem og held innlegg. Ikkje i min bakgård. Ikkje hos meg, men hos dei andre.

Syklistane får ikkje lov å sykle gjennom gatene våre, dei må halde seg unna. Kva vil hende dersom almuen får sjå kor kjekt det er å bu her?

Eg sit og halvdøsar litt då det vert stille i salen, og det gjeng ein age gjennom rekkjene med stolar, og eg ser i døra at det kjem inn ein mann der som er norsk, ein mann som kjenner på korleis det er der ute, dvs. her og, og ein mann med så mange jern i elden veit å ri når jernet er varmt, og det er her no, og eg ser at han talar til dei, bestemt, men samstundes audmjuk. Ingen veit som han kor mykje jødane som bur her har lide opp gjennom århundra, og har talar til dei alle, og fortel at dersom ein gjer det slik som vi gjer i Norge, vil ein få ein FN-bygg på plass, slik som Norge, som innførte fred i verda etter den andre verdskrigen på grunn av dei kristne verdiane som Stortinget la til grunn då ein byrja med å støtta misjonærer der ute, og sende traktorar til Afrika.

- I Norge ser vi ikkje berre framover, men og nedover. Norge ynskjer at det nye FN-bygget skal byggjast nedover, og ikkje oppover, slik at ein kan seie at FN vert forankra, eller ankra opp, i dei verdiane som ein har her på manhattan. Alt som er oppe, skal jo ned ein gong, og kvifor ikkje byrja å bygge nedover, seier han og tar ein lang pause, medan han skriv ein ny tale som han skal halde seinare. Alle klappar, og skjønar at han har redda parken deira.

Eg vaknar, og eg har visst sove, og eg ser at alle smiler, og kastar seg rundt armane på kvarandre (sume og rundt halsen), og dei har visst blitt einige og eg går heim, etter å ha opplevd at lokalpolitikken her på austre manhattan ikkje er grei, men at dei burde ha tatt ein telefon til norge. Dei kan berre spørje meg. Eg veit korleis ein skal lage sykkelstiar.

 Eg trur at redsla for sykkelveg på austre manhattan heng saman med at dei er redde for at folk byrjar med å ri der og. I USA er retten til å bere våpen og skyte folk på eigen eiedom grunnlovsfesta, og det same er retten til å ri vestover. TV-serien McCloud på 70-talet viser at det fungerer bra å ri med hest på manhattan.

Syklistar skræmer lett fint folk som berre flanerar, og eg trur at dersom det vart innført fartssperre på syklar, ville denne saka gå seg til, som folk som spaserer mykje plar seie.

Pæreformede timeglass

En av de kjekke tingene man gjør her på berget er å stikke innom en boklig varmestue som Barnes & Nobles. Det finnes mange av dem og i disse bokhandlene er det bare å sette seg ned i en stol eller på gulvet og lese i vei. På noen av dem kan man også kjøpe kaffe. Det finnes en slik bokhandel like rundt hjørnet og der er jeg ofte. Det er veldig stas og gå rundt å se på f.eks. 4 meter med amerikansk historie, eller 3 meter med den gule serien med "alt mulig" for dummies. Siden jeg er nygift, lette jeg etter boken marriage for dummies, uten å finne den, og så tenkte jeg at jeg sikkert burde lese en roman i stedet.

Hele tiden mens damer, og forsåvidt herrer også, passerer bok-hyllene, noen (ikke bokhyllene denne gangen)med pæreformet kropp, og andre med fettet hengende langs armene, eller fra nakken (i laser). Det er greit nok at amerikanerne ofte er feite, men det som trigger min nysgjerrighet er først og fremst måten de er feite på. De har en helt annen kroppsfasong enn europeere, afrikanere eller asiater. Fettet er rundt midjen, men på en annen og mer amerikansk måte.

Mens jeg sitter der og leser om høymiddelalderdiktningen i Cornwall, går tankene til Elvis og den dietten han levde på (smultstekte bananer med peanøttstuing, søtpotetpai og kylling, f.eks.) og så fører en innskytelse meg til de 8 meterne med slankebøker rundt hjørnet.

Jeg kjøper boken "The 7 principles of fat burning" av Eric Berg, DC. Han er lege, men det er mulig at DC står for district of Columbia, selv om han praktiserer sin legevisdom i Vermont. Jeg har bare kommet til side 37 ennå, men er helt frelst. For det som er budskapen i boken er at man skal se på noen plansjer og finne ut hvordan fettet henger på kroppen. Er det på rumpa, rundt magen, eller lenger ned, svaret er de fire kroppstyper, som skal ha ulik diett og trening for å bli slank. Boken er på 330 sider, så jeg skal iallefall forbrenne litt fett før jeg er ferdig. Faktisk tror jeg at boken ligner litt på en vanlig-lavkarbo-kokebok.

Berg, som jo er et godt navn i amerika-kretser, siden vi i Norge på 50-tallet faktisk hadde en tegneserie med ingeniør Knut Berg i amerika, gjør et godt inntrykk når han forteller at i amerika, dv. usa, er det lov å bruke et helt arsenal av veksthormoner for å få hønene til å verpe i ett sett, eller å få kyllingene eller kalvene til å vokse mest mulig. Berg sin tese er at menneskets kropp, med sin fine balanse av forskjellige hormoner, blir påvirket av alle disse hormonene man får i seg gjennom maten. Berg har vært mye ute og reist i verden, og påpeker at europeere ikke er så fete som amerikanere, og iallefall på en bedre måte. Fra sin egen kliniske erfaring, dvs. sin klinikk for rike, desperate og feite folk i Vermont, viser han til at folk utenfra starter å bli feite når man har bodd i USA en stund.

Jeg har bodd i USA i ca 3 uker og har allerede lagt på meg, så det er klart mannen har rett. Fra nå av skal all mat som handles inn, være fra organiske hippiekolletiver i Vermont og Maine, gjerne velsignet med antroposofisk kunnskap (såvidt jeg husker danser man rundt i en sirkel når det er fullmåne, før man skvetter på høyballene et egen hemmelig fludium). Jeg har nemlig ikke tenkt å være et omvandrende og omreisende levende laboratorium for CIA eller noe slikt, som nå for tiden sikkert tester ut om muhammedanere lettere får diabetes dersom man gjør sukkeret enda billigere. Det er sikket sånn de tenker, at fete, nærmest tvangsmedisinerte innbyggere er trege, og late, og ikke gidder å bygge bomber eller drive halal med kvinnene.

Bergs tese (regner jeg med) er at matvareindustrien har alliert seg med enda verre kapitalkrefter, for å døse ned befolkningen med karbohydrater og dyrehormoner, slik at de ikke oppdager hvor dårlig det amerikanske helsevesenet er for de 20 % som er nederst i samfunnet. Det er sultne og våkne mennesker som gjør revolusjon, og ikke folk som sitter og stapper i seg 5 kilosposer med chips og skjokolade, basert på en blanding av transfett og blodplasma, tilsatt avfall fra rørsukkerraffinering, pluss kunstig smak.

Sånn går dagene, mens jeg blir mer og mer paranoid når jeg ser hva som er tillatt å bruke som tilsetningsstoffer. En vanlig remulade her borte inneholder minst like mye kunstgjødsel og diesel som en hvilken som helst bombe, og jeg tenker at det er ikke rart at kumlokkene her borte av og til eksploderer, og flytter seg noen meter rett opp. Det amerikanske samfunnet er en bombe, tenker jeg, ikke bare basert på at de holder halvparten av den afroamerikanske arbeidsledige befolkningen i fengsel, men også at hele byer kan være utsatt for ikke bare en demografisk bombe basert på diabetes, men også at kloakksystemet til slutt bryter sammen, i små eksplosjoner, basert på gjæring av karbohydrater, og annet rent sukker, som brød. Alt, regner jeg med, ifølge den kjente legen Eric Berg, DC (kan også stå for doctor, dvs. doc, men i vårt språk er jo alle vokaler ikke nødvendige som meningsbærer, slik som man f.eks. skrev norsk i middelalderen og langt opp på 1700-tallet, iallefall på mine trakter. Det finnes ikke mange vokaler på de gamle fjøsveggene der hjemme, men konsonantene herjer fritt. nok om det))))).

Det kjente norske barnebladet "Norske Gutter", hadde på 60-tallet en tegneserie med helten Ola i Amerika. Jeg holdt bladet i smug (siden jeg er oppvokst i en nynorskfamilie, var det "Norsk Barneblad" som gjaldt.) Ikke for å klage, men jeg synes nok at serieskaperne burde tatt med hvordan bøndene står i fjøsene sine her i landet, og heller store meierispann med veksthormoner oppi høystålet, slik at biffene blir store. Hadde jeg ikke tilfeldigvis havnet i denne bokhandelen, hadde jeg kanskje resten av livet mitt levd i den tro at veksthormoner er noe som får damene til å danse fort, og at det er tilsatt i både Cola Cola, og Pepsi.

Nå er jeg informert, takket være Eric Berg, og det må være dagens råd til alle gode nordmenn som skal til amerika, og det er å ta med seg sin egen niste, eller eventuelt å basere seg på hippiemat, som min bestemor pleier å si. Hvis ikke risikerer man at veien til en plass i flysetet går innom en ekspressbehandling med tarmskylling på veien ut til newark. Av en eller annen grunn er det veldig mange klinikker av den typen der ute.

 Cheddar-osten er kjøpt inn hos Ely Zabar oppe på 80 th east og 3 av og skal være uten de verste hormonene

 Her er undertegnede etter et lengre opphold i USA, hvor dietten besto av smultringer, hvor man hadde brukt hjortetakksalt som hevingsmiddel.

Jeg tilhører kroppstype nr. 4 (høyre) , og må som straff spise riktig og trene mye resten av livet mitt ( s. 45 i Bergs bok).

Boligen er i boks

De siste dagene har det ikke vært mulig å blogge. Fordi man f.eks. plutselig fikk beskjed om å skaffe 360.000 us dollar i garanti. Men ikke som bankgaranti. Nei, en privatperson måtte innestå for beløpet, us-credit. I dag føler jeg på meg at jeg kommer til å gi mange råd, og de fleste er rettet til folk som skal leie bolig på manhattan. Et av rådene er at de ulike boligselskapene har forskjellige rutiner og krav, og at de stakkars saksbehandlerne man møter på rent office, til punkt og prikke må følge reglementet. Hvis ikke får man sparken. Amerikansk arbeidsliv er nådeløst, og effekten er at folk er livredde for å gjøre en feil, og da følger man boken slavisk. Sånn er det, og da hjelper det ikke å si at man kan skaffe bankgaranti, dersom det i boken til utleier står "US-credit".

Boligselskapet vi til slutt endte hos, Glenwood, krevde heldigvis bare tre måneders husleie i forskudd/garanti. Men pengene kunne ikke komme fra den som skal betale husleien, nemlig min kones arbeidsgiver (hun har fast arbeid og innejobb, dvs. kontor med fin utsikt). Pengene måtte komme fra oss, dvs. en privatperson. Derfor måtte vi i en bank, og forhandle om å få lov til å åpne en konto (som krever fast adresse, som vi bestemt påpekte vi nå hadde (nesten), og så, mens vi satt og svettet av redsel på at utleier ville la leiligheten gå til noen andre, siden vi hadde problemer med å skrive ut sjekken, satt vi og ventet på at pengene til vår nye konto skulle trenge seg gjennom finanskanalen (via hurtigoverføring). Jeg fikk et visst inntrykk av at å foreta en slik manøver ville innebære audiens hos banksjefen.

Vi trodde at pengene ville komme straks, men det tok faktisk 7 timer. Som vår adviser i banken påpekte (han er nå vår personlige investeringsrådgiver, siden vi måtte gi inntrykk av at vi hadde veldig mange penger, for å få litt fart på sakene). Han kunne se på skjermen at pengene var på vei, men de var ikke helt inne på vår konto. Fenomenet heter vel på norsk rentenapping og er med dagens børsfall og uro, sikkert den sikreste måten en bank kan gjøre risikofri fortjeneste på.

Helt på slutten av dagen lykkes det endelig for våre penger å trenge seg inn på vår us-konto, sikkert etter at de har blitt inspisert av amerikanske etater hvor det jobber folk som går med solbriller innendørs. Så var det en ny time i kø, for å få utstedt certified sjekker, som er mye finere enn vanlige sjekker, som ikke var gode nok for boligselskapet. Deretter var det å halse opp til yorkville, hvor vi skal bo, og håpe på at ingen andre hadde snappet opp vår bopel rett foran nesen på oss.

Mitt råd i denne sammenheng er altså å alliere seg med en amerikansk privatperson, og føre over penger  til vedkommende, slik at man unngår å miste tid når man jobber med å overføre penger ( som man i norge hadde gjort der og da, med amex eller visa).

Nordmenn som leietakere, selv med garanti fra arbeidsgiver, blir klassifisert som europeiske, dvs. på lag med greske statlige selskaper, som man har fått med seg ikke er kredittverdige. Vi hadde ikke noe inntrykk av at utleierne vi møtte, betraktet nordmenn som solide og gode leietakere. På manhattan blir man i stedet betraktet som mulig kjeltring, siden man bl.a. ikke har en US-credit-history.

Mitt neste råd (har allerede mistet oversikten over antallet) er at boligjakten bør skje i uken, og ikke i helgene. Grunnen til dette er at man mange steder må betale inn penger, f.eks. som søknadsgebyr, mens  man blir vurdert som uverdig eller verdig leietaker, eller, dersom man av uklare grunner blir funnet verdig der og da (som kan skje, siden man jo vanligvis fyller kravene til inntekt og plettfri credit-history), må man betale inn penger for å holde av boligen inntil man betaler inn fulle garantier og skriver kontrakt.

I løpet av helgen har vi også forbrutt oss grovt mot meglerskikk og avtalejussen i usa. vissnok. No more nice guy. Vi startet med en inkompetent, men hyggelig megler, før vi skjønte at vi måtte gå bak ryggen til meglerne og ha mange gående (vi brukte 4). Meglerne får 12 % av første års husleie dersom de finner bolig til oss, men ingenting dersom de ikke finner noe. Den grove forbrytelsen var vel at vi skrev kontrakt med to selskaper, som viste seg å være ett, for å holde to leiligheter unna markedet over langhelgen(laborday på mandagen). De ble sinte, og vi ble kjeften huden full av det ene selvskapet, men vi gamblet på at grådigheten hos utleier var vår venn, noe som viste seg å stemme. Cash is the king på manhattan.

Min kone er allerede i gang med å møblere leiligheten virtuelt(vi får ikke møblene våre før om en måned minst). Jeg nøyer meg med å opptre som en vanlig forbruker, og det er å hente inn informasjon som bekrefter at vårt valg var godt. (sjekk yorkville på wiki)

 Strøket, for innvidde Yorkville (77 th east og York av), passer et middelaldrende ektepar(jeg er middelaldrende, men ung til sinns, min kone er yngre). Jeg ser for meg en dag i november, mens solen ligger lavt over byen, og bilene sklir på løvet i gatene, som har blandet seg med hundeskitt og rester av pizza. Det har kommet et høstlig drag over luften, noe som for meg er et kraftig signal om at det nå er på tide å ta frem samlingen av tweed og robuste full brogue Trickers. Fra min bolig kan jeg da ettertenksomt flanere bort til parken på 10 minutter, der jeg selvsagt setter meg på en benk for å skule mistenksomt mot folk som jogger. Strøket er tilpasset et rolig liv for menn som leser vinanmeldelser, mens man mumser ost fra den lokale langeren på 80 th east og 3 av. Strøket kan sammenlignes med Frogner, sånn i Oslo-målestokk. Jeg regner med at jeg i løpet av de neste årene kommer til å bli dypt konservativ og begynne å nilese Ayn Rand (alle jeg kjenner som har blitt rike, snakker hele tiden om den forfatteren, så det er vel på tide å begynne å slite seg gjennom den ubehjelplige og pompøse  prosaen som hun er kjent for), men sålenge jeg får bo her i byen, er det helt greit.

Farvel til Soho, og alle de fine bulene i East Village. I stedet får jeg utsikt over east river, et stille sted, og en fransk cafe rett over gaten. Det er heller ikke til å stikke under en stol at valget mellom mindre plass, ingen balkong og mulige kakelakker i Chelsea eller East Village og en nyopppusset stor leilighet med balkong og utsikt her oppe på upper east var enkelt. For min egen del er det helt greit å dra ned til Soho og Meatpacker District og Village etc når man vil. Man trenger ikke bo midt oppi alle turistene.

Det er vissnok slik at man får mest plass for pengene her oppe på upper east, mens de hotte stedene å bo er downtown. Hvis man er singel og skal bruke tiden til å plukke opp damer på trendy cafér, må man sikkert downtown. Jeg trodde det var i vaskekjelleren eller på muséer man plukket opp damer jeg, men mye kan ha forandret seg siden jeg var på det markedet.

Fra denne enklaven her oppe i det stillere øst, har man rike muligheter til å gå rett bort til  Metropolitan Museum (ved parken og 90 th east). Jeg har allerede bestilt meg årskort. Såvidt jeg husker holder også Whitney til her oppe, slik at jeg kan holde meg orientert om moderne kunst. (jeg har allerede innledet forhandlinger med min kone om at bøkene skal sorteres etter farve, slik at jeg kan ha konseptuell kunst på veggen).

Den siste uken har vært opprivende, med husvære som vi trodde vi hadde, som vi ikke fikk lov til å leie, og en prosess der vi stadig har nedjustert våre krav til bolig, i takt med det vi har fått servert.  Nå kan vi puste ut og senke skuldrene, mens vi sier til hverandre at vi ikke skal kjøpe noen nye møbler, for ingenting er så flaut som en overmøblert leilighet. Jeg må nok snakke med min lokale innredningsekspert Cecilie for å få tips om hvordan man holder romfølelsen i sjakk.

Fusionmat i meatpacking district

I går kveld var vi ute og spiste på et fortreffelig sted nede i meatpacking district/chelsea. Vi kom opp fra undergrunnen/subway på sånn ca 8th avenue og west 14 th street, etter å ha tatt et crosstown-tog vestover fra 14 th union square( bommer man med retningen, havner man i brooklyn). Befinner man seg på østsiden av manhattan, går subway 4,5 og 6 nedover hit, oppe fra harlem og queens et sted.

I skrivende stund er jeg ikke sikker på hvordan man omtalen togene som går i undergrunnen. siden jeg fra oslo er vant til å kalle min trikk nr. 2, østeråstrikken, for en trikk, i stedet for tog, skurrer det litt, men A-toget (take the A-train-sangen til Count Basie) går fra sørspissen av manhattan og raka vegen opp til Harlem, slik det er beskrevet i denne sangen. Og da kaller jeg togene for trains, foreløbig. helt til jeg blir arrestert.

(vi er tilbake i chelsea, siden butikkene her omtaler seg slik), og går raskt bortover 14 th street west, og snart skimter jeg havet, dvs. en gløtt av hudson river. og vi går bort til 9 th avenue, og skritter bestemt over hudson street, som dukker opp først og ødelegger den strenge symmetrien som manhattans gatenett er kjent for. På 9 avenue, går vi litt sørover og på sjøsiden, dvs. riverside, ligger Spicemarket på hjørnet av 9 th av og w 13 th st, adresse 403 w, 13 th street, med telefonnr  +1(212) 675-2322.

På en slik populær restaurant bestiller man bord, f.eks på www.spicemarketnewyork.com/

Det er superkokken Vongerichten som eier denne restauranten og tilsvarende andre steder i verden (5-6). Opplegget er å lage asiatisk gatemat til fornuftige priser, uten å gå på akkord med at maten skal være helt topp, omtrent en Michelin-stjerne verdig. Prisnivået er, vurdert med norske øyne, ikke avskrekkende, og menyen ligger på hjemmesiden.

Vi var ute og spiste sammen med en lokalkjent norsk kvinne, manhattanbasert designer, og hun kunne forklare oss at den beste måten å oppleve dette kjøkkenet på, er å bestille en rekke appertizers, og dele på dem. Noe vi gjorde.

Maten var ganske enkelt sensasjonell god, men samtidig lett og preget av Vongerichtens filosofi om å lage passelig spicy asian fusion tilpasset upper west-damene som pleier å sitte å kose seg med salatbladet sitt, for å holde linjen. Man har altså kuttet ned på kokosmelken og den typen kalorier og står vel igjen med veldig sunn mat, som i tillegg smaker veldig godt.

Dagens råd for den kjernesunne nordmann som har forvillet seg til manhattan, er å komme seg dit, og spise denne fantastiske maten, som en avveksling fra store to kilos-porsjoner med spare-ribs og hickorysaus og pommes frites. Husk å ta med fleece-jakke. Selv om man går i sommerskjorte utendørs, er det som vanlig på amerikanske spisesteder veldig kaldt også her.

Etterpå kan man sose litt rundt i nabolaget, noe vi gjorde, og ta seg en kaffe eller et glass vin på en av de mange koselige barene i området. Chelsea er preget av lave, dvs. 4-6 etasjers hus, og må vel kunne tåle karakteristikken småhyggelig. Det er vissnok dyrt å bo her, men prisnivået på mat og drikke er vel litt under midttown her nede.







A timeless paean to Southeast Asian sensuality, Spice Market titillates Manhattan’s Meatpacking District with Jean-Georges Vongerichten’s piquant elevations of the region’s street cuisine served in a casual, sexy atmosphere. 

Inspired by the street food Mr.Vongerichten enjoyed while traveling in Southeast Asia, Spice Market’s menu authentically uplifts its inspirations while offering guests the additional delight of family-style dining – food comes continuously throughout the meal and is placed at the center of table for all to share. With each new dish, patrons are transported to the idealization of a Vietnamese street market or a Thai food stall. Regional fish sauces, curries and spices are tweaked to tantalizing effect in dishes like chicken samosas with cilantro-infused yogurt, a vinegar-infused pork vindaloo and halibut cha ca la vong.

Langeren er i boks

For oss som er vokst opp med duften av våt tweed og nyoljete Barbours, kan det være trist å være så langt fra Savile Row og Jermyn Street og selvsagt Cordings of Picadilly. Jeg visste det var noe som plaget meg, og jeg kunne sitte om kveldene på hotellet og rugge på meg, mens jeg satt og holdt rundt pjolteren og irriterte meg over smertene i venstre hofte (en gammel skade fra krigen, en splint de ikke rakk å fjerne før den ble innkapslet).

Så gikk jeg forbi Orvis-butikken på 522 5th avenue, og da jeg kom ut igjen, etter noen timer, var humøret merkelig godt, og jeg skjønte at vinterforsyningen av tweed var sikret.

Orvis er en gottebutikk for menn, og forsåvidt også kvinner, som svermer for britisk stil, og som beklageligvis ikke har tid til å tilbringe så mye av tiden sin i vestfløyen ute på landet, men må lide seg gjennom det overfladiske storbylivet, fra måltid til måltid, fra glass til glass. Jeg skal ikke si at jeg mener at storbylivet er tomt, men jeg føler meg mye tryggere når jeg kan iføre meg en skjorte fra Barbour, med akkurat de tattersall-rutene jeg liker best, eller en Vyiella-skjorte, som de også fører her hos Orvis. For de uinnvidde, som ikke har fulgt med på klesbloggen min (www.klassiskherremote@blogspot.com), er sistnevnte skjortetype tattersall-ruter basert på 80% bomull og 20% ull, på selve tråden. Dette stoffet er overlegent det beste for vinterbruk.

Dagens råd (til turister som ikke rekker å svippe innom London for å sikre vinterforsyningen av barbours) er altså å gå på Orvis-butikken. Prisnivået er omtrent som i England, og dersom man besøker manhattan om vinteren, med isende kalde fallvinder og gufsen sno fra east river eller hudson river, kan det være godt å ty til engelsk tweed. Denne butikken fører også kult-merket Filson, som lager klær som skal vare i generasjoner. Enten man sikter seg inn på en vadmelsjakke eller en jakke i tin-cloth, som er den amerikanske vestkystvarianten av oil-skin.

For herremenn som liker hatter, fører butikken et større utvalg av hatter tilpasset friluftslivet, dvs. at filten er noenlunde regntett. De fører selvsagt også andre hatter og luer beregnet på friluftslivets gleder (det betyr i denne byen at man går mellom en restaurant til den neste, i stedet for å ta en bil).

Jeg var på jakt etter sommerskjorter med kort arm (siden mine klær i hovedsak befinner seg i en container på et skip), og gjorde dagens greie oppdagelse. Nemlig at skjortestrørrelsen til Orvis er svært liberal. Vanligvis gidder jeg ikke å prøve skjorter, men i dette tilfellet var det nødvendig. For selv om betjeningen mente jeg skulle ha x-large, virket den størrelsen mer som en imams kjole enn en skjorte. Jeg er lett tykkfallen, og likevel var large nesten litt i største laget for meg.

Det var dagens andre råd. Nemlig at man i USA alltid må prøve klærne på, inntil man har lært seg merkets profil når det gjelder snitt og størrelse.



Vedlagte bilde viser et par som tar sin tweed veldig alvorlig. Legg merke til herrens gjennomtenkte valg av farver og tilbehør, og kvinnens beundrende blikk.