Jeg har gått forbi denne sushibaren mange ganger de siste to månedene, siden den ligger på min vante rute hjemmefra på nedre yorkville til nærbutikken agatha og valentina på første og 79.Og alltid tenkt at dette er et helt vanlig lett slitent sushisted, av den typen man finner overalt.
Så viser det seg at dette er en av de beste sushibarene i byen, innefor sin egen smale nisje. Noe som fører til at jeg må gi dagens første råd, og det er at mange av de beste spisestedene i byen kan ligge litt for seg selv, og de trenger ikke ha noe prangende inngangsparti. Fordi de baserer seg på at folk snakker om dem, og kommer dit de er, slik som sushi of gari, som altså ligger på 402 east 78 th mellom første og york ave, ca 150 meter fra min gatedør ved østriveren.
Dagens andre råd er å bestille bord, siden dette stedet stort sett alltid er fullt. I det store og hele lønner det seg allitd å bestille bord på populære steder, hvis man da ikke vil vente på nærmeste bar, i håp om at de ringer deg opp dersom det blir et ledig sete.
Jeg er en spiser, og ingen matskribent, og derfor vil jeg bare helt bestemt si at dersom du kan avse noen timer til god og dyr sushi, er dette definitivt stedet. I oslomålestokk ligger prisnivået rundt alex sushi, noe som betyr at stedet i lokal mynt må regnes som dyrt. Men det er absolutt verdt pengene.
Man kan lese om gari på deres hjemmeside. Opplegget er som følger, nemlig at man lage sashimi og sushi som er smakssatt med lett hemmelige sauser. Marinering og slikt. Vi vil ikke vite hva gari har gjort med fisken, men jeg har aldri spist så god sashimi og sushi som her. Et godt råd kan jo være å stille edru, litt tidlig på kvelden, og sitte i tosomheten og kjenne smaken på hvert stykke, fordi alt smaker så annerledes og bedre enn man trodde, og derfor trenger man litt ettertenksomhet som tilbehør til maten på dette stedet, sammen med kirinpils eller grønn te eller sake. Dersom man ber om soyasaus eller wasabi her, kommer kokken løpende og skjærer over strupen din.
På et slik sted bør man vel gå rett på fiskstykkene, og hoppe over vomfyllet som jo risen i denne sammenhengen utgjør.
I helgene er det oftest stappfullt på barene borte på 1 og 2 ave dersom man skal vente på bord. Dagens tredje råd er å heller gå 50 meter lenger øst, mot york ave. På hjørnet av 78 og york ligger dresners restaurant, på 1479 york ave. Dette er min lokalkafe når jeg får lyst på å spise en schnitzel eller fire, og skylle det ned med tysk lager. Her har de en hyggelig bar, hvor man kan vente av bordet på gari med et glass eller to.
York ave er en rolig avenue med trafikk i begge retninger, akkurat som på park ave, bortsett fra trafikkmengden, som jo er mye verre der borte. Det er ofte lettere å få tak i drosje, eller bil, som jeg sier, på york enn på første.
mandag 12. desember 2011
torsdag 8. desember 2011
Sjangerblanding er farlig
Jeg skrev meg til New York og Manhattan. I fjor høst begynte jeg å blogge om klassisk herremote, i håp om at dette kunne smitte over til meg, slik at jeg ble en fjong og velkledt herremann i steden for den slubberten jeg stort sett er. Min strategi var vellykket. Verden kom til meg, og jeg kunne pakke min snippeske og dra til manhattan, for å bosette meg i en by hvor Brooks Brothers på 42 th og madison kan skilte med rundt 15 ulike snipper til skjortene. Hadde jeg hatt stort hode og veldig lang hals, kunne jeg gjort som Tom Wolfe og mundert meg med veldig store snipper, for å utføre visuell geriljakrigføring mot kroppens elendighet.
Til gjengjeld har jeg ikke lenger så stor interesse for å sette meg inn i klassisk herremote lenger. Det er minst to måneder siden sist jeg blogget om klær, og det betyr at forfallet har innfunnet seg. Jeg er blitt besmittet av byens ånd, som består av å gå rundt på gatene og gnafse i seg et eller annet, f.eks. smultringer, mens man gestikulerer og snakker i telefonen, mens man samtidig slurper i seg et stort beger kaffe eller latte, som her borte er en blanding av transfett, produsert industrielt på rester etter selvdøde griser, og litt kaffeavkok, syntetisk fremstilt av bark fra pinus ponderosa, som vokser godt i sørstatene, ikke minst fordi den inneholder harpikser som er så giftige at insekter som prøver å spise barnålene, vil dø.
Byens ånd har berørt meg, og jeg går lange turer, opp og ned avenuene, iført joggesko, og jeans, og lerretsjakker i bomull. Store og skrukkete, med plass til vannflasker og bøker.
Det er ille, siden jeg selvsagt har med meg et lager av tweedjakker med klassisk engelsk snitt, dvs. en splitt bak, og noen med mer kontinentalt snitt, med to splitter. Hver morgen velter jeg meg ut av sengen, klar til å bestille frokostpizzaen og kaffen fra nærmeste catering. På en god dag tar jeg på meg en morgenkåpe, og så sitter jeg der og ser på Tv, før hungeren igjen fører meg ut på gatene, på jakt etter å tilfredsstille ganen.
Det gikk opp for meg nå, plutselig, at denne byen fører til at man kler seg behagelig, og baggy. Damene kler seg pent her borte, det skal de ha, men til gjengjeld holder de liv i en av de største næringsveiene her borte på yorkville, nemlig å gipse forstuede og brukne ankler.. Å gå rundt på svært høyhelte sko, er en vitenskap det tar mange år mestre og ofte så lang tid at formålet med å gå på slike sko ikke lenger er til stede.
Derfor må jeg igjen begynne å kle meg pent hver dag, iføre meg en frakk, og leke litt med rollen som gubbete, gammel gubbe i frakk, middelaldrende herre i for trang olajakke, rett før han kjøper seg motorsykkel, spasere rundt i klassisk engelsk jaktantrekk, dvs. tweednikkers og brogue-boots fra Trickers, og tattersallskjorter og rødt slips i ull. Og alt det andre som jeg har redegjort for i min klesblogg.
Eller muligens ta den helt ut, og gå til innkjøp av sort kappe med minkbesetning, og frekventere utelukkende premier og veledighetsgallaer. En av naboene her oppe på yorkville har en slik kappe, og mannen er meget gammel, og loslitt, men bærer med stolthet sin enda mer loslitte sorte kappe kantet med mink, på vei til den lokale deli for å kjøpe gin og tonic. Her oppe på yorkville bor det fine folk med litt gamle penger, som holder akkurat til gin og tonic, og noen sedativer fra apoteket.
Jeg merker allerede nå, på tross av den utflytende stilen min penn har i dag, at nå er tiden kommet for å skifte klesstil. Nå er det ikke lenger manhattan, takk for at jeg er her. Nei, nå skal den onde og dominerende siden av mitt kledebonselv komme frem. Jeg skal prøve å gå så elegant kledt at folk legger merke til meg. Her borte er det vanskelig. Svært vanskelig. Man kan gå rundt kledt ikledt en sammenrullet støvsugerslange uten at noen hever et nappet øyenbryn. I en slik by som dette må man ha liberale synspunkter både på skikk og bruk og tenke at ja, ja, det er vel slik de går kledt der den personen kommer fra. I denne byen er alle hudnyanser og filer og yrker og bekledningstyper representert, og den eneste måten å forholde seg til slike ting, er jo å ta det hele med den største selvfølge.
Derfor kan jeg leve ut min onde side som tweedsjarlatan her borte uten at noen reagerer. I Norge ville jeg ha blitt buret inne dersom jeg viste meg i tweedress med vest og nikkers, med tilhørende lange ullstrømper og strømpebånd. Her borte ville jeg muligens ha fått komplimenter.
Klimaet spiller selvsagt også en rolle i disse tweedfaglige vurderinger jeg her uttrykker, dog uten å ha konferert med the harris tweed commission. Den ene dagen er det regn, og da må man gå i en lang barbour, og jeg er innehaver av den lengste modellen, The Border, som på en god dag er en frakk, og som på en dårlig dag er en lang jakke. Neste dag, slik som i dag, kan være svikefull som en vakker kvinne, med sol og linn blest som ikke er linn, men kald, fra østriveren, dvs. east river her oppe, på nedre yorkville. Da er det bare tweed som duger, for å fange opp de brutale nyansene i værskiftene, fra york ave, som er kald siden den får sitt vindtilfang fra de åpne farvann oppe i luften over east river, mens første eller andre avenue, dvs. man sier jo bare første og andre, og at man mener avenuene er implisitt. fortsettelse følger, kan være mildere, fordi tilførselen av varm damp fra byens underjordiske nett av damp er større her, særlig fordi det er ufattelige mengder av renserier mellom førte og andre, og de bruker som kjent mye damp. Jeg kjenner ikke så godt til andre byer, men en storby har alltid mye damp til overs, slik at den kan komme opp og bli med på alle gatebildene, slik at man senere kan avgjøre vindretningen. her oppe på nedre yorkville har vi forøvrig begge kjøreretninger, mens første og tredje går opp, og andre og lex går ned.
Vel, tilbake til velkledtheten. Tweeden. Weltschoen konstruksjon. Vyiella. Daks. Bladen canvas construction. Shell cordovan. High shine. Pull on boots. Trickers og Crochet og Jones. Diskusjoner om hvor langt til venste og høyre man bør bære sine bukse-seler. Her er jeg, fra nå av alltid veldtkledt.
Det blir faktisk for dumt å redegjøre nøyaktig for veldten, eller weltscoen konstruksjon. Det er ikke mulig å få tak i slike sko i norge, og denne bloggen er jo beregnet for nordmenn på tur. Det er heller ikke mulig å få tak i slike sko i USA. Svaret er Northampton. England. En liten rest av skotilhengere holder liv i denne urgamle skokonstruksjonen, som altså er bedre enn vanlig randsydde sko, og ligner litt på det vi i norge kaller beksømsko, men som ute i den store verden heter norwegian-style. Av helt merkelige årsaker er det i dag stort sett bare enkelte franske og italienske skoprodusenter som bruker denne konstruksjonen, mens engelskmenna sverger til weltscoen. Noen veldig få. Chrocket og Jones har to modeller, og under tvil kan man si at noen av bootsene til Trickers, f.eks. malton og henry, ligner litt. Her er jeg ute på svært faglig og farlig gyngende grunn, og det er ikke uten grunn, for hele poenget med slik sko er at man kan plumpe ut i dem uten å bli våt på bena, og det var grunnen til at jeg lett ertende nevnte dette med skokonstruksjoner. Å skrive er som å sko seg, eller å trakke på noe, og jeg mener helt bestemt at jeg nå har satt tonen for resten av høstens og vinterens lett onde betraktninger om manhattan og tweed og sko, i en by hvor man ikke legger merke til om man tråkker på noen, fordi det alltid er en doorman der, klar til å åpne en dør for deg. Det må være dagens andre råd, at jeg skal åpne opp dører for deg som du ikke visste var der, og jeg skal om nødvendig sparke inn åpne dører slik at den norske turist kommer velkledt til manhattan om vinteren.
Bildet viser mitt siste innkjøp på skofronten, et kupp, halv pris en dag hos mine venner hos brooksbrother. Cordovan shell. Peale collection. Laget av C og Jones. Tannet på eikebark.
Til gjengjeld har jeg ikke lenger så stor interesse for å sette meg inn i klassisk herremote lenger. Det er minst to måneder siden sist jeg blogget om klær, og det betyr at forfallet har innfunnet seg. Jeg er blitt besmittet av byens ånd, som består av å gå rundt på gatene og gnafse i seg et eller annet, f.eks. smultringer, mens man gestikulerer og snakker i telefonen, mens man samtidig slurper i seg et stort beger kaffe eller latte, som her borte er en blanding av transfett, produsert industrielt på rester etter selvdøde griser, og litt kaffeavkok, syntetisk fremstilt av bark fra pinus ponderosa, som vokser godt i sørstatene, ikke minst fordi den inneholder harpikser som er så giftige at insekter som prøver å spise barnålene, vil dø.
Byens ånd har berørt meg, og jeg går lange turer, opp og ned avenuene, iført joggesko, og jeans, og lerretsjakker i bomull. Store og skrukkete, med plass til vannflasker og bøker.
Det er ille, siden jeg selvsagt har med meg et lager av tweedjakker med klassisk engelsk snitt, dvs. en splitt bak, og noen med mer kontinentalt snitt, med to splitter. Hver morgen velter jeg meg ut av sengen, klar til å bestille frokostpizzaen og kaffen fra nærmeste catering. På en god dag tar jeg på meg en morgenkåpe, og så sitter jeg der og ser på Tv, før hungeren igjen fører meg ut på gatene, på jakt etter å tilfredsstille ganen.
Det gikk opp for meg nå, plutselig, at denne byen fører til at man kler seg behagelig, og baggy. Damene kler seg pent her borte, det skal de ha, men til gjengjeld holder de liv i en av de største næringsveiene her borte på yorkville, nemlig å gipse forstuede og brukne ankler.. Å gå rundt på svært høyhelte sko, er en vitenskap det tar mange år mestre og ofte så lang tid at formålet med å gå på slike sko ikke lenger er til stede.
Derfor må jeg igjen begynne å kle meg pent hver dag, iføre meg en frakk, og leke litt med rollen som gubbete, gammel gubbe i frakk, middelaldrende herre i for trang olajakke, rett før han kjøper seg motorsykkel, spasere rundt i klassisk engelsk jaktantrekk, dvs. tweednikkers og brogue-boots fra Trickers, og tattersallskjorter og rødt slips i ull. Og alt det andre som jeg har redegjort for i min klesblogg.
Eller muligens ta den helt ut, og gå til innkjøp av sort kappe med minkbesetning, og frekventere utelukkende premier og veledighetsgallaer. En av naboene her oppe på yorkville har en slik kappe, og mannen er meget gammel, og loslitt, men bærer med stolthet sin enda mer loslitte sorte kappe kantet med mink, på vei til den lokale deli for å kjøpe gin og tonic. Her oppe på yorkville bor det fine folk med litt gamle penger, som holder akkurat til gin og tonic, og noen sedativer fra apoteket.
Jeg merker allerede nå, på tross av den utflytende stilen min penn har i dag, at nå er tiden kommet for å skifte klesstil. Nå er det ikke lenger manhattan, takk for at jeg er her. Nei, nå skal den onde og dominerende siden av mitt kledebonselv komme frem. Jeg skal prøve å gå så elegant kledt at folk legger merke til meg. Her borte er det vanskelig. Svært vanskelig. Man kan gå rundt kledt ikledt en sammenrullet støvsugerslange uten at noen hever et nappet øyenbryn. I en slik by som dette må man ha liberale synspunkter både på skikk og bruk og tenke at ja, ja, det er vel slik de går kledt der den personen kommer fra. I denne byen er alle hudnyanser og filer og yrker og bekledningstyper representert, og den eneste måten å forholde seg til slike ting, er jo å ta det hele med den største selvfølge.
Derfor kan jeg leve ut min onde side som tweedsjarlatan her borte uten at noen reagerer. I Norge ville jeg ha blitt buret inne dersom jeg viste meg i tweedress med vest og nikkers, med tilhørende lange ullstrømper og strømpebånd. Her borte ville jeg muligens ha fått komplimenter.
Klimaet spiller selvsagt også en rolle i disse tweedfaglige vurderinger jeg her uttrykker, dog uten å ha konferert med the harris tweed commission. Den ene dagen er det regn, og da må man gå i en lang barbour, og jeg er innehaver av den lengste modellen, The Border, som på en god dag er en frakk, og som på en dårlig dag er en lang jakke. Neste dag, slik som i dag, kan være svikefull som en vakker kvinne, med sol og linn blest som ikke er linn, men kald, fra østriveren, dvs. east river her oppe, på nedre yorkville. Da er det bare tweed som duger, for å fange opp de brutale nyansene i værskiftene, fra york ave, som er kald siden den får sitt vindtilfang fra de åpne farvann oppe i luften over east river, mens første eller andre avenue, dvs. man sier jo bare første og andre, og at man mener avenuene er implisitt. fortsettelse følger, kan være mildere, fordi tilførselen av varm damp fra byens underjordiske nett av damp er større her, særlig fordi det er ufattelige mengder av renserier mellom førte og andre, og de bruker som kjent mye damp. Jeg kjenner ikke så godt til andre byer, men en storby har alltid mye damp til overs, slik at den kan komme opp og bli med på alle gatebildene, slik at man senere kan avgjøre vindretningen. her oppe på nedre yorkville har vi forøvrig begge kjøreretninger, mens første og tredje går opp, og andre og lex går ned.
Vel, tilbake til velkledtheten. Tweeden. Weltschoen konstruksjon. Vyiella. Daks. Bladen canvas construction. Shell cordovan. High shine. Pull on boots. Trickers og Crochet og Jones. Diskusjoner om hvor langt til venste og høyre man bør bære sine bukse-seler. Her er jeg, fra nå av alltid veldtkledt.
Det blir faktisk for dumt å redegjøre nøyaktig for veldten, eller weltscoen konstruksjon. Det er ikke mulig å få tak i slike sko i norge, og denne bloggen er jo beregnet for nordmenn på tur. Det er heller ikke mulig å få tak i slike sko i USA. Svaret er Northampton. England. En liten rest av skotilhengere holder liv i denne urgamle skokonstruksjonen, som altså er bedre enn vanlig randsydde sko, og ligner litt på det vi i norge kaller beksømsko, men som ute i den store verden heter norwegian-style. Av helt merkelige årsaker er det i dag stort sett bare enkelte franske og italienske skoprodusenter som bruker denne konstruksjonen, mens engelskmenna sverger til weltscoen. Noen veldig få. Chrocket og Jones har to modeller, og under tvil kan man si at noen av bootsene til Trickers, f.eks. malton og henry, ligner litt. Her er jeg ute på svært faglig og farlig gyngende grunn, og det er ikke uten grunn, for hele poenget med slik sko er at man kan plumpe ut i dem uten å bli våt på bena, og det var grunnen til at jeg lett ertende nevnte dette med skokonstruksjoner. Å skrive er som å sko seg, eller å trakke på noe, og jeg mener helt bestemt at jeg nå har satt tonen for resten av høstens og vinterens lett onde betraktninger om manhattan og tweed og sko, i en by hvor man ikke legger merke til om man tråkker på noen, fordi det alltid er en doorman der, klar til å åpne en dør for deg. Det må være dagens andre råd, at jeg skal åpne opp dører for deg som du ikke visste var der, og jeg skal om nødvendig sparke inn åpne dører slik at den norske turist kommer velkledt til manhattan om vinteren.
Bildet viser mitt siste innkjøp på skofronten, et kupp, halv pris en dag hos mine venner hos brooksbrother. Cordovan shell. Peale collection. Laget av C og Jones. Tannet på eikebark.
tirsdag 6. desember 2011
Det var meningen å spise mye pastrami
Vi skulle bare ta en hyggelig lørdagsettermiddagtur, dvs. i stedet for å spise egg benedict og skylle denne formen for mat ned med coctails og slikt, ville vi gjøre noe verdig. Så vi bestemte oss for å dra ned til galleri no nede på lower east deromkring, sånn ca 240 east houston street. Fra oss på 77 th betyr det raka vegen på bane 6 fra lex ave og ned til bleeker street. Det er stedet og stoppen hvor nummeradressene er forsvunnet inn i en annnen dimensjon og man igjen bruker bokstaver.
Forsynet var med meg denne lørdagen, for da jeg slo opp påkartet, for å finne ut hvor galleriet med utstilling med norske new yorkbaserte kunstnere lå, viste det seg at katz deli lå like i nærheten. dvs. på 205 east houston street. Dette tok jeg som et tegn fra guden for pastrami at jeg skulle spise 800 gram av verdens beste pastrami, on rye bread, med sure og jødiske agurker og sennep, og dette er jo et så berømt sted at det stort sett alltid er kø der, og det var det også denne gangen, men hva gjør man ikke for å spise god pastrami. Stedet er forresten berømt fra filmen when harry meets sally, og orgasme-faking-diskusjon, og akkurat plassen meg ryan satt på, der hun faket, er avmerket med skilt. det satt et eldre par på akkurat dette bordet da vi var der, og de var ikke alene om å ha en pondus som tyder på at de har spist mye pastrami.
Det var dagens første råd til norske turister. dra gjerne ned til katz deli litt tidlig på dagen, f.eks. til frokost, dersom man ønsker å slippe køer. stedet er kåret til beste diner i new york i 2005 og er zagat-berømt og alle turister skal dit. men stedet er et besøk verdt. paris er en messe verdt. og opplegget med bestilling og betaling er litt annerledes enn på andre steder, selv om mange dinere har tilsvarende opplegg med bonger, og streker og kruseduller. Til venstre er vanlige bord med kelnere, og til høyre står man i kø og henter vann i dispensere. Det siste er vel oftest det eneste valget man har.
Jeg fikk meg forresten en REI-opplevelse da jeg ankom gatenivå fra banen. For til min store glede hadde det dukket opp en stor sportsbutikk på rundt 303 Lafayette street , lett sørpå noen få meter east housten street. Sjappa har tre etasjer, og har større utvalg enn f.eks. Paragon Sports på union street. Utvalget er stort og man får alle de kjente amerikanske merkene som ofte er mindre enn halv pris her enn i norge, f.eks. patagonia eller north face.
Dagens andre gode råd er å stikke innom her på turen fra katz deli. På vei hjem til hotellet med down jackets.
Tverrgatene sørover fra East Houston er i dette strøket fylt opp av små og fine uavhengige klesbutikker og cafeer, litt sånn som man kan anta Soho var før turistdjevelen bet seg fast i gatelegemene der. Vi er jo uansett ikke langt unna Soho. Dette strøket er utpreget kvinnevennlig, med butikker for kunstglass, designervesker, kjoler og annet av søm m.v. Det byr seg også muligheter for å kjøpe smykker her.
Etter et raid i disse gatene, hvor min kone ble meget begeistret for strøkets egenart og lett turistbeskjedne pondus, gikk turen til spring street og banen hjem, med et lite besøk på en uavhengig bokhandel med cafe. navnet har jeg glemt, men den skal jeg rapportere om en annen gang, for den bør man absolutt besøke. Jeg kjøpte en bok om new yorks historie, på tolv hundre sider, og i skrivende stund er jeg kommet til 1720-tallet. Gotham har en lang historie, preget av syfilis, utartende calvinisme og engelsk trangsyn på det beste.
Forsynet var med meg denne lørdagen, for da jeg slo opp påkartet, for å finne ut hvor galleriet med utstilling med norske new yorkbaserte kunstnere lå, viste det seg at katz deli lå like i nærheten. dvs. på 205 east houston street. Dette tok jeg som et tegn fra guden for pastrami at jeg skulle spise 800 gram av verdens beste pastrami, on rye bread, med sure og jødiske agurker og sennep, og dette er jo et så berømt sted at det stort sett alltid er kø der, og det var det også denne gangen, men hva gjør man ikke for å spise god pastrami. Stedet er forresten berømt fra filmen when harry meets sally, og orgasme-faking-diskusjon, og akkurat plassen meg ryan satt på, der hun faket, er avmerket med skilt. det satt et eldre par på akkurat dette bordet da vi var der, og de var ikke alene om å ha en pondus som tyder på at de har spist mye pastrami.
Det var dagens første råd til norske turister. dra gjerne ned til katz deli litt tidlig på dagen, f.eks. til frokost, dersom man ønsker å slippe køer. stedet er kåret til beste diner i new york i 2005 og er zagat-berømt og alle turister skal dit. men stedet er et besøk verdt. paris er en messe verdt. og opplegget med bestilling og betaling er litt annerledes enn på andre steder, selv om mange dinere har tilsvarende opplegg med bonger, og streker og kruseduller. Til venstre er vanlige bord med kelnere, og til høyre står man i kø og henter vann i dispensere. Det siste er vel oftest det eneste valget man har.
Jeg fikk meg forresten en REI-opplevelse da jeg ankom gatenivå fra banen. For til min store glede hadde det dukket opp en stor sportsbutikk på rundt 303 Lafayette street , lett sørpå noen få meter east housten street. Sjappa har tre etasjer, og har større utvalg enn f.eks. Paragon Sports på union street. Utvalget er stort og man får alle de kjente amerikanske merkene som ofte er mindre enn halv pris her enn i norge, f.eks. patagonia eller north face.
Dagens andre gode råd er å stikke innom her på turen fra katz deli. På vei hjem til hotellet med down jackets.
Tverrgatene sørover fra East Houston er i dette strøket fylt opp av små og fine uavhengige klesbutikker og cafeer, litt sånn som man kan anta Soho var før turistdjevelen bet seg fast i gatelegemene der. Vi er jo uansett ikke langt unna Soho. Dette strøket er utpreget kvinnevennlig, med butikker for kunstglass, designervesker, kjoler og annet av søm m.v. Det byr seg også muligheter for å kjøpe smykker her.
Etter et raid i disse gatene, hvor min kone ble meget begeistret for strøkets egenart og lett turistbeskjedne pondus, gikk turen til spring street og banen hjem, med et lite besøk på en uavhengig bokhandel med cafe. navnet har jeg glemt, men den skal jeg rapportere om en annen gang, for den bør man absolutt besøke. Jeg kjøpte en bok om new yorks historie, på tolv hundre sider, og i skrivende stund er jeg kommet til 1720-tallet. Gotham har en lang historie, preget av syfilis, utartende calvinisme og engelsk trangsyn på det beste.
torsdag 1. desember 2011
En tur på loews og cabaret
Dagens første råd til turister fra norge, er å lære seg forskjellen mellom musicals, ofte rundt times square, som altså er musikalske produksjoner med sang og dans, hvor hensikten er å imponere tilreisende fra resten av verden, mens de betaler 200 dollar pr. billett. Og cabaret, som ofte er nesten like dyr. Forskjellen er at det er musikaler som er for turister, mens cabareter er for de på upper east og upper west. Cabareter ligner litt på det som jeg er vokst opp med, nemlig cabaret med reker og grønnsaker. Det handler også om mat til sangen, slik at man kan sitte og gafle i seg biff og skylle den ned med store glass med rødvin fra Sonora, mens splitten i kjolen til damen som synger, går opp, og hver gang hun lar sin cabaret-vibrato runge, slik som cabaretdamer skal gjøre i tradisjonen etter sara leander og edith piaf, tar jeg tak i stolen, for å sitte rett, og så ser jeg bort på naboene, og de sitter også lett forskremt og gafler i seg, oppi denne blandingen av biff og lange blottede lår, med en dame som synger med store lepper og varm vibrato og som kan skremme andre enn bare de som er vokst opp på bedehuset på vestlandet.
Det var dagens andre råd, inspirert av en fin kveld med venner på loews hotel på 51park avenue. Det er viktig å holde seg fast i stolen dersom de kunstneriske inntrykkene blir for sterke og varme. Men hun sang også Tom Waits-låter, og det holder for meg.
En slik helaften kan være en dyr affære. Den er strengt tatt beregnet på de rike på upper east, og på lørdagene tar man med kona, mens man tidigere i uken har sosialt samkvem med kvinner som representerer andre verdier. En billett koster fort 150 dollar, og når man kommer til det bestilte bordet, er det bare å skaffe seg drinker. Drinke-kartet skal studeres, og så tar man en eller to drinker, før man går løs på middag, med eller uten forrett, prismessig sånn rundt 20- 40 dollar for for- og hovedrett. På denne typen restauranter er det ikke så stor forskjell i prisnivået, sjappa henter vel mesteparten av pengene inn på folk som bestiller dyre viner eller champagne. Husets vin, dvs. den billigste rødvinen i en kategori, er ofte et godt kjøp. Her borte er ofte europeiske viner overpriset, og da er det ofte et godt kjøp å gå for argentinsk fra mendoza.
så sitter jeg her, og er litt overrumplet over stemmeføringen til cabaret-sangerinnen, som jeg i forfjamselsen ikke fikk med meg, dvs. hennes navn, og man sitter der og spiser og drikker og ser på parene rundt, og ett av fellestrekkene er at damene har valgt korte smykker, slik at de ikke ødelegger tennene dersom de får juvelene i suppa. Det er et helt forståelig valg, der de sitter og blomstrer med rouge på begge kinnene, mens mannen sitter og blomstrer og er nede i andre flaska med vin, og jeg kjenner meg igjen, og kjenner på at dette også er en del av manhattan, og det må være dagens tredje råd. nemlig å ta seg en tur på slike steder, og jeg sitter der og funderer på hva som er galt med amerikansk politikk og GOP og jeg ser menn med store eller oppblåste ansikter sitter der, og damene har så mye smak at de har latt tiaraene være hjemme, men de har til gjengjeld alle som en noen veldig store skuldre, og det er fordi de spiser mat som er tilsatt veksthormoner, og det er noe som en europeer aldri klarer å venne seg til, nemlig at proposjonene her borte er annerledes, så det er ikke rart man hiver innpå et par glass ekstra, og akkurat her, på park avenue, bor jo fiffen på manhattan, og jeg skjønner forsåvidt ikke hvorfor, ettersom gaten er stinn av biler, 6 eller 8 i begge retninger, og det er ingen butikker her, og da skjønner jeg at jeg er europeer, en som liker å spasere et stykke, iført en kappe, før man setter seg ned for å spise. På dette stedet må man ankomme i bil.
Det må være grunn godt nok for å prøve en kveld her for en norsk turist, og så kommer jeg på hvorfor jeg hadde så vanskelig for å konsentrere meg der inne på cabareten. Som jeg påpekte, synes jeg at menn på dette stedet så ut som konsernsjefer for bruktbilselgere, dvs, de innga ikke tillitt, men de kunne oppføre seg. Mannen ved mitt nabobord så ut som en slik en, med oppsvulmet ansikt, og noen øyne som ikke passet til det vennlige uttrykket, og heldigvis er jeg ute før jeg skjønner at jeg har sittet ved siden av newt gingrich, eller en av hans innleide look-alike-skuespillere, siden han ventelig blir president her om et års tid.
Det var dagens andre råd, inspirert av en fin kveld med venner på loews hotel på 51park avenue. Det er viktig å holde seg fast i stolen dersom de kunstneriske inntrykkene blir for sterke og varme. Men hun sang også Tom Waits-låter, og det holder for meg.
En slik helaften kan være en dyr affære. Den er strengt tatt beregnet på de rike på upper east, og på lørdagene tar man med kona, mens man tidigere i uken har sosialt samkvem med kvinner som representerer andre verdier. En billett koster fort 150 dollar, og når man kommer til det bestilte bordet, er det bare å skaffe seg drinker. Drinke-kartet skal studeres, og så tar man en eller to drinker, før man går løs på middag, med eller uten forrett, prismessig sånn rundt 20- 40 dollar for for- og hovedrett. På denne typen restauranter er det ikke så stor forskjell i prisnivået, sjappa henter vel mesteparten av pengene inn på folk som bestiller dyre viner eller champagne. Husets vin, dvs. den billigste rødvinen i en kategori, er ofte et godt kjøp. Her borte er ofte europeiske viner overpriset, og da er det ofte et godt kjøp å gå for argentinsk fra mendoza.
så sitter jeg her, og er litt overrumplet over stemmeføringen til cabaret-sangerinnen, som jeg i forfjamselsen ikke fikk med meg, dvs. hennes navn, og man sitter der og spiser og drikker og ser på parene rundt, og ett av fellestrekkene er at damene har valgt korte smykker, slik at de ikke ødelegger tennene dersom de får juvelene i suppa. Det er et helt forståelig valg, der de sitter og blomstrer med rouge på begge kinnene, mens mannen sitter og blomstrer og er nede i andre flaska med vin, og jeg kjenner meg igjen, og kjenner på at dette også er en del av manhattan, og det må være dagens tredje råd. nemlig å ta seg en tur på slike steder, og jeg sitter der og funderer på hva som er galt med amerikansk politikk og GOP og jeg ser menn med store eller oppblåste ansikter sitter der, og damene har så mye smak at de har latt tiaraene være hjemme, men de har til gjengjeld alle som en noen veldig store skuldre, og det er fordi de spiser mat som er tilsatt veksthormoner, og det er noe som en europeer aldri klarer å venne seg til, nemlig at proposjonene her borte er annerledes, så det er ikke rart man hiver innpå et par glass ekstra, og akkurat her, på park avenue, bor jo fiffen på manhattan, og jeg skjønner forsåvidt ikke hvorfor, ettersom gaten er stinn av biler, 6 eller 8 i begge retninger, og det er ingen butikker her, og da skjønner jeg at jeg er europeer, en som liker å spasere et stykke, iført en kappe, før man setter seg ned for å spise. På dette stedet må man ankomme i bil.
Det må være grunn godt nok for å prøve en kveld her for en norsk turist, og så kommer jeg på hvorfor jeg hadde så vanskelig for å konsentrere meg der inne på cabareten. Som jeg påpekte, synes jeg at menn på dette stedet så ut som konsernsjefer for bruktbilselgere, dvs, de innga ikke tillitt, men de kunne oppføre seg. Mannen ved mitt nabobord så ut som en slik en, med oppsvulmet ansikt, og noen øyne som ikke passet til det vennlige uttrykket, og heldigvis er jeg ute før jeg skjønner at jeg har sittet ved siden av newt gingrich, eller en av hans innleide look-alike-skuespillere, siden han ventelig blir president her om et års tid.
tirsdag 29. november 2011
Tett trafikk
Det hender jeg ruster meg ut til en sykkeltur i parken. Det er særlig på de litt mer grå dagene, når vinden rusker i høstløvet, og bringer inn frisk havluft over manhattan, at jeg triver tak i min brompton, som altså ikke er en sykkel, men et personlig transportsystem, og kjører ut på 77 th og york av. vestover. over 1 og 2 og 3 og så blir man lett stående. Noe jeg synes er helt greit, men som bilister flest ikke synes er greit. litt amper stemning, som skyldes at kulturen her borte, og forsåvidt den eneste muligheten for å lesse av noe, er å stoppe. midt i gaten, og så får alle andre vente, iallefall dersom det er tale om lastebiler.
Her borte, vestover, mot parken, bor de rike, og de har ofte bil som henter seg, og noen har privatsjåfører, eller hushjelp fra puertorico som også kjører bil. Har man penger, vil folk vente på deg, muligens i håp om å få seg en skilling eller tips som det heter her, og dette har også forplantet seg til trafikken. De rike lar gjerne bilen stå og vente, mens man legger på den siste pedikyren, eller hva man nå kliner på leppene eller vippene her oppe på botox hills, og således skapes det køer, og egne økosystemer for biler, som står og tuter lett, selv om det er forbudt, fordi de har råd til å betale boten. Jeg tror ikke dette er noe typisk for manhattan. Folk med mye penger oppfører seg stort sett likt over alt i verden, og disse fruene, på vei ut i bilen til lunch med venninner, etter at de har brukt noen timer til å kle seg opp, og la seg bli sminket, er vel ikke verre enn andre fruer som har samme livsstil i andre byer. De sier exuzzze mi og prøver å dupere deg og patronalisere deg så godt de kan når du står i veien for dem, eller holder på å sykle dem ned, som jeg ofte har lyst til her borte, ved park avenune.
Mitt råd til norske turister er å gå dem ned. Ikke hør på hva de sier, de vil bare at du skal flytte deg slik at de kan gå videre. Det er lov å være norsk og ha ryggsekk på, og snu deg fort, slik at de får ryggsekken rett i trynet. Det er i det hele tatt mye morro man kan ha med ryggseklk på, og fine fruer som mener du står i veien har ikke nødvendigvis noen begreper om de store norske ryggsekker med store og tunge pakker inni.
Jeg kiler meg inn mellom bilrekken som står der og venter på fruen som skal til lunch, og kjører videre vestover, og til parken, der innkjøringen på 79 theast ikke er beregnet på syklister. Dette er min tid som forbryter. Her står det skilt overalt om at det er forbudt å kjøre sykkel på veiene og stiene inn mot den store sykkelveien som går rundt parken. Jeg sykler videre, og passer på å vingle så mye at jeg virker som en forvirret turist fra norge eller noe sånt, som ikke kan forventes å kunne lese engelsk. Det er ikke så mye politi her, selv om parken faktisk har sin egen politistyrke, hvorav noen kjører rundt i sånne små piaggo-mopeder med tre hjul. De ligger sikkert på lur bak trestammene, for å ta syklister for uvettig kjøring. Dette er mitt andre råd til norske turister som leier sykkel i parken. Sørg for å velge en så inkonsistent sykkelstil at selv uppereast fruene som er ute med hunden sin, ikke tør brøle til deg at du ikke skal sykle på spaserstiene. Du bør spre frykt rundt deg, og sørge for at folk tror at du nesten har mistet kontrollen over alle pedalene, og girene, og bremsene, og vannflasker som kommer farende ut av lommen din som et prosjektil, klar til å klaske til de stramme og oppløftede kinnene til disse damene, som egentlig har godt å å føle redsel og spenning. Det kan være den eneste følelsen de har den dagen.
Her borte, vestover, mot parken, bor de rike, og de har ofte bil som henter seg, og noen har privatsjåfører, eller hushjelp fra puertorico som også kjører bil. Har man penger, vil folk vente på deg, muligens i håp om å få seg en skilling eller tips som det heter her, og dette har også forplantet seg til trafikken. De rike lar gjerne bilen stå og vente, mens man legger på den siste pedikyren, eller hva man nå kliner på leppene eller vippene her oppe på botox hills, og således skapes det køer, og egne økosystemer for biler, som står og tuter lett, selv om det er forbudt, fordi de har råd til å betale boten. Jeg tror ikke dette er noe typisk for manhattan. Folk med mye penger oppfører seg stort sett likt over alt i verden, og disse fruene, på vei ut i bilen til lunch med venninner, etter at de har brukt noen timer til å kle seg opp, og la seg bli sminket, er vel ikke verre enn andre fruer som har samme livsstil i andre byer. De sier exuzzze mi og prøver å dupere deg og patronalisere deg så godt de kan når du står i veien for dem, eller holder på å sykle dem ned, som jeg ofte har lyst til her borte, ved park avenune.
Mitt råd til norske turister er å gå dem ned. Ikke hør på hva de sier, de vil bare at du skal flytte deg slik at de kan gå videre. Det er lov å være norsk og ha ryggsekk på, og snu deg fort, slik at de får ryggsekken rett i trynet. Det er i det hele tatt mye morro man kan ha med ryggseklk på, og fine fruer som mener du står i veien har ikke nødvendigvis noen begreper om de store norske ryggsekker med store og tunge pakker inni.
Jeg kiler meg inn mellom bilrekken som står der og venter på fruen som skal til lunch, og kjører videre vestover, og til parken, der innkjøringen på 79 theast ikke er beregnet på syklister. Dette er min tid som forbryter. Her står det skilt overalt om at det er forbudt å kjøre sykkel på veiene og stiene inn mot den store sykkelveien som går rundt parken. Jeg sykler videre, og passer på å vingle så mye at jeg virker som en forvirret turist fra norge eller noe sånt, som ikke kan forventes å kunne lese engelsk. Det er ikke så mye politi her, selv om parken faktisk har sin egen politistyrke, hvorav noen kjører rundt i sånne små piaggo-mopeder med tre hjul. De ligger sikkert på lur bak trestammene, for å ta syklister for uvettig kjøring. Dette er mitt andre råd til norske turister som leier sykkel i parken. Sørg for å velge en så inkonsistent sykkelstil at selv uppereast fruene som er ute med hunden sin, ikke tør brøle til deg at du ikke skal sykle på spaserstiene. Du bør spre frykt rundt deg, og sørge for at folk tror at du nesten har mistet kontrollen over alle pedalene, og girene, og bremsene, og vannflasker som kommer farende ut av lommen din som et prosjektil, klar til å klaske til de stramme og oppløftede kinnene til disse damene, som egentlig har godt å å føle redsel og spenning. Det kan være den eneste følelsen de har den dagen.
fredag 18. november 2011
god spise på mark hotel på 77 th madison
Madison avenue er fra 40 og oppover stappfull av klesbutikker. De blir finere og dyrere jo lenger du drar oppover og på 77 th, er man i armani-og vera wang prisleie. Madison anbefales for kvinner som har gullkort og som bare skal handle noen konsentrerte timer, mens mannen sitter og drikker pils på en bar midtown og ser på fotball. Så kan man etterpå spise på mark hotel. noe jeg har gjort og her følger min beretning.
Dagens første råd er å bestille bord på forhånd. slike steder som dette, er oftest fullbooket når det lir mot helg eller forsåvidt også en vanlig torsdag, som var dagen jeg og vi, dvs. min kone og jeg, spiste der.
Når man kommer inn, etter å ha passert skopusserbua til jon lobb tilhøyre ved inngangen, går man bestemt inn i baren til venstre, som er inngangen til restauranten. Dette er absolutt et sted å sitte og bli sett, mens man heller ned coctails. Antrekket på dette stedet er typisk pent og dyrt, dvs. mørke dresser uten slips for herrer, og den lille sorte til damene. Av rundt 30 damer som satt der og vurderte din lommebok når man kom inn, var det bare en som hadde noe lyst på seg. ellers glimtet det i edle metaller og diamanter. dette er jo forsåvidt en lokal lekestue og møteplass for dem som bor i området, og her koster jo en 200 kvadrats leilighet med utsikt mot parken fort 30- 50 millioner kr. Så man har jo råd til å spise her, for det virket som om damene, sånn 35 og oppover, hadde brukt mer penger på sitt ansikt, både under kniven, og for anledningen, enn hva en god nebbiolo koster.
En drink eller to før maten, mens man bestiller vann, som jo ofte kan være nesten like dyrt som en drink. Maten er slett ikke dyr her, forretter fra 15 dollar og hovedretter 30 -40 dollar. En drink koster gjerne 12 dollar, og vi tok en flaske billig nebbiolo eller barbera til 68 dollar. Den var til gjengjeld veldig bra, og det forteller vel litt om stedets karakter, nemlig at maten var helt fantastisk. Georges Vongerichten, som eier stedet, og som har så vanskelig navn at jeg ikke husker stavemåten i farten, driver også Spicemarked nede i chelsea. Det stedet er mer asian fusion, mens dette stedet er mer europeisk orientert, bortsett fra at de tunge smørsausene er erstattet med florlette salatblad tilpasset de sultende og armanioppdressede kvinnene her oppe på upper east. Jeg har lest i den lokale avisen at noe av stedets suksess skyldes at det går an å spise godt her uten at man må sulte seg resten av uken. Stort sett skal folk her borte ha store porsjoner og mye usunne sauser, men kvinnene med diamanter i håret, og botox i leppene skal jo ha en annen type diett som er tilpasset de smale midjer som er målet for suksess i disse kretser.
Min kone spiste biff og jeg spiste italian veal, begge hadde akkurat det lille som gjør stedet til noe mer enn et vanlig spisested. crabcaken jeg hadde til forrett smakte krabbe og suppen som min frue hadde bestilt, noe sånn pumpkinaktig, smakte himmelsk, og var garantert tilsatt en skvett fløte eller to. Ettpå mesket vi oss med grand mariner-suffle med sorbeter etc.
350 dollar for to må i norsk målestokk regnes som rimelig, men igjen er det slik at man på manhattan alltid får litt mer igjen for pengene straks man drar utenfor de mest klassiske turiststedene.
Så noen betraktninger som er rettet mot ettertanken, og en liten notisbok man alltid bør ha for hånden her borte. For i usa er det ikke noe vinmonopol man kan sjekke mot for å finne igjen en god vin man hadde på bordet. Jeg har nå vært her i 4 måneder, og har kun truffet på en vin som jeg kjente igjen fra norge, nemlig den berømte italienske rødvinen med vinkvist på flasken. Man må famle seg frem, eller drikke seg gjennom mye dårlig vin før man finner ut av dette. Dagens tredje råd er derfor at man tar notater om vinen, dersom den falt i smak, slik at man kan prøve å få tak i den på en lokal vinhandel. Vintrene her borte skal være hustrige og kalde og de lumske fallvindene vil alltid prøve å vippe hatten din av, og derfor må man straks man er kommet i hus, spise en god minestronesuppe, som man selvsagt må skylle ned med en god barbera eller nebbiolo. Det er derfor det er så viktig å ha en slik notisbok for hånden.
Dette er et amatørfotobilde av den lille notisboken jeg akkurat kjøpte. Den passer godt i lommeboken, eller i en ledig bilettlomme, som jo de fleste herrejakker har flust av, selv om man som oftest nå for tiden reiser billetløst. Målestokken er en 2 cl flaske med Underberger. Den er omtrent like stor som en haglpatron. Når vi først er inne på Underberger, er dette et tysk urtebrennevin av typen digestive. en tysk variant av fernet branca. Det er slett ikke alle som er klar over at dersom man samler 300 grønne underbergerkorker, sender man disse inn til underbergerkontoret i tyskland, og da får man tilsendt en fin grønn underbergerbil i metall. godt å vite i disse tider hvor det meste er laget i plast.
www.themarkhotel.com/
Dagens andre råd til turister fra norge er å komme seg på dette spisestedet.
www.themarkhotel.com/
Dagens første råd er å bestille bord på forhånd. slike steder som dette, er oftest fullbooket når det lir mot helg eller forsåvidt også en vanlig torsdag, som var dagen jeg og vi, dvs. min kone og jeg, spiste der.
Når man kommer inn, etter å ha passert skopusserbua til jon lobb tilhøyre ved inngangen, går man bestemt inn i baren til venstre, som er inngangen til restauranten. Dette er absolutt et sted å sitte og bli sett, mens man heller ned coctails. Antrekket på dette stedet er typisk pent og dyrt, dvs. mørke dresser uten slips for herrer, og den lille sorte til damene. Av rundt 30 damer som satt der og vurderte din lommebok når man kom inn, var det bare en som hadde noe lyst på seg. ellers glimtet det i edle metaller og diamanter. dette er jo forsåvidt en lokal lekestue og møteplass for dem som bor i området, og her koster jo en 200 kvadrats leilighet med utsikt mot parken fort 30- 50 millioner kr. Så man har jo råd til å spise her, for det virket som om damene, sånn 35 og oppover, hadde brukt mer penger på sitt ansikt, både under kniven, og for anledningen, enn hva en god nebbiolo koster.
En drink eller to før maten, mens man bestiller vann, som jo ofte kan være nesten like dyrt som en drink. Maten er slett ikke dyr her, forretter fra 15 dollar og hovedretter 30 -40 dollar. En drink koster gjerne 12 dollar, og vi tok en flaske billig nebbiolo eller barbera til 68 dollar. Den var til gjengjeld veldig bra, og det forteller vel litt om stedets karakter, nemlig at maten var helt fantastisk. Georges Vongerichten, som eier stedet, og som har så vanskelig navn at jeg ikke husker stavemåten i farten, driver også Spicemarked nede i chelsea. Det stedet er mer asian fusion, mens dette stedet er mer europeisk orientert, bortsett fra at de tunge smørsausene er erstattet med florlette salatblad tilpasset de sultende og armanioppdressede kvinnene her oppe på upper east. Jeg har lest i den lokale avisen at noe av stedets suksess skyldes at det går an å spise godt her uten at man må sulte seg resten av uken. Stort sett skal folk her borte ha store porsjoner og mye usunne sauser, men kvinnene med diamanter i håret, og botox i leppene skal jo ha en annen type diett som er tilpasset de smale midjer som er målet for suksess i disse kretser.
Min kone spiste biff og jeg spiste italian veal, begge hadde akkurat det lille som gjør stedet til noe mer enn et vanlig spisested. crabcaken jeg hadde til forrett smakte krabbe og suppen som min frue hadde bestilt, noe sånn pumpkinaktig, smakte himmelsk, og var garantert tilsatt en skvett fløte eller to. Ettpå mesket vi oss med grand mariner-suffle med sorbeter etc.
350 dollar for to må i norsk målestokk regnes som rimelig, men igjen er det slik at man på manhattan alltid får litt mer igjen for pengene straks man drar utenfor de mest klassiske turiststedene.
Så noen betraktninger som er rettet mot ettertanken, og en liten notisbok man alltid bør ha for hånden her borte. For i usa er det ikke noe vinmonopol man kan sjekke mot for å finne igjen en god vin man hadde på bordet. Jeg har nå vært her i 4 måneder, og har kun truffet på en vin som jeg kjente igjen fra norge, nemlig den berømte italienske rødvinen med vinkvist på flasken. Man må famle seg frem, eller drikke seg gjennom mye dårlig vin før man finner ut av dette. Dagens tredje råd er derfor at man tar notater om vinen, dersom den falt i smak, slik at man kan prøve å få tak i den på en lokal vinhandel. Vintrene her borte skal være hustrige og kalde og de lumske fallvindene vil alltid prøve å vippe hatten din av, og derfor må man straks man er kommet i hus, spise en god minestronesuppe, som man selvsagt må skylle ned med en god barbera eller nebbiolo. Det er derfor det er så viktig å ha en slik notisbok for hånden.
Dette er et amatørfotobilde av den lille notisboken jeg akkurat kjøpte. Den passer godt i lommeboken, eller i en ledig bilettlomme, som jo de fleste herrejakker har flust av, selv om man som oftest nå for tiden reiser billetløst. Målestokken er en 2 cl flaske med Underberger. Den er omtrent like stor som en haglpatron. Når vi først er inne på Underberger, er dette et tysk urtebrennevin av typen digestive. en tysk variant av fernet branca. Det er slett ikke alle som er klar over at dersom man samler 300 grønne underbergerkorker, sender man disse inn til underbergerkontoret i tyskland, og da får man tilsendt en fin grønn underbergerbil i metall. godt å vite i disse tider hvor det meste er laget i plast.
Dagens andre råd til turister fra norge er å komme seg på dette spisestedet.
www.themarkhotel.com/
tirsdag 1. november 2011
Et bramfritt folkeferd
På søndag var vi i Lincoln-senteret på konsert. I Tully-salen, som bare er litt større enn operaen i oslo, men som her er en sidescene. Vi hørte på Griegs amoll-konsert, og begravelsesmarsj for Rikard Nordaak, samt hans ungdomssynd symfoni i c-moll. Samt arne nordheims tenebrae for cello og orkester.
Musikken var fin, og det var en stor opplevelse for meg å sitte i beste orkester og høre denne vakre musikken i en sal med god akustikk.
Ved siden av oss satt et par ekte newyorkere, med caps og genser og joggesko,vi hadde faktisk på oss pen jakke og skikkelige sko, etc, slik vi føler vi må opptre som folk med en viss dannelse. I dette ligger både at man kan sin Glenn Gould og at man kan utlede sirkelens tredeling basert på kjeglesnitt, over en tynn pjolter.
Paret var udannet, og satt og nynnet, og diskuterte, og gnafset kjeks så crackersbitene fløy veggimellom. sikkert til stor irritasjon for de andre også, og til stor irritasjon for meg, som ved denne anledning hadde lyst til å tilsnakke dette paret på det groveste. Noe holdt meg tilbake, og det var muligheten for å havne i en hissig diskusjon mens de sarte tonene fra grieg trillet over kammertone-boksen like ved.
Jeg hadde noen dager tidligere, mens jeg kjempet meg gjennom NYT, lest om noen som hadde begynt å knuffe, dvs. lett slåssing, på operaen på grunn av det samme fenomen. De fleste følger den internasjonale kodeksen om å være stille, slik at også andre kan få utbytte av musikken. Men i denne byen bor det mange ubehøvlede folk som ifølge bøkene kan opptre både arrogant og egoistisk i de fleste sammenhenger. I denne byen er alt lov hvis man har penger, og man løper gjerne gamle damer ned med et eller annet tonefall mens man brøler ut excuse me. Det betyr at man står i veien for noen, som har mye penger, og at man derfor har å komme seg unna.
Dagens råd til turister er altså å være forberedt på slike folk. Man må gjerne ta igjen, men i mange sammenhenger kan det være like klokt å holde kjeft og flytte på seg, hvis man da ikke har tenkt å delta i en forsinket Seinfeldt-episode, som jo tar noe av denne brautende og kranglende kulturen på kornet.
Det hører med til at på veien til lincoln-senteret, hvor vi byttet fra crosstown-bussen på 79 th til taxi, holdt på å tuppe ned en middelaldrende, og lett desperat dame. Hun prøvde å trenge seg inn i min taxi, og hadde det ikke vært for min godt oppdratte kone, som lot henne få være med )hun var så desperat at hun tilbød seg å betale hele regningen, hadde jeg sikkert smelt døren rett i hennes tynne legger, slik benene blir når man tar bil i stedet for å spasere.
Dagens andre råd må være at man alltid må sette av tre kvarter for å bevege seg crosstown og litt opp eller ned. noen ganger er det helt umulig å få tak i en drosje, og på veien tilbake skulle vi være smarte og linjet oss opp på bussstoppen på 65 th, som også er en crosstown. Der sto vi i 30 minutter før vi ga opp, sammen med 60 andre lett desperate folk. Ingen ledige drosjer, og sammenbrudd på denne bussruten.
Vi kom oss hjem på en time, via subway og buss, og på hjemveien trøstet vi oss med utagerende kakeinnkjøp på vår lokale landhandel, som har en kakedisk som er til å legge på seg av, med nybakte kaker og andre delikatesser. Siden det var blitt så kjølig, ble det en pinot noir fra oregon til middagen, og den var så god at jeg dagen etterpå fikk bestilt to kasser, ferdig levert på døren.
Musikken var fin, og det var en stor opplevelse for meg å sitte i beste orkester og høre denne vakre musikken i en sal med god akustikk.
Ved siden av oss satt et par ekte newyorkere, med caps og genser og joggesko,vi hadde faktisk på oss pen jakke og skikkelige sko, etc, slik vi føler vi må opptre som folk med en viss dannelse. I dette ligger både at man kan sin Glenn Gould og at man kan utlede sirkelens tredeling basert på kjeglesnitt, over en tynn pjolter.
Paret var udannet, og satt og nynnet, og diskuterte, og gnafset kjeks så crackersbitene fløy veggimellom. sikkert til stor irritasjon for de andre også, og til stor irritasjon for meg, som ved denne anledning hadde lyst til å tilsnakke dette paret på det groveste. Noe holdt meg tilbake, og det var muligheten for å havne i en hissig diskusjon mens de sarte tonene fra grieg trillet over kammertone-boksen like ved.
Jeg hadde noen dager tidligere, mens jeg kjempet meg gjennom NYT, lest om noen som hadde begynt å knuffe, dvs. lett slåssing, på operaen på grunn av det samme fenomen. De fleste følger den internasjonale kodeksen om å være stille, slik at også andre kan få utbytte av musikken. Men i denne byen bor det mange ubehøvlede folk som ifølge bøkene kan opptre både arrogant og egoistisk i de fleste sammenhenger. I denne byen er alt lov hvis man har penger, og man løper gjerne gamle damer ned med et eller annet tonefall mens man brøler ut excuse me. Det betyr at man står i veien for noen, som har mye penger, og at man derfor har å komme seg unna.
Dagens råd til turister er altså å være forberedt på slike folk. Man må gjerne ta igjen, men i mange sammenhenger kan det være like klokt å holde kjeft og flytte på seg, hvis man da ikke har tenkt å delta i en forsinket Seinfeldt-episode, som jo tar noe av denne brautende og kranglende kulturen på kornet.
Det hører med til at på veien til lincoln-senteret, hvor vi byttet fra crosstown-bussen på 79 th til taxi, holdt på å tuppe ned en middelaldrende, og lett desperat dame. Hun prøvde å trenge seg inn i min taxi, og hadde det ikke vært for min godt oppdratte kone, som lot henne få være med )hun var så desperat at hun tilbød seg å betale hele regningen, hadde jeg sikkert smelt døren rett i hennes tynne legger, slik benene blir når man tar bil i stedet for å spasere.
Dagens andre råd må være at man alltid må sette av tre kvarter for å bevege seg crosstown og litt opp eller ned. noen ganger er det helt umulig å få tak i en drosje, og på veien tilbake skulle vi være smarte og linjet oss opp på bussstoppen på 65 th, som også er en crosstown. Der sto vi i 30 minutter før vi ga opp, sammen med 60 andre lett desperate folk. Ingen ledige drosjer, og sammenbrudd på denne bussruten.
Vi kom oss hjem på en time, via subway og buss, og på hjemveien trøstet vi oss med utagerende kakeinnkjøp på vår lokale landhandel, som har en kakedisk som er til å legge på seg av, med nybakte kaker og andre delikatesser. Siden det var blitt så kjølig, ble det en pinot noir fra oregon til middagen, og den var så god at jeg dagen etterpå fikk bestilt to kasser, ferdig levert på døren.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)