Som vestlending er jeg i utgangspunktet totalt skamløs og samtidig full av skyld. Dette skyldes annerledesheten, og i likhet med jerry lee lewis og andre amerikanske sangere, er jeg oppvokst på bedehus, med nynorsk, og de fulle folka på galleriet, når det var basar. Og kvinnnene styrte bruket, der hjemme, og fedrene var på vintersildfiske (da dukket predikantene opp og laget vekkelse), eller til sjøss, og dukket opp en gang i året. Derfor føler jeg meg litt som en hillibilly fra Tennesse eller en okie fra muskogee her på manhattan, eller som en fortapt pastorsønn fra louisina, oppvokst i myrene like innenfor Galveston eller noe slikt.
Så man er litt innflytter, og det mest skamfulle som står skrevet på panna er selvsagt at man ikke kjenner til tipse-kodeksen. Hvem skal tipses (i utgangspunktet alle, minus bankfunksjonærer (de har rentemarginer og gebyrer) og politi)?
Omtrent alle vissnok. Som kjent drives amerika av fattige latinos (catering) og kinesere (vask). De har sikkert ikke mer en minimumslønn på rundt 8 dollar i timen, og muligens mye under, og da skal man tipse 15%. Gjerne mer, men da avslører man at man er innflytter og bløt. På restauranter skal man gi minimum 15 %, men det skal man også gi til frisøren, og damen som vasker håret ditt før det skal klippes og fønes. Av en eller annen mystisk grunn er føning veldig viktig her, og jeg lar det skje, mens flassen står som en støvsky fra et middels vulkanutbrudd bakover hodet, og legger seg som et snølag over stolene hos frisøren.
Drosjene skal ha tips, på 15%, og det skal også budene som levere mat, og ting man har kjøpt i en butikk. Som kjent bærer man ikke selv her på manhattan (det er det hushjelpene fra latin-amerika som gjør). Om en times tid dukker min skrivepult opp i leiligheten (fra Crates & Barrel ). Da skal budet som har strevd seg opp service-heisen (heisen for bud) ha 20 dollar i hånden, selv om vi har betalt for transport. Det å få 100 kg på trallen og inn i heisen kvalifiserer faktisk for litt betaling.
Min mistanke om at folk flest tipser mindre, vil jeg ikke snakke om eller drøfte. I løpet av noen måneder vil jeg sikkert bli mindre bløthjertet og tipse mindre, eller akkurat så mye at alle blir sure, men ikke løper rasende etter deg.
Jeg skulle gjerne ha sett en tabell, eller et oppsett over hvor mye man tipser i de ulike situasjoner (man tipser når man går til fysikalsk behandling). Foreløpig har jeg brakt i erfaring at man ikke er forpliktet til å tipse, men at man blir relativt uglesett dersom man ikke gjør det. Med tanke på den usle lønnen de som skal tipses får (ofte ingen fastlønn, kun tipsbasert), kan det være en god regel å være en god tipser når man kommer fra det rike Norge, og gi litt blaffen i å prøve å ikke bryte tariffen. Som turist står denne statusen skrevet i ansiktet på deg uansett, der du står på park avenue og virrer med bikket, og har ansiktet rettet på skrå oppover, for å beskue alle høyhusene. new-yorkere driter i de husene, de er på radaren, men man trenger ikke se på dem før man utdanner seg til arkitekt. det finnes viktigere ting her borte enn hus, såsom hvor man får gode pølser eller pizza, eller baseball, eller annen sport. Eller hvor man gjør en god handel.
Vi bor i en door-man-bygning, med 40 ansatte. De lukker opp døren for deg og tar imot pakker for deg, og driver dette svære bygget, som vissnok huser 2000 leiligheter, og opptar et helt kvartal. De hilser på deg, og hjelper deg ut av baksetet på drosjen når du har problemer med å komme deg opp fra de svært lave og nedslitte setene, enten du er indisponert eller har fått problemer med ryggen. Så man skal holde seg inne med disse gutta, og hilse tilbake.
Men man skal ikke tipse dem. Det ville vært en skandale. Men til jul kommer brevet, med en tom konvolutt, med hilsen fra alle de ansatte, med navn, og jobb. Da er det skikk og bruk å gi hver ansatt 50 dollar hver i julegratiale, og det er ikke sikkert de er så velvillige dersom du glemmer dette. Tror faktisk man ikke blir tilgitt i det hele tatt dersom man ikke tipser gutta i døren og gutta med skiftenøkkel (som kommer og fikser oppvaskmaskinen din dersom noe er galt).
onsdag 26. oktober 2011
tirsdag 25. oktober 2011
Buss eller taxi eller subway
Manhattan er langstrakt, ca 8 km lang og 2-3 km bred. Man skal downtown og uptown og crosstown og byen er stor, selv om man som oftest har lite å gjøre oppe i harlem på 110 th street. Vi har nå vært her i over tre mndr., og er ennå ikke helt husvarme med trafikkbildet. Derfor er dagens første råd til turister å legge inn gode marginer når man skal rekke en musical på broadway eller skal treffe noen på MOMA eller oppe på 77 th east og york ave. Kortversjonen er at alt tar tid, dvs. skal man et stykke unna, tar det fort tre kvarter med bane eller drosje. (skal man reise med fly, tar transporten enda mere tid, siden flytog til newark her borte blir betraktet som kommunisme.)
Som turist, eller fastboende, bør og må man kjøpe et metroard med ubegrenset reise, enten pr. uke eller pr. mndr. Sistnevnte koster 104 dollar. En enkeltreise koster 2.25 dollar. Kortene kjøpes i luken på en stasjon, eller fra en automat.
Så reiser man i øst og vest og oppdager at noen subway-stasjoner er tidkrevende, akkurat som i london, mens andre er enkle å forstå. i rushtiden går det flere baner enn ellers, men da er jo til gjengjeld togene stappfulle. (på mange, men ikke alle stasjoner må man velge uptown eller downtown inngang, østre side av gaten uptown osv.)
Det betyr ikke at det er et bra alternativ å ta en drosje (som er billig her). man kan ta drosje, som man praier på gaten, på vanlig dagtid eller kveldstid eller natt, men ikke i rush-tiden. Da blir man lett stående og stange, i gåfart. I rushtiden er det oftest kjappest å sykle, iallefall i mitt nærområde, som er east 50 th til madison, og opp til 90 th east og østover til york ave, hvor vi bor.
Buss er en fin måte å oppleve byen på, men dersom man skal ha litt tempo, må man velge ekspressbusser (blå lys). Min kone jobber nede på 50 th east og 3 ave, og fra oss her oppe på yorkvilles rolige avenuer, er ruten til jobb en lokal matebuss bort til lex ave på 77 th, og bane ned. Samme rute hjem. Men av og til, dersom hun er tidlig på kontoret, kan det være kjappere med lokalbussen (som går nedover york avenue og crosstown 57 th). Så vi kan sitte her oppe og se utove elven, og nippe til et glass vin, og drøfte inngående hva som er kjappest transportvei hit og dit. Sånn går dagene, mens man vurderer å skaffe seg en stoppeklokke og bok til å føre transporttiden inn i.
Det er en liten trainspotter som holder på å våkne inni meg, og vil absolutt vite hva som er de korteste måter å komme seg frem på, til de ulike tider på døgnet. F.eks. så er det nå byggearbeider på 2 av og 60 (ny subway) og derfor står trafikken veldig ofte stille akkurat her. Det er et argument for å ta bane, som jeg liker å kalle den.
Hovedregelen er at det går kjapt å komme seg sør-nord på tog/bane og at crosstown er noe dritt, dvs. tar uforholdsmessig tid. Som turist bør man derfor ta for seg av byen i sør-nord -slices heller enn øst-vest, hvis man da ikke skal bruke halve dagen på transport.
Manhattan er skapt for de lange gåturer først og fremst fordi det å gå mellom a og b veldig ofte er det kjappeste alternativ, noe som gjør at behagelige sko bør være med i reisekofferten. Så tar man på seg penskoene når man kommer til operaen.
Dersom man kommer fra bygdene i norge, og til manhattan, får man seg et gåsjokk. som kjent kjører man bil over 100 meter avstand på slike steder. på manhattan langer man avgårde (vi har ti minutter til subway). Sånn er det i byer av en viss størrelse. man bør se på kartet og se hvor mange kilometer man skal forflytte seg.
Som turist, eller fastboende, bør og må man kjøpe et metroard med ubegrenset reise, enten pr. uke eller pr. mndr. Sistnevnte koster 104 dollar. En enkeltreise koster 2.25 dollar. Kortene kjøpes i luken på en stasjon, eller fra en automat.
Så reiser man i øst og vest og oppdager at noen subway-stasjoner er tidkrevende, akkurat som i london, mens andre er enkle å forstå. i rushtiden går det flere baner enn ellers, men da er jo til gjengjeld togene stappfulle. (på mange, men ikke alle stasjoner må man velge uptown eller downtown inngang, østre side av gaten uptown osv.)
Det betyr ikke at det er et bra alternativ å ta en drosje (som er billig her). man kan ta drosje, som man praier på gaten, på vanlig dagtid eller kveldstid eller natt, men ikke i rush-tiden. Da blir man lett stående og stange, i gåfart. I rushtiden er det oftest kjappest å sykle, iallefall i mitt nærområde, som er east 50 th til madison, og opp til 90 th east og østover til york ave, hvor vi bor.
Buss er en fin måte å oppleve byen på, men dersom man skal ha litt tempo, må man velge ekspressbusser (blå lys). Min kone jobber nede på 50 th east og 3 ave, og fra oss her oppe på yorkvilles rolige avenuer, er ruten til jobb en lokal matebuss bort til lex ave på 77 th, og bane ned. Samme rute hjem. Men av og til, dersom hun er tidlig på kontoret, kan det være kjappere med lokalbussen (som går nedover york avenue og crosstown 57 th). Så vi kan sitte her oppe og se utove elven, og nippe til et glass vin, og drøfte inngående hva som er kjappest transportvei hit og dit. Sånn går dagene, mens man vurderer å skaffe seg en stoppeklokke og bok til å føre transporttiden inn i.
Det er en liten trainspotter som holder på å våkne inni meg, og vil absolutt vite hva som er de korteste måter å komme seg frem på, til de ulike tider på døgnet. F.eks. så er det nå byggearbeider på 2 av og 60 (ny subway) og derfor står trafikken veldig ofte stille akkurat her. Det er et argument for å ta bane, som jeg liker å kalle den.
Hovedregelen er at det går kjapt å komme seg sør-nord på tog/bane og at crosstown er noe dritt, dvs. tar uforholdsmessig tid. Som turist bør man derfor ta for seg av byen i sør-nord -slices heller enn øst-vest, hvis man da ikke skal bruke halve dagen på transport.
Manhattan er skapt for de lange gåturer først og fremst fordi det å gå mellom a og b veldig ofte er det kjappeste alternativ, noe som gjør at behagelige sko bør være med i reisekofferten. Så tar man på seg penskoene når man kommer til operaen.
Dersom man kommer fra bygdene i norge, og til manhattan, får man seg et gåsjokk. som kjent kjører man bil over 100 meter avstand på slike steder. på manhattan langer man avgårde (vi har ti minutter til subway). Sånn er det i byer av en viss størrelse. man bør se på kartet og se hvor mange kilometer man skal forflytte seg.
mandag 24. oktober 2011
Clotted cream
Jeg regner med at noe av det første venner som kommer på besøk fra norge vil spørre om, er hvor man kan få tak i clotted cream her borte. Som alle vet er scones og syltetøy og clotted cream og te en passende blanding, enten man gjør det alene på café eller man går på high tea på Fortum & Mason i London (i paralellgaten til skjorte- og skogaten Jermyn Street), eller at man sørger for å bunkre opp hjemme, slik at man på lørdagsmorgenen kan sitte å nyde New York Times på britisk vis. Det er så viselig laget at abonnementer får halvparten av den kilostunge søndagsutgaven levert på lørdagen, slik at man kan fordele belesningen av denne klassikeren.
Derfor skred vi i går til verket og flanerte lunt (det var litt kjølig så jeg kunne lune meg i en lett tweed-jakke, slik man går kledd her på upper east, som en woody allen) bort til madison avenue, siden jeg likevel skulle ha meg noen barbour-tattersalls-skjorter i deres butikk her borte (den andre ligger i soho). Vinteren er i anmarsj og da gjelder det å være ekvipert med flanell eller twill i egyptisk bomull, med de små rutene man er vant til. Vinteren blir ikke den samme med ensfarvede skjorter, ei heller senhøsten, eller den tidlige høsten vi er inne i nå. med sol hver dag og 15-18 grader, men kjøligere om kveldene, der jeg sitter på terrassen og skuer utover east river, iført en tweedjakke og tattersalls.
Borte på madison ligger det en liten filial av dean & luca, såvidt jeg husker på 82 east og der får man clotted cream og Sarabeths syltetøy og english mummins og english scones. Og de beste baguettene.
Syltetøyet til sarabeths er legendarisk, og akkurat så godt at man får lyst til å jafse i seg et helt glass. Det kan ofte være kø i butikkens hennes litt lenger oppe i gaten.
Så gikk vi hjem og spiste opp alt sammen, mens jeg lett bitter leste om Tweed Run (sesongens), som ble arrangert forrige helg. Jeg hadde oversett sykkelløpet, som jeg hadde tenkt å delta i på min sorte Brompton og iført en hacking jacket fra Cordings, og med slips, og tattersallsruter.
Tweed Run arrangeres også i London, og for de som er glade i 40-talls-antrekk, er dette et must. Det ideelle sykkelantrekk er selvsagt tweeddress five-piece, dvs. uten jakken, den lar man ligge hjemme, mens man har på vesten, luen, og nikkersene (four-plus eller two plus passer best til sykling). Tweed Run gjennomføres på idealtid, med noen innlagte pauser hvor man kan drikke te eller ta seg en lager eller en drink. Dette handler om å kose seg og ta tilbake sykkelsporten der den hører hjemme, nemlig som et transportmiddel mellom barer og puber.
Det var dagens andre råd (det første var å passe på å ha forsyninger av clotted cream), å kombinere edel og nobel sporting på sykkel med propre antrekk i tweed, og samtidig bidra til at alkoholkonsumet blir utjevnet utover dagen. Jeg synes at trafikken i new york ikke er så skremmende etter noen drinker, og min forakt for trikot-syklister blir litt mindre.
Derfor skred vi i går til verket og flanerte lunt (det var litt kjølig så jeg kunne lune meg i en lett tweed-jakke, slik man går kledd her på upper east, som en woody allen) bort til madison avenue, siden jeg likevel skulle ha meg noen barbour-tattersalls-skjorter i deres butikk her borte (den andre ligger i soho). Vinteren er i anmarsj og da gjelder det å være ekvipert med flanell eller twill i egyptisk bomull, med de små rutene man er vant til. Vinteren blir ikke den samme med ensfarvede skjorter, ei heller senhøsten, eller den tidlige høsten vi er inne i nå. med sol hver dag og 15-18 grader, men kjøligere om kveldene, der jeg sitter på terrassen og skuer utover east river, iført en tweedjakke og tattersalls.
Borte på madison ligger det en liten filial av dean & luca, såvidt jeg husker på 82 east og der får man clotted cream og Sarabeths syltetøy og english mummins og english scones. Og de beste baguettene.
Syltetøyet til sarabeths er legendarisk, og akkurat så godt at man får lyst til å jafse i seg et helt glass. Det kan ofte være kø i butikkens hennes litt lenger oppe i gaten.
Så gikk vi hjem og spiste opp alt sammen, mens jeg lett bitter leste om Tweed Run (sesongens), som ble arrangert forrige helg. Jeg hadde oversett sykkelløpet, som jeg hadde tenkt å delta i på min sorte Brompton og iført en hacking jacket fra Cordings, og med slips, og tattersallsruter.
Tweed Run arrangeres også i London, og for de som er glade i 40-talls-antrekk, er dette et must. Det ideelle sykkelantrekk er selvsagt tweeddress five-piece, dvs. uten jakken, den lar man ligge hjemme, mens man har på vesten, luen, og nikkersene (four-plus eller two plus passer best til sykling). Tweed Run gjennomføres på idealtid, med noen innlagte pauser hvor man kan drikke te eller ta seg en lager eller en drink. Dette handler om å kose seg og ta tilbake sykkelsporten der den hører hjemme, nemlig som et transportmiddel mellom barer og puber.
Det var dagens andre råd (det første var å passe på å ha forsyninger av clotted cream), å kombinere edel og nobel sporting på sykkel med propre antrekk i tweed, og samtidig bidra til at alkoholkonsumet blir utjevnet utover dagen. Jeg synes at trafikken i new york ikke er så skremmende etter noen drinker, og min forakt for trikot-syklister blir litt mindre.
fredag 21. oktober 2011
Signalet fra kunden
Det hadde seg slik at min kone nærmest tvang meg til å klippe håret. Jeg legger normalt ikke merke til hvordan håret mitt står ut til alle kanter, så jeg sjekket, og det viste seg å stemme. Derfor stakk jeg innom en frisør i strøket jeg bor, og fikk en avtale neste dag klokken 11.
Glad og fornøyd møtte jeg opp hos frisøren, fordi jeg forsto det slik at jeg faktisk skulle klippes kl.11.sharp. Det er godt mulig at dette innenfor den lokale frisørkontekst betyr 11-ish, eller at man minst må regne med en halv times venting. Det vet jeg ikke noe om, og som den firkantede person jeg er, mener jeg at det da burde stått et oppslag på veggen om dette, noe slikt som at ventetid må påregnes.
Da en annen kunde, som sikkert var en av de lokale og faste, og som kom senere enn jeg, fikk slippe til, steg det et stort sinne frem i meg, og tok bolig i beslutningsevnen, og jeg reiste meg og sa at 25 minutter å vente var for mye, og så vandret jeg ut i gaten, og innså at det hadde skjedd noe med meg, det underfulle, det som er noe av hensikten med å bo på manhattan, nemlig hva byen gjør med deg, og ikke hva du kan gjøre for byen, som kennedy sikkert ville ha påpekt (det var vel egentlig en viss herr schlesinger som skrev talene hans).
Jeg har nå samlet meg, etter en rask tur rundt kvartalet, og jeg gikk på rødt, og jeg gikk fort og bestemt, slik at skolebarn og eldre skvatt redde til hver side. Det var new-yorkeren som tok bolig i meg, og det føltes godt, for som nordmann er jeg vant til å føye meg, og stå i kø, og vente tålmodig, for man skal jo ikke være til bry i norge, og man skal jo ikke gjøre noe vesen av seg heller (det må regnes som et uvesen).
Min kone, som har bodd noen år i denne byen, har enkelte ganger bare gått fra bordet mens vi har sittet og ventet på en kelner på en restaurant, og jeg har fulgt henne, i den tro at hun hadde hatt en dårlig dag på kontoret. Nå vet jeg bedre. Kunden bestemmer her borte, og derfor kommer kelneren med vann på bordet i løpet av ca 45 sekunder, ellers blir det ikke noe tips (15%). Kelnerne i denne byen blir sikkert sørgelig utnyttet og jobber ofte kun for tipsen, men til gjengjeld er de lærenemme.
Når jeg tenker meg om, har jeg hørt venner som har bodd i denne byen, bli sinte og opprørte i stemmen når de forteller om det slette service-nivået på restauranter i oslo. Det er for en kunde her borte, lett å venne seg til at man blir behandlet med respekt, fordi mannen bak disken gjerne vil ha pengene dine. Det er ikke sikkert de liker deg, eller respekterer deg som medmenneske, men det er et helt annet spørsmål.
Dagens råd til turister fra norge er å ta et oppgjør med seg selv før man ankommer manhattan, og bestemme seg for om man skal like god service, og kreve det som en selvfølge, og så videreføre dette der hjemme i tigerstaden etterpå. F.eks. ved å ikke gi tips i det hele tatt dersom servicen har vær dårlig.
Så får man ta igjen dersom det blir diskusjoner, og stå på sitt. Det heter seg at new-yorkere er uhøflige og sarkastiske, men til gjengjeld blir man iallefall ferdig med en situasjon, og det er jo en viss logikk i at livet er for kort tl å gå rundt og gnure og sutre over noe.
Dagens andre råd til turister er at dersom man havner i et munnhuggeri her i byen, trenger man ikke ta det personlig. Det er bare det at folk flest her er ikke som nordmenn.
Glad og fornøyd møtte jeg opp hos frisøren, fordi jeg forsto det slik at jeg faktisk skulle klippes kl.11.sharp. Det er godt mulig at dette innenfor den lokale frisørkontekst betyr 11-ish, eller at man minst må regne med en halv times venting. Det vet jeg ikke noe om, og som den firkantede person jeg er, mener jeg at det da burde stått et oppslag på veggen om dette, noe slikt som at ventetid må påregnes.
Da en annen kunde, som sikkert var en av de lokale og faste, og som kom senere enn jeg, fikk slippe til, steg det et stort sinne frem i meg, og tok bolig i beslutningsevnen, og jeg reiste meg og sa at 25 minutter å vente var for mye, og så vandret jeg ut i gaten, og innså at det hadde skjedd noe med meg, det underfulle, det som er noe av hensikten med å bo på manhattan, nemlig hva byen gjør med deg, og ikke hva du kan gjøre for byen, som kennedy sikkert ville ha påpekt (det var vel egentlig en viss herr schlesinger som skrev talene hans).
Jeg har nå samlet meg, etter en rask tur rundt kvartalet, og jeg gikk på rødt, og jeg gikk fort og bestemt, slik at skolebarn og eldre skvatt redde til hver side. Det var new-yorkeren som tok bolig i meg, og det føltes godt, for som nordmann er jeg vant til å føye meg, og stå i kø, og vente tålmodig, for man skal jo ikke være til bry i norge, og man skal jo ikke gjøre noe vesen av seg heller (det må regnes som et uvesen).
Min kone, som har bodd noen år i denne byen, har enkelte ganger bare gått fra bordet mens vi har sittet og ventet på en kelner på en restaurant, og jeg har fulgt henne, i den tro at hun hadde hatt en dårlig dag på kontoret. Nå vet jeg bedre. Kunden bestemmer her borte, og derfor kommer kelneren med vann på bordet i løpet av ca 45 sekunder, ellers blir det ikke noe tips (15%). Kelnerne i denne byen blir sikkert sørgelig utnyttet og jobber ofte kun for tipsen, men til gjengjeld er de lærenemme.
Når jeg tenker meg om, har jeg hørt venner som har bodd i denne byen, bli sinte og opprørte i stemmen når de forteller om det slette service-nivået på restauranter i oslo. Det er for en kunde her borte, lett å venne seg til at man blir behandlet med respekt, fordi mannen bak disken gjerne vil ha pengene dine. Det er ikke sikkert de liker deg, eller respekterer deg som medmenneske, men det er et helt annet spørsmål.
Dagens råd til turister fra norge er å ta et oppgjør med seg selv før man ankommer manhattan, og bestemme seg for om man skal like god service, og kreve det som en selvfølge, og så videreføre dette der hjemme i tigerstaden etterpå. F.eks. ved å ikke gi tips i det hele tatt dersom servicen har vær dårlig.
Så får man ta igjen dersom det blir diskusjoner, og stå på sitt. Det heter seg at new-yorkere er uhøflige og sarkastiske, men til gjengjeld blir man iallefall ferdig med en situasjon, og det er jo en viss logikk i at livet er for kort tl å gå rundt og gnure og sutre over noe.
Dagens andre råd til turister er at dersom man havner i et munnhuggeri her i byen, trenger man ikke ta det personlig. Det er bare det at folk flest her er ikke som nordmenn.
torsdag 20. oktober 2011
Beroligende utsikt mot elven
Det er nå nesten to uker siden jeg flyttet inn i mitt nye husvære ved elven her borte, dvs. upper east, manhattan, yorkville. Dagene har blitt kortere enn før, og jeg registerer at nedover east river flyr det gjess i plogform på vei sørover mot krokodillene og bleiepasientene i florida, fordi det har blitt høst oppe på labrador, der gjess trives godt i de sommerstille innlandsvann på denne siden av det kanadiske skjold (som faktisk la fra seg en del av sin steinmasse like ved mitt sommersted på bømlo på vestlandet. kollisjonen skjedde for rundt 400 millioner år siden, så akkurat dette har ikke stått i avisene. Den lokale grønnsteinen på bømlo stammer altså fra havbunnen utenfor labrador, og det skal den ha. Den gir en fantastisk god jord, rik på næring og lett kalkrik, og med god drenering).
Mine dager går ennå i ett, i en kontinuerlig bevegelse mellom butikken som selger plastbokser til oppbevaring av unødvendige gjenstander som har havnet på flyttelasset (men som man ikke vil kaste) og vår lokale landhandel, hvor vi kjøper fersk fisk og kjøtt som har sluppet unna injeksjonene av hormonene som bøndene her borte har lov til å bruke for å få kuene til å vokse fortere. Jeg har faktisk funnet belegg i litteraturen for at dette har ført til at amerikanske menn utvikler kvinnelige former, slik at fettet ikke bare legger seg rundt magen, men også rundt hoftene og rumpa. Det stemmer godt med mine observasjoner fra yorkville, hvor det er vanskelig å se forskjell mellom menn og kvinner bakfra. Ser man kvinner eller menn som vandrer grasiøst avgårde, dvs. beveger seg på en naturlig måte, er dette stort sett latinos eller andre grupper som ennå ikke er besudlet av den amerikanske hormoncoktailen.
Jeg går og handler hos kolonialen (agatas og valentina) nesten hver dag, og studerer nøye bevegelsene i ostedisken. kan man ane en liten diskriminering av franske oster til fordel for italienske? svaret er jo ja, for dette er en italiensk sjappe. Hver fredag og lørdag blir det kakespising. I uken lever jeg sunt, men i helgene går jeg løs på kakene til agata. De er helt fantastiske og smaker som de skal gjøre. En sitronmuffins smaker sitron, og den smaker som kaker gjorde da jeg var liten. Siden det er så mange typer italienske kaker, har jeg beregnet at jeg bare får gjennomspist kakedisken i løpet av ett år. En grusom skjebne, men det finnes mange som har det verre her borte, selv om selv uteliggerne er skjeldne å se, siden de muligens ikke har råd til de to dollarene og 25 centene man må hoste opp for å komme seg ned på subwayen. I det store og hele er det ekstremt lite tigging å se her borte, og rusbrukere har sikkert trukket ut til forstedene for å være i fred. Såvidt jeg har skjønt, fører politiet en hard linje mot de som er på gata, noe som har ført til at omtrent hele manhattan sør for harlem må regnes som mye tryggere enn oslo.
Dagens tema er taubåter. Hver dag når jeg står opp om morgenen, dvs. i morgengnyet, ser jeg morgenrøden farve himmelen i øst. Siden vi er på høyde med spania, går det fort for seg og det går neppe mer enn et kvarter fra den første blekrøde morgenrøden til solen stiger opp over horisonten, slik at den kan skinne over østsiden av øvre manhattan, og spesielt over yorkville, og vårt husvære ved elven ved 77 th og york aveneue, ved parken som ligger ned mot east river. Hvor det altså går båter hele tiden, og hvor tidevannet fosser inn med 6-8 knops (hudson elven har tidevann helt opp til albany, som forøvrig er delstatshovedstat).
En vanlig taubåt er ingen racerbåt, og den er vel heller bygget for kraft enn fart, og nettopp derfor klarer jeg ikke å la være å stå og glo på taubåter med eller uten slepetauet i en lekter, komme pilende med tidevannet i 20 knops fart. Det går ikke fort når det er flo eller fjære, men akkurat når det flør eller fjærer, er det veldig fart i båtene, og siden jeg er oppvokst ved fjorden, sittende på trammen med kikkerten, ivrig speidende etter båter, føler jeg meg hjemme her. Det stadig skiftende vannspeilet på east river gir meg ro i hjernen og det heter seg vissnok at når mennesker kan velge bosted fritt (sånn fra steinalderen av), velger man seg en hule med en gressbakke som skrår nedover mot vannet, slik at man kan se om det kommer fiender, eventuelt store flokker med sel eller grindhval. Det er en god følelse å sitte på verandaen og glo på east river.
Når jeg ikke ser på taubåter, eller turistbåter som har sine daglgie runder rundt manhattan (har ikke prøvd dette, men de som har gjort det, mener det er en fin måte å få et overblikk over byen, så hvis jeg ikke kommer på et godt råd i dag, må dette være rådet til tilreisende), er det utpakking og rydding som driver timene fremover, og gjør døgnet til en serie av kalkulasjoner over hvor mange plastkasser som får plass i skap eller på hylle. Jeg har nå blitt nokså god på å få tak i plastkasser til å oppbevare ting. Sorte kasser til rot, og gjennomsiktige til gjenstander man kan få bruk for, og derfor trenger å identifisere med et raskt blikk.
Så annenhver dag er jeg innom Container-Store på Lex og 58 th east, for å finne passende esker, eller hyllesystemer, eller dressposer i canvas, eller opphengssystemer. Nå har vi faktisk fått stuet ned eller fått hengt opp det meste i husværet vårt, bortsett fra på gjesterommet, som foreløpig har status som nasjonalt kriseområde. Målet er at også dette rommet skal være ordnet i løpet av neste uke.
Det er 25 år siden jeg flyttet sist, og det eneste jeg husker fra den prosessen, var at jeg lot ting stå i esker noen år. Denne gangen gjør jeg ting litt annerledes.
I løpet av dagen blir det også innkjøp av vin og mat til gjester. Vi skal ha våre første gjester på besøk, og de skal trakteres standsmessig, slik at praten går løst og ledig, og slik at promillenivået er tilpasset kveldens uformelle ramme, hvor det skal sludres om løst og fast fra gamlelandet, siden en av gjestene er på besøk derfra.
Dagens andre råd når man kommer til manhattan, er å finne seg en husvin eller to, slik at man slipper pinlige situasjoner ved å servere gjester overeiket hvitvin fra Sonora. Dette var faktisk en av de første oppgavene jeg gikk løs på da jeg kom bort hit i begynnelsen av august, og etter litt famling har jeg landet på tre viner som dekker bra behovet, og det er selvsagt en budsjettvennlig nebbiolo fra piedemonte, en cotes de rhone, og en god hvit cabernet, de to sistnevnte fra Frankrike.
Om vi bestiller noe mat eller kjøper inn selv, har jeg ikke helt funnet ut av. I det store og hele kommer dette prismessig ut på det samme, noe som selvsagt har blitt manifestert i størrelsen på et vanlig kjøkken her borte. De er på 3 kvm. max.
Mine dager går ennå i ett, i en kontinuerlig bevegelse mellom butikken som selger plastbokser til oppbevaring av unødvendige gjenstander som har havnet på flyttelasset (men som man ikke vil kaste) og vår lokale landhandel, hvor vi kjøper fersk fisk og kjøtt som har sluppet unna injeksjonene av hormonene som bøndene her borte har lov til å bruke for å få kuene til å vokse fortere. Jeg har faktisk funnet belegg i litteraturen for at dette har ført til at amerikanske menn utvikler kvinnelige former, slik at fettet ikke bare legger seg rundt magen, men også rundt hoftene og rumpa. Det stemmer godt med mine observasjoner fra yorkville, hvor det er vanskelig å se forskjell mellom menn og kvinner bakfra. Ser man kvinner eller menn som vandrer grasiøst avgårde, dvs. beveger seg på en naturlig måte, er dette stort sett latinos eller andre grupper som ennå ikke er besudlet av den amerikanske hormoncoktailen.
Jeg går og handler hos kolonialen (agatas og valentina) nesten hver dag, og studerer nøye bevegelsene i ostedisken. kan man ane en liten diskriminering av franske oster til fordel for italienske? svaret er jo ja, for dette er en italiensk sjappe. Hver fredag og lørdag blir det kakespising. I uken lever jeg sunt, men i helgene går jeg løs på kakene til agata. De er helt fantastiske og smaker som de skal gjøre. En sitronmuffins smaker sitron, og den smaker som kaker gjorde da jeg var liten. Siden det er så mange typer italienske kaker, har jeg beregnet at jeg bare får gjennomspist kakedisken i løpet av ett år. En grusom skjebne, men det finnes mange som har det verre her borte, selv om selv uteliggerne er skjeldne å se, siden de muligens ikke har råd til de to dollarene og 25 centene man må hoste opp for å komme seg ned på subwayen. I det store og hele er det ekstremt lite tigging å se her borte, og rusbrukere har sikkert trukket ut til forstedene for å være i fred. Såvidt jeg har skjønt, fører politiet en hard linje mot de som er på gata, noe som har ført til at omtrent hele manhattan sør for harlem må regnes som mye tryggere enn oslo.
Dagens tema er taubåter. Hver dag når jeg står opp om morgenen, dvs. i morgengnyet, ser jeg morgenrøden farve himmelen i øst. Siden vi er på høyde med spania, går det fort for seg og det går neppe mer enn et kvarter fra den første blekrøde morgenrøden til solen stiger opp over horisonten, slik at den kan skinne over østsiden av øvre manhattan, og spesielt over yorkville, og vårt husvære ved elven ved 77 th og york aveneue, ved parken som ligger ned mot east river. Hvor det altså går båter hele tiden, og hvor tidevannet fosser inn med 6-8 knops (hudson elven har tidevann helt opp til albany, som forøvrig er delstatshovedstat).
En vanlig taubåt er ingen racerbåt, og den er vel heller bygget for kraft enn fart, og nettopp derfor klarer jeg ikke å la være å stå og glo på taubåter med eller uten slepetauet i en lekter, komme pilende med tidevannet i 20 knops fart. Det går ikke fort når det er flo eller fjære, men akkurat når det flør eller fjærer, er det veldig fart i båtene, og siden jeg er oppvokst ved fjorden, sittende på trammen med kikkerten, ivrig speidende etter båter, føler jeg meg hjemme her. Det stadig skiftende vannspeilet på east river gir meg ro i hjernen og det heter seg vissnok at når mennesker kan velge bosted fritt (sånn fra steinalderen av), velger man seg en hule med en gressbakke som skrår nedover mot vannet, slik at man kan se om det kommer fiender, eventuelt store flokker med sel eller grindhval. Det er en god følelse å sitte på verandaen og glo på east river.
Når jeg ikke ser på taubåter, eller turistbåter som har sine daglgie runder rundt manhattan (har ikke prøvd dette, men de som har gjort det, mener det er en fin måte å få et overblikk over byen, så hvis jeg ikke kommer på et godt råd i dag, må dette være rådet til tilreisende), er det utpakking og rydding som driver timene fremover, og gjør døgnet til en serie av kalkulasjoner over hvor mange plastkasser som får plass i skap eller på hylle. Jeg har nå blitt nokså god på å få tak i plastkasser til å oppbevare ting. Sorte kasser til rot, og gjennomsiktige til gjenstander man kan få bruk for, og derfor trenger å identifisere med et raskt blikk.
Så annenhver dag er jeg innom Container-Store på Lex og 58 th east, for å finne passende esker, eller hyllesystemer, eller dressposer i canvas, eller opphengssystemer. Nå har vi faktisk fått stuet ned eller fått hengt opp det meste i husværet vårt, bortsett fra på gjesterommet, som foreløpig har status som nasjonalt kriseområde. Målet er at også dette rommet skal være ordnet i løpet av neste uke.
Det er 25 år siden jeg flyttet sist, og det eneste jeg husker fra den prosessen, var at jeg lot ting stå i esker noen år. Denne gangen gjør jeg ting litt annerledes.
I løpet av dagen blir det også innkjøp av vin og mat til gjester. Vi skal ha våre første gjester på besøk, og de skal trakteres standsmessig, slik at praten går løst og ledig, og slik at promillenivået er tilpasset kveldens uformelle ramme, hvor det skal sludres om løst og fast fra gamlelandet, siden en av gjestene er på besøk derfra.
Dagens andre råd når man kommer til manhattan, er å finne seg en husvin eller to, slik at man slipper pinlige situasjoner ved å servere gjester overeiket hvitvin fra Sonora. Dette var faktisk en av de første oppgavene jeg gikk løs på da jeg kom bort hit i begynnelsen av august, og etter litt famling har jeg landet på tre viner som dekker bra behovet, og det er selvsagt en budsjettvennlig nebbiolo fra piedemonte, en cotes de rhone, og en god hvit cabernet, de to sistnevnte fra Frankrike.
Om vi bestiller noe mat eller kjøper inn selv, har jeg ikke helt funnet ut av. I det store og hele kommer dette prismessig ut på det samme, noe som selvsagt har blitt manifestert i størrelsen på et vanlig kjøkken her borte. De er på 3 kvm. max.
mandag 10. oktober 2011
Gentrifiseringen
De er de andre, og oss. Vi innforståtte, vi som drar verden rundt for å oppleve det virkelige og autentiske liv, og hvor man ender som en hopi-antropolog vits av typen- hva er en typisk hopi-indianer familie, jo pappa, mamma, søster og bror og en antropolog som skal studere familien. I dag er denne personen gjerne erstattet av et vestlig middelklassepar som skal oppleve de som de som drar på charterferie ikke kan nå. Såvidt jeg kan forstå av travel-avdelingen til new york times, er det sibir, og peru som er de store og mest trendy reisemålene nå, gjerne med innlagt spa-opphold med tarmskylling og store mengder grønn te.
De andre her i byen, dvs. masseturistene, holder seg fra 60 th og downtown soho på jakt etter billige merkevaredameveskekopier eller the rea thing øverst på 5 th avenue hvor prada og prada-ish butikkene ligger.
Det ble tydelig for meg i går, på en søndag, at også jeg er i ferd med å bli gentrifisert på min måte. Her oppe på 77th east og york avenue lever jeg et intenst liv med å pakke opp esker med bøker og ting og faller i staver over hva man har tatt med seg, alt mens man går og shopper ost og rødvin og organiske egg på agathes borti gata, min favorittbutikk for øyeblikket, særlig fordi den har både fiskedisk og ostedisk. Den lokale vinhandleren er jeg ikke så imponert over, siden utvalget av vin basert på nebbiolo-druen er magert. Men jeg regner med at dette løser seg, hvis jeg tar den lange turen bort til Eilys (?) borte på 83 th og 3 th (tidligere min favoritt butikk foran dean & luca). Men jeg har blitt troløs, akkurat som folk her borte. haster av gårde for å oppleve nye ting, og har allerede glemt hva jeg gjorde i går, og derfor skriver jeg om det nå, den følelsen av å dra til et helt annet sted, da jeg tok subwayen fra 77 th og ned til 59 th og skulle treffe min kone på en interiørbutikk på madison avenue.
Det var som å dra på grisefest i althea eller rhodos. Det sto skrevet turister i pannen på de fleste jeg studerte, mens jeg satt i "plasser-mannen -din-her-i-denne- sofaen- mens-du shopper-avdelingen" hos en kjent møbelkjede, navnet glapp, noe med crayton &.
Jeg var slapp og følte meg uvel da vi dro oppover igjen til lex 77th og de hjemlige trakter, og jeg skjønte at jeg var blitt gentrifisert og så ned på turistene downtown, mens ting var på stell her oppe, på upper east, hvor vi handlet søndagsmiddag, og hvor folk går rart kledt, og noen har en liten kalott på toppen, og andre menn har langt skjegg med sort dress, og i dag er det vissnok yom kippur og columbus day på en gang, og det var et opptog på lex av i går, og sånn går dagene her oppe, mens jeg pakker opp bøker, og begynner å lese i dem før jeg vet ordet av det, og det er jo like greit, for det er jo ord som står ramset opp i bøkene, og så rydder jeg noen flere bøker frem, og tilbake, og kaster 50 kilo med emballasjepapir ned søppelsjakten, og føler meg hjemme, og er glad for at jeg er i hus, og at verdens beste og største bokhandel ligger noen blokker unna (på 86 th east).
Dagens råd til turister fra norge er følgende: Hold dere i soho og slike steder og unngå tilknytning til steder på manhattan hvor folk faktisk bor. Det blir ikke det samme når man har opplevd den andre siden.
De andre her i byen, dvs. masseturistene, holder seg fra 60 th og downtown soho på jakt etter billige merkevaredameveskekopier eller the rea thing øverst på 5 th avenue hvor prada og prada-ish butikkene ligger.
Det ble tydelig for meg i går, på en søndag, at også jeg er i ferd med å bli gentrifisert på min måte. Her oppe på 77th east og york avenue lever jeg et intenst liv med å pakke opp esker med bøker og ting og faller i staver over hva man har tatt med seg, alt mens man går og shopper ost og rødvin og organiske egg på agathes borti gata, min favorittbutikk for øyeblikket, særlig fordi den har både fiskedisk og ostedisk. Den lokale vinhandleren er jeg ikke så imponert over, siden utvalget av vin basert på nebbiolo-druen er magert. Men jeg regner med at dette løser seg, hvis jeg tar den lange turen bort til Eilys (?) borte på 83 th og 3 th (tidligere min favoritt butikk foran dean & luca). Men jeg har blitt troløs, akkurat som folk her borte. haster av gårde for å oppleve nye ting, og har allerede glemt hva jeg gjorde i går, og derfor skriver jeg om det nå, den følelsen av å dra til et helt annet sted, da jeg tok subwayen fra 77 th og ned til 59 th og skulle treffe min kone på en interiørbutikk på madison avenue.
Det var som å dra på grisefest i althea eller rhodos. Det sto skrevet turister i pannen på de fleste jeg studerte, mens jeg satt i "plasser-mannen -din-her-i-denne- sofaen- mens-du shopper-avdelingen" hos en kjent møbelkjede, navnet glapp, noe med crayton &.
Jeg var slapp og følte meg uvel da vi dro oppover igjen til lex 77th og de hjemlige trakter, og jeg skjønte at jeg var blitt gentrifisert og så ned på turistene downtown, mens ting var på stell her oppe, på upper east, hvor vi handlet søndagsmiddag, og hvor folk går rart kledt, og noen har en liten kalott på toppen, og andre menn har langt skjegg med sort dress, og i dag er det vissnok yom kippur og columbus day på en gang, og det var et opptog på lex av i går, og sånn går dagene her oppe, mens jeg pakker opp bøker, og begynner å lese i dem før jeg vet ordet av det, og det er jo like greit, for det er jo ord som står ramset opp i bøkene, og så rydder jeg noen flere bøker frem, og tilbake, og kaster 50 kilo med emballasjepapir ned søppelsjakten, og føler meg hjemme, og er glad for at jeg er i hus, og at verdens beste og største bokhandel ligger noen blokker unna (på 86 th east).
Dagens råd til turister fra norge er følgende: Hold dere i soho og slike steder og unngå tilknytning til steder på manhattan hvor folk faktisk bor. Det blir ikke det samme når man har opplevd den andre siden.
torsdag 6. oktober 2011
Det tyske kvarter
Livets luner har gjort at jeg har giftet meg med en vakker kvinne som har foreldre fra Tyskland. Når vi skal hygge oss, spretter vi selvsagt en flaske tysk sekt, og har pølsefest med surkål til. Og så får min kone innejobb på manhattan, og vi finner oss endelig en bolig. I det tyske kvarter på manhattan. Yorkville.
Det var dagens oddsbombe, eller eventuelt det naturlige valg for en mann som har brukt sin innflytelse på å finne en bolig i et rolig område unna de verste turiststiene. Det har vi klart, her jeg sitter og venter på transport, med fem kofferter klar, og så kan jeg flytte inn i "the pavillion" på 77 th og york avenue.
I går måtte min kone gå på en av de mottagelsene hun stadig svipper innom for å ha en grunn til å kjøpe aftenkjoler, og da så jeg et snitt til å ha en egen privat pølsefest, for å markere mitt inntog i restene av den tyske verden på manhattan. Det sies at de fleste tyske butikkene forsvant på 80-tallet i dette strøket, men ennå fins alle pølsetyskeres bastion på manhattan, " Schaller & Weber" på 2 nd ave og 86 th east. der har de pølser som er like gode som de jeg kjøper i Dusseldorf eller Dortmund. og jeg kjøpte et pent utvalg og satte meg ned for å filosofere over livet. Konklusjon nr. 1 er at det skal bli fint å bo i et strøk som har en slik fantastisk kjøtthandel og slakter og at pølsene smakte særdeles bra.
Agathes like utenfor døra er en strålende matbutikk med en utsøkt fiskedisk og en like fin ostedisk og jeg klarte såvidt å snike meg forbi den like utsøkte kakedisken og pastadisken, enda pastadamen prøvde å bestikke meg med pasta fylt med gorgenzola. Det ble to oster, helt ukjente for meg, for planen for denne butikken (som jeg har et særlig ansvar for siden den er min lokalbutikk), er å spise seg gjennom ostedisk-utvalget, og skinkeutvalget (jeg registrerte at de var gode på serrano og patanegra-skinke). For sunnhetens skyld skal jeg også spise meg gjennom fiskedisken, for å lære meg alle navnene på fiskene som svømmer rundt her borte. Jeg ser for meg at jeg ennå er en liten fisk som svømmer rundt i en stor bolle som heter manhattan, og at jeg kommer til å vokse meg større hvis jeg spiser fisk som er mindre enn meg. Jeg tror det er sånn det foregår her borte.
De to ostene var italienske moliterno og incanestrato og jeg hadde heldigvis vett til å begynne å småspise av dem med en gang jeg kom hjem til hotellet. Det er en stygg sak at folk har lett for å sette ost i kjøleskapet. Ost som har ligget i ostedisken og så kommer hjem, er akkurat passe temperert og da er det en forbrytelse mot guden for oster å ikke begynne å spise med en gang. For meg var denne kvelden en vekselvirkning mellom ostene og pølsene, og jeg fant også ut at vinen jeg fant i kjøleskapet, en fransk hvitvin basert på sauvingon blanc , passet ypperlig til ostene og pølsene. Faktisk var kombinasjonen såpass bra at jeg googlet det hele og fikk bekreftet fra beste kokkehold at slike friske og syresterke viner passer godt til oster med personlighet og sjarme (oster som dufter sterkt).
Dagens råd må være at på manhattan kan man kjøpe seg en flaske vin og noen oster og litt brød og sette seg i parken og kose seg, særlig hvis man er en turist, som denne bloggen er beregnet på.
Det som ellers ligger meg særlig på hjertet akkurat nu, er at det er veldig stor forskjell mellom york avenue og 1 nd av, og da tenker jeg på selve følelsen. Mitt perspektiv er strengt lokalt, og handler om de få blokkene oppover mot hovedgaten der oppe (86 th east, den skal jeg flanere og skrive meg gjennom senere). York er søt, og så rolig at man ikke tror man er på manhattan. Det er akkurat passelig med trafikk heroppe, og for å få de små hjernecellene til å vibrere litt, har man gjort det slik at trafikken går begge veier på york aveneue (i likhet med 86 th). Noe som selvsagt setter store krav til logisk sans når man krysser gaten utenfor lys og tur (må man se seg om til begge sider?).
Dagens siste råd, som er at man aldri må slutte å lese eller skrive, er at det aldri kan gå riktig galt med usa sålenge barnes & nobles har en så fin bokhandel her(manhattans største og fineste, men så er det jo her oppe på upper east at de folkene som leser poesi,bor).
De siste setningene her, før min kone kommer brasende inn av døren for å sjekke om jeg har pakket koffertene, har jeg tenkt å bruke til å kommentere uvesentlige ting som f.eks. at jeg ikke passer inn i skjortesnittet til Banana Republic. Jeg var og prøvde i går, siden jeg hadde svettet meg over atlanterhavet dagen før. Jeg hadde hatt det for godt, for jeg var for feit over magen for å passe den skjorta. Nå vet jeg det, og jeg har fra nå av bare tenkt å snakke nedsettende om dette merket (som forøvrig har sin egen Madmen-kolleksjon i høst). I løpet av høsten skal jeg ta et skikkelig oppgjør med en del av skjorteprodusentene, det kan jeg her og nå love, på stående fot, i min klesblogg. Jeg regner med at det kun er Turnbull & Asser som finner nåde for mitt blikk, men det får være til en annen gang.
Nå hører jeg folk skriker og viker til bake ute på gangen, og jeg hører bestemte skritt, og da er det nok min kone som gjør sin entre på hotellet, denne gangen uten aftenskjole, siden klokken nu er 10.49. Da er det på tide og avslutte dagens blogging, og begynne å planlegge neste dags gnavsing av ost. Rapport følger.
Det var dagens oddsbombe, eller eventuelt det naturlige valg for en mann som har brukt sin innflytelse på å finne en bolig i et rolig område unna de verste turiststiene. Det har vi klart, her jeg sitter og venter på transport, med fem kofferter klar, og så kan jeg flytte inn i "the pavillion" på 77 th og york avenue.
I går måtte min kone gå på en av de mottagelsene hun stadig svipper innom for å ha en grunn til å kjøpe aftenkjoler, og da så jeg et snitt til å ha en egen privat pølsefest, for å markere mitt inntog i restene av den tyske verden på manhattan. Det sies at de fleste tyske butikkene forsvant på 80-tallet i dette strøket, men ennå fins alle pølsetyskeres bastion på manhattan, " Schaller & Weber" på 2 nd ave og 86 th east. der har de pølser som er like gode som de jeg kjøper i Dusseldorf eller Dortmund. og jeg kjøpte et pent utvalg og satte meg ned for å filosofere over livet. Konklusjon nr. 1 er at det skal bli fint å bo i et strøk som har en slik fantastisk kjøtthandel og slakter og at pølsene smakte særdeles bra.
Agathes like utenfor døra er en strålende matbutikk med en utsøkt fiskedisk og en like fin ostedisk og jeg klarte såvidt å snike meg forbi den like utsøkte kakedisken og pastadisken, enda pastadamen prøvde å bestikke meg med pasta fylt med gorgenzola. Det ble to oster, helt ukjente for meg, for planen for denne butikken (som jeg har et særlig ansvar for siden den er min lokalbutikk), er å spise seg gjennom ostedisk-utvalget, og skinkeutvalget (jeg registrerte at de var gode på serrano og patanegra-skinke). For sunnhetens skyld skal jeg også spise meg gjennom fiskedisken, for å lære meg alle navnene på fiskene som svømmer rundt her borte. Jeg ser for meg at jeg ennå er en liten fisk som svømmer rundt i en stor bolle som heter manhattan, og at jeg kommer til å vokse meg større hvis jeg spiser fisk som er mindre enn meg. Jeg tror det er sånn det foregår her borte.
De to ostene var italienske moliterno og incanestrato og jeg hadde heldigvis vett til å begynne å småspise av dem med en gang jeg kom hjem til hotellet. Det er en stygg sak at folk har lett for å sette ost i kjøleskapet. Ost som har ligget i ostedisken og så kommer hjem, er akkurat passe temperert og da er det en forbrytelse mot guden for oster å ikke begynne å spise med en gang. For meg var denne kvelden en vekselvirkning mellom ostene og pølsene, og jeg fant også ut at vinen jeg fant i kjøleskapet, en fransk hvitvin basert på sauvingon blanc , passet ypperlig til ostene og pølsene. Faktisk var kombinasjonen såpass bra at jeg googlet det hele og fikk bekreftet fra beste kokkehold at slike friske og syresterke viner passer godt til oster med personlighet og sjarme (oster som dufter sterkt).
Dagens råd må være at på manhattan kan man kjøpe seg en flaske vin og noen oster og litt brød og sette seg i parken og kose seg, særlig hvis man er en turist, som denne bloggen er beregnet på.
Det som ellers ligger meg særlig på hjertet akkurat nu, er at det er veldig stor forskjell mellom york avenue og 1 nd av, og da tenker jeg på selve følelsen. Mitt perspektiv er strengt lokalt, og handler om de få blokkene oppover mot hovedgaten der oppe (86 th east, den skal jeg flanere og skrive meg gjennom senere). York er søt, og så rolig at man ikke tror man er på manhattan. Det er akkurat passelig med trafikk heroppe, og for å få de små hjernecellene til å vibrere litt, har man gjort det slik at trafikken går begge veier på york aveneue (i likhet med 86 th). Noe som selvsagt setter store krav til logisk sans når man krysser gaten utenfor lys og tur (må man se seg om til begge sider?).
Dagens siste råd, som er at man aldri må slutte å lese eller skrive, er at det aldri kan gå riktig galt med usa sålenge barnes & nobles har en så fin bokhandel her(manhattans største og fineste, men så er det jo her oppe på upper east at de folkene som leser poesi,bor).
De siste setningene her, før min kone kommer brasende inn av døren for å sjekke om jeg har pakket koffertene, har jeg tenkt å bruke til å kommentere uvesentlige ting som f.eks. at jeg ikke passer inn i skjortesnittet til Banana Republic. Jeg var og prøvde i går, siden jeg hadde svettet meg over atlanterhavet dagen før. Jeg hadde hatt det for godt, for jeg var for feit over magen for å passe den skjorta. Nå vet jeg det, og jeg har fra nå av bare tenkt å snakke nedsettende om dette merket (som forøvrig har sin egen Madmen-kolleksjon i høst). I løpet av høsten skal jeg ta et skikkelig oppgjør med en del av skjorteprodusentene, det kan jeg her og nå love, på stående fot, i min klesblogg. Jeg regner med at det kun er Turnbull & Asser som finner nåde for mitt blikk, men det får være til en annen gang.
Nå hører jeg folk skriker og viker til bake ute på gangen, og jeg hører bestemte skritt, og da er det nok min kone som gjør sin entre på hotellet, denne gangen uten aftenskjole, siden klokken nu er 10.49. Da er det på tide og avslutte dagens blogging, og begynne å planlegge neste dags gnavsing av ost. Rapport følger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)