Grand Canyon

En uke i arizona, som forøvrig er ca 5 timer unna new york, og to timer i tidsforskjell, førte meg til grand canyon, en av verdens underverker og store turistattraksjoner. Vi har heldige med været, siden det ikke er en selvfølge at det er opp mot 20 grader om dagen og sol hele tiden tidlig i januar. Det er vel og merke kaldt om morgenen og om kvelden, når man skal opp og stå ved kanten og få med seg soloppgang og solnedgang og det merkelige lyset man får her. Om natten er det et par kuldegrader, noe som betyr ullgenser og ullstilongs når man skal nyte lyset i blåtimen.

Det kan være en fordel å dra til grand canyon utenfor sesongen både på grunn av varmen og for å unngå å gå i kø hele tiden. Det var en god følelse å bare treffe noen få mennesker når man var ute en tidlig morgenstund for å ta inn soloppgang og den mektige naturen. Bortsett fra å se på denne elvedalen, kan man spise godt her, dvs. få tak i bord på den berønte restauranten el tovar, bo på samme sted, dra på tur ned i dalen, noe som selv for de sprekeste betyr en dag ned og en dag opp, man kan besøke visitor senter, eller det geologiske senteret, og man kan ta gratis matebusser til forskjellige utsiktspunkter. Det finnes massevis av ulike typer overnattingsmuligheter her, fra billige hytter til luksus på el tovar, hvor vi holdt til en natt. Vi kom fra byen williams to og en halv times togtur sørfra, og dette kan anbefales, særlig i sesongen, dersom man vil unngå å kjøre i kø inn til kanten, dvs. south rim. Alt bookes gjennom xanterra selskapet, som drives alt som har med turisme å gjøre i dette området.

Dersom man først er her, er det et must å i god tid i forveien, eller samtidig som man booker overnatting, å booke lunch og middag og frokost på restauranten på el torvar. Den har nemlig et usedvanlig godt kjøkken, uten at man kan si at maten er spesielt dyr. Prisene her er vissnok statlig regulert, for å unngå at man flår turistene altfor mye.

For de eventyrlystne, de som kan tenke seg en muldyrkaravanetur ned i dalen og ned til coloradoelven, er det greit å vite at disse oftest må bookes et år på forhånd.

Bortsett fra naturen, er turistattraksjonene på south rim rundt el tovar det berømte hopi huset, hvor man selger smykker og keramikk og tepper produsert lokalt, dvs. av navajo- og hopi-indianere. Svært vakre ting, men ingenting man trenger. Kolb studio anbefales også, ca 200 meter å gå fra el tovar. Her er det en utstilling av de berømte kolbbrødrene, som tidlig på 1900-tallet laget film og tok bilder fra stedet og bidro til å sette grand canyon på turistkartet. Bright angel lodgde er også verdt et besøk, med et lite museum om bl.a. the harvey girls, og et større mattilbud, dvs. lettere å få et bord. Maten her er vesentlig dårligere enn på el tovar, men slett ikke dårlig.

Når man er oppe på coloradoplatået, er man på rundt 2200 meter, noe man må ta med i beregningen når man skal løpe eller gå opp og ned til bunnen. Luftfuktigheten er som i en ørken, dvs. minimal, noe som betyr at selv menn må smøre inn ansiktet med fuktighetskrem. På dagtid anbefales at man drikker tre-fire liter med vann, mens man på kveldstid selvsagt må ta for seg av vinen. Vinkartet på el tovar er bra, og selv husets chardonnay, hvor et stort glass kostet 5 dollar, var den beste jeg hadde smakt på svært lenge. I det store og hele kan man i usa stole på at husets vin ofte er svært bra, selv om prisen er moderat. Minuset er selvsagt at når man kjøper vin i en vinhandel, betyr ikke prisen at vinen er god.

Når man er så langt sør som i arizona, bør man gjøre som de lokale heltene og gå med hatt, for å beskytte seg mot solen. Det er forsåvidt ingen katastrofe å bli solbrent, men noen timer i solen kan også føre til lettere solstikk, særlig dersom en forvirrende vind bidrar til at man ikke kjenner oppvarmingen av topplokket så godt som man bør.

Vi dro fra new york, med continental fra newark klokka syv om morgenen, og var i phoenix klokka ti lokal tid. Fra byen er det minst 5 timers kjøretur rett opp til grand canyon, men det anbefales å ta en overnatting slik at man får med seg soloppgangen. Vi dro først til sedona og dagen etterpå til williams, som ligger i nærheten av flagstaff. Hensikten var selvsagt å få med seg en stykke av route 66.

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150509350047080.398696.640297079&type=1&l=73fbc5e5cf

trykker du her, dukker det opp et album med bilder fra grand canyon

Disse bildene er litt mer høyoppløste, og kan klikkes større. men det kan sikkert også bildene i albumet.

her er en artikkel fra new york times, med mer og bedre info

http://travel.nytimes.com/2009/05/31/travel/31hours.html

En tur innom winslow, arizona

Dagens første råd til norske turister som drar til new york og som så skal ha seg en uke i arizona, for å se på naturen der, er å sørge for å dra innom det legendariske hotellet la posada i winslow. Det ligger ca to timer fra grand canyon og tre timer fra monumnet valley, og egner seg bra som et fast punkt i tilværelsen på veien. Det var her john wayne bodde da han spilte inn sine john ford filmer i monumnet valley, f.eks. the searchers og stagecoach.

Derfor har hotellet en fin meny med utvalgte dry martinis, og bilder av livet slik det fortonte seg på hotellet på 30-tallet, og 40-tallet på veggene, da hotellet var fasjonabelt og man spiste den beste maten  som var å få i arizona på the turquise-room.

Etter at stedet sank ned i elendigheten og forglemmelsen på 80- og 90-tallet, ble hotellet reddet av en viss Allan Affelt i 2005, og sammen med sin malerkone tina mion har de gjenskapt dette hotellet i sin fordums prakt. Hotellet er tegnet av den kjente arkitekten mary colter, som også har tegnet det berømte hopi-indianer-huset ved el tovar i grand canyon, south rim.

Hotellet ligger ved jernbanen til santa fe, og kalles lokalt for the lasts great railroad hotel. Det var hotellmannen fred harvey, mannen som introduserte begrepet harvey girls, som drev dette hotellet, i likhet med mange andre hoteller langs denne linjen. Harvey introduserte hvite linduker, dry martinis, sølvbestikk og europeisk mat og vin til reisende, og hadde som prinsipp at alle servitørene, dvs. the harvey girls, skulle snakke flere språk, skulle ha universitets utdannelse og ellers ha en kultivert fremtredes, noe som ikke var en selvfølge på den tiden heller. Filmen th harvey girsl fra 1942, med judy garland, handler om slike hoteller.

Dagens andre råd er å spise der. Maten er helt fantastisk, southwestern style, tydelig influert av mexico. Vi spiste lunch der, og var nesten rørt over å spise billig, dvs. 12 dollar for min churro, dvs. svinekjøtt og tamales og sorte bønner og salsa verde m.m. Man føler at man sitter og spiser i en film, for på veggene henger det bilder fra den tiden stjerner fra hollywood dinerte der, og det sitter gjester i baren og drikker dry martinis, for å være rede til en middag. Uheldigvis for oss, oppdaget vi ikke hotellet før siste dagen, da vi hadde booket hotell i phoenix. Prisnivået for overnatting er heller ikke så verst. I det store og hele er arizona litt merkelig nåpr det gjelder prissetting. Man betaler ikke så mye for helt utsøkte middager eller hoteller, og man betaler kanskje nesten like mye for noe som er mye dårligere.

Hotellet huser et galleri, hvor bildene til kunstneren tina mion er utstilt. Det er også hun som har sørget for all staffasjen i lobbyen og andre steder på hotellet.

www.laposada.org  er hjemmesiden til dette hotellet.  Som alltid lønner det seg å booke både spise og overnatting i høysesongen, dvs. fra mars til ut i oktober.

Bilder som jeg tok på hotellet, finner du her

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150513107807080.399306.640297079&type=1&l=514b63fe1f

her har jeg lastet opp noen få bilder, trykk en eller to ganger for å få dem større

 maleri av den siste harvey jenta

 vinliste fra 30-tallet

 den er noe ikonisk over dette bildet, og jeg tror det er en pastisj over et berømte amerikansk maleri som jeg har sett mange ganger

 dette er stilen i hele hotellet

 mion maleri

 restauranten

 gjester på 40-tallet

 originaltegningene

turquoise room var også et begrep på spisevognene på santa fe jernbanen.

Råd kun for de som er opptatt av Trickers. Må ikke leses av andre

Manhattan er langt fra Northampton i England, byen som er den siste bastion for produksjon av tradisjonelle engelske randsydde og goodyearweltede sko, av typen trickers og crocket and jones m.fl. For oss innvidde finnes det ingen andre sko, men vi aksepterer at det finnes folk som kjøper franske og italienske pensko, selv om de knapt vil overleve en eneste liten regnskur. Det er det som er så fint med engelske sko, nemlig at de er konstruert for hard bruk. New York og manhattan er en skosliterby. Det finnes skoflikkershops overalt her, sammen med cleaners. I alle strøk av byen hvor folk ferdes og bor. I en radius av 200 meter fra min bopel oppe på nedre yorkville, ved østriveren, vil jeg tippe at det finnes minst 15 skoflikkere. De kan også klippe deg, og sy i en knapp, eller legge inn en kile på hver side av bukselinningen, dersom du har levd på en diett av smultringer et par uker.

Dette var en digresjon. Poenget er at manhattan spiser sko, på grunn av gatelegemets beskaffenhet og uregelmessighet. Da er det godt å gå i solide engelske sko.

Normalt må man dra til London for å få tak i Trickers, til vestenden av Jermyn Street, til den lille butikken som sikkert har vært slik i minst 100 år. Derfor var det morsomt å finne en liten engelsk butikk nede i West Village, med et stort utvalg av Trickers, både sko, og boots.

Dagens første råd til norske turister er derfor å komme seg ned dit, dersom far selv skal ha sko, og kjøpe et par trickers. Strøket er lett turistinfisert, og har derfor mange søte og små butikker hvor det selges dyre vesker og sko til kvinner. Bor man uptown east, passer det bra å bane nr 6 ned til bleeker street og så labbe vestover. Stedet jeg anbefaler, ligger mellom 6 ave og ave america.



heter butikker, som altså ligger i 138 west 10 th street.

Som konsument er jeg utpreget konservativ, i den forstand at jeg liker å kjøpe ting som kan vare i minst ti år. Jeg er altså ikke moteorientert, som folk i usa er i utpreget grad. Når folk her borte snakker om å gå ut å shoppe, er det fordi de mener at de må ha full ny garderobe, siden fjorårets mote bare er for fattige og for tapere. Av den samme grunnen er det viktig for vellykkede amerikanere å kjøpe ny bil hvert år, selv om den gamle var god nok.

Da jeg var innom butikken i går kveld, på vei til kveldens burlesque show like borte i gaten, ca 158 bleecker street, var det som å komme inn i et butikk som jeg hadde innredet selv. Det var faktisk meget merkelig at profilen til denne butikken passet akkurat til meg som sko og kleskonsument. For her hang det covert coats med fløyelskrave og tre sømmer ytterst på hver arm. Her hang det dressjakker i moleskin, som altså er et tykt bomullstoff som man kan omtale som fløyel for fløyelen har vært gjennom flæyelsesmaskinen, dvs. har blitt børstet opp og av. På spørsmålet mitt om de hadde noen passende tweedbesatte sykkelhjelmer til min brompton, trakk innehaveren bort et forheng,og viste meg sin brompton, som altså ikke er en sykkel, men et system for personlig transport. utvalget av caps og braces var også akkurat slik jeg ville ha foretrukket det, og selv om jeg var litt skuffet over at de ikke hadde fått på plass kolleksjonen av sommertrickers, dvs. litt tynnere såler, var det en god følelse å se over hyllene med trickers, både monkeyboots og brogueboots, med alle de tre såletypene, samt vanlige country brogues.

Som jeg har skrevet om tidligere, i min klesblogg om klassiskherrremote, er lest 4444, som de fleste countrybrogues fra trickers er laget på, er ekstra bred og romselig lest, med plass til tykke sokker, slik at man er klar for å gå en tur på landet, eller i parken, eller i skogen, iført sine trickers, med den tilhørende uniformen av tweedjakke eller en tweedfrakk med raglanermer.

Dette var dagens råd om rugged gear. Dersom man er på jakt etter chrocket and jones sko, som jo er utpreget smale og mer elegante i lestene, og som derfor passer bra dersom man ofte frekventerer coctailbarer og slikt, bør man gå på stormagasinet Barneys på ca 60 th og madison. Der har de massevis av versace og armani og stella mc etc til fruen i huset, og så kan husbonden gå i skobutikkene der. Crocket og jones har også en egen butikk på vestsiden, men der har jeg ennu ikke vært. Jeg synes det er litt skummelt dersom jeg allerede nå, etter bare fem måneder på manhattan, skulle begynne å svikte min bydel, som er upper east, og først og fremst nedre yorkville.

I forbifarten er det også verdt å nevne at man kan få en fin afternoon tea på toppen av bergorf goodman på 59 th og 5 ave for 35 dollar, og dette er jo først og fremst et råd for de anglofilt orienterte, de som bærer sin tweed og trilby med den største selvfølge, og som stadig nages av tvil knyttet til sloganet brown out of town etc. dvs. den utdaterte diskusjonen om man i det hele tatt kan ha brune sko i en by. Det er en komplisert diskusjon som jeg må ta opp i stor bredde på min blogg om klassisk herremote.

Et par klassiske trickers country brogues boots. modellen heter malton og finnes både med grov såle og med lærsåle. Da jeg var innom butikken nede i west willage i går, hadde de inne modellen med både commando såle, som altså er den grove, og med lærsåle. Dette er et bilde jeg tok av støvlene da de var nye, men i utgangspunktet anbefaler jeg at man kun bruker en god voks til læret. Jeg synes det er bra at tidens tann skal gi farven litt patina. Dette er jo selvsagt en stor diskusjon. Mange vil vel hevde at skopussing uten pigmenter er et hån mot det beste innenfor skopusser laugets stolte og mange hundre år gamle tradisjoner. De om det.

Julegratialer til alle

I usa tipser man overalt, og en av skikkene man bør praktisere, dersom man ønsker å bli behandlet med en viss respekt, er at man gir julegaver til de ansatte i bygget. I mitt tilfelle skal 28 personer ha julekort, med et pasende antall dollar lagt inn i konvolutten. Den siste personen, som nok har en lavere sosial status enn de fast ansatte, er avisbudet. I vårt bygg fikk vi allerede tidlig i november julehilsen med navn på de ulike yrkesgrupper som er hos oss, i dette bygget ved east river. her bor det nok 2-3000 personer, og da er det 7 stykker som passer på sikkereheten. De fikk 20 dollar hver, siden jeg aldri har sett noe av dem. Men jeg er redd for å legge meg ut med dem også, så på sett og vis er vi jo alle gisler i vår verden av forestillinger.

Postfolkene skal man ikke kimse av, de har døgnvakt, slik at når man har bestilt en pakke med ilbud, kan den arrivere om natten, dersom det er slik man lever, fra pakke til pakke for å få justert den jevne flyten av endrofiner som er knyttet til shopping.

De viktigste folkene er uansett de 11 doormennene. De kan behandle deg som luft, og se en annen vei der du kommer vasende ut av drosjen en sen aften, eller de kan komme løpende ut på sidewayen for å støtte deg inn i heisen, eller iallefall antyde retningen (jeg på i østvingen). Jeg hadde egentlig lyst til å tipse disse folkene mer, men det ble 30 dollar. tilsammen ca 4000 kr totalt.

Et beløp man ikke slipper unna, dersom man skal kunne gå ut hver dag uten at skamrødmen tar deg, der du kommer snikende som en gjerrig nordmann. Vi har tipset etter normtall som vi har fått fra innsidere. Men dersom alle tipser slik som oss, blir det nok julegaver til alle barna til de ansatte.

For oppi det hele, så handler dette om at de ansatte i et slikt stort bygg på upper east, nok ikke har så bra lønn. Det er overraskende mange i byen her som arbeider på minimum wage på rundt 7, 50 dollar pr. time. Og da betyr det faktisk noe at man får en bonus fra beboerne hver jul.

Dagens råd til norske turister er som alltid at man som rik nordmann bør tipse med hjertet, og ikke forstanden. Som turist ser man kanskje aldri igjen den kelneren man ikke tipset godt nok, men det er kanskje verre at dette gjør noe med ens eget hjerte og moral. Den kyniske vet prisen på alt, men ikke verdien av noe, som det heter.

Min intellektuelle nådetid

Dette er trekanten som viste seg for meg på east river i dag morges. Den peker rett mot madison avenue, o g jeg regner med at det er forsynet som på denne måten vil indikere at det er noe alvorlig galt med verdensøkonomien. Det er slett ikke vanlig at man ser slike store trekanter på east river, ikke minst fordi de da ville vært til stor sjenanse for den store lektertrafikken her borte. 

Dette er vårt juletre, som er en hommage til  de dårlige tidene på madison ave. Lite og nett, men likevel dekket av julestjerner fra jensens smie i danmark. Innkjøpene av swarowski stjerner må vente til romjulssalget.



Min nådetid.
Den var kort og varte fra rundt 60 th og opp til 76 th, idet vi tok en gate lenger ned enn den vanlige 77 th. Vi gikk madison, fordi min kone ville se litt i butikkvinduene i denne klassiske kles- og juvel-gaten på upper east. Jeg gikk med, fordi jeg var stinn av en god middag, og inspirert til gangelag av danseforestillingen vi hadde sett denne lørdagen. Jeg hadde gode sko, og var derfor godt skodd til å møte tidens tann oppover madison ave. hver gang min kone så en butikk med kjoler eller smykker, stanset vi, og hver gang vi så en butikk med donegal tweed eller engelske randsydde countrybrogues, stanset vi.

Sterkt sjokkert. Vi var så sjokkert at vi burde blitt oppbragt av politiet, slik vi akket oss. Å huff, hvordan skal dette gå, sa vi til hverandre. Fordi. Stort sett alle butikkene hadde 40 til 60 prosent førjulssalg. Dette er slett ikke normalt for dyre designerbutikker på en av verdens mest fasonable handleavenuer. Det som gjør det enda verre, er at det jo er de rike som bor her som handler mest oppover her. Turistene lar seg lure av godteriene nede i soho eller på femte rundt 60 th. De traver ikke oppover madison, slik vi gjorde.

Når rike folk som ofte har tjent sine penger på å lure andre, dvs. at de er lure, ikke tør kjøpe dyre klær og smykker, da er det ille, det sier min økonomiske analyse. En ting er at det er farlig når drosjesjåfører begynner å spekulere i aksjer, men her borte er jo det så mange drosjer at hvis de hadde begynt med aksjer, ville de alle blitt rike, bare på grunn av meglerprovisjonen, som jo nå for tiden vanligvis tilfaller kunden. Derfor utroper jeg dagens funn, som jeg har slått inn med åpne dører, som en skarp og bitende presis økonomisk analyse, som tar hensyn til både pengemengden og hva slags type eurokriser man har nå for tiden.




I dag er det mandag, og jeg har tenkt på dette hele tiden. Noen må dra fra norge og bort til øvre madison og hjelpe alle luksusbutikkene, slik at de slipper å ha salg. For hvis de fortsetter med å ha salg, er dette det sikreste tegnet på at en ny økonomisk krise er på vei, og den kan true min nærbutikk for mat, og den jeg jeg veldig glad i, både maten og harlemsøstrene ved kassen, fordi de ler av meg hele tiden, siden jeg sier rare ting til dem, og bærer maten hjem selv. Det er dette som er treningen min, sier jeg til dem, mens jeg bærer maten i store nett.

Selvreguleringen

Det hender at det er tilstrekkelig å åpne munnen og snakke og regulere selvfølelsen gjennom å høre på den beroligende lyden av sin egen stemme. Men ofte er ikke dette nok. Man er litt småsur og irritert og plutselig er ikke bokhandelen man er på vei mot noe bra, og man vil noe annet, og plutselig innser man at det er fakorer utenfor som leker med deg.

Akkurat som i går. Jeg hadde kledt meg ut for en litt kald ekspedisjon sørover. downtown. nolita. Og litt irritert kjente jeg at det var en smule for varmt på bane nr. 6, som er min, fra lex 77 th og ned til bleeker street. Opp på houston og lafayette street åpnet jeg min ulljakke, og da var alt så fint og varmt, og noen av damene gikk i korte skjørt og var barmfagre på den sommerlige måten, og jeg tenkte først at dette var fordi det er litt mer cool følelse her nede, mer svart skinn og nagler og billedkunstnere. Svaret var at det plutselig, fra en kald pluss to grader, med sur vind, var blitt varm og linn blæst fra sydost, og 12- 14 grader, og det er som en god vestlandssommer, og da må man kaste jakken, for det er blitt vår, og alle pikene går og kaster blikk på herrene, mens de fomler med jakkekravens avslutning mot kjolelivet, og tenker på dager som dette.

Dagens første råd til norske turister er at man hver eneste morgen skjekker på yr hva slags temperatur man vil få. Det kan få fatale utslag dersom man  blir gående og fryse, og tar igjen på kona, eller barna, eller at man blir gående som en dampende og prustende nordmann fra nordpolen, med reinsdyrshorn i pannen.

Derfor må man alltid følge skiforeningens råd om å kle seg med mange lag slik at man kan ta av seg eller på seg alt ettersom. Om sommeren får jo dette absurde utslag andre veien, ettersom det kan være 38 pluss ute, og 14 pluss inne på restauranter og butikker. Det er noe ved det amerikanske folkeferd som gjør at de alltid tar den helt ut. Det finnes ofte ingen mellomting mellom å fryse inne og svette ute.

Den modne og verdensvante leser vil sikkert innvende at alle voksne mennesker klarer å kle seg etter forholdene. Jeg vet at jeg ikke er helt moden, og det tar jeg som regel som et kompliment, og omtaler meg som en late bloomer, men siden jeg kom bort hit til byen i begynnelsen av august, har jeg gjort alle de tabber som er mulige når det gjelder bekledning. Jeg har vestlandet i mitt hjerte, med kulingen fra sørvest, som fører med seg regn, og jeg vet at vinden etterpå går mot nord, og da blir det bygevær og kaldere. Eller min sørøstlige sommervind fra de russiske steppene, som bringer med seg stabilt varmt vært ute ved kysten der jeg kommer fra, mens de små og hvite husene slipper å klamre seg til de gressbevokste holmene og skjærene, til lyden av hettemåke og makrellterner som prøver å vokte på sitt revir.

Jeg regner med at det tar et år før man har fått automatikken når det gjelder bekledning til å fungere. Derfor dagens andre råd, nemlig at man bør ta med seg en liten veske til å bære en overflødig genser, eller mellomlagre en generasjon av varme skjerf.

Det bringer temaet markør for det skinasjonale, dvs. det norske, på banen, og det betyr ryggsekk. Kan være helt greit, men newyorkere sverger til vesker. Damene har sitt eget lille private helvete av et hovedfag i veskeshopping, og bruker gjerne halvparten av sin disponible inntekt til vesker og clutcher og toter. Det er en greie her borte. Herrene nøyer seg med en messenger-veske, men også den kan overraskende mange ganger ha et lite diskre pradamerke på seg. Vesker er her borte en statusmarkør som diskret skal fortelle andre at du har lest siste nummer av Vogue eller Monocle. Resten av din kledebon kan se ut som herfra til helvete. Bortsett fra skoene. Kvinnene går nesten alltid idyre og flotte, og nokså høyhelte sko, og enkelte herrer går gjerne i cordovan shell fra alden, for å vise at man kjenner til akkurat den koden.

Dagens tredje råd til norske turister, for vinteren, er at man kan kombinere selvreguleringen, dette gjelder herrer hovedsaklig, ved å minimere varmetapet gjennom å ha på seg lue. Ca 70 % av varmetapet til kroppen skjer via hodet, og i disse dager går gjerne herrene i tweed caps eller lignende, og overraskende mange mannlige newyorkere går gjerne med hatt og frakk. En vanlig brun eller sort Trilbyhatt holder, men for de mere verdensvante kan sikkert en Fedora duge. Jeg går gjerne i en sort porkpie hatt, som jo gjerne omtales som blueshatten, dvs. mange musikere liker akkurat denne hattetypen.

Hatt betyr ikke hat man hilser med hatten, for newyorkere er stort sett uhøflige på en sjarmerende måte, unntatt når de skal oppnå noe knyttet til penger, for da er de veldig sjarmerende på en høflig måte.

En munch på MOMA. trykk på bildet en eller flere ganger for å få bildet større. I turistsesongen anbefales det at man kjøper billetter på nett på forhånd for å slippe å stå en time i kø. i det hele tatt lønner det seg å dra på MOMA så fort det åpner, for etterhvert kommer det svermer av turister dit. Amerikanerne har ingen sperrer for å la folk stå i kø i mange timer. Så lenge folk blir stående, er det ikke nødvendig å investere i bedre billetsystemer. man må hudkr på at det var på Harvard at økonomene fant ut av prinsippet med marginalprising og den marginale investeringsrate.

Mcnally jackson på 52 Prince Street

Ikke et galt ord om Nobles go Barnes på 86th og 3 ave, der jeg ofte sitter og leser bøker og tidsskrifter, helt gratis, i timesvis, mens jeg kjøper en dobbel espresso, doppio eller hva man nå kaller det, og her nede i kjelleren har man det godt, sammen med uteliggere, studenter, harlemsøstre som er på jobb med naboens skrikerunge, pensjonister og noen få ekte kunder, samt et lite og håpløst utvalg av turister. Det er ikke mange som klarer å virre seg opp her.

Men dagens første råd, før jeg begynner å prise denne hyggelige bokhandelen nede i nolita eller soho eller  lower east, lettest tilgjengelig via banestoppen på Bleeker Street, er at turister fra norge bør komme seg ned hit en gang, en rolig ettermiddag, for dette er en uavhengig bokhandel med folk som både leser og liker bøker bak disken. De er verneverdige her borte, i likhet med i Norge, og de har som oftest et litt mer avansert utvalg litteratur og litt mindre av de store sjokkselgerne.

Jeg måtte bare få en dose med Laurence Sterne, og kjøpte 1. en sentimental reise, og 2. livet og meningene til trisham shandy, en gentleman. Og ekspeditøren i kassen var ikke snau, men mente at dette også var hans favorittbøker. Så vi var begge enige om at dette var verdenslitteratur som burde leses oftere. Da blir man i godt humør, for det skal så lite til for at jeg blir smigret. Jeg, den mannen som går på uavhengige bokhandlere downtown, og bidrar til å redde fagbokhandlerne, gikk straks bort til den lille cafeen i hjørnet og kjøpte meg litt å bite i, mens man ser beundrende på arktrykkmaskinen som står mellom kassen og cafeen.

For dette er et sted for de som liker tekst og bøker og papir og trykk, og her kan man få trykket sin egen bok, mens man sitter og ser på. For noe sånn som 99 dollar pluss trykksverte og papir. Levert som trykkbar pdf-fil på en minnepinne.

I kjelleren er det godt å sitte i gode stoler og lese i timesvis, noe jeg gjorde. Dagens andre råd til turister er å bli der lenge. Norske turister har godt av å komme ut av denne bokhandelen med masse bøker.

Visuelle lesefrukter fra et besøk på MOMA med kamera. Cezannes epler øverst, og marilyn i silketrykk nederst. Jeg vet at maleren nederst skrev at i fremtiden ville alle være berømte i femten sekunder, men det står stille hva mannen het. han spilte med lou reed og john cale og hadde the factory