James i Brooklyn

Noen ganger er det så enkelt at man kommer inn på en cafe eller restaurant og alt stemmer. Man er kommet hjem, eller til et sted hvor man slapper av, og hvor gjestene ligner på en selv, eller spisekartet kunne vært laget ut fra egne ønsker. James i Brooklyn er et slikt sted.

Etter å ha lest om stedet, og om trenden med nabolagsrestauranter med gourmetambisjoner og lave priser, dro vi ut dit en søndag, for å spise og drikke brunch, og etterpå gå en tur i prospect park og botanisk have. Solen skinte, og magnoliablomstringen var i gang, både for kobus og stellata hybridene, og også for yolanen som den heter på kinesisk, eller på god latin, mangnolia dentunata. pluss minus en bokstav.

Slike steder er stort sett alltid fulle, så man må regne med et kvarter i baren for en drink, og min bloody marie, med jalapenjoinfusert tequila, var særdeles riktig og god. Bellinien som min kone oftest foretrekker, smakte også godt. På lørdager og søndager er det brunch som gjelder i new york, og man sitter og spiser seg til knes i god mat, til god vin. Så går man hjem og ser litt på TV.

James ble etablert i 2008, da innehaverne, som selvsagt hadde bakgrunn fra fine spisesteder på manhattan, kastet seg uti det og fikk overtatt leiekontrakten etter en lokal pizzabule. I dag bor eierne i etasjen over, og det forteller vel det meste om opplegget, som er lokalbasert, folk, fe, grønnsaker, og nettopp derfor kommer også folk langveis fra, for å kunne spise godt og rimelig i omgivelser som ikke er pretensiøse. Dette er forsåvidt et sted for hipstere i den forstand at det virker som om de kreative yrker er godt representert hos gjestene, men uten Løkka-arroganse eller slik oppførsel som er knyttet til folk som synes det er stort eller nok å bo i markveien. Det finnes mange steder i new york som skal være hippe, og dette er ikke et slikt sted.

Her spiser man god mat, og drikker god vin by the glass, og går løs på dessertkartet etterpå. Vi var to og hadde hver vår type burger og to glass vin og kaffe og ostekake og to drinker, og regningen kom på 86 dollar. Det er sjokkerende billig for en lunch som i kvalitet overgikk det jeg til nå har opplevd på langt dyrere steder.

Dagens råd er ta ta turen ut dit når man er i byen. Er man fire stykker, er det heller ikke så dyrt å ta en taxi ut dit slik at man slipper å være redd for å tulle seg bort. Ca 20 dollar med bil fra midttown, sammenlignet med 2,25 pr. ride på subway.

Prospect Hights i Brooklyn må regnes som et klassisk middelklassestrøk, hvor det bor mange barnefamilier.

James 
605 Carlton Avenue
Corner of Carlton Avenue & St. Marks Avenue
Brooklyn, New York 11238
718.942.4255

Subway directions
B/Q to Seventh Avenue
Exit near Prospect Place and Carlton Avenue. Walk two blocks to the corner of Carlton Avenue and St. Marks Avenue.

2/3 to Bergen Street 
Exit near Bergen St and Flatbush Avenue. Walk South on Flatbush, turn left on St. Marks Avenue and right onto Carlton Avenue.

 Magnoliaen blomstrer fint nå i slutten av mars.

 Prospect Heights er preget av lavhusbebyggelse, dvs. det som heter brownstones, med trapper fra gaten, akkurat som du har sett på film,

 Er det bergensere som har vært ute og kalt opp stedet. Brooklyn er kjerneområdet for innvandringen til new york fra norge,

Her ligger James. Det er typisk for stedet at mange sykler til restauranten. Og ikke bare det. Syklene har sete og håndtak fra den engelske sadelprosusenten Brooks. En liten, men avgjørende markør for kulturell kapital, i likhet med brune country full brouges fra Trickers, og rugged flanellskjorter.

Union Square

Man tar bane nr. 4, 5 eller 6 ned til Union Square, og stiger opp på en stor byplass hvor rare turister fra hele verden, inkludert deg, sitter og glor på folk og fe, og her kan man kjøpe fiduskunst og her skates det, og hippe filmfolk fra filmskolen ved plassen står og intervjuer forbipasserende, og selve stasjonen under plassen er særdeles stor, med minst fire nedganger, og herfra går det baner i alle retninger. Man skal ha litt tålmodighet for å finne frem uptown og downtown og vest og øst, men tid skal man ha når mna er her nede.

Union Square er definitivt et av de mer sentrale stedene på manhattan som alle bør få med seg. Om lørdagene er det i sesongen farmers marked her, hvor bøndene selger hjemmelagede delikatesser og organisk dyrkede grønnsaker. God stemning og mye folk og røre, og sist jeg var der, var det julemarked der.

Man kan sette seg ned på en benk her, og se ekorn som konkurrerer med mus om maten, eller man kan se på de vakre magnoliatrærne som blomstrer her i mars og april. Først bør mna gå på den største bokhandelen i byen, Barnes og Nobles i fem etasjer, på nordsiden av plassen. Musikkavdelingen, dvs. CD og DVD, har en del godbiter å by på når det gjelder world music og musikk fra USA.

Dersom man har pådratt seg noen barn, finnes det en hel etasje med leker og barnebøker, dvs. bøker der Bambi ikke blir slaktet for å bli rådyrcarré, men heller bli helten som redder verden fra miljøgifter. Jeg har ikke peiling på barn, men det greieste er vel bare å slippe dem løs og si til dem at de får ta det de vil ha, innenfor en viss ramme. Dersom både den eldre og yngre generasjon har fått et anfall av lavt blodsukker, kan man ta rulletrappen opp til fjerde etasje og sette seg ned i cafeen og jafse i seg et par sjokoladekaker som man selvsagt skyller ned med frappe og brus og iste. Så kan man gå ned igjen og shoppe, og bokutvalget holder for de fleste. Man bør nok beregne to timer i denne butikken. I motsetning til min nær Barnes og Nobles oppe på 86, i to etasjer, også med cafe, hvor det finnes mange sitteplasser, må man her nede, mellom park ave og 5 ave, mellom east 14 til 17 street, stå men man leser i bøkene.

På vestsiden ligger Coffe Shop, en diner som har blitt voldsomt populær. Ikke på grunn av mat eller service, men på grunn av at en del popstjerner og filmstjerner liker å henge rundt der. Skal man spise lunch der, må man ikke regne med å få bord mot gaten og baren, men heller bak i lokalet. Tjenerne der, eller servitørene som noen også kaller dem, er her vakre og lettkledte damer fra Brasil, slik at det kan passe med å ta noen rombaserte drinker mens man venter på bord. Har man småbarn med seg i byen, kan det passe å helle ned en flaske vin til lunch, for etterpå går turen selvsagt bort til barneparkeringen, dvs. lekeplassen på Union Square. Den er inngjerdet og barnesikker og har alle mulige lekeapparater, og er svært populær blandt den yngste garde.

Før man går hjem til hotellet for å døse bort noen timer, for å forberede seg til en tung 7 retters middag, kan det være greit å stikke innom Paragon Sport, som også ligger her på plassen, bittelitt oppover brpadwau på vestsiden av plassen. Som kjent svinger Broadway langsomt mot øst, og oppfører seg litt uregelmessig, i forhold til rutenettet på manhattan, så jeg har gitt opp broadway, fordi den bare virker forvirrende, for den går jo nord-sør midt på, men helt sør blir den veldig rar og løper nærmest vest-øst. Meget forvirrende.

På Paragon finner man det meste av turutstyr. Her får man kjøpt de kjente merkene fra USA og Canada til nesten halv pris i forhold til Norge. Det kan være greit å plukke med seg en treningsjakke herfra, som et slags avlat for den fråtsingen manhattan byr på.

Flanering lokalt

Min lokale karl johansgate er 86 street, som nærmest må karaktieriseres som den logale high street for upper east folkene. Her oppe finner man fairways, en kjempestor dagligvarebutikk som de fleste handler på, både fordi den har stort utvalg av usprøytede grønnsaker og fordi man kan få kjøpt hormonfritt kjøtt. Folk her oppe liker ikke tanken på at gullungen, de regnes som verdens mest bortskjemte barn, noen med egen sjåfør, dvs. de noenganger helt uspiselige barna som selvsagt får alt det de peker på, skal få interessante utvekster eller bli dverger eller bli to meter i en alder av 7 år, slik som dosene av veksthormoner som bøndene har lov til å tilsette i foret, kan føre til.

Jeg handler litt mat der, fordi prisnivået er litt lavere enn konkurrenten agathas nede på første og 79. Til gjengjeld er red snapperen alltid best der. Fairways er gode på maine lobster, men dårlige på snappere.

Dette er jo et område i byen hvor det knapt finnes turister, men derimot mange høyhus og brownstones, dvs. små søte 4 etasjers bolighus av den typen som har egen trapp inn fra gaten. Man handler gjerne inn maten hver dag, siden folk i new york er grådige av natur og vil spise opp maten dersom man prøver å mellomlagre noe i kjøleskapet. Eller man mangler kjøkken, og er avhengig av å kjøpe ferdigmat hver dag. For en god del av folkene her oppe, er det også et mysterium hvordan man koker egg eller lager kaffe, så det er mange som i helgene spiser på de lokale diners. Personlig liker jeg ikke dinerene av den enkle grunn at maten der er dårligere enn den man får til samme prisen i ferdigmatdisken hos min lokale matpusher agathas. Men det kan være greit å ta med seg gjester på en slik plass, siden dette er veldig amerikansk.

Amerikansk hverdagsmat er basert på mye karbohydrater og fett, av den enkle grunn at mange sultet her på 30 tallet, og derfor skal man ha store porsjoner som er beregnet på at man sliter som kroppsarbeider hele dagen. Det er ikke alle som gjør det lenger, noe man lett kan skaffe seg empiri for.

I mitt lokalområde har jeg sikkert skaffet meg et rykte som gjerrig. Jeg tar jobben fra fattige harlemere og latinos som jobber som visergutter. Her oppe går man på butikken, betaler, og leverer posen fra seg. Den skal bringes. Stort sett gratis, men man må jo tipse visergutten. Det er ikke fint å bære egne bæreposer, og jeg biter i meg skammen og tenker at jeg trenger litt mosjon uansett.

Jeg gjør et unntak for vin. man får 20 prosent rabatt på en kasse og det er akkurat litt for mye å ta med seg under armen, eller ermene som min kone ville ha sagt.

Når vi får besøk, stusser jeg litt når de spør om det er noe å se her oppe. Her fins alt og ingenting og det er jo her livet leves. Shoppinghelvetet nede i soho og midtown er aktuelt dersom man skal ha en pradaveske eller en ny linjakke fra canali. Ellers har man ikke så mye der å gjøre. Det er i lokalområdet, dvs. blocken din, som det heter sosiologisk, at man vanker. Mitt område går nå fra east river fra 60 th og bort til 3 ave og så nord til 86 th og så lett skrånende mot 92 east og east river, hvor man faktisk finner et ekte turistmål, nenlig den 200 år gamle ordførerresidensen.

Jeg tror mitt forhold til lokalområdet er nokså likt andres her i byen. De jeg har snakket med om dette, sier at de finner sin vinhandel og sin hurtigdeli og sin kolonial, og sine nærkafeer hvor man liker maten, og så finner man sin bokhandel og sin sportsforretning og sin jernvare. En storby med 2 millioner fastboende og 2 millioner ekstra dagpendlere hver dag, blir for mye å forholde seg til, både til hverdag og fest.

I lokalområdet finnes det utallige vaskerier og skreddere og renserier og frisører og neglelakk-studios. Årsaken er vel at i et område som yorkville, er det et stort marked for skreddere. Man bor her noen måneder, og så må man sy ut alle buksene, før man tar seg sammen og begynner på slankekur, slik at man igjen må gå til skredderem. Eller skomakeren, som har gode tider i denne byen, for sørlig dameskohæler, som i snitt for tiden har et tverrsnitt på 16 kvadratmillmeter, trenges stadig reparasjoner. Enten er man lite forfengelig og velger joggesko, som er den billige og praktiske løsningen når man går sine daglige kilometre fra og til jobb eller bane.

Eller man velger å være glamorøs, noe som koster 20 dollar pr. skopar ca en gang i mndr. Jeg vet mye om dette, siden det er jeg som leverer inn de ødelagte skoene til min kone. Skomakeren smiler, og vet at her i byen er han litt konge, selv om han har mange konkurrenter også lokalt.

 Lavhusene har alltid de typiske branntrappene mot gaten. Som de med brownstones stort sett har mot bakgården.

 En jødisk barneskole i nabolaget. Privatsjåføren står og venter.

 På upper east bor de fleste i slike høyhus. slett ikke alle, men relativt mange bor med doorman, og parkering i kjeller og gjerne egen frisør i kjelleren.

Crosstownbuss er et viktig begrep. Denne går på 86 og kjører gjennom central park. Tar man denne slipper man å måtte dra ned til 59 th for ¨komme seg over på bane vestover.

Replikken

Dersom du ser ut som miss Piggy, må du regne med at du får høre det, mer eller mindre uten filter. Tonen i NewYork er kjapp og muntlig og brutal, og fornermelsene uttales mer direkte enn engelske perfiditeter man først skjønner når man har gått fra stedet. I USA kan man snakke om europisk humor, dvs. inkludert sarkasme og ironi, mens man bedriver en annen sport. Nemlig den inforståtte humor, den som krever at du skjønner språklige nyanser, eller den mer direkte og av og til slemme. Folk på manhattan sier fra i høye ordelag dersom du står i veien for dem, eller de vil si noe til deg.

Humor er relativt språkbetinget og dagens råd til turister fra norge er å la den kjappe replikken ligge, siden det er så lett å misforstå slang og slikt her i byen. Det er helt greit å oppføre seg som en bonde i byen, og det kan til og med være en smart strategi, særlig når man går på fortauet i rushtrafikken og man kan få uttelling i form at at drevne gategjengere fra manhattan viker unna deg, fordi det er så klart at du ikke kan gatekodene. Veldig ofte setter jeg opp mitt beste bondske oppsyn, og lunter avgårde som en elg fra østerdalen, slik at alle må skjønne at jeg er livsfarlig å kollidere med på fortauet. Jeg viker ikke for noen, fordi jeg ikke forstår hvilken retning det er forventet at jeg skal gå.

Jeg sitter og veter her oppe ved east river og nedre yorkville for å være klar for den stunden når jeg blir opplyst, og jeg forstår de små nyansene i replikken, og klarer å svare for meg, slik jeg er vant til fra gamlelandet.

og så skjedde det.

For i en by hvor man skal tipse gud og hvermann, må man jo hele tiden passe på at man har en rull endollarsedler i en lomme og noen fem og tidollarsedler i en annen lomme. Man skal ikke stå der som en turist og famle med lommeboken. Derfor gjelder det også få tak i småsedlene og helst komme der med 50 dollarseddelen og få igjen 41 dollar for et eller annet man betaler.

Det var på MOMA, et av verdens beste museer for moderne kunst, selvsagt et sted hvor de som arbeider i billettluken også har et snev av den selvhøytidligheten som preger de fleste som jobber med billedkunst i et eller annet format. Jeg betalte noen besøksbilletter, siden jeg har årskort og man da får billige billetter. Vedkommende besøker sto der klar med sin femdollarseddel, men jeg avfeide ham og var kjapp med å betale med min 50 dollar seddel. og så sier jeg, jeg er medlem i moma for å få tak i cash. hvorpå damen bak disken gir meg tilbake all cashen med alvorlig og stivt ansikt, mens sidebillettøren ler godt.

da skjønte jeg at jeg hadde vært så lenge på manhattan at jeg hadde knekt koden. den kjappe replikken der og da, avlevert på 0,2 sekunder. det man ikke kan tenke seg frem til, men som må komme ut der og da, omtrent som man snyter seg i nesen. for slik tror jeg new york humoren er, kjapp og litt nedlatende. og man skryter av sin egen fortrefflighet, det gjør man ikke ustraffet i gamlelandet.

 Mange av de besøkende på MOMA leter ivrig etter dette prosjektilet, men jeg har hørt at det har blitt fjernet av frykt for at noen skulle stjele kulen. merket sitter på høyre siden, litt opp.

 Dette er et sykkelhjul på gaffel og mange lurer på hvorfor det er plassert oppå krakken. Mange mener at hjulet kunne ha vært plassert andre steder, slik at man kunne sitte på krakken.

Pistasjepudding med rosiner og arak

De hadde inntil nylig en michelinstjerne og etter et besøk der, virker det som de har ambisjoner om å få den tilbake. Vi snakker om restauranten Shalezeh på upper east, mellom 80 og 81 på third avenue.

Eksotisk, veldig bra mat, billig, forekommende betjening. Vi hadde ingen forventninger, men hadde fått anbefalt stedet. Og det var med god grunn, for selv om ingen av oss hadde vært i kontakt med det persiske kjøkken, valgte vi å følge kelnerens råd, med assorterte forretter på persisk vis, og kjøtt i alle former, selvsagt med litt pistasjer og rosiner oppi. Jeg vil anta at siden persia, dvs. iran er et av hjemlandene til safrankrokusen , dvs. crokus sativus, var safran en del av krydringen på maten, som er relativ mild, men med en annen smakspalett enn det tyrkiske og libanesiske kjøkkenet, som vel en del kjenner til.

Dagens råd til norske turister er å spise på dette stedet. Og som alltid er det lurt å bestille bord på forhånd. www.shalezeh.com

 Dette er cornbread med karamellisert sukker på toppen, og typisk dixie-føde. Baklavaen hos Shalezeh smakte ypperlig, men jeg hadde ikke med meg kamera.

 I stedet for den vanlige gintonicen før maten, for å åpne opp ganen som det heter, valgte jeg denne gang en persisk kryddersnaps, som jeg fikk servert i en glassbolle som var frosset inn i en isblokk. Trykk på bildet en gang eller to dersom du skal se nærmere på frostrosene.

Dette er ikke en safrancrocus, men den ligner litt. Den avbildede sorten er en vanlig hagekultivar.

Monument valley

Monument valley er slående vakkert, uansett tid på året og et sted man bør unne seg å se av flere grunner. Den mest åpenbare er selvsagt at stedet er svært vakkert og har en natur som man knapt finner andre steder. Trykk på facebook-lenken for å få opp et album fra dalen, tatt i solnedgang i januar. Eller trykk en eller to ganger på de to bildene som ligger her, og få dem opp i støsrt mulig format. Bildet er forøvrig fra John Fords point. Stedet har nemlig noe storslått over seg, som egner seg for ettertanken eller muligens bare at man skal sette seg ned et sted, og bare se og ta inn over seg landskapet. Toppene, som har ulike mesa-navn, og mesa er jo spansk for bord, er svært ulike. De tre søstrene litt inne i dalen er nokså berømte.

Man kommer seg dit ved å kjøre til Kayenta, rundt 250 km nord for Flagstaff. Veiene er bra, og det er forsåvidt bare å gi på det man tør, dvs. noe over 75 miles pr. time. Jeg vil tippe at jeg lå på rundt 85-90 på de beste veiene, og da går det jo unna. Sommerstid bør man forrestten passe på å ha nok bensin på tanken, siden det går unna med bensinen når man ligger i denne farten. Og man vil jo ikke gå tom for bensin ute i ørkenen i 45 gtrader pluss, uten vann.

Det finnes tre hoteller der. Stedet man bør bo er the view hotel, hotellet hvor alle rommene har utsikt over dalen, dvs. dette

http://monumentvalleyview.com/

Vi bodde på Gouldings Lodge noen kilometer unna, nokså mye billigere og helt ok, fordi viewhotellet var fullbooket. Gouldings har også et lite museum, og er en gammel handelsstasjon for indianerne i området. Som overalt hvor man stanser på turiststeder i området, kan man få kjøpt en overflod av turkisstensmykker i sølv, og ulike typer tepper og keramikk. pawn-smykker er billigere, og kan være like fine. pawn er pantegods som ikke er løst inn, og den snille fortolkningen av dette er at indianerne i området, som er svært fattige, med ca 85 % arbeidsledighet, bruker smykker som bankbok.

Når man kommer inn i nasjonalparken, betaler man 10 dollar i avgift, og er rede for å kjøre en ca 27 miles lang rundtur i dalen, på en dårlig grusvei. Turen tar rundt halvannen time, og det anbefales at man gjør dette i forbindelse med solnedgang og soloppgang. Vi gjorde begge turene. Lyset er vakrest på denne tiden av døgnet. Midt på dagen bør man har et polarfilter til fotoapparatet for å unngå altfor flatt lys. Når man er så høyt oppe som her, på rundt 2300 meter på coloradoplatået, kan det også være relevant å ha med seg et blåfilter til kameraet dersom man er svært opptatt av korrekt farvegjengivelse. Jeg er ikke det.

Turen rundt i dalen er høydepunktet og man bør strengt tatt sette av en hel dag inne i dalen, med medbrakt mat og drikke, for å ta inn naturen. Det blir litt feil å dra så langt som hit uten å kunne synke ned i en eftertenksom tilstand i dialog med naturen og sine indre demoner eller engler eller hva man nå bærer med seg hit, f.eks. forestillinger om døden eller det ville vesten, for dette er jo landskapet til john ford, og det var her han spilte inn the searchers og stagecoach og det var her jon wayne red sammen med sine kumpaner, kringsatt av indianere klare til å slakte dem ned, og dette landskapet bærer helt klart med seg mytiske strukturer om død og fordervelse, dersom man kan sin filmhistorie. filmen Once upon a time in the west er også delvis skutt her.

Man skal heller ikke se bort fra at dette er et hellig sted for navajoindianerne, så særpreget som naturen er.

Rent praktisk bør man sørge for å leie en bil med litt mer en vanlig bakkeklaring dersom man har tenkt seg hit for å ta rundtturen. Det går helt greit med en vanlig bil, men da må man virkelig jobbe for¨unngå å subbe ned i stenene med understellet.

Da vi var det i begynnelsen av januar, var det relativt kaldt, rundt fem minus om natten, og opp i mot ti grader om dagen, i solen. Det er stort sett alltid sol i arizona, og om sommeren kan det være 45 grader, noe som ikke alle takler. Et godt tips om sommeren, er å spise salttabeletter. Går man tom for salt i kroppen, blir man slapp og etterhvert desorientert og ukonsentrert, og får man ikke i seg salt da, kan man dø.

Maten i området er sånn passelig. Man drar ikke hit for å spise god mat, men man får en biff og eggs til frokost, og tradisjonell apasjekost er jo fattigmannskost, dvs. noen store frityrstekte brødstykker, og pannekaker som ikke smaker noe som helst. Siden man spiser så mye i usa, er dette helt greit.


https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150509287897080.398680.640297079&type=1&l=bc550a7ba3

Grand Canyon

En uke i arizona, som forøvrig er ca 5 timer unna new york, og to timer i tidsforskjell, førte meg til grand canyon, en av verdens underverker og store turistattraksjoner. Vi har heldige med været, siden det ikke er en selvfølge at det er opp mot 20 grader om dagen og sol hele tiden tidlig i januar. Det er vel og merke kaldt om morgenen og om kvelden, når man skal opp og stå ved kanten og få med seg soloppgang og solnedgang og det merkelige lyset man får her. Om natten er det et par kuldegrader, noe som betyr ullgenser og ullstilongs når man skal nyte lyset i blåtimen.

Det kan være en fordel å dra til grand canyon utenfor sesongen både på grunn av varmen og for å unngå å gå i kø hele tiden. Det var en god følelse å bare treffe noen få mennesker når man var ute en tidlig morgenstund for å ta inn soloppgang og den mektige naturen. Bortsett fra å se på denne elvedalen, kan man spise godt her, dvs. få tak i bord på den berønte restauranten el tovar, bo på samme sted, dra på tur ned i dalen, noe som selv for de sprekeste betyr en dag ned og en dag opp, man kan besøke visitor senter, eller det geologiske senteret, og man kan ta gratis matebusser til forskjellige utsiktspunkter. Det finnes massevis av ulike typer overnattingsmuligheter her, fra billige hytter til luksus på el tovar, hvor vi holdt til en natt. Vi kom fra byen williams to og en halv times togtur sørfra, og dette kan anbefales, særlig i sesongen, dersom man vil unngå å kjøre i kø inn til kanten, dvs. south rim. Alt bookes gjennom xanterra selskapet, som drives alt som har med turisme å gjøre i dette området.

Dersom man først er her, er det et must å i god tid i forveien, eller samtidig som man booker overnatting, å booke lunch og middag og frokost på restauranten på el torvar. Den har nemlig et usedvanlig godt kjøkken, uten at man kan si at maten er spesielt dyr. Prisene her er vissnok statlig regulert, for å unngå at man flår turistene altfor mye.

For de eventyrlystne, de som kan tenke seg en muldyrkaravanetur ned i dalen og ned til coloradoelven, er det greit å vite at disse oftest må bookes et år på forhånd.

Bortsett fra naturen, er turistattraksjonene på south rim rundt el tovar det berømte hopi huset, hvor man selger smykker og keramikk og tepper produsert lokalt, dvs. av navajo- og hopi-indianere. Svært vakre ting, men ingenting man trenger. Kolb studio anbefales også, ca 200 meter å gå fra el tovar. Her er det en utstilling av de berømte kolbbrødrene, som tidlig på 1900-tallet laget film og tok bilder fra stedet og bidro til å sette grand canyon på turistkartet. Bright angel lodgde er også verdt et besøk, med et lite museum om bl.a. the harvey girls, og et større mattilbud, dvs. lettere å få et bord. Maten her er vesentlig dårligere enn på el tovar, men slett ikke dårlig.

Når man er oppe på coloradoplatået, er man på rundt 2200 meter, noe man må ta med i beregningen når man skal løpe eller gå opp og ned til bunnen. Luftfuktigheten er som i en ørken, dvs. minimal, noe som betyr at selv menn må smøre inn ansiktet med fuktighetskrem. På dagtid anbefales at man drikker tre-fire liter med vann, mens man på kveldstid selvsagt må ta for seg av vinen. Vinkartet på el tovar er bra, og selv husets chardonnay, hvor et stort glass kostet 5 dollar, var den beste jeg hadde smakt på svært lenge. I det store og hele kan man i usa stole på at husets vin ofte er svært bra, selv om prisen er moderat. Minuset er selvsagt at når man kjøper vin i en vinhandel, betyr ikke prisen at vinen er god.

Når man er så langt sør som i arizona, bør man gjøre som de lokale heltene og gå med hatt, for å beskytte seg mot solen. Det er forsåvidt ingen katastrofe å bli solbrent, men noen timer i solen kan også føre til lettere solstikk, særlig dersom en forvirrende vind bidrar til at man ikke kjenner oppvarmingen av topplokket så godt som man bør.

Vi dro fra new york, med continental fra newark klokka syv om morgenen, og var i phoenix klokka ti lokal tid. Fra byen er det minst 5 timers kjøretur rett opp til grand canyon, men det anbefales å ta en overnatting slik at man får med seg soloppgangen. Vi dro først til sedona og dagen etterpå til williams, som ligger i nærheten av flagstaff. Hensikten var selvsagt å få med seg en stykke av route 66.

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150509350047080.398696.640297079&type=1&l=73fbc5e5cf

trykker du her, dukker det opp et album med bilder fra grand canyon

Disse bildene er litt mer høyoppløste, og kan klikkes større. men det kan sikkert også bildene i albumet.

her er en artikkel fra new york times, med mer og bedre info

http://travel.nytimes.com/2009/05/31/travel/31hours.html