Manhattan er tempo, og tempi, og man vil alltid prøve å gå forbi personen foran. Bortsett fra turister, som man vil prøve å gå ned. For å unngå å bli et permanent monster hvor hverdagen er brolagt med veltede barnevogner og fortausskulderen er dekket med pensjonister med brukket lårhals etter frisk marsjering, kan det være lurt å komme seg ut til roligere omgivelser.
Ta turen ned til union square, og ta bane L til Bedford Avenue. Det er såvidt jeg husker det tredje stoppet østover, mot the rockaways, som er endestasjonet til toget, sammen med JFK flyplassen.
Når man kommer opp på gaten, er det litt som å komme hjem på ferie. Det selges iskrem og blomster og brukte bøker og vinyl og slikt, overalt, og de yngre damene har blottet navle, og mange menn har skjegg og de ser generelt litt uflidde ut. Vi snakker om yngre folk i kreative yrker, og kunstnere som har flyktet fra de høye boligprisene i east willage og lower east. Det er hipt, og det er sikkert fint for de som liker å hippe seg, og for oss andre er det avslappet, med coffeshops og restauranter overalt. noen av dem er særdeles populære, etter å ha fått positiv omtale i zagat guiden, men hva gjør vel det. man kan gå noen meter til og finne noe som sikkert er nesten like bra, eller man kan linje seg opp i kø, det er en nasjonalsport herborte.
Williamsburg ligner litt på løkka tidlig 90-tall, med noen turister som er lette å kjenne igjen på klærne, og en fin mangel på skrikende unger. Gentrifiseringen av området har ennå ikke nådd stadiet der sinte og sure småbarnforeldre sitter og skifter bleier på nabobordet på restauranten. Så det er nå eller aldri. Det tar sikkert ikke mange år før stedet er omskapt til barnehager og trillestier og lekeplasser hvor det er forbudt å sitte å drikke en pils.
Når man kommer opp fra jordens indre, på bedford ave og 7 th, er det bare å labbe bortover bedford ave og bort til grand street, og tilbake, og så ned 6 street til east river. Nede ved elven er det hver lørdag og søndag brooklyn fair, dvs. et gatemarked med loppiser og god mat og folkeliv. Man kan ta båten herfra til manhattan, eller eventuelt videre til bronx etc.
For mitt øye fortonte mange av klesbutikkene seg som lett vintage, brukt, og nytt, dvs. alltid med mange caps til salg, og jeans og topper, og sikkert det turister vil kjøpe, i den tro at det er slik de innfødte går kledt. Jeg regner med at siden de infødte er hippe, vil de neppe avsløre hvor de kjøper sine klær, for når gud og hvermanngår rundt i uniformen, som for menn inkluderer skjegg og esoteriske skjorter, er det slutt. Og man kan bare flytte videre innover til et annet sted, mens williamsburg blir en turistmagnet. Den første kjedebutikken hadde allerede dukket opp, av typen american apparel.
Området passer til left shopping, før man en lørdag eller søndag ettermiddag setter seg ned for å spise eggs , som man kan skylle ned med drinker. Her borte går det gjerne i søte drinker, og noen varianter av bloody mary. Bellini og maragita og daquiri etc. Men man får også single malt her. Eller en manhattan, som skal lages på old overholt rye whisky, med angostura. og alkoliserte røde kirsebær, som skal bidra til å søte opp spriten sammen med den ene teskjeen med rød og søt vermut.
mandag 14. mai 2012
mandag 7. mai 2012
Konsentrert fyll i meatpacking
Manhattan er stort og det er lett å ødelegge god fyll med unødvendige transportetapper. Jeg har testet et lite triangel nede i meatpacking på 12 th west og 8 ave, og kan anbefale dette på det groveste. Strøket er litt dyrt, og trendy, men det bør ikke ødelegge gleden man kan ha ved å stå og helle i seg en Bitburger under the high line, eller sippe i seg noen drinker i baren på toppen av hotel standard.
Ruten er som følger. Man starter med å spise lunch på Spicemarket. Asian street fusion. Det er alltid lurt å bestille bord via open table systemet. Etter noen glass der, går man ut og rett vest, i retning standard hotell, ca 100 meter unna, rett inn en gul svingdør. På toppen er det en veldig fin bar, med strålende utsikt over området. Det er veldig greit å ha dressjakke og småpene bukser, men man slipper inn normalt i det meste, dersom man henger av seg ytterjakken og ellers gjør et godt inntrykk. Sort jakke, pene sko og bukser av noe annet enn dongrey, funker alltid.
På toppen av baren ser man hele meatpacking og chelsea og man kan sitter og holde oversikt over båttrafikken på hudson river, eller planlegge båtur fra området, med startsted fra pierene i chelsea. I baren er det lett å treffe de vakre og poshe folkene, som også er ute for noen drinker og avslappende utsikt.
Neste trinn er å drikke pils på biergarten, under the high line. Nydelig tusk bit burger pils, og et effektivt system for å kjøpe pils, i form av at man kjøper tickets for drikkevarer i en egen bu, ved siden av baren.
Så går turen til pastis, like ved, en nokså populær bistro med god mat. her kan man sitte inne eller ute og drikke og se på folk og fe. Etterpå kaster man seg inn i en taxi hjemover, glad og fornøyd over å slippe all gåingen som ellers preger livet på manhattan.
Ruten er som følger. Man starter med å spise lunch på Spicemarket. Asian street fusion. Det er alltid lurt å bestille bord via open table systemet. Etter noen glass der, går man ut og rett vest, i retning standard hotell, ca 100 meter unna, rett inn en gul svingdør. På toppen er det en veldig fin bar, med strålende utsikt over området. Det er veldig greit å ha dressjakke og småpene bukser, men man slipper inn normalt i det meste, dersom man henger av seg ytterjakken og ellers gjør et godt inntrykk. Sort jakke, pene sko og bukser av noe annet enn dongrey, funker alltid.
På toppen av baren ser man hele meatpacking og chelsea og man kan sitter og holde oversikt over båttrafikken på hudson river, eller planlegge båtur fra området, med startsted fra pierene i chelsea. I baren er det lett å treffe de vakre og poshe folkene, som også er ute for noen drinker og avslappende utsikt.
Neste trinn er å drikke pils på biergarten, under the high line. Nydelig tusk bit burger pils, og et effektivt system for å kjøpe pils, i form av at man kjøper tickets for drikkevarer i en egen bu, ved siden av baren.
Så går turen til pastis, like ved, en nokså populær bistro med god mat. her kan man sitte inne eller ute og drikke og se på folk og fe. Etterpå kaster man seg inn i en taxi hjemover, glad og fornøyd over å slippe all gåingen som ellers preger livet på manhattan.
tirsdag 1. mai 2012
Velvet slippers
Det begynte å komme syrlige kommentarer i den kulørte ukepressen her borte. Det har vært skrevet om det i helgebilaget til WSJ, og selv NYT har hatt noen notiser om saken. Ekspertene som har greie på det, er rasende, og synes det er noe galt med bermen, som ikke vil følge de rådene som ekspertene gir. Jeg skjønte at saken hadde tatt en alvorlig vending da jeg hadde bestemt meg for å følge bermen, og jeg tok veien til klippen i mitt liv på manhattan, nemlig hovedbutikken til Brooksbrothers på Madison og 44.
Jeg forserte de første hindringene, nemlig de høflige og lett brekende skjortepusherne som holder til ved inngangspartiet, i tilfelle noen ikke har fått med seg at Brooksbrotherssnippen er verdens mest elegante. Så går turen bort i det venstre hjørnet, etter at man har krysset feltet med slips i fæle farver. Av en eller annnen grunn har preppystilen er forkjærlighet for rosa og mintgrønne slips. Dem om det.
Så er man inne i den lille skobutikken, der de selger Alden cordovan shell wingtips og andre slike amerikanske klassikere. Jeg vil helt til døden skiller meg av med mine sko, alltid anbefale skotre fra denne butikken. I red western cedar og med messingknapp på toppen, slik at man kan bruke dem i ankelboots, eller chelseaboots. Man får dem her, til 38 dollar stykket. En røverkjøp.
Jeg får øyenkontakt med den italienske ekspeditøren, hun som alltid ser ned på skoene dine før hun tar kontakt med blikket. En flott kvinne, og det hender jeg rødmer når hun lar blikket falle nedover mitt legeme, der hun vanligvis lar sine øyne hvile på et par velpussede Trickers brogues. Jeg spør forsiktig, for å ikke ødelegge den gode stemningen og øyeblikket av gjensidig kontakt mellom oss to, det er bare oss to i denne butikken, og jeg har vel på en eller annen måte senset at jeg er i ferd med å begå skomessig incest. Jeg spør om hun har inne velvet slippers.
Hun får et plaget uttrykk i ansiktet og ser et lite øyeblikk bort på hyllen med burgunderrøde hestelærssko av typen pennyloafers, dvs. at man kan putte en mynt i en spalte i skinnet, over vristen. Jeg vet ikke hva hun tenker på, men jeg regner med at siden produsenten heter Alden, tenker hun på noe som er fra New England, upstate, grønne enger, hester på beite, det amerikanske flagget, seieren over sørstatene, slaget ved alamo, dvs. tapet ved alamo.
Hun sier hun skal sjekke om de har noen på lager, og det har de ikke og hun vet ikke når de får noen igjen, og jeg går ut av butikken som en del av bermen på manhattan.
For som alle vet, king albert slippers, og slike ting, de skal brukes til smoking og private selskaper, eller private middager på slottet, og de er strengt tatt mer korrekte enn lakksko til smoking, og det skal jeg skrive om en annen gang i min blogg om klassisk herremote. For saken er at folk som drikker mye cava, og som går på barer og har seilbåter og drar ut til the hamptons om sommeren, i fjor sommer begynte, helt forsiktig, å gå med velvet slippers, foret med silke, utendørs, uten sokker. På restaurant, på gaten.
Motepolitiet har vært ute og sagt klart fra at dette er stilbrudd som lukter svidd og sikkert også tåfis. Man skal bare ikke bruke slike festtøfler utendørs. Bermen, som jeg ofte tilhører, er uenig. Det er behagelig å gå i slike sko, og sålenge man selv synes de er elegante og behagelige, er føttene og det fordømte intellektet på linje. Man bruker dem sålenge det ikke er regn ute, og man må regne med at de ikke varer så lenge når man bruker slikt utendørs, på det grove og ru gatelegemet her borte på manhattan.
http://www.trickers.com/collections/mens/jermyn_street_shop_collection/jermyn_st_slipper/shop_slipper_collection.htm
Det var siste nytt fra motefronten her borte. Jeg sitter her oppå yorkville og lar mine føtter hvile i mine sorte velvet slippers, med rødt for. En dag det er fint vær, skal jeg dra ned til brooksbrothersbutikken iført disse skoene, som altså har en stigende utbredelse, men likevel veldig smal. Omtrent som lesten for slike sko.
Jeg forserte de første hindringene, nemlig de høflige og lett brekende skjortepusherne som holder til ved inngangspartiet, i tilfelle noen ikke har fått med seg at Brooksbrotherssnippen er verdens mest elegante. Så går turen bort i det venstre hjørnet, etter at man har krysset feltet med slips i fæle farver. Av en eller annnen grunn har preppystilen er forkjærlighet for rosa og mintgrønne slips. Dem om det.
Så er man inne i den lille skobutikken, der de selger Alden cordovan shell wingtips og andre slike amerikanske klassikere. Jeg vil helt til døden skiller meg av med mine sko, alltid anbefale skotre fra denne butikken. I red western cedar og med messingknapp på toppen, slik at man kan bruke dem i ankelboots, eller chelseaboots. Man får dem her, til 38 dollar stykket. En røverkjøp.
Jeg får øyenkontakt med den italienske ekspeditøren, hun som alltid ser ned på skoene dine før hun tar kontakt med blikket. En flott kvinne, og det hender jeg rødmer når hun lar blikket falle nedover mitt legeme, der hun vanligvis lar sine øyne hvile på et par velpussede Trickers brogues. Jeg spør forsiktig, for å ikke ødelegge den gode stemningen og øyeblikket av gjensidig kontakt mellom oss to, det er bare oss to i denne butikken, og jeg har vel på en eller annen måte senset at jeg er i ferd med å begå skomessig incest. Jeg spør om hun har inne velvet slippers.
Hun får et plaget uttrykk i ansiktet og ser et lite øyeblikk bort på hyllen med burgunderrøde hestelærssko av typen pennyloafers, dvs. at man kan putte en mynt i en spalte i skinnet, over vristen. Jeg vet ikke hva hun tenker på, men jeg regner med at siden produsenten heter Alden, tenker hun på noe som er fra New England, upstate, grønne enger, hester på beite, det amerikanske flagget, seieren over sørstatene, slaget ved alamo, dvs. tapet ved alamo.
Hun sier hun skal sjekke om de har noen på lager, og det har de ikke og hun vet ikke når de får noen igjen, og jeg går ut av butikken som en del av bermen på manhattan.
For som alle vet, king albert slippers, og slike ting, de skal brukes til smoking og private selskaper, eller private middager på slottet, og de er strengt tatt mer korrekte enn lakksko til smoking, og det skal jeg skrive om en annen gang i min blogg om klassisk herremote. For saken er at folk som drikker mye cava, og som går på barer og har seilbåter og drar ut til the hamptons om sommeren, i fjor sommer begynte, helt forsiktig, å gå med velvet slippers, foret med silke, utendørs, uten sokker. På restaurant, på gaten.
Motepolitiet har vært ute og sagt klart fra at dette er stilbrudd som lukter svidd og sikkert også tåfis. Man skal bare ikke bruke slike festtøfler utendørs. Bermen, som jeg ofte tilhører, er uenig. Det er behagelig å gå i slike sko, og sålenge man selv synes de er elegante og behagelige, er føttene og det fordømte intellektet på linje. Man bruker dem sålenge det ikke er regn ute, og man må regne med at de ikke varer så lenge når man bruker slikt utendørs, på det grove og ru gatelegemet her borte på manhattan.
http://www.trickers.com/collections/mens/jermyn_street_shop_collection/jermyn_st_slipper/shop_slipper_collection.htm
Det var siste nytt fra motefronten her borte. Jeg sitter her oppå yorkville og lar mine føtter hvile i mine sorte velvet slippers, med rødt for. En dag det er fint vær, skal jeg dra ned til brooksbrothersbutikken iført disse skoene, som altså har en stigende utbredelse, men likevel veldig smal. Omtrent som lesten for slike sko.
mandag 19. mars 2012
James i Brooklyn
Noen ganger er det så enkelt at man kommer inn på en cafe eller restaurant og alt stemmer. Man er kommet hjem, eller til et sted hvor man slapper av, og hvor gjestene ligner på en selv, eller spisekartet kunne vært laget ut fra egne ønsker. James i Brooklyn er et slikt sted.
Etter å ha lest om stedet, og om trenden med nabolagsrestauranter med gourmetambisjoner og lave priser, dro vi ut dit en søndag, for å spise og drikke brunch, og etterpå gå en tur i prospect park og botanisk have. Solen skinte, og magnoliablomstringen var i gang, både for kobus og stellata hybridene, og også for yolanen som den heter på kinesisk, eller på god latin, mangnolia dentunata. pluss minus en bokstav.
Slike steder er stort sett alltid fulle, så man må regne med et kvarter i baren for en drink, og min bloody marie, med jalapenjoinfusert tequila, var særdeles riktig og god. Bellinien som min kone oftest foretrekker, smakte også godt. På lørdager og søndager er det brunch som gjelder i new york, og man sitter og spiser seg til knes i god mat, til god vin. Så går man hjem og ser litt på TV.
James ble etablert i 2008, da innehaverne, som selvsagt hadde bakgrunn fra fine spisesteder på manhattan, kastet seg uti det og fikk overtatt leiekontrakten etter en lokal pizzabule. I dag bor eierne i etasjen over, og det forteller vel det meste om opplegget, som er lokalbasert, folk, fe, grønnsaker, og nettopp derfor kommer også folk langveis fra, for å kunne spise godt og rimelig i omgivelser som ikke er pretensiøse. Dette er forsåvidt et sted for hipstere i den forstand at det virker som om de kreative yrker er godt representert hos gjestene, men uten Løkka-arroganse eller slik oppførsel som er knyttet til folk som synes det er stort eller nok å bo i markveien. Det finnes mange steder i new york som skal være hippe, og dette er ikke et slikt sted.
Her spiser man god mat, og drikker god vin by the glass, og går løs på dessertkartet etterpå. Vi var to og hadde hver vår type burger og to glass vin og kaffe og ostekake og to drinker, og regningen kom på 86 dollar. Det er sjokkerende billig for en lunch som i kvalitet overgikk det jeg til nå har opplevd på langt dyrere steder.
Dagens råd er ta ta turen ut dit når man er i byen. Er man fire stykker, er det heller ikke så dyrt å ta en taxi ut dit slik at man slipper å være redd for å tulle seg bort. Ca 20 dollar med bil fra midttown, sammenlignet med 2,25 pr. ride på subway.
Prospect Hights i Brooklyn må regnes som et klassisk middelklassestrøk, hvor det bor mange barnefamilier.
Magnoliaen blomstrer fint nå i slutten av mars.
Prospect Heights er preget av lavhusbebyggelse, dvs. det som heter brownstones, med trapper fra gaten, akkurat som du har sett på film,
Er det bergensere som har vært ute og kalt opp stedet. Brooklyn er kjerneområdet for innvandringen til new york fra norge,
Etter å ha lest om stedet, og om trenden med nabolagsrestauranter med gourmetambisjoner og lave priser, dro vi ut dit en søndag, for å spise og drikke brunch, og etterpå gå en tur i prospect park og botanisk have. Solen skinte, og magnoliablomstringen var i gang, både for kobus og stellata hybridene, og også for yolanen som den heter på kinesisk, eller på god latin, mangnolia dentunata. pluss minus en bokstav.
Slike steder er stort sett alltid fulle, så man må regne med et kvarter i baren for en drink, og min bloody marie, med jalapenjoinfusert tequila, var særdeles riktig og god. Bellinien som min kone oftest foretrekker, smakte også godt. På lørdager og søndager er det brunch som gjelder i new york, og man sitter og spiser seg til knes i god mat, til god vin. Så går man hjem og ser litt på TV.
James ble etablert i 2008, da innehaverne, som selvsagt hadde bakgrunn fra fine spisesteder på manhattan, kastet seg uti det og fikk overtatt leiekontrakten etter en lokal pizzabule. I dag bor eierne i etasjen over, og det forteller vel det meste om opplegget, som er lokalbasert, folk, fe, grønnsaker, og nettopp derfor kommer også folk langveis fra, for å kunne spise godt og rimelig i omgivelser som ikke er pretensiøse. Dette er forsåvidt et sted for hipstere i den forstand at det virker som om de kreative yrker er godt representert hos gjestene, men uten Løkka-arroganse eller slik oppførsel som er knyttet til folk som synes det er stort eller nok å bo i markveien. Det finnes mange steder i new york som skal være hippe, og dette er ikke et slikt sted.
Her spiser man god mat, og drikker god vin by the glass, og går løs på dessertkartet etterpå. Vi var to og hadde hver vår type burger og to glass vin og kaffe og ostekake og to drinker, og regningen kom på 86 dollar. Det er sjokkerende billig for en lunch som i kvalitet overgikk det jeg til nå har opplevd på langt dyrere steder.
Dagens råd er ta ta turen ut dit når man er i byen. Er man fire stykker, er det heller ikke så dyrt å ta en taxi ut dit slik at man slipper å være redd for å tulle seg bort. Ca 20 dollar med bil fra midttown, sammenlignet med 2,25 pr. ride på subway.
Prospect Hights i Brooklyn må regnes som et klassisk middelklassestrøk, hvor det bor mange barnefamilier.
James
605 Carlton Avenue
Corner of Carlton Avenue & St. Marks Avenue
Brooklyn, New York 11238
718.942.4255
Subway directions
B/Q to Seventh Avenue
Exit near Prospect Place and Carlton Avenue. Walk two blocks to the corner of Carlton Avenue and St. Marks Avenue.
2/3 to Bergen Street
Exit near Bergen St and Flatbush Avenue. Walk South on Flatbush, turn left on St. Marks Avenue and right onto Carlton Avenue.
605 Carlton Avenue
Corner of Carlton Avenue & St. Marks Avenue
Brooklyn, New York 11238
718.942.4255
Subway directions
B/Q to Seventh Avenue
Exit near Prospect Place and Carlton Avenue. Walk two blocks to the corner of Carlton Avenue and St. Marks Avenue.
2/3 to Bergen Street
Exit near Bergen St and Flatbush Avenue. Walk South on Flatbush, turn left on St. Marks Avenue and right onto Carlton Avenue.
fredag 16. mars 2012
Union Square
Man tar bane nr. 4, 5 eller 6 ned til Union Square, og stiger opp på en stor byplass hvor rare turister fra hele verden, inkludert deg, sitter og glor på folk og fe, og her kan man kjøpe fiduskunst og her skates det, og hippe filmfolk fra filmskolen ved plassen står og intervjuer forbipasserende, og selve stasjonen under plassen er særdeles stor, med minst fire nedganger, og herfra går det baner i alle retninger. Man skal ha litt tålmodighet for å finne frem uptown og downtown og vest og øst, men tid skal man ha når mna er her nede.
Union Square er definitivt et av de mer sentrale stedene på manhattan som alle bør få med seg. Om lørdagene er det i sesongen farmers marked her, hvor bøndene selger hjemmelagede delikatesser og organisk dyrkede grønnsaker. God stemning og mye folk og røre, og sist jeg var der, var det julemarked der.
Man kan sette seg ned på en benk her, og se ekorn som konkurrerer med mus om maten, eller man kan se på de vakre magnoliatrærne som blomstrer her i mars og april. Først bør mna gå på den største bokhandelen i byen, Barnes og Nobles i fem etasjer, på nordsiden av plassen. Musikkavdelingen, dvs. CD og DVD, har en del godbiter å by på når det gjelder world music og musikk fra USA.
Dersom man har pådratt seg noen barn, finnes det en hel etasje med leker og barnebøker, dvs. bøker der Bambi ikke blir slaktet for å bli rådyrcarré, men heller bli helten som redder verden fra miljøgifter. Jeg har ikke peiling på barn, men det greieste er vel bare å slippe dem løs og si til dem at de får ta det de vil ha, innenfor en viss ramme. Dersom både den eldre og yngre generasjon har fått et anfall av lavt blodsukker, kan man ta rulletrappen opp til fjerde etasje og sette seg ned i cafeen og jafse i seg et par sjokoladekaker som man selvsagt skyller ned med frappe og brus og iste. Så kan man gå ned igjen og shoppe, og bokutvalget holder for de fleste. Man bør nok beregne to timer i denne butikken. I motsetning til min nær Barnes og Nobles oppe på 86, i to etasjer, også med cafe, hvor det finnes mange sitteplasser, må man her nede, mellom park ave og 5 ave, mellom east 14 til 17 street, stå men man leser i bøkene.
På vestsiden ligger Coffe Shop, en diner som har blitt voldsomt populær. Ikke på grunn av mat eller service, men på grunn av at en del popstjerner og filmstjerner liker å henge rundt der. Skal man spise lunch der, må man ikke regne med å få bord mot gaten og baren, men heller bak i lokalet. Tjenerne der, eller servitørene som noen også kaller dem, er her vakre og lettkledte damer fra Brasil, slik at det kan passe med å ta noen rombaserte drinker mens man venter på bord. Har man småbarn med seg i byen, kan det passe å helle ned en flaske vin til lunch, for etterpå går turen selvsagt bort til barneparkeringen, dvs. lekeplassen på Union Square. Den er inngjerdet og barnesikker og har alle mulige lekeapparater, og er svært populær blandt den yngste garde.
Før man går hjem til hotellet for å døse bort noen timer, for å forberede seg til en tung 7 retters middag, kan det være greit å stikke innom Paragon Sport, som også ligger her på plassen, bittelitt oppover brpadwau på vestsiden av plassen. Som kjent svinger Broadway langsomt mot øst, og oppfører seg litt uregelmessig, i forhold til rutenettet på manhattan, så jeg har gitt opp broadway, fordi den bare virker forvirrende, for den går jo nord-sør midt på, men helt sør blir den veldig rar og løper nærmest vest-øst. Meget forvirrende.
På Paragon finner man det meste av turutstyr. Her får man kjøpt de kjente merkene fra USA og Canada til nesten halv pris i forhold til Norge. Det kan være greit å plukke med seg en treningsjakke herfra, som et slags avlat for den fråtsingen manhattan byr på.
Union Square er definitivt et av de mer sentrale stedene på manhattan som alle bør få med seg. Om lørdagene er det i sesongen farmers marked her, hvor bøndene selger hjemmelagede delikatesser og organisk dyrkede grønnsaker. God stemning og mye folk og røre, og sist jeg var der, var det julemarked der.
Man kan sette seg ned på en benk her, og se ekorn som konkurrerer med mus om maten, eller man kan se på de vakre magnoliatrærne som blomstrer her i mars og april. Først bør mna gå på den største bokhandelen i byen, Barnes og Nobles i fem etasjer, på nordsiden av plassen. Musikkavdelingen, dvs. CD og DVD, har en del godbiter å by på når det gjelder world music og musikk fra USA.
Dersom man har pådratt seg noen barn, finnes det en hel etasje med leker og barnebøker, dvs. bøker der Bambi ikke blir slaktet for å bli rådyrcarré, men heller bli helten som redder verden fra miljøgifter. Jeg har ikke peiling på barn, men det greieste er vel bare å slippe dem løs og si til dem at de får ta det de vil ha, innenfor en viss ramme. Dersom både den eldre og yngre generasjon har fått et anfall av lavt blodsukker, kan man ta rulletrappen opp til fjerde etasje og sette seg ned i cafeen og jafse i seg et par sjokoladekaker som man selvsagt skyller ned med frappe og brus og iste. Så kan man gå ned igjen og shoppe, og bokutvalget holder for de fleste. Man bør nok beregne to timer i denne butikken. I motsetning til min nær Barnes og Nobles oppe på 86, i to etasjer, også med cafe, hvor det finnes mange sitteplasser, må man her nede, mellom park ave og 5 ave, mellom east 14 til 17 street, stå men man leser i bøkene.
På vestsiden ligger Coffe Shop, en diner som har blitt voldsomt populær. Ikke på grunn av mat eller service, men på grunn av at en del popstjerner og filmstjerner liker å henge rundt der. Skal man spise lunch der, må man ikke regne med å få bord mot gaten og baren, men heller bak i lokalet. Tjenerne der, eller servitørene som noen også kaller dem, er her vakre og lettkledte damer fra Brasil, slik at det kan passe med å ta noen rombaserte drinker mens man venter på bord. Har man småbarn med seg i byen, kan det passe å helle ned en flaske vin til lunch, for etterpå går turen selvsagt bort til barneparkeringen, dvs. lekeplassen på Union Square. Den er inngjerdet og barnesikker og har alle mulige lekeapparater, og er svært populær blandt den yngste garde.
Før man går hjem til hotellet for å døse bort noen timer, for å forberede seg til en tung 7 retters middag, kan det være greit å stikke innom Paragon Sport, som også ligger her på plassen, bittelitt oppover brpadwau på vestsiden av plassen. Som kjent svinger Broadway langsomt mot øst, og oppfører seg litt uregelmessig, i forhold til rutenettet på manhattan, så jeg har gitt opp broadway, fordi den bare virker forvirrende, for den går jo nord-sør midt på, men helt sør blir den veldig rar og løper nærmest vest-øst. Meget forvirrende.
På Paragon finner man det meste av turutstyr. Her får man kjøpt de kjente merkene fra USA og Canada til nesten halv pris i forhold til Norge. Det kan være greit å plukke med seg en treningsjakke herfra, som et slags avlat for den fråtsingen manhattan byr på.
tirsdag 13. mars 2012
Flanering lokalt
Min lokale karl johansgate er 86 street, som nærmest må karaktieriseres som den logale high street for upper east folkene. Her oppe finner man fairways, en kjempestor dagligvarebutikk som de fleste handler på, både fordi den har stort utvalg av usprøytede grønnsaker og fordi man kan få kjøpt hormonfritt kjøtt. Folk her oppe liker ikke tanken på at gullungen, de regnes som verdens mest bortskjemte barn, noen med egen sjåfør, dvs. de noenganger helt uspiselige barna som selvsagt får alt det de peker på, skal få interessante utvekster eller bli dverger eller bli to meter i en alder av 7 år, slik som dosene av veksthormoner som bøndene har lov til å tilsette i foret, kan føre til.
Jeg handler litt mat der, fordi prisnivået er litt lavere enn konkurrenten agathas nede på første og 79. Til gjengjeld er red snapperen alltid best der. Fairways er gode på maine lobster, men dårlige på snappere.
Dette er jo et område i byen hvor det knapt finnes turister, men derimot mange høyhus og brownstones, dvs. små søte 4 etasjers bolighus av den typen som har egen trapp inn fra gaten. Man handler gjerne inn maten hver dag, siden folk i new york er grådige av natur og vil spise opp maten dersom man prøver å mellomlagre noe i kjøleskapet. Eller man mangler kjøkken, og er avhengig av å kjøpe ferdigmat hver dag. For en god del av folkene her oppe, er det også et mysterium hvordan man koker egg eller lager kaffe, så det er mange som i helgene spiser på de lokale diners. Personlig liker jeg ikke dinerene av den enkle grunn at maten der er dårligere enn den man får til samme prisen i ferdigmatdisken hos min lokale matpusher agathas. Men det kan være greit å ta med seg gjester på en slik plass, siden dette er veldig amerikansk.
Amerikansk hverdagsmat er basert på mye karbohydrater og fett, av den enkle grunn at mange sultet her på 30 tallet, og derfor skal man ha store porsjoner som er beregnet på at man sliter som kroppsarbeider hele dagen. Det er ikke alle som gjør det lenger, noe man lett kan skaffe seg empiri for.
I mitt lokalområde har jeg sikkert skaffet meg et rykte som gjerrig. Jeg tar jobben fra fattige harlemere og latinos som jobber som visergutter. Her oppe går man på butikken, betaler, og leverer posen fra seg. Den skal bringes. Stort sett gratis, men man må jo tipse visergutten. Det er ikke fint å bære egne bæreposer, og jeg biter i meg skammen og tenker at jeg trenger litt mosjon uansett.
Jeg gjør et unntak for vin. man får 20 prosent rabatt på en kasse og det er akkurat litt for mye å ta med seg under armen, eller ermene som min kone ville ha sagt.
Når vi får besøk, stusser jeg litt når de spør om det er noe å se her oppe. Her fins alt og ingenting og det er jo her livet leves. Shoppinghelvetet nede i soho og midtown er aktuelt dersom man skal ha en pradaveske eller en ny linjakke fra canali. Ellers har man ikke så mye der å gjøre. Det er i lokalområdet, dvs. blocken din, som det heter sosiologisk, at man vanker. Mitt område går nå fra east river fra 60 th og bort til 3 ave og så nord til 86 th og så lett skrånende mot 92 east og east river, hvor man faktisk finner et ekte turistmål, nenlig den 200 år gamle ordførerresidensen.
Jeg tror mitt forhold til lokalområdet er nokså likt andres her i byen. De jeg har snakket med om dette, sier at de finner sin vinhandel og sin hurtigdeli og sin kolonial, og sine nærkafeer hvor man liker maten, og så finner man sin bokhandel og sin sportsforretning og sin jernvare. En storby med 2 millioner fastboende og 2 millioner ekstra dagpendlere hver dag, blir for mye å forholde seg til, både til hverdag og fest.
I lokalområdet finnes det utallige vaskerier og skreddere og renserier og frisører og neglelakk-studios. Årsaken er vel at i et område som yorkville, er det et stort marked for skreddere. Man bor her noen måneder, og så må man sy ut alle buksene, før man tar seg sammen og begynner på slankekur, slik at man igjen må gå til skredderem. Eller skomakeren, som har gode tider i denne byen, for sørlig dameskohæler, som i snitt for tiden har et tverrsnitt på 16 kvadratmillmeter, trenges stadig reparasjoner. Enten er man lite forfengelig og velger joggesko, som er den billige og praktiske løsningen når man går sine daglige kilometre fra og til jobb eller bane.
Eller man velger å være glamorøs, noe som koster 20 dollar pr. skopar ca en gang i mndr. Jeg vet mye om dette, siden det er jeg som leverer inn de ødelagte skoene til min kone. Skomakeren smiler, og vet at her i byen er han litt konge, selv om han har mange konkurrenter også lokalt.
Lavhusene har alltid de typiske branntrappene mot gaten. Som de med brownstones stort sett har mot bakgården.
En jødisk barneskole i nabolaget. Privatsjåføren står og venter.
På upper east bor de fleste i slike høyhus. slett ikke alle, men relativt mange bor med doorman, og parkering i kjeller og gjerne egen frisør i kjelleren.
Crosstownbuss er et viktig begrep. Denne går på 86 og kjører gjennom central park. Tar man denne slipper man å måtte dra ned til 59 th for ¨komme seg over på bane vestover.
Jeg handler litt mat der, fordi prisnivået er litt lavere enn konkurrenten agathas nede på første og 79. Til gjengjeld er red snapperen alltid best der. Fairways er gode på maine lobster, men dårlige på snappere.
Dette er jo et område i byen hvor det knapt finnes turister, men derimot mange høyhus og brownstones, dvs. små søte 4 etasjers bolighus av den typen som har egen trapp inn fra gaten. Man handler gjerne inn maten hver dag, siden folk i new york er grådige av natur og vil spise opp maten dersom man prøver å mellomlagre noe i kjøleskapet. Eller man mangler kjøkken, og er avhengig av å kjøpe ferdigmat hver dag. For en god del av folkene her oppe, er det også et mysterium hvordan man koker egg eller lager kaffe, så det er mange som i helgene spiser på de lokale diners. Personlig liker jeg ikke dinerene av den enkle grunn at maten der er dårligere enn den man får til samme prisen i ferdigmatdisken hos min lokale matpusher agathas. Men det kan være greit å ta med seg gjester på en slik plass, siden dette er veldig amerikansk.
Amerikansk hverdagsmat er basert på mye karbohydrater og fett, av den enkle grunn at mange sultet her på 30 tallet, og derfor skal man ha store porsjoner som er beregnet på at man sliter som kroppsarbeider hele dagen. Det er ikke alle som gjør det lenger, noe man lett kan skaffe seg empiri for.
I mitt lokalområde har jeg sikkert skaffet meg et rykte som gjerrig. Jeg tar jobben fra fattige harlemere og latinos som jobber som visergutter. Her oppe går man på butikken, betaler, og leverer posen fra seg. Den skal bringes. Stort sett gratis, men man må jo tipse visergutten. Det er ikke fint å bære egne bæreposer, og jeg biter i meg skammen og tenker at jeg trenger litt mosjon uansett.
Jeg gjør et unntak for vin. man får 20 prosent rabatt på en kasse og det er akkurat litt for mye å ta med seg under armen, eller ermene som min kone ville ha sagt.
Når vi får besøk, stusser jeg litt når de spør om det er noe å se her oppe. Her fins alt og ingenting og det er jo her livet leves. Shoppinghelvetet nede i soho og midtown er aktuelt dersom man skal ha en pradaveske eller en ny linjakke fra canali. Ellers har man ikke så mye der å gjøre. Det er i lokalområdet, dvs. blocken din, som det heter sosiologisk, at man vanker. Mitt område går nå fra east river fra 60 th og bort til 3 ave og så nord til 86 th og så lett skrånende mot 92 east og east river, hvor man faktisk finner et ekte turistmål, nenlig den 200 år gamle ordførerresidensen.
Jeg tror mitt forhold til lokalområdet er nokså likt andres her i byen. De jeg har snakket med om dette, sier at de finner sin vinhandel og sin hurtigdeli og sin kolonial, og sine nærkafeer hvor man liker maten, og så finner man sin bokhandel og sin sportsforretning og sin jernvare. En storby med 2 millioner fastboende og 2 millioner ekstra dagpendlere hver dag, blir for mye å forholde seg til, både til hverdag og fest.
I lokalområdet finnes det utallige vaskerier og skreddere og renserier og frisører og neglelakk-studios. Årsaken er vel at i et område som yorkville, er det et stort marked for skreddere. Man bor her noen måneder, og så må man sy ut alle buksene, før man tar seg sammen og begynner på slankekur, slik at man igjen må gå til skredderem. Eller skomakeren, som har gode tider i denne byen, for sørlig dameskohæler, som i snitt for tiden har et tverrsnitt på 16 kvadratmillmeter, trenges stadig reparasjoner. Enten er man lite forfengelig og velger joggesko, som er den billige og praktiske løsningen når man går sine daglige kilometre fra og til jobb eller bane.
Eller man velger å være glamorøs, noe som koster 20 dollar pr. skopar ca en gang i mndr. Jeg vet mye om dette, siden det er jeg som leverer inn de ødelagte skoene til min kone. Skomakeren smiler, og vet at her i byen er han litt konge, selv om han har mange konkurrenter også lokalt.
Crosstownbuss er et viktig begrep. Denne går på 86 og kjører gjennom central park. Tar man denne slipper man å måtte dra ned til 59 th for ¨komme seg over på bane vestover.
tirsdag 28. februar 2012
Replikken
Dersom du ser ut som miss Piggy, må du regne med at du får høre det, mer eller mindre uten filter. Tonen i NewYork er kjapp og muntlig og brutal, og fornermelsene uttales mer direkte enn engelske perfiditeter man først skjønner når man har gått fra stedet. I USA kan man snakke om europisk humor, dvs. inkludert sarkasme og ironi, mens man bedriver en annen sport. Nemlig den inforståtte humor, den som krever at du skjønner språklige nyanser, eller den mer direkte og av og til slemme. Folk på manhattan sier fra i høye ordelag dersom du står i veien for dem, eller de vil si noe til deg.
Humor er relativt språkbetinget og dagens råd til turister fra norge er å la den kjappe replikken ligge, siden det er så lett å misforstå slang og slikt her i byen. Det er helt greit å oppføre seg som en bonde i byen, og det kan til og med være en smart strategi, særlig når man går på fortauet i rushtrafikken og man kan få uttelling i form at at drevne gategjengere fra manhattan viker unna deg, fordi det er så klart at du ikke kan gatekodene. Veldig ofte setter jeg opp mitt beste bondske oppsyn, og lunter avgårde som en elg fra østerdalen, slik at alle må skjønne at jeg er livsfarlig å kollidere med på fortauet. Jeg viker ikke for noen, fordi jeg ikke forstår hvilken retning det er forventet at jeg skal gå.
Jeg sitter og veter her oppe ved east river og nedre yorkville for å være klar for den stunden når jeg blir opplyst, og jeg forstår de små nyansene i replikken, og klarer å svare for meg, slik jeg er vant til fra gamlelandet.
og så skjedde det.
For i en by hvor man skal tipse gud og hvermann, må man jo hele tiden passe på at man har en rull endollarsedler i en lomme og noen fem og tidollarsedler i en annen lomme. Man skal ikke stå der som en turist og famle med lommeboken. Derfor gjelder det også få tak i småsedlene og helst komme der med 50 dollarseddelen og få igjen 41 dollar for et eller annet man betaler.
Det var på MOMA, et av verdens beste museer for moderne kunst, selvsagt et sted hvor de som arbeider i billettluken også har et snev av den selvhøytidligheten som preger de fleste som jobber med billedkunst i et eller annet format. Jeg betalte noen besøksbilletter, siden jeg har årskort og man da får billige billetter. Vedkommende besøker sto der klar med sin femdollarseddel, men jeg avfeide ham og var kjapp med å betale med min 50 dollar seddel. og så sier jeg, jeg er medlem i moma for å få tak i cash. hvorpå damen bak disken gir meg tilbake all cashen med alvorlig og stivt ansikt, mens sidebillettøren ler godt.
da skjønte jeg at jeg hadde vært så lenge på manhattan at jeg hadde knekt koden. den kjappe replikken der og da, avlevert på 0,2 sekunder. det man ikke kan tenke seg frem til, men som må komme ut der og da, omtrent som man snyter seg i nesen. for slik tror jeg new york humoren er, kjapp og litt nedlatende. og man skryter av sin egen fortrefflighet, det gjør man ikke ustraffet i gamlelandet.
Mange av de besøkende på MOMA leter ivrig etter dette prosjektilet, men jeg har hørt at det har blitt fjernet av frykt for at noen skulle stjele kulen. merket sitter på høyre siden, litt opp.
Dette er et sykkelhjul på gaffel og mange lurer på hvorfor det er plassert oppå krakken. Mange mener at hjulet kunne ha vært plassert andre steder, slik at man kunne sitte på krakken.
Humor er relativt språkbetinget og dagens råd til turister fra norge er å la den kjappe replikken ligge, siden det er så lett å misforstå slang og slikt her i byen. Det er helt greit å oppføre seg som en bonde i byen, og det kan til og med være en smart strategi, særlig når man går på fortauet i rushtrafikken og man kan få uttelling i form at at drevne gategjengere fra manhattan viker unna deg, fordi det er så klart at du ikke kan gatekodene. Veldig ofte setter jeg opp mitt beste bondske oppsyn, og lunter avgårde som en elg fra østerdalen, slik at alle må skjønne at jeg er livsfarlig å kollidere med på fortauet. Jeg viker ikke for noen, fordi jeg ikke forstår hvilken retning det er forventet at jeg skal gå.
Jeg sitter og veter her oppe ved east river og nedre yorkville for å være klar for den stunden når jeg blir opplyst, og jeg forstår de små nyansene i replikken, og klarer å svare for meg, slik jeg er vant til fra gamlelandet.
og så skjedde det.
For i en by hvor man skal tipse gud og hvermann, må man jo hele tiden passe på at man har en rull endollarsedler i en lomme og noen fem og tidollarsedler i en annen lomme. Man skal ikke stå der som en turist og famle med lommeboken. Derfor gjelder det også få tak i småsedlene og helst komme der med 50 dollarseddelen og få igjen 41 dollar for et eller annet man betaler.
Det var på MOMA, et av verdens beste museer for moderne kunst, selvsagt et sted hvor de som arbeider i billettluken også har et snev av den selvhøytidligheten som preger de fleste som jobber med billedkunst i et eller annet format. Jeg betalte noen besøksbilletter, siden jeg har årskort og man da får billige billetter. Vedkommende besøker sto der klar med sin femdollarseddel, men jeg avfeide ham og var kjapp med å betale med min 50 dollar seddel. og så sier jeg, jeg er medlem i moma for å få tak i cash. hvorpå damen bak disken gir meg tilbake all cashen med alvorlig og stivt ansikt, mens sidebillettøren ler godt.
da skjønte jeg at jeg hadde vært så lenge på manhattan at jeg hadde knekt koden. den kjappe replikken der og da, avlevert på 0,2 sekunder. det man ikke kan tenke seg frem til, men som må komme ut der og da, omtrent som man snyter seg i nesen. for slik tror jeg new york humoren er, kjapp og litt nedlatende. og man skryter av sin egen fortrefflighet, det gjør man ikke ustraffet i gamlelandet.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)