Humor er relativt språkbetinget og dagens råd til turister fra norge er å la den kjappe replikken ligge, siden det er så lett å misforstå slang og slikt her i byen. Det er helt greit å oppføre seg som en bonde i byen, og det kan til og med være en smart strategi, særlig når man går på fortauet i rushtrafikken og man kan få uttelling i form at at drevne gategjengere fra manhattan viker unna deg, fordi det er så klart at du ikke kan gatekodene. Veldig ofte setter jeg opp mitt beste bondske oppsyn, og lunter avgårde som en elg fra østerdalen, slik at alle må skjønne at jeg er livsfarlig å kollidere med på fortauet. Jeg viker ikke for noen, fordi jeg ikke forstår hvilken retning det er forventet at jeg skal gå.
Jeg sitter og veter her oppe ved east river og nedre yorkville for å være klar for den stunden når jeg blir opplyst, og jeg forstår de små nyansene i replikken, og klarer å svare for meg, slik jeg er vant til fra gamlelandet.
og så skjedde det.
For i en by hvor man skal tipse gud og hvermann, må man jo hele tiden passe på at man har en rull endollarsedler i en lomme og noen fem og tidollarsedler i en annen lomme. Man skal ikke stå der som en turist og famle med lommeboken. Derfor gjelder det også få tak i småsedlene og helst komme der med 50 dollarseddelen og få igjen 41 dollar for et eller annet man betaler.
Det var på MOMA, et av verdens beste museer for moderne kunst, selvsagt et sted hvor de som arbeider i billettluken også har et snev av den selvhøytidligheten som preger de fleste som jobber med billedkunst i et eller annet format. Jeg betalte noen besøksbilletter, siden jeg har årskort og man da får billige billetter. Vedkommende besøker sto der klar med sin femdollarseddel, men jeg avfeide ham og var kjapp med å betale med min 50 dollar seddel. og så sier jeg, jeg er medlem i moma for å få tak i cash. hvorpå damen bak disken gir meg tilbake all cashen med alvorlig og stivt ansikt, mens sidebillettøren ler godt.
da skjønte jeg at jeg hadde vært så lenge på manhattan at jeg hadde knekt koden. den kjappe replikken der og da, avlevert på 0,2 sekunder. det man ikke kan tenke seg frem til, men som må komme ut der og da, omtrent som man snyter seg i nesen. for slik tror jeg new york humoren er, kjapp og litt nedlatende. og man skryter av sin egen fortrefflighet, det gjør man ikke ustraffet i gamlelandet.
