Pistasjepudding med rosiner og arak

De hadde inntil nylig en michelinstjerne og etter et besøk der, virker det som de har ambisjoner om å få den tilbake. Vi snakker om restauranten Shalezeh på upper east, mellom 80 og 81 på third avenue.

Eksotisk, veldig bra mat, billig, forekommende betjening. Vi hadde ingen forventninger, men hadde fått anbefalt stedet. Og det var med god grunn, for selv om ingen av oss hadde vært i kontakt med det persiske kjøkken, valgte vi å følge kelnerens råd, med assorterte forretter på persisk vis, og kjøtt i alle former, selvsagt med litt pistasjer og rosiner oppi. Jeg vil anta at siden persia, dvs. iran er et av hjemlandene til safrankrokusen , dvs. crokus sativus, var safran en del av krydringen på maten, som er relativ mild, men med en annen smakspalett enn det tyrkiske og libanesiske kjøkkenet, som vel en del kjenner til.

Dagens råd til norske turister er å spise på dette stedet. Og som alltid er det lurt å bestille bord på forhånd. www.shalezeh.com

 Dette er cornbread med karamellisert sukker på toppen, og typisk dixie-føde. Baklavaen hos Shalezeh smakte ypperlig, men jeg hadde ikke med meg kamera.

 I stedet for den vanlige gintonicen før maten, for å åpne opp ganen som det heter, valgte jeg denne gang en persisk kryddersnaps, som jeg fikk servert i en glassbolle som var frosset inn i en isblokk. Trykk på bildet en gang eller to dersom du skal se nærmere på frostrosene.

Dette er ikke en safrancrocus, men den ligner litt. Den avbildede sorten er en vanlig hagekultivar.

Monument valley

Monument valley er slående vakkert, uansett tid på året og et sted man bør unne seg å se av flere grunner. Den mest åpenbare er selvsagt at stedet er svært vakkert og har en natur som man knapt finner andre steder. Trykk på facebook-lenken for å få opp et album fra dalen, tatt i solnedgang i januar. Eller trykk en eller to ganger på de to bildene som ligger her, og få dem opp i støsrt mulig format. Bildet er forøvrig fra John Fords point. Stedet har nemlig noe storslått over seg, som egner seg for ettertanken eller muligens bare at man skal sette seg ned et sted, og bare se og ta inn over seg landskapet. Toppene, som har ulike mesa-navn, og mesa er jo spansk for bord, er svært ulike. De tre søstrene litt inne i dalen er nokså berømte.

Man kommer seg dit ved å kjøre til Kayenta, rundt 250 km nord for Flagstaff. Veiene er bra, og det er forsåvidt bare å gi på det man tør, dvs. noe over 75 miles pr. time. Jeg vil tippe at jeg lå på rundt 85-90 på de beste veiene, og da går det jo unna. Sommerstid bør man forrestten passe på å ha nok bensin på tanken, siden det går unna med bensinen når man ligger i denne farten. Og man vil jo ikke gå tom for bensin ute i ørkenen i 45 gtrader pluss, uten vann.

Det finnes tre hoteller der. Stedet man bør bo er the view hotel, hotellet hvor alle rommene har utsikt over dalen, dvs. dette

http://monumentvalleyview.com/

Vi bodde på Gouldings Lodge noen kilometer unna, nokså mye billigere og helt ok, fordi viewhotellet var fullbooket. Gouldings har også et lite museum, og er en gammel handelsstasjon for indianerne i området. Som overalt hvor man stanser på turiststeder i området, kan man få kjøpt en overflod av turkisstensmykker i sølv, og ulike typer tepper og keramikk. pawn-smykker er billigere, og kan være like fine. pawn er pantegods som ikke er løst inn, og den snille fortolkningen av dette er at indianerne i området, som er svært fattige, med ca 85 % arbeidsledighet, bruker smykker som bankbok.

Når man kommer inn i nasjonalparken, betaler man 10 dollar i avgift, og er rede for å kjøre en ca 27 miles lang rundtur i dalen, på en dårlig grusvei. Turen tar rundt halvannen time, og det anbefales at man gjør dette i forbindelse med solnedgang og soloppgang. Vi gjorde begge turene. Lyset er vakrest på denne tiden av døgnet. Midt på dagen bør man har et polarfilter til fotoapparatet for å unngå altfor flatt lys. Når man er så høyt oppe som her, på rundt 2300 meter på coloradoplatået, kan det også være relevant å ha med seg et blåfilter til kameraet dersom man er svært opptatt av korrekt farvegjengivelse. Jeg er ikke det.

Turen rundt i dalen er høydepunktet og man bør strengt tatt sette av en hel dag inne i dalen, med medbrakt mat og drikke, for å ta inn naturen. Det blir litt feil å dra så langt som hit uten å kunne synke ned i en eftertenksom tilstand i dialog med naturen og sine indre demoner eller engler eller hva man nå bærer med seg hit, f.eks. forestillinger om døden eller det ville vesten, for dette er jo landskapet til john ford, og det var her han spilte inn the searchers og stagecoach og det var her jon wayne red sammen med sine kumpaner, kringsatt av indianere klare til å slakte dem ned, og dette landskapet bærer helt klart med seg mytiske strukturer om død og fordervelse, dersom man kan sin filmhistorie. filmen Once upon a time in the west er også delvis skutt her.

Man skal heller ikke se bort fra at dette er et hellig sted for navajoindianerne, så særpreget som naturen er.

Rent praktisk bør man sørge for å leie en bil med litt mer en vanlig bakkeklaring dersom man har tenkt seg hit for å ta rundtturen. Det går helt greit med en vanlig bil, men da må man virkelig jobbe for¨unngå å subbe ned i stenene med understellet.

Da vi var det i begynnelsen av januar, var det relativt kaldt, rundt fem minus om natten, og opp i mot ti grader om dagen, i solen. Det er stort sett alltid sol i arizona, og om sommeren kan det være 45 grader, noe som ikke alle takler. Et godt tips om sommeren, er å spise salttabeletter. Går man tom for salt i kroppen, blir man slapp og etterhvert desorientert og ukonsentrert, og får man ikke i seg salt da, kan man dø.

Maten i området er sånn passelig. Man drar ikke hit for å spise god mat, men man får en biff og eggs til frokost, og tradisjonell apasjekost er jo fattigmannskost, dvs. noen store frityrstekte brødstykker, og pannekaker som ikke smaker noe som helst. Siden man spiser så mye i usa, er dette helt greit.


https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150509287897080.398680.640297079&type=1&l=bc550a7ba3

Grand Canyon

En uke i arizona, som forøvrig er ca 5 timer unna new york, og to timer i tidsforskjell, førte meg til grand canyon, en av verdens underverker og store turistattraksjoner. Vi har heldige med været, siden det ikke er en selvfølge at det er opp mot 20 grader om dagen og sol hele tiden tidlig i januar. Det er vel og merke kaldt om morgenen og om kvelden, når man skal opp og stå ved kanten og få med seg soloppgang og solnedgang og det merkelige lyset man får her. Om natten er det et par kuldegrader, noe som betyr ullgenser og ullstilongs når man skal nyte lyset i blåtimen.

Det kan være en fordel å dra til grand canyon utenfor sesongen både på grunn av varmen og for å unngå å gå i kø hele tiden. Det var en god følelse å bare treffe noen få mennesker når man var ute en tidlig morgenstund for å ta inn soloppgang og den mektige naturen. Bortsett fra å se på denne elvedalen, kan man spise godt her, dvs. få tak i bord på den berønte restauranten el tovar, bo på samme sted, dra på tur ned i dalen, noe som selv for de sprekeste betyr en dag ned og en dag opp, man kan besøke visitor senter, eller det geologiske senteret, og man kan ta gratis matebusser til forskjellige utsiktspunkter. Det finnes massevis av ulike typer overnattingsmuligheter her, fra billige hytter til luksus på el tovar, hvor vi holdt til en natt. Vi kom fra byen williams to og en halv times togtur sørfra, og dette kan anbefales, særlig i sesongen, dersom man vil unngå å kjøre i kø inn til kanten, dvs. south rim. Alt bookes gjennom xanterra selskapet, som drives alt som har med turisme å gjøre i dette området.

Dersom man først er her, er det et must å i god tid i forveien, eller samtidig som man booker overnatting, å booke lunch og middag og frokost på restauranten på el torvar. Den har nemlig et usedvanlig godt kjøkken, uten at man kan si at maten er spesielt dyr. Prisene her er vissnok statlig regulert, for å unngå at man flår turistene altfor mye.

For de eventyrlystne, de som kan tenke seg en muldyrkaravanetur ned i dalen og ned til coloradoelven, er det greit å vite at disse oftest må bookes et år på forhånd.

Bortsett fra naturen, er turistattraksjonene på south rim rundt el tovar det berømte hopi huset, hvor man selger smykker og keramikk og tepper produsert lokalt, dvs. av navajo- og hopi-indianere. Svært vakre ting, men ingenting man trenger. Kolb studio anbefales også, ca 200 meter å gå fra el tovar. Her er det en utstilling av de berømte kolbbrødrene, som tidlig på 1900-tallet laget film og tok bilder fra stedet og bidro til å sette grand canyon på turistkartet. Bright angel lodgde er også verdt et besøk, med et lite museum om bl.a. the harvey girls, og et større mattilbud, dvs. lettere å få et bord. Maten her er vesentlig dårligere enn på el tovar, men slett ikke dårlig.

Når man er oppe på coloradoplatået, er man på rundt 2200 meter, noe man må ta med i beregningen når man skal løpe eller gå opp og ned til bunnen. Luftfuktigheten er som i en ørken, dvs. minimal, noe som betyr at selv menn må smøre inn ansiktet med fuktighetskrem. På dagtid anbefales at man drikker tre-fire liter med vann, mens man på kveldstid selvsagt må ta for seg av vinen. Vinkartet på el tovar er bra, og selv husets chardonnay, hvor et stort glass kostet 5 dollar, var den beste jeg hadde smakt på svært lenge. I det store og hele kan man i usa stole på at husets vin ofte er svært bra, selv om prisen er moderat. Minuset er selvsagt at når man kjøper vin i en vinhandel, betyr ikke prisen at vinen er god.

Når man er så langt sør som i arizona, bør man gjøre som de lokale heltene og gå med hatt, for å beskytte seg mot solen. Det er forsåvidt ingen katastrofe å bli solbrent, men noen timer i solen kan også føre til lettere solstikk, særlig dersom en forvirrende vind bidrar til at man ikke kjenner oppvarmingen av topplokket så godt som man bør.

Vi dro fra new york, med continental fra newark klokka syv om morgenen, og var i phoenix klokka ti lokal tid. Fra byen er det minst 5 timers kjøretur rett opp til grand canyon, men det anbefales å ta en overnatting slik at man får med seg soloppgangen. Vi dro først til sedona og dagen etterpå til williams, som ligger i nærheten av flagstaff. Hensikten var selvsagt å få med seg en stykke av route 66.

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150509350047080.398696.640297079&type=1&l=73fbc5e5cf

trykker du her, dukker det opp et album med bilder fra grand canyon

Disse bildene er litt mer høyoppløste, og kan klikkes større. men det kan sikkert også bildene i albumet.

her er en artikkel fra new york times, med mer og bedre info

http://travel.nytimes.com/2009/05/31/travel/31hours.html

En tur innom winslow, arizona

Dagens første råd til norske turister som drar til new york og som så skal ha seg en uke i arizona, for å se på naturen der, er å sørge for å dra innom det legendariske hotellet la posada i winslow. Det ligger ca to timer fra grand canyon og tre timer fra monumnet valley, og egner seg bra som et fast punkt i tilværelsen på veien. Det var her john wayne bodde da han spilte inn sine john ford filmer i monumnet valley, f.eks. the searchers og stagecoach.

Derfor har hotellet en fin meny med utvalgte dry martinis, og bilder av livet slik det fortonte seg på hotellet på 30-tallet, og 40-tallet på veggene, da hotellet var fasjonabelt og man spiste den beste maten  som var å få i arizona på the turquise-room.

Etter at stedet sank ned i elendigheten og forglemmelsen på 80- og 90-tallet, ble hotellet reddet av en viss Allan Affelt i 2005, og sammen med sin malerkone tina mion har de gjenskapt dette hotellet i sin fordums prakt. Hotellet er tegnet av den kjente arkitekten mary colter, som også har tegnet det berømte hopi-indianer-huset ved el tovar i grand canyon, south rim.

Hotellet ligger ved jernbanen til santa fe, og kalles lokalt for the lasts great railroad hotel. Det var hotellmannen fred harvey, mannen som introduserte begrepet harvey girls, som drev dette hotellet, i likhet med mange andre hoteller langs denne linjen. Harvey introduserte hvite linduker, dry martinis, sølvbestikk og europeisk mat og vin til reisende, og hadde som prinsipp at alle servitørene, dvs. the harvey girls, skulle snakke flere språk, skulle ha universitets utdannelse og ellers ha en kultivert fremtredes, noe som ikke var en selvfølge på den tiden heller. Filmen th harvey girsl fra 1942, med judy garland, handler om slike hoteller.

Dagens andre råd er å spise der. Maten er helt fantastisk, southwestern style, tydelig influert av mexico. Vi spiste lunch der, og var nesten rørt over å spise billig, dvs. 12 dollar for min churro, dvs. svinekjøtt og tamales og sorte bønner og salsa verde m.m. Man føler at man sitter og spiser i en film, for på veggene henger det bilder fra den tiden stjerner fra hollywood dinerte der, og det sitter gjester i baren og drikker dry martinis, for å være rede til en middag. Uheldigvis for oss, oppdaget vi ikke hotellet før siste dagen, da vi hadde booket hotell i phoenix. Prisnivået for overnatting er heller ikke så verst. I det store og hele er arizona litt merkelig nåpr det gjelder prissetting. Man betaler ikke så mye for helt utsøkte middager eller hoteller, og man betaler kanskje nesten like mye for noe som er mye dårligere.

Hotellet huser et galleri, hvor bildene til kunstneren tina mion er utstilt. Det er også hun som har sørget for all staffasjen i lobbyen og andre steder på hotellet.

www.laposada.org  er hjemmesiden til dette hotellet.  Som alltid lønner det seg å booke både spise og overnatting i høysesongen, dvs. fra mars til ut i oktober.

Bilder som jeg tok på hotellet, finner du her

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150513107807080.399306.640297079&type=1&l=514b63fe1f

her har jeg lastet opp noen få bilder, trykk en eller to ganger for å få dem større

 maleri av den siste harvey jenta

 vinliste fra 30-tallet

 den er noe ikonisk over dette bildet, og jeg tror det er en pastisj over et berømte amerikansk maleri som jeg har sett mange ganger

 dette er stilen i hele hotellet

 mion maleri

 restauranten

 gjester på 40-tallet

 originaltegningene

turquoise room var også et begrep på spisevognene på santa fe jernbanen.