Det hender jeg ruster meg ut til en sykkeltur i parken. Det er særlig på de litt mer grå dagene, når vinden rusker i høstløvet, og bringer inn frisk havluft over manhattan, at jeg triver tak i min brompton, som altså ikke er en sykkel, men et personlig transportsystem, og kjører ut på 77 th og york av. vestover. over 1 og 2 og 3 og så blir man lett stående. Noe jeg synes er helt greit, men som bilister flest ikke synes er greit. litt amper stemning, som skyldes at kulturen her borte, og forsåvidt den eneste muligheten for å lesse av noe, er å stoppe. midt i gaten, og så får alle andre vente, iallefall dersom det er tale om lastebiler.
Her borte, vestover, mot parken, bor de rike, og de har ofte bil som henter seg, og noen har privatsjåfører, eller hushjelp fra puertorico som også kjører bil. Har man penger, vil folk vente på deg, muligens i håp om å få seg en skilling eller tips som det heter her, og dette har også forplantet seg til trafikken. De rike lar gjerne bilen stå og vente, mens man legger på den siste pedikyren, eller hva man nå kliner på leppene eller vippene her oppe på botox hills, og således skapes det køer, og egne økosystemer for biler, som står og tuter lett, selv om det er forbudt, fordi de har råd til å betale boten. Jeg tror ikke dette er noe typisk for manhattan. Folk med mye penger oppfører seg stort sett likt over alt i verden, og disse fruene, på vei ut i bilen til lunch med venninner, etter at de har brukt noen timer til å kle seg opp, og la seg bli sminket, er vel ikke verre enn andre fruer som har samme livsstil i andre byer. De sier exuzzze mi og prøver å dupere deg og patronalisere deg så godt de kan når du står i veien for dem, eller holder på å sykle dem ned, som jeg ofte har lyst til her borte, ved park avenune.
Mitt råd til norske turister er å gå dem ned. Ikke hør på hva de sier, de vil bare at du skal flytte deg slik at de kan gå videre. Det er lov å være norsk og ha ryggsekk på, og snu deg fort, slik at de får ryggsekken rett i trynet. Det er i det hele tatt mye morro man kan ha med ryggseklk på, og fine fruer som mener du står i veien har ikke nødvendigvis noen begreper om de store norske ryggsekker med store og tunge pakker inni.
Jeg kiler meg inn mellom bilrekken som står der og venter på fruen som skal til lunch, og kjører videre vestover, og til parken, der innkjøringen på 79 theast ikke er beregnet på syklister. Dette er min tid som forbryter. Her står det skilt overalt om at det er forbudt å kjøre sykkel på veiene og stiene inn mot den store sykkelveien som går rundt parken. Jeg sykler videre, og passer på å vingle så mye at jeg virker som en forvirret turist fra norge eller noe sånt, som ikke kan forventes å kunne lese engelsk. Det er ikke så mye politi her, selv om parken faktisk har sin egen politistyrke, hvorav noen kjører rundt i sånne små piaggo-mopeder med tre hjul. De ligger sikkert på lur bak trestammene, for å ta syklister for uvettig kjøring. Dette er mitt andre råd til norske turister som leier sykkel i parken. Sørg for å velge en så inkonsistent sykkelstil at selv uppereast fruene som er ute med hunden sin, ikke tør brøle til deg at du ikke skal sykle på spaserstiene. Du bør spre frykt rundt deg, og sørge for at folk tror at du nesten har mistet kontrollen over alle pedalene, og girene, og bremsene, og vannflasker som kommer farende ut av lommen din som et prosjektil, klar til å klaske til de stramme og oppløftede kinnene til disse damene, som egentlig har godt å å føle redsel og spenning. Det kan være den eneste følelsen de har den dagen.
tirsdag 29. november 2011
fredag 18. november 2011
god spise på mark hotel på 77 th madison
Madison avenue er fra 40 og oppover stappfull av klesbutikker. De blir finere og dyrere jo lenger du drar oppover og på 77 th, er man i armani-og vera wang prisleie. Madison anbefales for kvinner som har gullkort og som bare skal handle noen konsentrerte timer, mens mannen sitter og drikker pils på en bar midtown og ser på fotball. Så kan man etterpå spise på mark hotel. noe jeg har gjort og her følger min beretning.
Dagens første råd er å bestille bord på forhånd. slike steder som dette, er oftest fullbooket når det lir mot helg eller forsåvidt også en vanlig torsdag, som var dagen jeg og vi, dvs. min kone og jeg, spiste der.
Når man kommer inn, etter å ha passert skopusserbua til jon lobb tilhøyre ved inngangen, går man bestemt inn i baren til venstre, som er inngangen til restauranten. Dette er absolutt et sted å sitte og bli sett, mens man heller ned coctails. Antrekket på dette stedet er typisk pent og dyrt, dvs. mørke dresser uten slips for herrer, og den lille sorte til damene. Av rundt 30 damer som satt der og vurderte din lommebok når man kom inn, var det bare en som hadde noe lyst på seg. ellers glimtet det i edle metaller og diamanter. dette er jo forsåvidt en lokal lekestue og møteplass for dem som bor i området, og her koster jo en 200 kvadrats leilighet med utsikt mot parken fort 30- 50 millioner kr. Så man har jo råd til å spise her, for det virket som om damene, sånn 35 og oppover, hadde brukt mer penger på sitt ansikt, både under kniven, og for anledningen, enn hva en god nebbiolo koster.
En drink eller to før maten, mens man bestiller vann, som jo ofte kan være nesten like dyrt som en drink. Maten er slett ikke dyr her, forretter fra 15 dollar og hovedretter 30 -40 dollar. En drink koster gjerne 12 dollar, og vi tok en flaske billig nebbiolo eller barbera til 68 dollar. Den var til gjengjeld veldig bra, og det forteller vel litt om stedets karakter, nemlig at maten var helt fantastisk. Georges Vongerichten, som eier stedet, og som har så vanskelig navn at jeg ikke husker stavemåten i farten, driver også Spicemarked nede i chelsea. Det stedet er mer asian fusion, mens dette stedet er mer europeisk orientert, bortsett fra at de tunge smørsausene er erstattet med florlette salatblad tilpasset de sultende og armanioppdressede kvinnene her oppe på upper east. Jeg har lest i den lokale avisen at noe av stedets suksess skyldes at det går an å spise godt her uten at man må sulte seg resten av uken. Stort sett skal folk her borte ha store porsjoner og mye usunne sauser, men kvinnene med diamanter i håret, og botox i leppene skal jo ha en annen type diett som er tilpasset de smale midjer som er målet for suksess i disse kretser.
Min kone spiste biff og jeg spiste italian veal, begge hadde akkurat det lille som gjør stedet til noe mer enn et vanlig spisested. crabcaken jeg hadde til forrett smakte krabbe og suppen som min frue hadde bestilt, noe sånn pumpkinaktig, smakte himmelsk, og var garantert tilsatt en skvett fløte eller to. Ettpå mesket vi oss med grand mariner-suffle med sorbeter etc.
350 dollar for to må i norsk målestokk regnes som rimelig, men igjen er det slik at man på manhattan alltid får litt mer igjen for pengene straks man drar utenfor de mest klassiske turiststedene.
Så noen betraktninger som er rettet mot ettertanken, og en liten notisbok man alltid bør ha for hånden her borte. For i usa er det ikke noe vinmonopol man kan sjekke mot for å finne igjen en god vin man hadde på bordet. Jeg har nå vært her i 4 måneder, og har kun truffet på en vin som jeg kjente igjen fra norge, nemlig den berømte italienske rødvinen med vinkvist på flasken. Man må famle seg frem, eller drikke seg gjennom mye dårlig vin før man finner ut av dette. Dagens tredje råd er derfor at man tar notater om vinen, dersom den falt i smak, slik at man kan prøve å få tak i den på en lokal vinhandel. Vintrene her borte skal være hustrige og kalde og de lumske fallvindene vil alltid prøve å vippe hatten din av, og derfor må man straks man er kommet i hus, spise en god minestronesuppe, som man selvsagt må skylle ned med en god barbera eller nebbiolo. Det er derfor det er så viktig å ha en slik notisbok for hånden.
Dette er et amatørfotobilde av den lille notisboken jeg akkurat kjøpte. Den passer godt i lommeboken, eller i en ledig bilettlomme, som jo de fleste herrejakker har flust av, selv om man som oftest nå for tiden reiser billetløst. Målestokken er en 2 cl flaske med Underberger. Den er omtrent like stor som en haglpatron. Når vi først er inne på Underberger, er dette et tysk urtebrennevin av typen digestive. en tysk variant av fernet branca. Det er slett ikke alle som er klar over at dersom man samler 300 grønne underbergerkorker, sender man disse inn til underbergerkontoret i tyskland, og da får man tilsendt en fin grønn underbergerbil i metall. godt å vite i disse tider hvor det meste er laget i plast.
www.themarkhotel.com/
Dagens andre råd til turister fra norge er å komme seg på dette spisestedet.
www.themarkhotel.com/
Dagens første råd er å bestille bord på forhånd. slike steder som dette, er oftest fullbooket når det lir mot helg eller forsåvidt også en vanlig torsdag, som var dagen jeg og vi, dvs. min kone og jeg, spiste der.
Når man kommer inn, etter å ha passert skopusserbua til jon lobb tilhøyre ved inngangen, går man bestemt inn i baren til venstre, som er inngangen til restauranten. Dette er absolutt et sted å sitte og bli sett, mens man heller ned coctails. Antrekket på dette stedet er typisk pent og dyrt, dvs. mørke dresser uten slips for herrer, og den lille sorte til damene. Av rundt 30 damer som satt der og vurderte din lommebok når man kom inn, var det bare en som hadde noe lyst på seg. ellers glimtet det i edle metaller og diamanter. dette er jo forsåvidt en lokal lekestue og møteplass for dem som bor i området, og her koster jo en 200 kvadrats leilighet med utsikt mot parken fort 30- 50 millioner kr. Så man har jo råd til å spise her, for det virket som om damene, sånn 35 og oppover, hadde brukt mer penger på sitt ansikt, både under kniven, og for anledningen, enn hva en god nebbiolo koster.
En drink eller to før maten, mens man bestiller vann, som jo ofte kan være nesten like dyrt som en drink. Maten er slett ikke dyr her, forretter fra 15 dollar og hovedretter 30 -40 dollar. En drink koster gjerne 12 dollar, og vi tok en flaske billig nebbiolo eller barbera til 68 dollar. Den var til gjengjeld veldig bra, og det forteller vel litt om stedets karakter, nemlig at maten var helt fantastisk. Georges Vongerichten, som eier stedet, og som har så vanskelig navn at jeg ikke husker stavemåten i farten, driver også Spicemarked nede i chelsea. Det stedet er mer asian fusion, mens dette stedet er mer europeisk orientert, bortsett fra at de tunge smørsausene er erstattet med florlette salatblad tilpasset de sultende og armanioppdressede kvinnene her oppe på upper east. Jeg har lest i den lokale avisen at noe av stedets suksess skyldes at det går an å spise godt her uten at man må sulte seg resten av uken. Stort sett skal folk her borte ha store porsjoner og mye usunne sauser, men kvinnene med diamanter i håret, og botox i leppene skal jo ha en annen type diett som er tilpasset de smale midjer som er målet for suksess i disse kretser.
Min kone spiste biff og jeg spiste italian veal, begge hadde akkurat det lille som gjør stedet til noe mer enn et vanlig spisested. crabcaken jeg hadde til forrett smakte krabbe og suppen som min frue hadde bestilt, noe sånn pumpkinaktig, smakte himmelsk, og var garantert tilsatt en skvett fløte eller to. Ettpå mesket vi oss med grand mariner-suffle med sorbeter etc.
350 dollar for to må i norsk målestokk regnes som rimelig, men igjen er det slik at man på manhattan alltid får litt mer igjen for pengene straks man drar utenfor de mest klassiske turiststedene.
Så noen betraktninger som er rettet mot ettertanken, og en liten notisbok man alltid bør ha for hånden her borte. For i usa er det ikke noe vinmonopol man kan sjekke mot for å finne igjen en god vin man hadde på bordet. Jeg har nå vært her i 4 måneder, og har kun truffet på en vin som jeg kjente igjen fra norge, nemlig den berømte italienske rødvinen med vinkvist på flasken. Man må famle seg frem, eller drikke seg gjennom mye dårlig vin før man finner ut av dette. Dagens tredje råd er derfor at man tar notater om vinen, dersom den falt i smak, slik at man kan prøve å få tak i den på en lokal vinhandel. Vintrene her borte skal være hustrige og kalde og de lumske fallvindene vil alltid prøve å vippe hatten din av, og derfor må man straks man er kommet i hus, spise en god minestronesuppe, som man selvsagt må skylle ned med en god barbera eller nebbiolo. Det er derfor det er så viktig å ha en slik notisbok for hånden.
Dette er et amatørfotobilde av den lille notisboken jeg akkurat kjøpte. Den passer godt i lommeboken, eller i en ledig bilettlomme, som jo de fleste herrejakker har flust av, selv om man som oftest nå for tiden reiser billetløst. Målestokken er en 2 cl flaske med Underberger. Den er omtrent like stor som en haglpatron. Når vi først er inne på Underberger, er dette et tysk urtebrennevin av typen digestive. en tysk variant av fernet branca. Det er slett ikke alle som er klar over at dersom man samler 300 grønne underbergerkorker, sender man disse inn til underbergerkontoret i tyskland, og da får man tilsendt en fin grønn underbergerbil i metall. godt å vite i disse tider hvor det meste er laget i plast.
Dagens andre råd til turister fra norge er å komme seg på dette spisestedet.
www.themarkhotel.com/
tirsdag 1. november 2011
Et bramfritt folkeferd
På søndag var vi i Lincoln-senteret på konsert. I Tully-salen, som bare er litt større enn operaen i oslo, men som her er en sidescene. Vi hørte på Griegs amoll-konsert, og begravelsesmarsj for Rikard Nordaak, samt hans ungdomssynd symfoni i c-moll. Samt arne nordheims tenebrae for cello og orkester.
Musikken var fin, og det var en stor opplevelse for meg å sitte i beste orkester og høre denne vakre musikken i en sal med god akustikk.
Ved siden av oss satt et par ekte newyorkere, med caps og genser og joggesko,vi hadde faktisk på oss pen jakke og skikkelige sko, etc, slik vi føler vi må opptre som folk med en viss dannelse. I dette ligger både at man kan sin Glenn Gould og at man kan utlede sirkelens tredeling basert på kjeglesnitt, over en tynn pjolter.
Paret var udannet, og satt og nynnet, og diskuterte, og gnafset kjeks så crackersbitene fløy veggimellom. sikkert til stor irritasjon for de andre også, og til stor irritasjon for meg, som ved denne anledning hadde lyst til å tilsnakke dette paret på det groveste. Noe holdt meg tilbake, og det var muligheten for å havne i en hissig diskusjon mens de sarte tonene fra grieg trillet over kammertone-boksen like ved.
Jeg hadde noen dager tidligere, mens jeg kjempet meg gjennom NYT, lest om noen som hadde begynt å knuffe, dvs. lett slåssing, på operaen på grunn av det samme fenomen. De fleste følger den internasjonale kodeksen om å være stille, slik at også andre kan få utbytte av musikken. Men i denne byen bor det mange ubehøvlede folk som ifølge bøkene kan opptre både arrogant og egoistisk i de fleste sammenhenger. I denne byen er alt lov hvis man har penger, og man løper gjerne gamle damer ned med et eller annet tonefall mens man brøler ut excuse me. Det betyr at man står i veien for noen, som har mye penger, og at man derfor har å komme seg unna.
Dagens råd til turister er altså å være forberedt på slike folk. Man må gjerne ta igjen, men i mange sammenhenger kan det være like klokt å holde kjeft og flytte på seg, hvis man da ikke har tenkt å delta i en forsinket Seinfeldt-episode, som jo tar noe av denne brautende og kranglende kulturen på kornet.
Det hører med til at på veien til lincoln-senteret, hvor vi byttet fra crosstown-bussen på 79 th til taxi, holdt på å tuppe ned en middelaldrende, og lett desperat dame. Hun prøvde å trenge seg inn i min taxi, og hadde det ikke vært for min godt oppdratte kone, som lot henne få være med )hun var så desperat at hun tilbød seg å betale hele regningen, hadde jeg sikkert smelt døren rett i hennes tynne legger, slik benene blir når man tar bil i stedet for å spasere.
Dagens andre råd må være at man alltid må sette av tre kvarter for å bevege seg crosstown og litt opp eller ned. noen ganger er det helt umulig å få tak i en drosje, og på veien tilbake skulle vi være smarte og linjet oss opp på bussstoppen på 65 th, som også er en crosstown. Der sto vi i 30 minutter før vi ga opp, sammen med 60 andre lett desperate folk. Ingen ledige drosjer, og sammenbrudd på denne bussruten.
Vi kom oss hjem på en time, via subway og buss, og på hjemveien trøstet vi oss med utagerende kakeinnkjøp på vår lokale landhandel, som har en kakedisk som er til å legge på seg av, med nybakte kaker og andre delikatesser. Siden det var blitt så kjølig, ble det en pinot noir fra oregon til middagen, og den var så god at jeg dagen etterpå fikk bestilt to kasser, ferdig levert på døren.
Musikken var fin, og det var en stor opplevelse for meg å sitte i beste orkester og høre denne vakre musikken i en sal med god akustikk.
Ved siden av oss satt et par ekte newyorkere, med caps og genser og joggesko,vi hadde faktisk på oss pen jakke og skikkelige sko, etc, slik vi føler vi må opptre som folk med en viss dannelse. I dette ligger både at man kan sin Glenn Gould og at man kan utlede sirkelens tredeling basert på kjeglesnitt, over en tynn pjolter.
Paret var udannet, og satt og nynnet, og diskuterte, og gnafset kjeks så crackersbitene fløy veggimellom. sikkert til stor irritasjon for de andre også, og til stor irritasjon for meg, som ved denne anledning hadde lyst til å tilsnakke dette paret på det groveste. Noe holdt meg tilbake, og det var muligheten for å havne i en hissig diskusjon mens de sarte tonene fra grieg trillet over kammertone-boksen like ved.
Jeg hadde noen dager tidligere, mens jeg kjempet meg gjennom NYT, lest om noen som hadde begynt å knuffe, dvs. lett slåssing, på operaen på grunn av det samme fenomen. De fleste følger den internasjonale kodeksen om å være stille, slik at også andre kan få utbytte av musikken. Men i denne byen bor det mange ubehøvlede folk som ifølge bøkene kan opptre både arrogant og egoistisk i de fleste sammenhenger. I denne byen er alt lov hvis man har penger, og man løper gjerne gamle damer ned med et eller annet tonefall mens man brøler ut excuse me. Det betyr at man står i veien for noen, som har mye penger, og at man derfor har å komme seg unna.
Dagens råd til turister er altså å være forberedt på slike folk. Man må gjerne ta igjen, men i mange sammenhenger kan det være like klokt å holde kjeft og flytte på seg, hvis man da ikke har tenkt å delta i en forsinket Seinfeldt-episode, som jo tar noe av denne brautende og kranglende kulturen på kornet.
Det hører med til at på veien til lincoln-senteret, hvor vi byttet fra crosstown-bussen på 79 th til taxi, holdt på å tuppe ned en middelaldrende, og lett desperat dame. Hun prøvde å trenge seg inn i min taxi, og hadde det ikke vært for min godt oppdratte kone, som lot henne få være med )hun var så desperat at hun tilbød seg å betale hele regningen, hadde jeg sikkert smelt døren rett i hennes tynne legger, slik benene blir når man tar bil i stedet for å spasere.
Dagens andre råd må være at man alltid må sette av tre kvarter for å bevege seg crosstown og litt opp eller ned. noen ganger er det helt umulig å få tak i en drosje, og på veien tilbake skulle vi være smarte og linjet oss opp på bussstoppen på 65 th, som også er en crosstown. Der sto vi i 30 minutter før vi ga opp, sammen med 60 andre lett desperate folk. Ingen ledige drosjer, og sammenbrudd på denne bussruten.
Vi kom oss hjem på en time, via subway og buss, og på hjemveien trøstet vi oss med utagerende kakeinnkjøp på vår lokale landhandel, som har en kakedisk som er til å legge på seg av, med nybakte kaker og andre delikatesser. Siden det var blitt så kjølig, ble det en pinot noir fra oregon til middagen, og den var så god at jeg dagen etterpå fikk bestilt to kasser, ferdig levert på døren.