Bekymrede rikstelefoner hjemmefra

Slekta, det heter ikke slekten på min dialekt, ringer bekymret. - Ete dokke på kafe kvar dag, må dokke passa dokke for å bli så feite som de amerikanerane som kjeme kvar sommar, sier min mor bekymret på rikstelefonen.

De der hjemme er med rette bekymret, der de sitter i den lille bygden jeg kommer fra, med sin matpakke, og sine fosser og grønne marker, og lokalavisen, og selv om man på bygdene i dag mesker seg med blandingsprodukter såsom taco og grandiosa og pølser med kjøttsmak, har man ikke nådd så langt at bygdefedmen har tatt dem. De jobber og sliter, og står tidlig opp, og man spiser den maten man får servert, og den er ikke alltid så god, og da spiser man ikke så mye heller, og man går tur, og gamlemor på 85 klatrer opp i plommetrærne og sørger for å slå plenen, og male østveggen, og da forsvinner kaloriene, både for gamle og yngre, slik den norske levemåten er.

For de kommer i store svermer hver sommer, amerikanerene i slekten vår. De kommer til grenda og slår seg på magen og er så entusiastiske og så vakkert som det er her og så spiser de. De kommer fra minnesota og midtvesten og er vant til staut bondekost, og de er vant til store porsjoner, og mat som er tiltenkt bønder, som starter med å stie kyrne etter melkingen, og hvor man arbeider hardt hele dagen til man plutselig faller i søvn, i høystålet, bortsett fra hver søndag, hvor man ikke arbeider, men frykter gud og går til kirke, og etterpå sitter man på den overbygde terrassen foran det hvite huset og rugger i gyngestolen, slik har det vel vært.

Det er ikke slik nå lenger, amerikanerne/slekta som kommer til min barndoms egner, er feite, og bærer preg av å kjøre bil i stedet for å gå, og de spiser så mye at de stakkars gamle tantene i slekten knapt er ferdige med å bære inn et fat med hardinglefse før det er tomt, og man må ty til bløtkaketrikset og store ringer av marengs fylt med pisket fløte og ripsbær og jordbær og amerikanerne spiser og spiser, og tantene blir bleke om nebbet, for det er en skam å ikke kunne mette gjestene, så kriselageret av krumkaker kommer frem, og verdens beste (kaken), dvs. kvæfjordkaken, må også på bordet. Slik går dagene der hjemme hver sommer. Mens man ser i gamle albumer og snakker om de 6 brødrene hjemmefra som dro til amerika på 1890-tallet. Den eldste kom tilbake for å overta det lille småbruket, han ga fra seg sine 2000 dekar i Wisconsin for å overta 30 dekar der hjemme. Bruket måtte ikke gå ut av slekta. Det er noe alle vet som er født på bygda.

Ut fra bildene å dømme, var alle veldig tynne på den tiden. Det var vel den tidens moteideal.

Så jeg våkner hver morgen og tenker på mine slektninger fra minnesota og fargo, og deres korpus, og tenker, nei  i dag blir det å lage mat hjemme. Ikke noe kafemat som gjør meg feit. I stedet har jeg i dag kjøpt sykkelturbøker for New England og Jersey og Long Island. Slaget mot fedmen skal ikke bare kjempes med persilleblader med korianderstuing (slik de fine fruene på upper east gjør det), men også med fine sykkelturer på landet, med min brompton, mens jeg ser bladene blir høstgule, akkurat som maple leaf-indeksen i new york times fortalte om.

Havnefronten halveis

I min lengsel etter å få del i den berømte nyc-energien, har jeg i dag ligget og dormet på sofaen noen timer, for å la ubesluttsomheten herje rundt med kroppen min. Og ganske riktig, før jeg registrerte det selv, sto jeg foran klesskapet og lette etter en mest mulig skrikende hawai-skjorte, passende til en sykkeltur (man bør sørge for å bli sett av bilistene). Det er egentlig det hemmelige ønsket mitt når det gjelder sportsklær, at jeg en dag, på min dannelsesreise, skal komme inn i en havn jeg ikke visste var der, og oppdage at det er her de lager hawai-skjorter med innlagt refleks, og skjulte lommer med glidelås, passende for nøkkel og vann. Akkurat dette får jeg ta opp til bred drøfting i min klesblogg (http://klassiskherremote.blogspot.com).

Litt avhengig av hvor man bor i byen, lønner det seg å bruke de få sykkelstiene som er her. De er som oftest på venstre side, dvs. motsatt av buss-filene. Det betyr at selv om man er på en dedikert sykkel-sti, må man passe på for biler som svinger inn foran deg fra høyre, i retning venstre(gatene er stort sett enveiskjørte, annenhver). I en  hvilken som helst sykkelbutikk kan man gratis få et fint sykkelkart over manhattan, med oversikt over sykkel-utleie, sykkelruter, sykkel-stier, crosstown-ruter m.v.

Min tur i dag var mitt første møte med sykkel- og jogge-stien som går rundt hele manhattan, langs havnefronten, eller det som var havner og kaier tidligere. På østsiden hos meg heter den East River Esplanade, og på vestsiden Hudson River Greenway. Selv om den i prinsippet går rundt hele manhattan, er den vissnok ikke helt ferdig. Fra min bopøl på 50 th og 3 th avenue, var den beste ruten å ta 2 avenue ned til ca 20 th east, og så komme seg på elvestien der. Den er selvsagt delvis skiltet forbudt for syklister, men jeg fulgte strømmen av syklende forbrytere som lå på dette joggefeltet østpå, avd. eastern river. Det var tydelig at skiltende myndighet ikke var helt enig med byrådet i nyc ang. akkurat dette med sykkel- og jogge-sti.

Jeg la på min ferd også merke til at havnevesenet hadde tvunget den havnefrontmessige og parkmessig anlagte sykkel- og gåstien inn på noen små ydmykende småruter inn i landet. Akkurat som i oslo og andre byer, hvor havnevesenet har sikret seg en spesiell lovmessig beskyttelse mot kommunal eier, for å unngå at de fete havnevesenbankkontoene skal bli plyndret hver gang kommunen trenger penger.

Siden man sykler ved vannet, dvs. ved bredden av de to elvene, er sykkelruten helt flat, og dermed meget lett-tråkket. Nede ved Battery Park forsvinner stien fort dersom man ikke følger med på skiltingen, men kommer man seg forbi Financial District, er det raka vegen oppover, på fin og todelt sykkelsti, som fysisk mange steder er skilt fra gå-, spasere, jogge, løpe-avdelingen kenger ute ved elvebredden. På dette strekket ser man frihets-statuen, og det er laget mange små parker med benker og skyggende trær. Man får servering enkelte steder, men det kan være lurt å ta med seg en sekk med vann og litt mat.

Rådet mitt i denne rapporten er at dersom man ønsker å se mesteparten av skylinjen av manhattan, er dette en fin måte å gjøre det på. (siktlinjene opp- og ned de 6-8 kilometer lange avenuene er også imponerende, men for å studere dem, må man opp i en skyskraper) . Min tur avsluttet jeg på ca 100 th west (manhattan valley), hvor jeg tok turen inn gjennom parken(det er en inngang på 100 th west) og ned til 60 th. I dette hjørnet (sør-øst), kan man leie sykler, og dette er også et sted hvor man uansett som turist vil befinne seg på et eller annet tidspunkt. Turen min tok ca 2,5 timer, jeg syklet nokså langsomt, idet jeg var turist og glodde på alle de gjeve byggene som er nederst på tuppen, og estimert lengde på akkurat denne turen er ca 25 km. Det betyr at en tur rundt hele manhattan vil ta ca 5 timer og utgjøre 50 km. Jeg vil anta at dersom målet er å sykle fort, kan man gjøre turen unna på to timer, men med så mye å se på, er det vel bare menn i overgangsalderen som vil prøve på en så rask tid.

Et sted for studenter

Så langt har jeg i de to ukene jeg har vært her, brukt tiden på å jakte på husvære og henge rundt på upper east og midtown. Dette er turistenes, forretningsreisende og de rike newyorkernes lekegrind, og som på alle lekeplasse, kan man jo bli litt lei, og derfor gikk turen i går kveld ned til east village.

Dagens første råd knytter seg imidlertid mest til mine daglige sykkelturer rundt i Central Park. Det har ennå vært umulig for meg å finne avkjøringen til east 60 th (der jeg kommer syklende inn). Uansett hva jeg gjør, havner jeg på utkjørselen på 70 th east. Derfor må dagens første råd til turister være at man har med seg et kompass, slik at man finner det sørøstlige hjørnet enkelt og greit. Jeg har en mistanke om at min hjerneaktivitet går helt i spinn når jeg nærmer meg dette hjørnet, for det er jo her verdens tøffeste Apple-Store, den med glass, befinner seg. Det er mye i den butikken som jeg tenker en del på.

Så var det east village. Fra mitt bol på 50 th og 3 th av, går veien til 2 th av, for der går bussen nedover. Bussene heter M 101-102-103, og de går nedover manhattan, rett nedover, og så er det å hoppe av på rundt  10 th east eller noe slikt, og flanere sørover, helt til man f.eks. treffer tverrgaten Marks Place/8 th east og går til venstre, forbi 1 th avenue, helt til man treffer bokstav-avenuene, som før var regnet som farlige, men som nå på dag- og kvelds nå regnes som relativt trygge.

Her nede finnes en annen verden enn lenger oppe på manhattan. Lave 4-5 etasjers bygninger, og en sann vrimmel av små barer og spisesteder, for ikke å snakke om bokhandler eller sjokoladebibiliotek eller smykkeutsalg. Overalt ser man yngre mennesker som sitter og drikker pils eller vin. Forklaringen skal være at det like i nærheten finnes et universitet (new york university).

Et raskt blikk på vinduene i husene avslører at det pågår mye deling av leiligheter ( ut fra det man ser av opphengte skillevegger/dusjforheng etc, sett fra gaten).

Prisnivået er litt lavere enn lenger oppe på manhattan, muligens 30 -40 prosent, litt avhengig av om man satser på happy-hour og rabatter. på denne mandagskvelden var det mye halv pris på utvalgte drinker, f.eks. frozen mararitas etc. Det er vel som andre steder, studenter går ut i uken for å drikke billige drinker, og holder seg hjemme på hjemme-alene-fester i helgen.

Så unge de er, tenkte jeg, og fant ut at de faktisk blir yngre og yngre, disse studentene. Min kone påekte at de muligens også kan være slik at det er jeg som blir eldre. Jeg innrømmer det. Jeg innrømmer at jeg har kommet i singlemaltfasen av mitt liv, og ikke lenger er så opptatt av å finne utesteder der man selger pils billig og i 5 -liters-mugger.

Det er nok av barer her nede, og man får selvsagt kjøpt all den whiskeyen man ønsker, og det å finne seg en fin plass på en fortau-servering og se på dem som går forbi, f.eks. sånn i 19-20-tiden, er fin underholdning. Dette er et strøk som ikke er altfor velfrisert, men man ser overraskende lite til tiggere, eller de som har det verre. Såvidt jeg har skjønt, har ikke tiggere råd til å oppholde seg på manhattans midtre eller nedre strøk.

I oslo-målestokk kan dette sammenlignes med løkka eller grønland. Det sykles i utstrakt grad, og noen av de som går forbi, drar på staffelier eller gitarer, eller har andre kjenntegn på det å være student. Som f.eks. det jeg vil kalle for loppis-mote. Jeg har et vagt inntrykk av at også studenter i oslo opptrer på samme måte, mens de bruker alle pengene sine på bøker, musikk, dop og alkohol. Studerer man i new york, har man ikke noe særlig behov for å reise. Det er nok å være her.

Det var dagens andre råd til norske turister. Å komme seg ned til East Willage og spise relativt sett billig mat, og nyte et avslappet miljø. Her nede er det sikker tlov til å være litt bedugget etter å ha drukket pils eller drinker av halvlitersglass. Når man er vel forsynt, rekker man ut hånden og får tak i en drosje.

Dagens tredje råd, og dette gjelder vel strengt tatt ikke bare east willage, er å være streng med seg selv og be servitøren sløyfe halvkiloen med pommes frites .Man blir mett av en salat og en 500 grams biff uansett. Når man ser rundt seg på et litt mer folkelig spisested her i byen, ser man veldig mange overvektige menensker, og når man ser på de grotesk store porsjonene, og frozen-margaritas-halvliterne som middagen skylles ned med, er det lett å legge to og to sammen. Doggy-bag må være dagens 4 råd.

rapport fra en storm-bedratt vestlending

Jeg gledet meg virkelig. Gaffa-tape var innkjøpt for å teipe vinduene. Passet og kontanter, sammen med førstehjelputstyr var lagt i min nyinnkjøpte Rimowa vann- og vindtette IATA-godkjente cabin-koffert (se http://klassiskherremote.blogspot.com/). Endelig skulle jeg få noe igjen for alle de timene jeg har tilbrakt med å se på tornado- og hurricane-programmer fra National Geograpics. Jeg fant frem leathermanen og ståltråd (som man alltid må ha med på reise, i tilfelle man må binde fast døren på grunn av orkan). En nøye inspeksjon av mitt husvære førte til at det ble badet som ble erklært som sikkert rom, i tilfelle alle vinduene skulle bli ødelagt av den varslede orkanen. Jeg så for meg at vi la alle dynene oppi badet, mens jeg klipset på plass min nyinnkjøpte led-leselampe. Ipoden og høytalere var ladet opp, og jeg hadde også fylt en veske med vann og vin, og pølser, i tilfelle vi måte tilbringe mange dager på dette badet.

I går ble jeg intervjuet på NRK radio om den kommende orkanen, og jeg uttalte meg bramfritt om at jeg virkelig gledet meg, og min kone viftet med hånden og ristet på på hodet og etterpå forklarte hun meg at man ikke skal si sånt, når folk mister sine hjem eller liv. Det er lett for henne å si, som faktisk har spesialutdannelse når det det gjelder katastrofehåndtering (kanskje det derfor hun giftet seg med meg?). Jeg aner ikke om akkurat den replikken ble klippet bort.

Så skjedde det ikke noe på lørdag kveld. Orkanen hadde god tid, og jeg satte klokken på 0800 neste morgen, for å få meg de varslede herjingene.

To sekunder etter at jeg hadde stått opp, ringer radiodamen fra norge og intervjuer meg. er jeg redd? hva skal jeg gjøre? har vi strøm? har vi vann? og jeg uttaler meg klart og tydelig (dette var før jeg hadde fått i meg kaffen) om at vi er rede til det meste. Så skrur jeg på TV og får med meg at stormen allerede har forlatt NYC og er på vei upstate. Jeg har ganske enkelt ikke fått med meg at det har stormet en smule, i løpet av natten, sikkert på grunn av at jeg er vestlending som aldri reagerer før glassrutene beveger seg frem og tilbake noen centimeter.

Jeg har altså stått frem som en idiot igjen (det har nok skjedd før også), og det står klart for meg at det er helt nødvendig å forlenge denne ferien på manhattan noen år til, slik at jeg kan slippe skamrødmen når jeg kommer tilbake til oslo.

Dagens første råd er knyttet til newyorkernes velkjente utolmodighet. Alt skal skje med en gang, og etter den famøse telefonen med nyhetsdamen, så jeg ut av vinduet, ned på 3 th avenue, og den var helt bilfri, mens jeg slurpet i meg morgenkaffen og koste meg litt meg weather channel (hvorfor har vi ikke en sånn i norge?), et nytt blikk ut vinduet og der var noen biler allerede i gang på 3 th, og da slo det meg at nå var det bare å komme seg ut på bromptonen og få meg seg den historiske timen når gatene er omtrent bilfrie. Det skjer bare en gang hvert århundre i denne byen og nå hadde dette øyeblikket kommet til meg, og jeg måtte gripe det, omtent som man griper dagen dersom man har fanget en karpe, og jeg karpet diemet, og kom meg ned på gaten.

Så grønne har ikke gatene på manhattan vært på lenge. Ginko biloba- bladene lå høstlig strødd over gatelegemet (jeg vet ikke hvor dette legemet egentlig er, men her har gatene mange arr, og innfelte stålplater, og dumper, og bumper, og hull, og forteller om at gatene her borte er i krigen hver dag, året rundt). Litt stormbrekkasje her og der, (noe som i forstlig forstand kalles bult), og på min ferd bortover 50 th og nedover 2 th av, myldret door-mennene frem med sine koster, for å feie for sin egen dør, og min brompton bar meg på sine vinger av kvalitetsstål ned til 34 th east, for å sjekke om vannstanden hadde gått fra konseptene, og det hadde den nesten ( noen få centimeter unna vannfronten).

Det heter ikke vannfronten på norsk, jeg vet det, men muligens bryggekanten.

Det betyr at mitt område, mitt lille foreløpige territorium, som jeg patruljerer daglig, og gjør meg kjent med, fra 34 th east bort til madison og opp til 60 th og bort til east river, var relativt uskadet, hvis vi ser bort fra en del brukne grener.

Så ser man på tv at nederste del av manhattan - battery park etc, er oversvømt av stormfloen, sammen med  andre lavliggende områder rundt byen (queens, coney island etc) og at man må regne med strømutkoblinger utover dagen enkelte steder på manhattan. men ellers har Irene vært grei med det store eplet.

Det er et helt annet spørsmål hva som vil skje når man i løpet av kvelden setter i gang subway-systemet og alle bussene. det tok 8 timer å ta transportsystemet ned, og det vil sikkert ta mange dager før alt er på stell på dette området, sies det.

Nå er klokken 1245 og det er på tide å gå ut og kjøpe søndagsutgaven av new york times, 5 kilo med masse godt lesestoff. Så skal vestlendingen i meg meske seg med værstoff på tv resten av dagen, mens new yorkeren i meg vil at jeg skal ut og kjøpe en kopp kaffe. to go.

klikk på bildene en eller flere ganger for å få dem større.

catch 22

Så sitter vi der på kontoret, sammen med kontorsjefen fra min kones jobb, med to sjekker, for søknadsgebyrer, og er klare for å få en leilighet, dvs. å levere søknaden på de formularer som utleier krever. Nå er det plutselig umulig å søke om å få lov til å søke på leilighet sånn rent personlig. (fordi man ikke har sosial security number) Det er bare arbeidsgivers penger og garantier som er godt nok, ifølge utleiemegleren.

Vi fyller ut og stusser litt når vi kommer til punktet om federal tax ID. Vi har ikke det, fordi vi ikke betaler skatt til usa, men til norge.

Utleier: alle i usa har en slik ID

Vi: Vi har ikke noe slikt, fordi vi betaler ikke skatt til usa.

Dem: Jo det har dere, for alle betaler skatt til usa.

Vi: Ikke vi, og vi kan faktisk vise til loven som sier at slike virksomheter som oss, ikke betaler skatt til usa, men til moderlandet. Hvis dere vil se, kan vi vise dere loven

Dem: Hvis dere ikke har amerikansk tax-ID, behandler vi ikke søknaden. Vi er fra Colorado og vet hvordan man driver business i NYC. Ingen skal kommer her og her og prøve å lure oss.

Så ble det plutselig mye  orkanvarsel den dagen, og en svært hektisk stemning og hverken vi eller utleier fikk tak i advokatene, som sikkert har en løsning på denne floken.

Dagens råd må være at det man sier om at amerikanere er svært byråkratiske, er helt riktig. Og at de stakkars folkene som sitter bak luken, ikke har noen som helst fullmakter til å være fleksible, selv om regelverket helt åpenbart er ulogisk.

Vi venter spent på en avklaring fra det høyeste hold, om det er slik at jorden og mor nille er flat eller hvordan det enn måtte være her i den snart hurricane-beblåste nyc.

Tallet er 34

De er overalt , sier hun, lett fnysende, og ratter sin V-8 drevne jeep cherokee nedover 2 th avenue, med den ene lillefingeren som er ledig, menshun sender sms med sin blackberry. Vi er på vei for å se på en leilighet, og jeg har tydeligvis berørt et ømt punkt hos megleren, og tydeligvis også hos nokså mange andre amerikanere. De liker ikke syklister, for slike syklere tar jo opp plassen på veien, og jeg senser at det er noe helt grunnleggende amerikansk ved det å være på veien, i bilen, og spise i bilen, og i det hele tatt bør man ikke delta i aktiviteter som kan innskrenke den amerikanske frihet, f.eks. ved å si at man kanskje burde sette opp bensinprisen for å få ned den merkelige bilbruken i usa.

Så ser vi på leiligheten, og den er fin og passende og ok, og jeg småprater med viseren, dvs. boligligselskapets mann og megler, og prøver å si slike ting som får han til å føle seg vel, for denne leiligheten vil jeg gjerne ha, dvs. søke på. Jeg skryter over nabolaget, og sykkelstien som går oppover 1 th avenue og nedover 2 th avenue (omtrent de eneste på hele manhattan), og så ser jeg at det rykker litt i ansiktet hans, og jeg forstår at også denne mannen kjører bil, og hans korpus forteller vel egentlig også den samme historien. Denne mannen er ingen sykler, og har sikkert en eller annen gang opplevd nederlaget med at en syklist kommer opp på siden av bilen, mens han venter på rødt, og så plasserer syklisten seg foran bilen, mens han venter på rødt, slik at bilisten blir forhindret i å øke farten maksimalt ut av krysset. Jeg skjønner det har skjedd noe med mannen, og skifter straks samtaleemne og skryter over  de fine kontaktene på veggen og den fine marmoren på badet (de har en eller annen greie her borte med marmor, det er tydeligvis like populært som en mormor).

Vi går ned på utleiers kontor, og setter i gang med å fylle ut søknadspapirene. Tallet er 34, og det betyr at  kravet for å få lov til å leie er at årsinntekten må være minst 34 ganger leiebeløpet, som forsåvidt er betydelig, målt med norske øyne. Jeg har forholdt meg til slike tall før (3,14, 16.46.7, 2 før liakleiv osv.), og har har også fått forespeilet 40-gangeren og 50 gangeren, så jeg er klar. Til å forklare at det er min kones arbeidsgiver som skal betale husleien, og det er feil, for man søker også personlig, og må stille som solidarisk ansvarlig, sammen med resten av slekten i norge, for man følger rutinene i dette selskapet, og jeg har fått opplyst at amerikanere er svært byråkratiske, og at den stakkars mannen i linjen ikke har noen fullmakter til å improvisere (og være fleksible overfor nordmenn som er ute for å forklare usa hvordan de skal bedrive sin utenrikspolitikk, og innenrikspolitikk, inkludert kriminalpolitikken og sosialpolitikken).

(bare vent til jeg får forklart folk på manhattan at de burde leve som nordmenn, da blir alt meget bedre)

Så jeg blir bedt om å skrive ut to sjekker, en på 200 dollar, og en på 1500 dollar, i søknadsgebyr. De tar ikke kredittkort og heller ikke cash. Jeg vurderer et øyeblikk å prøve å forklare at det er umulig å skaffe seg en amerikansk bankkonto uten fast adresse, og sjekker (det vi i norge sluttet med på begynnelsen av 90-tallet), men gir opp, og tenker at man alltids har noen venner som kan skrive ut sjekkene. Vi avtaler et nytt møte neste dag, der jeg og min kone, og sjefen for kontoret min kone arbeider for, skal møte opp, for å levere pass, og søknad, og sjekker. (og attester for at vi ikke har rabies).

Nå er det bare en liten time før jeg kaster meg inn i en drosje nedover til 34 th east, for å fullføre søknads-seansen. Jeg vil ikke komme for sent, og jeg skal ha på meg dressjakke og slacks (som det heter på ullern), for jeg skjønner at det er viktig å ikke avsløre at jeg er en ivrig sykler, eller syklist som noen også sier. Jeg har som de fleste vet, ualminnelig veltrente lår, etter alle disse årene (legg merke til at dersom man henger på bokstaven l foran årene, forteller dette alt om hva sykling handler om, nemlig utholdenhet og fasthet og viljestyrke og disiplin, som jo har ført meg til manhattan).

Jeg skjønner at jeg ikke må bli avslørt som sykler i den følsomme situasjonen jeg snart vil være i, der jeg står med pennesplitten klar til å undertegne på erklæringen om  boligsøknad og at jeg ikke har som intensjon, eller er i ferd med å planlegge, antiamerikansk adferd. Hvis utleiemannen ser mine lår, er jeg ille ute, tenker jeg, selv om jeg har slacks på, for jeg var jo veldig klar på at jeg var glad for sykkelstien like utenfor.

Jeg hadde tenkt å dusje (det er veldig fin amerikank adferd). jeg hadde tenkt å barbere leggene (det er veldig patriotisk), men siden jeg har lange bukser, er vel ikke dette nødvendig. For den planen jeg nå er i ferd med å skrive ned, og trolig, i ren desperasjon gjennomføre, er selvsagt at jeg ikke dusjer (for det kan jo tyde på at jeg har syklet en fin og lang tur på morgenkvisten). Så kjøper jeg stor pose smultringer, som jeg gnir utover foret på jakken min (akk og ve, min flotte Jegerleiner-jakke med engletårer på slagene, og kalvelærsbeslag på ermene, og under kraven, i tilfelle regn, se ellers min blogg om klassisk herremote).

Planen er at det skal lukte smult av meg, og at jeg kommer jafsende inn på utleiers kontor, akkurat ferdig med dagens første pose med smultringer. Da tenker jeg nok at faren for å bli forvekslet med en syklist straks blir nokså liten, og jeg må selvsagt også vurdere hvordan jeg kan maksimalisere min fremtoning når det gjelder bukfettet. Jeg må tilstå at jeg lider under vellevned, og derfor at jeg en smule bukfett som trenger seg ut gjennom laget av sterke magemuskler. Så jeg kan ikke ha skjorte under jakken. Valget er innlysende, jeg må gå i klesskapet til min kone og finne en veldig liten t-skjorte, som klart og tydelig viser at jeg har stor mave, slik at jeg blir som andre, og ikke tror at jeg er noe, fordi jeg liker å sykle (og har et inderlig ønske om å ha et sted å bo).

Det var dagens råd, nemlig at man aldri skal undervurdere (eller var det omvendt?) motpartens ønske om at alle bør være som dem. man må ta skikken der man er, det er mitt motto her i morgentimene, mens jeg febrilsk leter etter blekkhuset og trekkpapiret til pennen.

Vedlagte bilde er av min Brompton i sammenfoldet tilstand (30 x 60 x 60 cm). Den lille pakken som er festet bak på setet, er et trekk til sykkelen. i bruk vil den da fortone seg som en hvilken som helst pakke, f.eks. en bildel, og vil straks gli lett inn i det amerikanske gatebildet når jeg stanser for å nyte min kaffe, som man kan få med en halv liter med lønnesirup oppi. (med karamellsmak)

På husjakt i Harlem

Leiligheten var fin den, med utsikt over parken. Vi er ennå høflige nordmenn som blir stående og prate med megleren, for å understreke at leilgheten er fin den. Det var ikke det som var galt. Det var nabolaget.

Vi fant annonsen på nettet, og siden vi vet at vi ikke kan plukke på øverste hylle, var det greit å finne ut av om Harlem er så bra som det noen sier, og at det er like trygt der oppe som lenger nede. For gateløpene i Harlem er brede og fine og opprinnelig var jo dette en bydel for de som var bemidlet.

Så vi gikk av subway nr. 6 og hadde et åpent syn på det meste. Så gikk vi kvartalsvis bortover, fra østsiden og vestover, og prøvde å muntre hverandre opp med kommentarer av typen; slett ikke så verst dette. brede og fine gater. kreative tegninger på byggene. hyggelig at de som bor her kan samles på det lokale fellesvaskeriet, det må gi en fin medborgerlig atmosfære til gatelivets larm og kjas.

Vi var litt tidlig ute, og kjøpte kaffe og vann på den lokale dellien. til 1,75 dollar. langt under halv pris av det som er vanlig lenger sør. og så lette vi etter de små hyggelige lokale dinerene, eller en italiensk restaurant, eller en salatbar, og skomakeren, og kaffebaren, og utsalget for aviser. alle de små tingene, som guden for de små ting stort sett passer på å plassere ut i de strøk der han mener folk kan bo og trives.

Min kone er av den typen som ser frem og gjerne litt opp. I dette tilfellet et passende reaksjonsmønster. For som bonde fra vestlandet (jeg går som en bonde og har alltid blikket rettet mot jorden, og det som gror, og leter alltid automatisk etter forekomster av fyllitt i jorden, eller andre ting som gjør jorden fruktbar, og egnet til bosetting) betraktet jeg gatens avenyer, og fortauene, og farven av ferskt blod, og en sprøytespiss her og der, og noen av de sikkert hyggelige menneskene som satt samlet foran den lokale delien, ute på gaten, under trærne, mens noen spilte musikk på ghetto-blaster.

For det var jo på et slikt sted vi var havnet, og noen av mennene hadde svært dårlige tenner, og så ut som de hadde gått på lim noen år. det betyr i denne byen crack, og det er en ganske grei indikator på at stedet ennå ikke er egnet for bønder fra norge.

Jeg tror at Harlem er nokså trygt (for det er det mange som bor der sier), og dersom man har bodd i slike nabolag tidligere, vil sikkert mange si at downtown kan være mer uttrygt, og få rett i det. Samtidig er det redselen for å bli ranet av desperate junkies som vel titter frem krokodillehjernens gjemmer (amygdalia, den delen av hjernen som passer på grunnleggende fight-flight-reaksjoner) når man må innse at her vil man ikke bo. Det er tanken på at min kone skal komme sent hjem på kvelden fra sene forhandlinger i dette strøket, og da blir det drosje hver kveld, og da blir det kanskje ikke så billig heller, selv om man kommer langt for 15 dollar på manhattan.

Etter å ha vært på visningen, gikk vi vestover, hvor nabolaget forsåvidt var penere, og greiere. men igjen. hvor var nabolaget, og hvor var alle sjappene man liker å ha i sitt nabolag?

Så sa jeg til min kone, som har en tendens til å ha politisk korrekte holdninger, preget av langvarig samkvem med internasjonale kontakter. (jeg mistenker at mange av disse personene som driver med internasjonale forretninger og forhold og politikk og krig og fred og sånn, har fått utdelt en egen fraseringshåndbok hvor man kan uttrykke seg politisk korrekt og ha holdninger man kan være stolt av. jeg har aldri sett den boken, men jeg vet den finnes. kan noen ringe meg og fortelle meg hvor den kan kjøpes? Barnes &nobles ?)

(gjentatt)- så sa jeg til min kone (som har lest denne boken): jeg føler meg ikke komfortabel i et slikt vakkert og forfriskende nabolag med så mange interessante mennesker som lever slike spennende liv i det offentlige rom. Jeg elsker dette nabolaget, men jeg har så dårlig samvittighet for å ta denne leilgheten fra noen som trenger den mer enn oss. jeg kjenner på at vi kan gjøre en god jobb for lokalsamfunnet i en fin leilighet nede på 63 th og 2 aveneu.

(versjon to):
- jeg er så fryktelig lei meg for at jeg ikke har tid til å bo i et slikt nabolag preget av den optimismen og pluralismen som jeg savnet slik i Norge.

Jeg forsto det slik at hun var enig.

Dette må være dagens første råd. Hvis du skal bo i Harlem, er det en stor fordel dersom du tidligere har bodd i ruskete nabolag i ulike verdensdeler, og at du har sort belte i karate eller noe slikt. Attitude er det som gjelder på gaten og man er vel strengt tatt nokså sikker hvor som helst i verden dersom man strutter av selvtillit og beveger seg med en smidighet som en blanding av en tiger og en gaselle. Det gjør ikke jeg, der jeg lunter avgårde med hendene på ryggen, mens jeg tenker på om jeg har fått inn potetene, og håslåtten.

Dagens andre råd må være at man alltid skal skryte hemningsløst av Harlem. Det er det beste stedet å bo på hele manhattan. Hvis man sier noe annet, har man tapt og rygger minst tre plasser tilbake i konkurransen om å være en god østkystliberaler (og det har jeg tenkt å bli).

Dagens tredje råd er at man kan finne morsomme klubber og gode restauranter i Harlem. De jeg kjenner som har bodd på manhattan, anbefaler ekskursjoner, med drosjer.

Dagens fjerde råd er å leie sykkel (rundt Apple-Store på 60th og park av) og sykle rundt (mot klokken). Det er en en times tur, og da får du sette store deler av parken, og reservoaret, og harlem-sjøen, og du får oppleve cardiac-hills, som er bakken hvor man får hjerteattakk.

Dagens femte råd er at når man har bodd på manhattan et års tid, er jeg temmelig sikker på at man opplever byen som mye tryggere enn det man føler når man kommer rett fra det polerte og trygge norge.

Dagens sjette råd er å klippe håret i en russisk sjappe mellom 2th og 3 th avenue på 53 th east. Det var min kone som tvang meg inn i lokalet, i går kveld, etter at vi hadde spist på en thai-cafe rett over gaten (igjen veldig bra og billig), men husker ikke navnet. Jeg var blitt advart mot frisørene i byen, at de ikke kan klippe hår, og det er jo ikke noe jeg selv kan avgjøre, men i slike spørsmål har min kone sikker dømmekraft. Hun smilte strålende da vi gikk ut fra frisøren, og fortalte at denne frisøren ikke bare var flink å klippe hår, men sannsynligvis var faglært og veldig bra. Så her skulle hun klippe seg neste gang. En liten detalj for nordmenn på tur til det store eplet er at man skal tipse vaske-hår-damen separat fra frisøren, som selvsagt også skal ha tips.

Å fremstille seg for styret i borettslaget

Condo heter det vissnok når man er på jakt etter det vi i norge kaller en selveier til leie. Borrettslagsleiligheter kalles noe sånn som co-op, og er gjerne litt billigere, og bedre. Men mye vanskeligere å få tak i. Vi har satt i gang en slik prosess og byr oss nå frem i all vår avmakt og velde til et borettslag på 57th og 2 avenue. En fin leilighet som vi så på i går.

- skal vi sette i gang prosessen (are you going for it?)? sier meglerdamen, og senker stemmen, og vi går inn på operasjonsrommet. krigsrommet. nå skal vi i ilden. det er nå det gjelder, og det viktigste er selvsagt å velge rett strategi. nå er det alvor, og vi er i gang med den lange og omfattende prosessen for å kvalifisere oss som verdige kandidater til den øvre-middelklasse-blokka vi ønsker oss inn i.

for det er akkurat nå vi trenger en megler som kjenner reglene, og alle de uskrevne reglene, og lovene, og forskriftene og ikke minst, kjenner noen som kjenner folk i styret, og hvordan man skal smigre slike folk, som gjerne tar sin oppgave med å bedømme leieboere svært alvorlig.

det er forsåvidt like vanskelig å få lov til å kjøpe en borettslagsleilighet som det er å få lov til å leie en, og man kan jo godt skjønne at man har lyst til å luke ut gærningene, og de som spiser småbarn til frokost og de som har bråkete fester hele natten. og det er jo også lett å forstå at man ønsker å bo sammen med likesinnede. en av oss. noen som oss. oss mot dem der ute, som ikke er verdige til å bo her.

før vi kommer til intevjuet med styret, skal vår betalingsevne og økonomi endevendes av profesjonelle, og i vårt tilfelle også den norske stat, siden det er den som betaler vår husleie. det skal stilles garantier, og man skal personlig stille med sidesikkerhet, og min avdøde bestemors økonomi skal endevendes, og min personlige formue, såvel som gjeldsforhold, og andre forhold, skal gjennomgås. Alt for å være sikker på at husleien kommer på utleiers konto. såvidt jeg forstått, har amerikanske husholdninger lett for å leve på høy fot, med det ene kredittkortet etter det andre som brukes til å betale et annet lån osv. familier flytter ofte og folk på manhattan er ikke som trauste nordmenn som sparer i hus og på bok, og det skal vi vel være glade for.

derfor er jeg glad for at meglerdamen virker både kvikk og opplagt og kalr for å ta et tak med de 100 sidene med kontrakter som skal gjøres klar for papir-fasen og kredittvurderingen. alle i usa vet jo at europeiske land ikke kan styre sin økonomi og lever over evne, så det skal jo bli spennende om man aksepterer en økonomisk garanti fra den norske stat. amerikanere regner vel fortsatt nordmenn som kommunister, siden folk får plass på sykehus uten å betale selv, og da spørs det jo om en garanti fra Chase Manhattan Bank er noe av verdi. Det er dette det handler om, å ha en megler som er i stand til å overbevise borettslaget, og eieren, og utleiemegleren, at den norske stat slett ikke er bankerott, og slett ikke utelukkende består av kjeltringer som driver med korrupsjon og gir penger til kommunistlandene i afrika og sør-amerika.

min personlige favoritt når det gjelder betalingsmidler er selvsagt gull, men siden den norske stat har solgt sitt gull (de skulle krigsveteranene som reddet det norske gullet i 1940 ha visst om), mener jeg at det  nest beste må være at den norske statsminister skriver ut en veksel, (selvsagt med sidesikkerhet til finansministeren personlig). Så kan vi transportere denne vekselen til utleier, via påtegning og det som verre er, slik man også gjør med tratter og remburser.

jeg innser at en slik veksel slett ikke er noen god sikkerhet (i tilfelle statsministeren egentlig er en kommunist, eller en liberaler). derfor har jeg tenkt å ta en telefon til direktøren for oljefondet. han kan godt hjelpe til å skrive under, siden han faktisk fant sin nåværende kone på en fest hos meg.

så får jeg ta den lange runden med å forklare at oljefondet faktisk har litt penger på bok, og at dersom de norske statsfinansene begynner å lide på grunn av budsjettsvikt, kan man ta en telefon til oljefondet og få påfyll av penger, akkurat som en bil trenger olje og bensin av og til. det er jo derfor det heter oljefondet.

Neste skritt er, dersom vi klarer å overbevise utleier om at den norske stat er søkegod, å forberede seg til det avgjørende intervjuet med styret i borettslaget, og gjøre seg så lekker som man overhode kan. Dette med hodet har jeg tenkt litt på, og vurderer å få laget en hentesveis a la Donald Trump, siden jo han er stor i eiendom, og kanskje teller dette litt.

Amerikanere er jo veldig konservative i klesveien i business, og da er det vel bare å dra rett opp på Madison 44 th east og til Brooks Brothers, et nasjonalt ikon når det gjelder å kle opp menn. Der tar jeg heisen opp til 5 etasje (4 -etasje er fylt med sport-coats, dvs. jakker, men det holder jo ikke), og ber om en sack-suit. Det var faktisk Brooks Brothers som oppfant den amerikanske dressen, og da er det en selvfølge å vise styret i borettslaget den respekt å gå kledt i en slik dress. Selvsagt mørk blå, for man kødder ikke med amerikanere når det gjelder business og klær. I første etasje, til venstre når man kommer inn hoveddøren fra 44 east, selger de blåstripete skjorter med den berømte Brooks-Brothers-snippen. Kopiert av mange, men ingen klarer å lage slike skjorter som Brooks-Brothers klarer det.

Til en slik skjorte passer stengt tatt bare et cashmere-slips fra Milano, i en grålig tone som kan understreke det alvoret som jeg synes både mitt gråstengte hår, og anledningen, krever.

For å ikke gå i den fellen å ha på billige og tarvelige sko når man møtet selveste styret, kan jeg heldigvis gå lett og ubesværet inn i min garderobe, og plukke frem mine helt nye britiske sko, randsydde i fabrikkene i Northamton, og laget av det berømte skofirmaet Chrocket & Jones. Fremdeles familieeid, og man legger ennå all yrkesære i å lage verdens beste sko. Som butikksjefen i deres utsalg i Jermyn Street betrodde meg da jeg var innom for å handle sko der i slutten av mai. - Jeg vil ikke si at Church lager dårlige sko, men siden de ble oppkjøpt av Lous-Vutton-konseret, stoler jeg ikke på kvaliteten. Det var rene ord for pengene, og jeg kan faktisk si meg enig, for de eldste Church-skoene mine holder ennå stand (kjøpt før den famøse handelen), mens mine yngre Church-sko, som jeg har kjøpt inn i anfall av lettsindighet, har lett for å synke litt sammen der bindsålen møter laget av kork og harpiks(akkurat der gelenk-stålet er). Jeg får vel ta et oppgjør med dette i min klesblogg (http://klassiskherremote.blogspot.com/).

Jeg spurte megleren om det var noe spesielt jeg skulle gjøre for å få styret i borettslaget til å akseptere meg. Svaret var greit. Hold kjeft og svar kort og konkret på det du blir spurt om.

Det er akkurat dette jeg har store problemer med. Det hjelper ikke hvor mange rotary og frimurer-merker jeg henger på brystkassen. Jeg har lett for å smile og le, og jeg vet at dette kan oppfattes som lettsindighet, som kan støte både sarte og alvorlige styremedlemmer. Jeg har tenkt å ha med meg en utskrift av min bankkonto, hvor det fremgår hva slags lettsindigheter jeg har tillatt meg når det gjelder tull og tøys og sko og slips og portvin. Kanskje det hjelper til å få dette gravalvoret som jeg har sett mange i politikken og business har. Kanskje jeg skal spise veldig mye biff, og ingen grønnsaker, slik at jeg får forstoppelse. Det pleier vel å føre til surhet og gravalvor, akkurat det jeg trenger i denne situasjonen.

Jeg vil komme tilbake til vår fremstilling og forestilling av det vellykkede og dannede lett middelaldrende paret (min kone er ennå ung og sjarmerende, mens jeg har de tynne og grå vikers sjarm) når datoen nærmer seg. Men det er ingen tvil om at vi må komme oss på MET og MOMA og opera og dans og lunche på Waldorf Astoria og gjøre alle de tingene som vi regner med øvre middelklasse på upper east gjør.

I mellomtiden skal jeg øve meg på å holde mitt ansikts hudfolder urørlige, og konsentrere meg om å se på fox -tv hver kveld, og jeg har allerede gått over til økologisk bacon til frokost. Jeg har en liste over de av vennene mine som har en tendens til å kidnappe barn og selge dem til andre land, samt en liste over de av vennene mine som har en tendens til å gjøre sitt fornødne i heisen. Sorry venner, nå ligger dere dårlig an.

dean & luca

Det er av og til at man går inn i en tilfeldig butikk, og alt stemmer. dean & luca er en sånn butikk, -kjede (de har noen få i usa og to på manhattan). luksusmat, og god kaffe og te, og avskårne blomster. gode biffer og hummer og salat. samt et lite utvalg av kopper og kar.


Det er dyrt der, dyrere enn på elis oppe på upper east, men igjen, man spiser jo med øynene, og selv om et besøk i denne butikken fort lopper deg for en hundrings, og alt får plass i en liten papirpose, og alt dette er uvesentligheter, er det jo trass alt slike uvesentligheter man lever for. Ostene som er akkurat passe ferdigtemperert når man kommer hjem, kaffen (et stort uvalg) som de maler for deg og som dufter så deilig når du åpner posen for å lage deg en kopp (i min reise presskanne fra bodum, noen slike anbefales når man skal bo på hotell en stund), og teblandingene står heller ikke tilbake fra de man kan få på Fortum & Mason i Jermyn Streeet i London (inngangen der er vel teknisk sett i nabogaten- bond street? husker aldri navnet på den gaten).


her får man kjøpt kobe-biffer som man kan spise rå med skje,med saltblandinger fra spesielt gode år, da havet var i godt lune og ga fra seg akkurat passelig store saltflak. er man i knipe og trenger et godt trøffeljern, selger man også slikt på dean & luca.


Europeiske oster er gjennomgående dyrere i usa enn i europa, naturlig nok, så det kan være fornuftig å satse på amerikanske oster. Jeg har akkurat begynt å spise meg gjennom cheddar-sortimentet hos dean & luca, og sammenligner selvsagt både kvalitet og pris med elis veldig gode osteavdeling på 83 th east. Foreløbig kan jeg si at på amerikansk cheddar er elis like god på kvalitet, og rundt 30 % billigere. dean & luca er vel i stor grad innrettet på å loppe rike turister og late manhattere med mye penger, men til gjengjeld gjøres dette på en delikat og morsom måte. 


Jeg var innom dean og luca -soho for to dager siden, og må bare innrømme at kake-avdelingen holder en god kvalitet. amerikanske kaker inneholder pr. stk like mye kalorier og karbohydrater som dagsbehovet til en voksen mann som driver tungt kroppsarbeid, og det kan det jo være, når man sliter seg hjem til hotellet med alle delikatessene i store poser. 


(nå skal forresten magnolia bakery åpne en avdeling på bloomingdales , i september. da kan man gå løs på krembaserte cupcakes fra sørstatene, etter at man har slitt seg rundt i dette store magasinet, som får lommeboken med alle amex-kvitteringene til å revne).


Så var det dagens råd, og det er å stikke innom dean & luca-butikkene, og oppleve hvordan slike ting bør presenteres og selges, og kanskje kjøpe med seg litt kaffe og et kakestykke.




SoHo Store
560 Broadway (At Prince Street) • 212.226.6800
Monday-Friday 7:30am-8pm • Saturday & Sunday 8am-8pm

Madison Store
1150 Madison Ave (At 85th Street) • 212.717.0800
Monday-Sunday 8am-8pm • Espresso Bar: Monday - Sunday 7am-8pm

Tekkelig søndagsvin og konsert med susana baca i soho

City Winery er et bra konsept. Man bestiller billetter og bord online, og drar ned til soho f.eks. i 1800-tiden, og så bestiller man mat og vin, og sitter og hygger seg, og så en eller annen gang kommer musikken på. f.eks. i 20-tiden.

Stedet (www.citywinery.com) serverer gode viner i glass eller flasker og selv om menyen ikke er i gourmet-klassen, er maten god nok til å ikke ødelegge en fin musikalsk kveld. Adressen er 155 Varick Street, Soho.

Jeg registrerte at Marianne Faithful skal spille der like før jul, og at Richie Lee Jones nyss har spilt der, og at de i helgene kjører klezmer-brunch. Programmet er vel verdt å sjekke ut dersom man som turist har en hang for å oppleve konsert på denne måten (som jo er veldig behagelig). Vinen kommer til bordet, mens man sitter klistret til ørene og lytter til sangen og musikken, som i mitt tilfelle innebar et møte med musikk jeg ikke har hørt før. En fin opplevelse. (bl.a. en strålende tromme-duell mellom bandets trommis og en musiker som dukket opp fra publikum. alt bar preg av at også denne musikeren var profesjonell, og hva vet jeg, berømt).

Susana Roca ble i juni i år utnevnt til kulturminister i Peru. Født i 1944, og etablerte seg som sanger på slutten av 80-tallet. Første albumet kom i 1987 og bar tittelen "Poesia y Canto Negro" og markerte hennes musikalske og politiske program, nemlig å sette søkelyset på afro-peruvianernes kultur, særlig deres musikalske arv, som er preget av mer brasilianske og karibiske rytmer enn den musikken man i norge forbinder med peru (fløyter og små gitarer, fremført med ponchoer). Susana Rocas turnerer i år for å markedsføre sitt siste album, som heter "Afrodiaspora". Det betyr vel noe som som utestengingen fra sitt hjemland, (i afrika) og er et begrep som er historisk forankret til tiden da jødene ble drevet ut fra jerusalem og sendt til babylon. Boney M hadde faktisk en hit med dette temaet på 80-tallet ("By the rivers of babylon").

Det å møte en slik strålende artist med en så sjelfull og intens scenefremføring, fikk meg til å få interessante bilder på netthinnen. Hva galt har vi gjort i norge som har ført til at vi har en viss fru Huitfeldt til kulturminister? Hvorfor kan vi ikke holde oss med en fullblods kunstner som minister for kulturen? Jeg er helt sikker på at utstrålingen til fru huitfeldt holder til minister for barehagedekning og slikt som får barnemødrene til å flokke seg omkring denne fraksjonen i hennes parti. Jeg ser for meg et møte mellom baca og huitfeldt, der sistnevnte bramfritt synger en barnehagesang, mens susana baca synger sin sang, f.eks. på et valgkampmøte.

Og så slår det meg plutselig noe jeg har hørt folk som kommer fra sydligere land (inkludert sør-europa) sier om norge. Det er det litt sjokkerende møtet med forakten for kunstnere som er nedfelt i vår norske kultur. I norge dyrker vi ingeniørene og sosionomene i stedet for kulturen og da er det plutselig forståelig at vi har en kulturminister som er barnehagepedagog.

God mat, og en paraply

Dagens råd er å spise på Blue Water Grill, 31 Union Square West. Dvs nokså langt nede, og to blocks og en 90 graders vinkel unna Paragon Sports (på samme side), Denne sportsbutikken  ligger på 867 Broadway, på 18 th Street. Jeg er ikke så flink å forklare adresser, men dersom du glad og fornøyd går ut av døren på sportssjappa, går du til høyre og nedover og over gata, og så litt mer på fortauet, og så til høyre. Vi satt ute og spiste, for det tar nok en stund før jeg venner meg til å sitte i shorts og kort skjorte i 16 grader.

 Det var dette som var utgangspunktet for turen, nemlig å få tak i en veldig liten skulderveske som har plass til en tynn microfleece-jakke, som man altså ha bruk for i denne byen om sommeren, når man f.eks. skal spise et sted, eller gå på teater eller kino. Den andre gjenstanden som jeg jaktet etter, var en kjempestor foldbar paraply, av den typen som faktisk kan gi beskyttelse mot tropisk regn. Den fant jeg i golf-avdelingen, av merket Nike, til 29 dollar. En grei pris for en paraply som jeg også kan bruke som fallskjerm dersom jeg er oppe i etasjene og har behov for å komme meg unna i en fei. Paraplyen har en diameter på 135 cm, og har stormventiler omtrent midtveis i krumningen, slik at man kan tåle tropiske vindrosser eller skumle fallvinder som er innblandet med regn. Jeg er veldig fornøyd med denne munderingen, og regner med at jeg nå er klar for å patruljere på denne lille øyen, med de mange menneskene. Vesken jeg kjøpte hadde også to utvendige plasser til vannflasker, og det er også en viktig detalj når man støver rundt i 35 grader varme. For man møter ofte veggen litt sånn brått, når man har drukket for lite vann og vært på farten en hel lang dag.

Blue Water Grill har egen hjemmeside, så du kan sjekke hva du kan spise før du eventuelt tar turen. Fisk, skalldyr, fusion, sushi etc. Til lunch spiste jeg noen rekedumplings til forrett. De var så gode at jeg satt og slikket opp sausen. Så var det assortert sushi. I oslo-målestokk på høyde med alex sushi i solligaten/cort adelersgt. Litt dyrere enn en vanlig tilfeldig restaurant, men veldig mye bedre. På grunn av omfattende  visninger, har vi ikke vært helt planlagte når det gjelder lunch, og har ofte dumpet ned på en tilfeldig cafe, helt utkjørte og skrubbsultne. Der er maten grei, men heller ikke noe mer. Tror det lønner seg å sette seg ned og lese Time-Out eller Zaggarts for å blinke ut gode steder i nabolaget når man er her på ferie. Den gode maten trenger ikke koste så mye mer enn den vanlige.

Anbefaler forresten Paragon Sport-butikken. Den har høy siklefaktor for alle menn i overgangsalderen, som er glade i det siste i turutstyr. Den har avdeliger for Marmot, North Face og det kanadiske merket som alltid har de letteste ryggsekkene og de letteste fjelljakkene, og som jeg aldri klarer å huske eller uttale. Arctryx. eller noe sånn. Løping i 1, tur 2, golf 3.

Union Square (subwaystop), som er en liten park, og en plass, har hver mandag, onsdag, fredag og lørdag et hyggelig grønnsak-, og blomstermarked, og et livlig folkeliv. Union Square Greenmarket (8 am -6 pm) ble startet forsiktig opp i 1976 av noen få bønder, men har i dag i toppsesongen 150 torgselgere, med et stort utvalg i økologisk egenproduserte varer, ikke bare grønnsaker, men også oster og syltetøy m.v. I oslo-målestokk ligner det litt på bondens marked.

Med et glimt i øyet

Det er som det pleier her i byen. Vi går gjerne ut for å jakte på mat sånn i fem-seks-tiden om ettermiddagen (5 PM). Jeg bryter konsekvent de rådene jeg gir i min blogg om klassisk mote (se profil), og slenger i stedet på meg en hawai-skjorte og shorts og loafers.

Så sitter vi der og mesker oss med mat, og hamburgerne glir lett ned, og skylles ned med frozen margaritas (det er lov her på hverdagene, i helgene bør man drikke vin, eller øl). Kanskje jeg får lyst til å skylle munnnen med en lett amerikansk øl når jeg er ferdig med spisingen, og ofte begynner jeg å snakke om politikk, eller ungdommens lettsindighet når jeg er ferdig med å spise, og det svettes, og hamburgeren sveller i magen, og perlene på pannen renner nedover, og jeg vurderer å kjøpe sånn bjørn-borg-pannebånd, og slår det lett irritert fra meg, og min kone ser bekymret på meg og spør om jeg synes det er varmt, og jeg synes ikke det er vart, det er faktisk helt ok temperatur, og vi sitter på en takterrasse et eller annet sted midtown og jeg slipper solen på grunn av de høye bygningene rundt oss.

Så setter jeg fast fortennene inni munnen, eller får inn radio galveston inn i den eldste fyllingen jeg har på venstre side nede, og jeg blir utolmodig og kaster meg inn i en lang tirade om hvorfor folk her i byen burde lytte til europa, for å finne ut hvordan de står seg som europeere, men så kommer jeg på at de er jo ikke det, og har knapt vært i Europa (de færreste i USA har pass), og så reiser nakkehårene seg, og jeg sitter forsåvidt glad og fornøyd og tenker at jeg var lur som ikke tok med meg paraplyen i dag, for været er jo så fint, og utpå ettermiddagen så blir det sånt fint lys, duse nyanser, og det lette skydekket kjærtegner manhattans skyline, og meg, og jeg ser opp og det har kommet skyer der oppe hvor solen skinner gjennom noen av lagene, muligens de øverste, men ikke de nederste, og jeg tenker at jeg burde hatt med kamera, for lys som kommer inn fra siden gir en fin dramatisk effekt på bildet, og så begynner det å bli nokså mørkt.

Det er kveld, og det er fint og jeg tenker at natten skal bli vakker og øm, og skylles ned med chardonnay fra Long Island, og vi er på vei mot et eller annet sted, og kelnerne på stedet er flittige, og tar inn alle sitteputene, og vi bestemmer oss for å gå videre og vi går ut på gaten og ser opp og himmelen er mørk, og vi sier til hverandre at jammen blir det mørkt tidlig her i byen, og jeg slår fast at vi jo er på høyde med spania og det er faktisk veldig klamt i lufta og både her og der, og vi går med bestemte skritt i retning neste stopp, og min kone, som går for å være lynende intelligent, har en hårspenne, og det glimter til, og jeg tenker at det må være hjernen hennes som går på høygir for å planlegge neste innkjøp av chanel-veske, og det er vakker kornmo over bronx og queens, uten at jeg tenker så mye på det, og så begynner det å regne veldig lite, og vi sier til hverandre at det er et godt tegn og en vakker gest fra gud. hver dråpe i ditt hår er et kjærtegn, sier jeg til min kone, og så sier det pang, pang, og så kommer regnet. sånn 20 mm på noen minutter. det er det som heter tropisk regnskyll, og vi rekker akkurat å flykte inn på en italiensk restaurant før vi blir gjennomvåte.

Det var dagens råd. På prærien er halv-fire-regnskyllet til å stole på (himmelen blir plutselig mørk kvart over tre på ettermiddagen). På manhattan er det sol og fint vært til klokken 18. Så blir det plutselig overskyet og så smeller det i åtte-tiden. Vi har vært her en uke, og jeg forbanner meg på at jeg fra nå av alltid skal ha med regnjakke eller paraply uansett vær.

Det minner meg forresten om at jeg må se og finne meg en sammenleggbar paraply som har en diameter på halvannen meter. En vanlig paraply er ubruklig når det regner på denne måten. Så dagens oppdrag er klart. Visninger og å finne en sammenleggbar paraply av en sober størrelse.

I dag skal vi nedover, til kips bay, for å se på husværene på østsiden av manhattan, nedenfor east midttown. Jeg kaster herved fra meg illusjonen om at det er viktig med et hyggelig nabolag. Vi vil ha plass, og utsikt mot east river, og en liten uteplass.

Alene, mot resten av massene

Av og til kjennes det godt å være en del av de utvalgte, de som har rett, og de som aldri tar feil. Det er fint å vite at de beslutninger man har tatt, medfører at man blir ekskludert av de store grupper, og at man i stedet trer inn i et presteskap som dyrker det individuelle.

Jeg har vært på butikken og kjøpt manhattan-sykkel.

Joda, det sykles i gatene, og selv om bilene kommer fort, er det faktisk en viss respekt å spore for trafikkregler. Byen har også laget sykkelkart, med trasene for hvor man kan syklene i egne sykkelfelt, og i det store og hele er manhattan bedre tilrettelagt for sykling enn oslo. Så får vi se hvor lenge jeg overlever, men jeg har også kjøpt hjelm, og siden en god rus forlenger livet, passer det vel bra å ruse seg på adrenalin der man suser avgårde på avenuene og gatene.

Jeg har forresten ikke kjøpt en sykkel, men en Brompton. Det er en vesentlig forskjell mellom en sykkel, som er et produkt for massene, og som er konstruert for å kjøre i opplagte spor med en viss fart, og en brompton. En brompton er et state-of-the-art-produkt og må regnes som sykkelverdens svar på en Jaguar av E-typen. Vi snakker om ti og en halv kilo veldesignet stål, som kan klappes sammen til en pakke på 585 x 565 x 270 mm. Nesten i lomma når du er ute og reiser, og i nyc går disse gratis på alle transportmidler.

Jeg var oppe hos NYCeWheels på 1603 York Avenue i går kveld (de stenger 19 og har ikke åpnet om søndagene) og kjøpte sykkel. Den med 6-gear og bagasjebrett. Strengt tatt holder det med 3 gear her i byen, men meningen er at jeg skal kaste meg på toget med sykkelen i hånden, og la meg føre opp til fjellene, der jeg skal nyte høstfargene i vermont, mens jeg skyller ned inntrykket med en god bourbon fra Tennessee.

Om noen timer ringer de fra butikken, og sier at sykkelen er tuned up , og da løper jeg glad og fornøyd ned på hjørnet av 3th og 50th og tar 101-bussen opp til 85 th east.

Poenget med denne sykkelen er selvsagt at det ikke finnes sykkelparkeringer i nyc. Men det finnes sykkeltyver, og størrelsen på de sykkellåsene som selges, må regnes 10-kilovis. Det betyr at man aldri går fra en slik sykkel. Man folder den i stedet sammen, og med det lille hendige trekket som sitter under setet (kjøpes separat), kan man ta den som en veske eller pakke inn i en hvilken som helst butikk eller kirke, på linje med de store håndveskene som damene her i byen drar rundt på. (jeg undres på hva de har oppi disse store bagene, av natur er jeg heller gramjeger når det gjelder sykler eller bager, men det kan jo være at disse store veskene er dyre statussymboler og er laget så store slik at andre damer kan se logoen).

Jeg regner med problemer i ekteskapet de nærmeste dagene, ettersom jeg sikker vil ha med meg min brompton i sengen de første dagene, hvor tilknytningen og tilknytningsfasen mellom sykkel og eier er mest sårbar, men også mest intens. Men kankje min kone synes det er helt greit, for de amerikanske sengene er veldig store. Hun har forøvrig gitt uttrykk for at det er veldig fint at jeg begynner å trimme igjen. Meningen er at jeg skal kunne ta meg en tur rundt hele manhattan, sikkert rundt 40 km, på den fine sykkelveien som er anlagt ved stranden/elven rundt hele manhattan, minus noen kilometer mot East River nokså langt oppe.

Som stolt og staut medlem av syklistenes landsforbund (www.syklistene.no) er det en selvfølge at jeg sykler rundt med hjelm. Folk i usa er glade i å uttrykke sin individualitet ved å kjøre med våpen i store bensinslukende pickuper, eller bestille kaffe på de mest intrikate måter. De er ikke så glade i sykkelhjelm. Det er jeg. Jeg er ikke så veldig sterk, så jeg må basere min fremtid på det jeg har inni hodet, og da ønsker jeg å passe litt påe små og lett svinnende grå.

(I norge selges brompton kun gjennom www.syklistene.no)

Så var de dagens råd, siden jo dette er en blogg som skal gi råd om livet (på manhattan). Det er:
Få på deg skoene og kom deg opp til brompton-butikken på york avenue!. eller hvis du er i norge. stikk innom nettsiden til syklistene og bestill deg en brompton. Jeg merker jeg får en slags mørk autoritet i min skrift akkurat nå dette temaet kommer på banen, og det er helt riktig. Det meste i livet er ikke så viktig. og det meste er forgjengelig. Men det gjelder ikke en brompton. Den skal du ha med deg resten av livet, og den skal stå pent sammenfoldet i stuen når den ikke er i bruk, som en kontekstbasert skulptur som forteller andre historien om ditt liv, når du er fraværende (og kanskje innom sykkelbutikken for å kjøpe et Brooks-sykkelsete i brunt lær).

Det fortelles mange historier om lykkelige brompton-eiere som tar med seg sin kjære sykkel på ferie i syden og som opplever helt andre ting enn de som ligger og sover ut rødvinsrusen på stranden. Min favoritt er imidlertid denne: Det var eng gang en mann som var plaget av tunge tanker, særlig om natten. han sov dårlig, og kastet seg gjerne gjennom luften, fra side til side, mens de onde drømmene matret hans sinn. Selv Glenn Goulds innspilling av Goldbergvariasjonene kunne ikke lindre hans smerte (Kjetil Haugsand har forøvrig laget en veldig fin versjon på cembalo). Så var det en dag at han fikk en innskytelse, hva om jeg kjøpte en sykkel for å farte rundt ute i det grønne? Veien var ikke lang til sykkelbutikken, og glad som han var (av sin mestring), lot han seg overtale til å kjøpe en sammenleggbar sykkel. Han satte den ved siden av sengen, egentlig helt tilfeldig, og la seg til å sove, selvsagt plaget av onde drømmer og angst som gjorde at han våknet av sine egne skrik. Helt tilfeldig begynte han å folde ut sykkelen, og folde den sammen igjen. Så sovnet han. Neste dag skjønte han at han var kurert for sine søvnvansker. Det å folde sammen en sykkel er tilstrekkelig til å jage bort onde tanker. Hver dag syklet han glad og fonøyd en lang tur, med mye frisk luft i lungene, og hver kveld sovnet han som et barn, etter å ha foldet seg sammen i sengen, akkurat som han hadde foldet sammen sin brompton.

I morgen skal jeg anmelde hver eneste skrue i sykkelen, med bilder. Det hele skal selvsagt foregå i tommer. Nei det skal jeg ikke, for da vil jo folk tro at jeg har en skrue løs.

Husjakten

Det er svært lenge siden jeg løp rundt på visninger for å leie noe, nærmere 25 år siden. Så det meste er nytt, så for å styrke meg mentalt før dagens visninger, leste jeg meg opp i New York Times på temaet. Ikke overraskende er konklusjonen der at alt er priset inn i leien. Utleiemarkedet på manhattan er noe i nærheten av et perfekt marked vissnok. Kjekt for dem som liker slikt, og vanskelig for oss andre. For vil du ha veranda, koster det 1000 dollar ekstra pr. mndr, og tilsvarende for utsikt. Den gjeveste utsikten er mot Central Park, og selvsagt er Park Avenue dyrest.

Men det er også godt å vite at man ikke trenger løpe rundt som en tulling fordi man tror at det finnes en godbit gjemt unna derute et sted. De finnes ikke og så får man betale for det man vil ha, og sette seg på budsjettbeskrankningen og kose seg med det man klarer å få tak i. For oss er det ca 90 - 110 kvm, på upper east, og det får vi tak siden slike leiligheter er hyllevarer. Problemet er selvsagt tradeoffen mellom utskt, plass, uteplass, og gjerne treningsstudio og svømmebasseng i kjelleren eller på taket. Man får ikke tak i alt dette med vårt budsjett, og så er jo selvsagt problemet å velge.

Jeg kommer nå akkurat fra en visning helt ute ved East River, i et forholdsvis nytt bygg på sikkert 70 etasjer. Leiligheten var fin den, sånn i 16 etasje, med fin utsikt vestover, og endatil et glimt av rennende vann østover, trimklubb og strålende utsikt mot parken og skylinen vestover. Problemet er plassen, særlig siden soverommene her er dimensjonert for king size-beds. I stedet for 15 kvadrat, kunne gjesterommet (som vi gjerne vil ha for å kunne tilby oversjøiske venner overnatting), gjerne vært 6 kvadrat for min del, og master bedroom kunne sikkert vært på 12 i stedet for 25 kvm. Så kunne gjerne stuen vært større. Det er litt uvant at kjøkkenkroken i byen gjerne er på 4 kvadrat, men det er helt greit og noe man venner seg til. Denne leiligheten er sålangt er bra førstevalg, men krever at vi må gå noen litt ydmykende runder med oss selv for å downsize (dåvnsaisa som de sier på Lista) møbler. Så i kveld skal jeg sjekke hvordan det er å leie møbellager her i byen. Containeren med møbler er på vei, og det er jo en stor skam vi ikke vil ha på oss at vi bor overmøblert.

Så har vi det andre ytterpunktet. En town-house-leilighet med egen have, godt plass, rundt 150 kvm. Den vil jeg gjerne ha, men har ennå ikke bestemt meg for om jeg kan leve uten noe som helst utsikt. Tilgjengjeld har denne leiligheten en fin plassering med kort vei til subway og parken. Min kone, som jobber nede på 50 east og 3th, kan gå rett på Lex-subwayen og komme seg kjapt ned. Cross-town er noe dritt, sier hun, og det har hun sikkert rett i, siden hun har bodd i byen tidligere.

Dagens råd har jeg fått fra vår utvalgte megler (som skal ha 12% av første års leie som honorar). Det er at man bør ha utsikt, for det kan man ikke gjøre noe med, men man kan alltids ommøblere og gjøre det penere eller mer romslig på det gitte arealet ved å være brutal med overmøbleringsjævelen inni seg.

Dagens andre råd er å se nøye rundt seg når man står på bussholdeplassen. (bussene som går opp og ned avenyene er et greit alternativ når man har litt tid og utenom rushtiden). For mens de fleste bussene har metro-card-avleser hos sjåføren, er den noen busser som ikke har det. Avleseren står på holdeplassen, og slik gikk det til at jeg mistet deler av min verdighet som turist (det går vel fort et halvt år før jeg kan stryke den tittelen). Fordi jeg mistet bussen når jeg gikk ut for å stemple, dvs. validere kortet.

T

Treningen

Det er vel bare å tilstå og innrømme alt. Grunnen til at jeg flyttet til nyc var selvsagt at jeg var lei av å trene. Jeg har nå i snart tre år hver dag gått lange turer, syklet, gått på helsestudio tre ganger i uken, drevet med yoga og pilates, og nå var jeg lei. Jeg måtte flykte fra det overfladiske livet mitt i oslo, preget av uforstandig dyrkng av en kropp jeg aldri helt forsto meg på.

Så jeg dro til manhattan for å gå lange turer hver dag i stedet, og siden avstandene her er så lange, vil en tur fra vårt potensielle bosted et eller annet sted upper east til MOMA kanskje ta en time å gå hver vei, og så er det jo alle utstillingene, man går etasje etter etasje, og vips, så renner kiloene av, og kroppen fryder seg og utvikler gange-muskulatur, og støttemuskler rundt anklene (på grunn av de høye fortauene).

Jeg tenker at det er synd på alle de som sliter på helsestudio hver dag, mens jeg bare kan gå og gå, og fryde meg over hver block som forandrer seg etterhvert som jeg går østover eller nordover eller vestover. Jeg har ikke hatt joggesko på 20 år, men nå fryder jeg meg over å labbe rundt i mine nike lunaglider 3. Så er det tregheten min. Jeg er jo opprinnelig bonde, og de lunter jo rundt med hendene bak ryggen, og har vel ikke noe særlig tempo i kroppen. Men jeg merker det allerede, denne helt spesielle energien man får når man er i denne byen. Jeg går fortere og skrittene mine er lengre, og taktskiftet kommer innenfra, og jeg blir mer utålmodig, og jeg sier hei til alle door-mennene, og rasker med meg kolonialvarer fra den lokale dellien i full fart og når jeg er oppe i 16 etasje på hotellet og har døren til terrassen åpen, hører jeg summingen av trafikken, akkurat som en bisverm, og den blir bare avbrutt av rautingen fra brannbilene og en og annen sirene fra nypd og jeg tenker at det er denne lyden som er soundtracket og som får folk i byen til å løpe fortere og skynde seg fremover og si excuse me på så mange brutale måter, for å få plass til å komme seg videre frem, og forbi bøndene fra europa som ser ut som slike også, og de går sent, og jeg tenker at jeg vil bli som newyorkere iallefall når det gjelder gåingen, for jeg skal jo erstatte den iherdige protestantiske calvinistiske treningen på helsestudio med gåingen, og jeg er jo treg, og jeg begynner å tenke fortere og skrive fortere og jeg skyller ned en dobbel espresso når jeg raser innom starbucks.

Det var dagens første gode råd. Når man er i nyc, må man geare opp og gå fort, og spise fort, og få med seg så mye som mulig, og man må se etter best value meny når man spiser og jeg gleder meg allerede til ukens første ikke new york -new york -greie. Nemlig en konsert på søndag, etter et konsept hvor eieren (som er veldig glad i vin fra piedemonte) serverer mat som passer vinen, og hvor han presenterer jazzvokalister som passer maten og vinen, og det skal bli fint. Det må være dagens andre råd. Man må aldri slutte å drikke italiensk vin. Kjære nebbiolo-druen. Jeg skal aldri forlate deg til fordel for overeikede chardonnayer fra Sonora.

Så har jeg en greie når det gjelder te. I USA selger man krus overalt, og sekundet etter at man har satt seg ned på dineren, kommer det vann og kaffe på bordet. kaffen er ikke særlig god, så jeg sitter ofte på hotellet og brygger min egen italian roast coffee på en bodum-reise-presskanne. Allerede etter tre dager fikk jeg abstinens og måtte ha te fra tekopper, dvs. i min verden, store og vide tekopper, gjerne pene å se til. Så jeg hastet ut av hotellet i går, mellom visningene, og gikk fra butikk til butikk, men det eneste de kunne by på, var store krus, tilpasset kaffe. (ingen små og nette mokkakopper nei).

Heldigvis har min kone bodd på manhattan før (hun er lommekjent etter å ha slitt sitt amex gullkort her i 3 år), og hun ledet meg etterhvert til Bloomingdale, et stort magasin på 59th og 3 avenue, noe a la Steen og Strøm, i oslo, men selvsagt bedre, i og med at det har bortimot en hel etasje med Armani-gevanter for kvinner (vi brukte en halvtime på å slå oss gjennom den etasjen). Før vi kom oss til 5 etasje, hvor man faktisk selger europeisk porselen. Av den typen jeg er vant til, litt tynnene enn stengodset i de toliters kaffekrusene amerikanerne bruker. Valget ble en fin tekopp fra Villeroy og Bosch. Så nå sitter jeg her på morrakvisten, klokken er ni, og jeg lar meg innhylle i lyden fra trafikken og porselenets nennsomme krumning rundt tekoppens sirkel.

riding high on upper east

Gårsdagen var fylt av gåing, og gåing, i raskt tempo, fra den ene doorman-buldingen til den andre, og til den tredje, etc. Vi er nå på jakt etter et krypinn på upper east. Så med hjelp av en megler (som skal ha 12 prosent av leiesummen i honorar), halset vi avgårde fra høyhus til høyhus, i området east 88 og ned til 65 east mellom 2th og 3 th avenue. Personlig hadde jeg lyst på en balkong, hvor jeg kunne sitte og være en del av nattelivet, uten å gå ut, med en drink i den ene hånden og med en avis i den andre hånden. Realitetene innhentet meg nokså kjapt. Forskjellen mellom utsikt, som vi også ønsker oss, og balkong, er på en 100-kvadrats leilighet fort 2-3000 dollar i mndr. Vi kunne enkelte steder få noe med balkong i 3-6 etasje, dvs. uten utsikt, for vårt budsjett, som arbeidsgiver har satt til 5500 dollar pr. mndr.

Etter å halset gjennom 8 leiligheter på 4 timer, inkludert gåingen mellom hvert potensielle bosted, (f.eks. 10 min raskt gange), endte vi opp med en klar forståelse om at dersom vi skal ha utsikt, må vi ofre balkong. Etter denne seansen, som var ferdig i 15-tiden, måtte vi spise en solid lunch før vi kunne drøfte oss frem til en omforent enighet om at vi går for størrelse og utsikt, og ofrer balkongen. Stort sett har disse høyhusene( fort opp til 50 etasjer)  en felles takterrasse og treningsklubb i kjelleren. Doorman-konseptet er også fremmed for meg, men jeg innser at jeg fort kan bli vant til den hjelpende hånden som doorman utgjør, f.eks. når pakker skal leveres, eller når man har gjester som trenger nøkkel.

Vi endte opp med en viss forkjærlighet for en leilighet i 32 etasje med fin utsikt mot sør, dvs. 2 th avenue og glimp av det grønne i parken, sånn i 63 th, noe som betyr at dersom vi får denne leiligheten, kan min kone spasere på mindre enn en halvtime til jobben. Å spasere på manhattan er alltid en fordel, for stort sett tar subway og buss alltid lang i rush-tiden.

For andre dag på rad ble vi på hjemveien overrasket over noen svært intense regnbyger, og det må være dagens råd. Sommertid, og sikkert også om høsten, har regnet karakter av tropisk regnskyll, og derfor duger en vanlig paraply slett ikke. Man bør ha en kjempestor paraply (som jeg så at de som så ut som de innfødte hadde), fordi regnet er så intenst at man blir våt til skinnet nedenfor skuldrene med en vanlig paraply. Jeg skal snart ut på manhattan for å kjøpe meg en slik paraply, fortrinnvis sammenleggbar. Mitt andre råd er at man om sommeren bør ha med seg en tynn fleece-jakke i sekken. Amerikanerne har en eller annen obsession for at det skal være kaldt innendørs om sommeren, og siden man på denne tiden av året (august) går rundt med tynn skjorte og i shorts, vil man raskt fryse når man setter seg ned for å spise eller når man skal farte rundt i butikker. Jeg regner med at man i løpet av noen forkjølelser oppnår en viss herding, men jeg har slett ikke noe ønske om å overta den strategien som det virker som om mange amerikanere har valgt for å håndtere air-condition, nemlig å spise seg fete, og satse på at fettet eller transfett-spekket, skal isolere de indre organer mot kulden, som jeg også antar er et eller annet slags status-symbol. Ingen skal vissnok komme her og komme her og si til en new yorker at det er for varmt og klamt i butikken hans.

Vedlagte bilde er fra hotellet på 3th og 50th sørover, i regnvær. (klikk på bildene for større oppløsning)

Den viktige førstedagen

Det er lett å komme galt ut og tråkke feil, og det skal man vokte seg for i nyc, hvor det raskeste transportmiddelet veldig ofte er å labbe rundt i gode joggesko. Min idé er at man formes av de innskytelser man får kastet over seg, og siden vi har tenkt å bosette oss et sted mellom 70th og 90th på upper east manhattan, var det viktig å komme seg opp dit med en gang, for å spise seg inn i den lokale kulturen der oppe. Jeg pleier å si at jeg er en sedat og satt mann, som er ute etter det rolige og ettertenksomme liv, og da er det ikke lower east eller the village eller slikt som gjelder (det er løkka på oslosk). Min tanke med et godt liv på manhattan er mer konsentrert rundt rolige frogneraktige strøk som jo upper east er, hvor man har gode butikker med mat og vin, og hvor man kommer seg unna alle turistene som vanker midtown og nedover.

Jeg kom helt perfekt ut. Det regnet kraftig, men hva gjør vel det når man stiger ut av bussen (101-bussen som går oppover) og finner ut at svevet fra en tilværelse i vika i oslo til nyc har ført til en perfekt landing på 83th og 3th avenue (hjørnet på østsiden). Der holder en av de aller beste matbutikkene i hele nyc til, komplett med egen diner eller cafe, hvor de lokale oppsitterne har sin lørdags eller søndagsbrunch med mimosa eller bloody marys til egg benedict eller slikt.  Vi bor i en suite på et hotel midtown, og målet var selvsagt å bunkre inn ost og fetevarer og viktualier og slikt, samt å sjekke ut om ryktene om butikkens perfekte tilpasning til slike elementer som undertegnede stemte.

Butikken var ganske enkelt fantastisk. Det finnes knapt de oster eller skinketyper man ikke kan få kjøpt på Eli´s market (eieren heter Eli Zabar og driver også noen andre spisesteder), sammen med et stort utvalg økologiske grønnsaker og frukt, eller tørrvarer eller kjøtt eller flesk og det som verre er. Vi spiste først, siden ryggsekken hjem kan bli tung å bære dersom man handler inn på tom mage. Jeg var i spise-meg-helt til-knes-humøret, så jeg valgte salatbaren-spis-så-mye-du-vil-til 16 dollar. Der lå kamskjell og crabcakes og menget seg med alle mulige delikatesser, slik at dagens første råd til menn med stor appetitt, er å gå for dette valget dersom man er ute og bruncher. Veldig mye god mat for pengene. Min kone, som heller er gourmet enn gourmand, koste seg med sine egg benedict og sin mimosa. Ikke noe dårlig valg det heller.

Upper East er heldigvis ikke så frisert som enkelte hevder. Generelt liker jeg at strøkene har litt karakter av levd liv, og noen råtne fortenner eller dårlig vedlikeholdte bygninger i ny og ne. Spaserturen fortalte at målestokken på oslosk for upper east heller er ruskete vika enn velholdte frogner og at jeg skal kunne klare å leve der oppe, sammen med de blåhårete damene i rullestol, som blir trillet av hushjelpen fra puerto rico.

Det er nå morgen, og nå går turen oppover for å se på dagens leiligheter. Målet er å være i hus før snøen legger seg, dvs. det var jo helt feil tenkt, for det var jo på norsk. Det kan være sol og 20 grader i nyc helt ut i november, og jeg regner med at vi har fått tak i en leilighet før den tid.

Bildet viser utsikten nordover på 3th avenue, fra 50 th street, omtrent på høyde med sjømannskirken, eller kjerka, som den vel skal omtales som.

om å flytte til new york

Det hadde seg slik at jeg nylig giftet meg, og så viste det seg at min kone straks fikk en fin jobb på kontor på manhattan og siden jeg da innså at jeg hadde levd et kjedelig liv i oslo, var jeg klar for noe nytt og så sitter jeg på flyet og drikker en veldig god portvin til osten, og så bestemmer jeg for å lage daglige rapporter fra mine inntrykk av byen, med smått og stort og da er vi i gang.

Jeg har vært tre ganger i byen tidligere, og min skrekk for det uhøflige personalet i immigration sitter dypt. For å unngå altfor vanskelige spørsmål om hva jeg skulle gjøre i USA (svaret er å være husholder for min kone, samt spise og drikke meg gjennom byen), hadde jeg tatt på min beste linjakke, og fått sjefspurseren på flyet til å henge jakken pent opp, slik at jeg ville møte opp ved skranken i en uklanderlig tilstand. Som den spradebassen jeg er, hører det alltid med et silketørkle i brystlommen til en slik jakke, sommerlig og lett, men skrekken førte selvsagt til at jeg stakk tørklet helt ned i lommen. Dette må være mitt første råd om byen. Vær forsiktig i immigrasjonen, og spis gjerne en pastill eller to dersom du har kikket dypt i glasset på de 7 time og 53 minuttene er slik tur tar over dammen.

Turen gjennom immigrasjonens skranker gikk imidlertid strålende. Jeg tar poenget først, før jeg glemmer det. Som om ikke dette var nok, var det slett ingen kø heller. Vi reiste på en lørdag og som de veltrente midelaldrende mennesker vi er, klarte vi å kjempe oss ut av flyet som en av de første og ile de ca 300 meter det tar ut til immigrasjonens skraker. Så var det heller ikke andre fly som dukket opp på denne tiden, dvs. sånn i ett-tiden lokal tid. Det er mitt råd nummer to. Ikke tro at du er så heldig når du flyr til new york. Det kan fort bli en time i kø. 

Jeg er ingen verdensmann, men jeg har respekt for de som arbeider med jordens salt, eller nærmere bestemt, de som bærer inn bagasjen på hoteller i USA, skal ha tips. Som vanlig hadde konvolutten med en og femdollar-sedler forstukket seg i en av koffertenes gjemmer, og hva gjør man da? I tillegg må man anslå hvor mye man skal tipse pr. kuffert. Vi hadde tilsammen 6 innsjekkede kufferter, pluss svintung håndbagasje (Continental aksepterer 19 kg i kabinen, samt at den hyggelige kvinnen i innsjekkingen ga blaffen i å ta betaling for de en eller to koffertene vi hadde i overtall). Det ble 25 dollar i tips, etter at vi hadde bedt pent om å få veksle en 50-dollar seddel i hotell-resepsjonen.

Dette må være mitt tredje tips(!). Tipsing av folk utenom de som skal ha sine 15% som servitører(som er minstekravet i nyc) er alltid vanskelig. Det er flaut å tipse for mye, men siden vi skal bo på hotellet i minst fire uker, er det helt greit å kunne se koffert-mannen i øynene med en viss verdighet hver gang man går gjennom lobbyen, lastet med chardonnay og aviser. USA er et nokså annerledes samfunn enn lille oslo når det gjelder tipsing, og jeg skal love å komme tilbake til saken når jeg vet hvor mye man skal tipse de ulike portåpnerne man møter på veien til bordet eller rommene eller alt det andre.

Når man kommer bort til nyc, er det greit å holde seg våken til iallefall 21-tiden, før man går til sengs i en uklar tilstand av jetlag og hvitvin og sirener og margaritas, for det sikreste av alt er at man våkner opp tidlig om morgenen, sånn i fem-seks-tiden. Det gjorde jeg, men da er vi over på dag to, som jeg som kronikør skal beskrive nøye i neste rapport.